Stikkord: Sakprosa

22. juni 2026:

Skriften på (toalett)veggen

Nyklekket retoriker Stine Helle Rooyakers har nettopp levert masteroppgave i Retorikk og språklig kommunikasjon ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier. Hun tok på seg en møkkajobb, bokstavelig talt, da hun bedrev feltarbeid på offentlige toaletter i Oslo, på jakt etter toalettinskripsjoner. Hun gjorde et omfattende kategoriseringsarbeid med tekstene hun fant, og nå deler hun noen resultater og refleksjoner rundt funnene sine.

Sakprosasiden: Gratulerer med levert master! 

Stine: Takk. 

Ss: Hva heter oppgaven, og hva handler den om? 

S: Den heter ‘From Dicks to Politics: An ethnographic study and textual analysis of latrinalia found in Oslo’s public lavatories’. Den handler altså om latrinalia, som er graffiti på toaletter, og hvordan det fungerer som kommunikasjonsplattform i et moderne, demokratisk samfunn som Norge. 

Ss: Hva var det som fikk deg til å ville undersøke latrinalia? 

S: Det er faktisk ikke så spennende historie. Jeg så en TikTok-video om det, og jeg synes det var litt kult. Jeg har aldri tenkt på at toalettgrafitti var noe som folk studerte. Jeg tenkte i utgangspunktet å skrive semesteroppgave om det temaet i tekstvitenskapsemnet. Men når jeg begynte å sjekke litt, så fant jeg ingenting fra Skandinavia eller Norge på det. Så tenkte jeg at det kan jeg faktisk gjøre til en masteroppgave. 

Ss: Hva var det du fant om latrinalia som var interessant?  

S: Jeg fant jo litt forskjellig. Det som jeg fant i min oppgave skilte seg en del fra ting som var funnet i tidligere studier. Og at det var en del ting som på en måte er sementert som fakta, som ikke nødvendigvis stemte så godt med det jeg hadde sett her. Mye av de latrinalia-studiene har vært med forskjellig fokus og forskjellig metodologi, som har gjort at det for eksempel har vært veldig mye fokus på seksualitet. Andre dimensjoner har blitt veldig nedprioritert. Men jeg har nesten ikke sett noen seksuelle uttrykk på toalettene i Norge i det hele tatt. 

Ss: Så hva slags ytringer er det mest av? 

S: Det er veldig mye politikk, veldig mye politisk diskusjon og fram og tilbake. Mye klistremerker, naturligvis. Tidligere har veldig mange kommet fram til at menn produserer mer latrinalia enn kvinner. Det var litt kjønnsforskjell i mine funn også, men ikke så stor som tidligere. Likevel var det veldig store forskjeller i hva de snakket om. Kvinner hadde mye mer varierte temaer, menn hadde mindre variasjon og diskuterte heller de samme tingene igjen og igjen. Hos kvinner fant jeg mer politiske ytringer og flere diskusjoner, mens hos menn var det litt mer enkle ytringer. Måten de drev på med politisk kommunikasjon var liksom forskjellig, hvor kvinner ofte ba folk gjøre noe, oppfordre til handling, mens menn gjerne bare uttrykte et ståsted. 

Ss: Akkurat, kjønnsforskjeller har altså noe å si for hva som blir uttrykt på toalettene? 

S: Ja, det virker jo iallfall sånn, at de bruker det på litt forskjellige måter. 

Båsenes materielle affordanser

Ss: Skjønner. Vil du gå så langt som å kalle latrinalia for en tekstkultur, eller er det flere tekstkulturer i spill her? 

S: Godt spørsmål. Jeg vil jo si det er en tekstkultur i seg sjøl. Jeg er egentlig ikke så fan av å kalle det toalettgraffiti, fordi at jeg føler det skiller seg veldig fra graffiti. Det blir ofte kalt en underkategori, men jeg føler ikke det er helt en underkategori. Men det er forskjellige tekstkulturer innad i latrinaliaen også. Basert på hvilke temaer som blir tatt opp, blir det jo kommunisert på forskjellige måter. For eksempel, alle sportsytringene var klistremerker. Eller, jeg tror at jeg fant to plakater, resten var klistremerker. Mens kategorien ‘Sex og kjærlighet’, der var det ikke et eneste klistremerke. Så det kommer an på hva man snakker om, hvordan man snakker om det, og hvilke medier man bruker. 

Ss: Så hvert tema har på en måte sin egen materialitet, på en måte? 

S: Ja, eller de har litt egne konvensjoner iallfall.  

Ss: Men disse flatene som du har tatt bilder av i masteren din, dører, båser og toalettrullholdere og så videre? Hvordan blir disse flatene brukt som et medium? 

S: Flatene legger opp til intertekstualitet. Ofte får hver flate et eget tema. Så hvis det for eksempel er en politisk ytring på en toalettpapirholder, så er oddsen mye større for at resten av de ytringene på samme holder også er politiske. Jeg fant ofte at hvis det var ett tema på en vegg, så var mesteparten av ytringene rundt det temaet. Det var for eksempel dører med masse fotballklistremerker og masse politiske ytringer. Nesten alle sex- og kjærlighetsytringene fra jentene kom fra én toalettpapirholder. Så det ble litt som om hver flate på en måte ble en oppslagstavle med tema. 

Ss: Hvordan speiler latrinaliaen det som skjer i samfunnet? 

S: Når det kommer til det politiske og det som skjer i samfunnet, så var det veldig refleksivt. De temaene som er de store i samfunnsdebatten, var også store i latrinaliaen. Det hele var veldig oppdatert. Jeg fant et par ytringer som handlet om Charlie Kirk, og han døde jo mens jeg drev med feltarbeidet. Og det var jo også ting som var rettet mot stortingsvalget, som også skjedde i samme tidsperiode. Fotballkampen mellom Israel og Norge ble også tematisert et par ganger, som også skjedde på denne tiden. Så det var mye som var veldig oppdatert på nåtiden, og jeg fant ikke så mye om eldre saker. Det var veldig lite om Ukraina for eksempel, men mye om Palestina, fordi det var litt mer aktuelt for øyeblikket. 

Avlukkets anonyme kvaliteter

Ss: Så latrinalia speiler altså aktuelle temaer, men er det sånn at innenfor doens fire vegger at det på en måte finnes noen andre typer ytringer der enn det er utenfor? 

S: Ja. Det er jo de seksuelle trakasseringslappene som har vært oppe i media, som har blitt funnet eksklusivt på jentetoaletter. Dette temaet har ikke vært tatt opp mange andre steder enn her. Noe som var veldig unikt for toalettet var at folk brukte det som en plass for å advare andre kvinner mot folk som drev med seksuell trakassering og maktmisbruk. Det blir sett på som et fristed hvor bare kvinnene kan se deg, så du er skjerma, samtidig som at ingen vet at det er du som har hengt opp den lappen der. Så det er en veldig trygg måte å gi beskjed på. Det negative er jo at man ikke vet hvem som har hengt det opp, så man vet ikke helt intensjonen bak advarselen, i tillegg til at man ikke kan bekrefte eller avvise det som står der. 

Ss: Er latrinalia sakprosa? 

S: Ja. Litt rar sakprosa, vil jeg si. Jeg vil ikke kalle det funksjonell sakprosa, men det varierer kanskje litt. Det er mye lek med sjangre, vil jeg påstå. Og det dukker jo opp ting som er mer skjønnlitterært, dikt og sånne ting. Men de fleste var jo virkelighetsorientert. Jeg vet ikke om man kan kalle dette [et fotballklistremerke] sakprosa. 

Ss: Det er i det minste multimodalt. 

S: Ja, veldig multimodalt. Toalettet blir jo på en måte en modalitet i seg sjøl. 

Ss: På hvilken måte? 

S: Det at det er skrevet på toalettet, får i hvert fall en annen betydning enn om det sto på en oppslagsavtale, for eksempel. Det som på en måte skiller toalettet fra andre steder, er muligheten til å være både anonym og privat. Det er privat, fordi det er ingen som ser at du skaper ytringen og henger opp noe på toalettet, og det er anonymt fordi ingen kan identifisere deg som skaper av ytringen. Dette vil jo forme det som står der. Men så er det også disse diskusjonene om seksualitet på jentetoaletter, som man vanskelig kan se for seg hadde kunnet blitt reprodusert andre steder. Det nærmeste ville vært en Twitter-tråd eller noe sånt, men der er man jo ikke helt anonym heller, fordi man kan jo finne ut hvem som eier profilene. 

Ss: Ut ifra det jeg har lest av masteren din, virker det som det er mye interaksjon som skaper ytringene? 

S: Ja, det er mye interaksjon, både direkte og indirekte. Det er mange ytringer som svarer til, kommenterer på og forsterker andre ytringer. 

Ss: Det minner litt om ‘memes’? 

S: Nettopp, det er nesten en meme-type intertekstualitet. Spesielt med fotballklistremerkene, som tar kjente bilder og ideer og vrir det til noe morsomt. 

Ss: Her, for eksempel [et klistremerke som viser Uncle Sam som peker] 

S: Ja, “I want you as fadder”, her har de lånt litt. 

Latrinalia som demokratisk tekstkultur, i dag og i morgen

Ss: På hvilken måte er latrinalia en demokratisk tekstkultur? 

S: Jeg vil si det er demokratisk fordi det er en tekstkultur som alle kan delta i. Feltarbeidet foregikk jo bare på toaletter som er åpne for store deler av befolkningen, store deler av dagen, uten betalingsmur. Så terskelen for å delta er jo egentlig ekstremt lav. Det eneste du trenger, er å gå til toalettet og ha med deg et eller annet å skrive med. Og jeg knytter det opp Habermas og den offentlige sfære. Toalettene fungerer som en slags mikrosfære, hvor man faktisk kan si hva man vil uten frykt for konsekvenser. Og så er det jo ingen som vet hvem som har skrevet det, så alle sammen står på likt lag. Derfor er det jo ikke noe hierarki her. Det er ingen som får mer oppmerksomhet enn andre. Om en ytring blir skrevet av Jens Stoltenberg eller av Vetle Sjølie, det er det ingen som vet. Så man får en frigjørelse fra disse samfunnsstrukturene som sier at noen har mer å si enn andre. 

Ss: Hva tror du om latrinaliaens framtid? 

S: Det er jo her jeg tar på meg min lille tinfoil-hat [ofte brukt av konspirasjonsteoretikere] og sier at jeg tror folk kommer til å produsere mer latrinalia nå som internett er så oversaturert, ingen får med seg noen ting. I tillegg blir man på sett og vis overvåket i verden hvor man går, folk følger med på deg, og folk filmer, og så videre. Det begynner å bli færre og færre steder hvor man kan være helt privat og helt anonym og fremdeles si noe som kommer til å bli sett av andre. Så toalettet blir et slags fristed for ytring, vil jeg si. 

20. januar 2026:

2. nasjonale konferanse for utdanningshistorie, 28.-30. januar

Hva betyr dannelse i dag? Sakprosatekster har til alle historiske tider og i alle kulturelle kontekster forsøkt å svare på dette spørsmålet. Sakprosatekstene til Isokrates og Konfutse, Montaigne og Erasmus, Wilhelm von Humboldt og Georg Johannesen har alle balet med dette spørsmålet – i lys av sin samtid – enten det var i en ustabil polis eller under den kalde krigen i Norge. Dagens offentlige sakprosatekster – som NOUer, stortingsmeldinger og læreplaner – legger føringer for hvordan vi skal forstå dannelse, og gir retningslinjer for hvordan skolene skal jobbe med dette spørsmålet. Sakprosaens rolle i dette spørsmålet er med andre ord sentral og Sakprosasiden vil derfor informere om at den andre utdanningshistoriske konferansen arrangeres ved Høgskolen på Vestlandet (Bergen), 28.-30. januar.

Fra arrangøren

I slutten av januar samles nærmere 100 forskere i utdanningshistorie ved Høgskolen på Vestlandet til den andre nasjonale utdanningshistoriske konferansen i Norge. Den første konferansen ble arrangert i Drammen i april 2023. Temaet for konferansen i Bergen er «Danningens muligheter: historiografiske tilnærminger til framtidige generasjoner». En ny politisk verdensorden skaper usikkerhet, men også muligheter til å revitalisere danningsbegrepet. Hvordan kan vi tenke danning gjennom tid(er) og omvendt? Kan historiske perspektiver på hva danning kan bety hjelpe oss i å møte de utfordringer vi står overfor i dag på en god og fruktbar måte, og gi oss nye utgangspunkt for å møte en best mulig framtid? Historiske perspektiver på danning kan utfordre den tradisjonelle forståelsen av forholdet mellom generasjonene så vel som moderne begreper om lineær temporalitet. Hvordan har historien forholdt seg til barnet som sårbart, kompetent, kreativt, sosialt, ulydig, farlig individ? Hvordan har historien nærmet seg barndommen som noe med egenverdi, et felles prosjekt eller en forberedelse til voksenlivet? Hvordan har dette blitt uttrykt og bestridt i kunst, kultur, filosofi, politikk og tanker om hva barnehage, skole og utdanning sett i et bredt perspektiv, som også involverer voksne og voksenlivet, skal være? Hvordan har disse uttrykkene reflektert rundt og muliggjort en dypere forståelse av hva det vil si å være barn og hva som er barnets ideer, kompetente handlinger, svakheter, rettigheter, ansvar og bidrag til samfunnet? Hvordan henger dette sammen med forståelsen av voksenlivet?

Merete Roos

Program og påmeldingsskjema finner du her: https://www.hvl.no/forsking/konferanse/nasjonal-konferanse-for-utdanningshistorie/

13. januar 2026:

TEMANUMMER MED GODBITER OM SAKPROSA: Er litterær sakprosa selve demokratiets grunnmur?

Noen snakker sammen i slike vendinger for tiden. Da jeg bedrev litt definisjonsarbeid for allerede 18 år siden, foreslo jeg begrepet «Litterær sakprosa» om kvalitetssikrede offentlige tekster med navngitte forfattere. Forlagspubliserte bøker, altså, stort sett. Og tidsskrifter. Og disse tekstene skulle vi lesere ha grunn til å oppfatte som grunnleggende etterrettelige, i den grad de beskrev virkelige forhold. I dette siste ligger forskjellen overfor fiksjonsprosa – romaner og noveller har en annen kontrakt mellom leser og forfatter. Romaner kan inneholde drøssevis med etterrettelige virkelighetsbeskrivelser, og en fagbok kan inneholde mye fiksjon. Men den grunnleggende leserkontrakten er forskjellig, og jeg hevdet at sakprosaen har en egen rolle å spille i demokratiet, nettopp gjennom etterrettelighetskravet.

Mye vann har rent i det litterære havet de siste årene, og fra tid til annen har kritiske stemmer hevet seg mot et rigid og ofte litt banalt skille mellom sak- og fiksjonsprosa. I skolens lærebøker har sakprosaens virkelighetstilknytning blitt så viktig at det spesifikt litterære ved tekstene tapes av syne. «Alt kommer an på sak», skrev sakprosabegrepets far, Rolf Pipping, i 1938. Ser vi på årstallet – hvor storløgnerne Hitler, Mussolini, Franco og Stalin nøt mye av det ideologiske verdensherredømmet – kan vi godt forstå hvorfor. Min egen insistering i andreutgaven av Hva er sakprosa (2012) på sammenhengen mellom sakprosa og «etterrettelighetsregimet» har fått god drahjelp av Trump. Men alle lesere av gode sakprosabøker vet at det er noe mye mer enn saken som driver lesingen framover og gjør boka viktig. I fjor publiserte litteraturforskeren Janicke Stensvaag Kaasa og jeg en fagartikkel hvor vi undersøkte hvilke kvaliteter som kan være med å forklare den formidable suksessen Maskiner som tenker av Inga Strümke. Vi sammenfattet analysen med uttrykket «samhandlingens poetikk». Forfatteren samhandler med leseren på en nokså unik måte.

Men hva «er» litterær sakprosa?

At litterær sakprosa er et temmelig underutforsket felt, ble slått grundig fast i en kartleggingsartikkel fra 2024. Så fulgte tidsskriftet Sakprosa opp sist høst med et temanummer om nettopp litterær sakprosa. Her opponerer Siri Nergaard mildt mot sakprosabegrepet, som hun mener ofte kan stenge for rikdommen i hver enkelt tekst. Samtidig påpeker hun, sammen med Norunn Askeland, i en grundig studie av nye norsklæreverk at flere av disse forholder seg ignorant til sakprosa forstått som litteratur. Resultatet er egentlig ganske oppsiktsvekkende, etter snart to tiår med likestilling av sak- og skjønnlitteratur i læreplanene. Iben Brinch, som nå er fullt ut på plass som sakprosaprofessor Anders Johansens etterfølger i Bergen, velger essayets form når hun arbeider seg fram mot en rikere forståelse av hvordan god sakprosa «åpner opp for særlige erkjennelsesprosesser». Hun lar skrive- og lesepraksis være viktige faglige kikkehull, og trekker fram Thomas Hylland Eriksens siste bok Det umistelige som eksempel på at det saklige og litterære kan forenes.

To av artiklene i temanummeret tar for seg bøker av Thomas Hylland Eriksen. Foto: Ynge Vogt

Også Annemari Neple tar i sitt bidrag utgangspunkti en Hylland Eriksen-bok, suksessen Øyeblikkets tyranni fra 2001, som kritiserer mobilsamfunnets rastløshet. Sammenlikningen hennes med Lena Lindgrens Ekko, publisert 20 år seinere, forklarer artikkelens tittel: «Fra rådgivning til underliggjøring». Den første boka forsøker å bane vei ut av en tyranniserende kulturtilstand ved å gi leveregler. Neple synes å mene at underliggjøring – et etablert kvalitetskjennetegn ved poesi – er en vel så hjelpsom litterær strategi i algoritmenes tidsalder.

Temanummeret inneholder en nokså nyskapende artikkel om reiseskildringer, solide analyser av sakprosakritikk og av forfatterbiografier for barn, samt en programartikkel fra Skandinavias ledende forsker i reportasjelitteratur, Anna Jungstand, som også er Sveriges første og eneste sakprosaprofessor. Her finnes også en artikkel som undersøker hvordan nevnte Maskiner som tenker har sirkulert videre i sosiale så vel som redaktørstyrte medier og kanskje utløst Regjeringens KI-forsknings-milliard. Og dessuten et knippe bokomtaler.

Hva gjør sakprosaen?

En bedre leseveiledning enn denne vil du finne i gjesteredaktør Gunilla Almström Perssons kloke innledningartikkel. Hun er, som jeg selv, tekstforsker i en tradisjon som er opptatt av hva en tekst «gjør»: «Hur gör texter för att upprätthålla kollektivt minne? Hur gör texter för att skapa omvärldsförståelse? Hur gör texter för att sprida kunskap?»

Hele temanummeret, støttet av Fritt Ord, springer ut av et initiativ ved Universitetet i Oslo for å undersøke tekstkulturers betydning for demokratiet, som har fått den engelske overskriften Voicing Democracy.

Men er det noen som bryr seg om litterær sakprosa, ja om bøker og tidsskrifter i det hele tatt, om et tiår eller to? Undersøkelser av unges lesevaner og barns leseferdigheter kan stemme til pessimisme og framkalle dystopier. Forholdet mellom lesekrise og demokrati skal for øvrig diskuteres av kyndige folk på UiO:demokrati-frokostmøte onsdag 28. januar. Kom gjerne dit – fysisk eller via strømming!

Selv om ledende kulturpolitikere liker å tale sakprosaens sak i valgkamptider, er det sjelden at litteratur trekkes inn i den allmenne diskusjonen om ytringsfrihet, danning og demokrati. Kanskje vil det hjelpe at vi blir klokere på hva denne litteraturen gjør – og kan gjøre.

Johan L. Tønnesson

12. januar 2026:

Forlagene satser mindre på sakprosautgivelser

Fredag 9. januar skriver Klassekampen om «sakprosaforleggeri i fritt fall». I det norske bokmarkedet produseres det stadig færre sakprosabøker, og forlagenes inntekt fra salg av disse har falt, til tross for at de representerer et flertall på bestselgerlistene. Litteratursosiolog og forfatter av klassikeren Bok-Norge, Trond Andreassen, mener dette er et uttrykk for at norske forlag «bygger ned» sine sakprosaredaksjoner, noe som resulterer i at bredden i norsk sakprosaproduksjon går tapt, og at forlagene satser på det trygge og kjente, som bøker skrevet av velkjente forfatternavn, samt kokebøker som selger godt. Andreassen mener forlagene må være villige til å satse på nye forfatterstemmer for å sikre en litterær bredde. Kritiker og forfatter Espen Søbye er enig i dette, men legger også til innkjøpsordningen som forklaring. Ordningen er selektiv, og forlagene retter seg etter den for å motta støtte og få garanterte salg. Spørsmålet blir da om innkjøpsordningen for sakprosa må utvides og komme på lik linje med skjønnlitteraturen. 

Les saken her: https://klassekampen.no/artikkel/2026-01-09/sakprosa-forleggeri-i-fritt-fall (dette er en pluss-sak: KK-abonnenter kan dele den fritt!) 

19. februar 2015:

Bibelen – skjønnlitteratur, sakprosa eller sak-poesi?

Ill.: www.nextmanga.com
Ill.: www.nextmanga.com

 

«Stjålne bibler har blitt et stort problem for flere av bokhandlene i Oslo sentrum», meldes det i Dagbladet 13. februar. Her får vi også vite at Bibelen er blant landets mest solgte bøker hvert år, noe som riktignok ikke Bokhandlerforeningens bestselgerlister kan berette om, da disse kun forholder seg til bøker som er utgitt samme år eller året før, dette samtidig som Bibelen forholdsvis sjelden kommer i nye utgaver.

Endelig på bestselgerlista – men hvilken?

«Men da Bibelselskapet kom med en ny oversettelse i 2011, etter å ha jobbet med den i 11 år, gikk den raskt inn på bestselgerlista», melder Dagbladet videre. Dermed dukket også en kinkig problemstilling opp: Skulle Bibelen kategoriseres under sakprosa eller skjønnlitteratur? Interessant nok valgte utgiverne Bibelselskapet og Verbum å plassere den i sistnevnte kategori, da tallene skulle meldes inn til Bokhandlerforeningen. Forlagssjef Turid Barth Pettersen forklarte til Dagbladet avgjørelsen slik: «Det er vanskelig å kategorisere ei slik bok. Det er en samling skrifter i forskjellige sjangre, blant annet poesi. Slik sett unndrar den seg kategorisering. Men hvis en først skal velge en kategori, så er det vel der den havner» (Dagbladet 28.10.11).

En kristen tegneserie på nynorsk for barn om en sau som har gått seg vill, ble i 2013 derimot av sitt forlag regnet som sakprosa, kan vi lese i et innlegg av Kristin Ørjasæter i gårsdagens Dagsavisen (18.02.15). Hvis det først skulle velges en kategori, så var det vel der den havnet, den også, da.

Tekstens hellige verdi

I boka Hva er sakprosa (2014) kan vi lese følgende resonnement rundt spørsmålet om tolkning av religiøse tekster som sakprosa eller ikke:

«Hvis vi tilhører fellesskap basert på skriftlig nedfelt tro, vil troens tekster ha en særlig verdi gjennom sin hellighet. Og selv om de troløse oppfatter dem som fiksjoner, er de sakprosa – eller sak-poesi – for oss» (Tønnesson 2014, s. 47).

For noen, om vi skal tolke kategoriseringsvalgene over ut fra dette resonnementet, kan det altså se ut til at en tegneserie om en sau som har gått seg vill, dermed er av større hellig verdi enn selveste Bibelen. Ja, hvem skulle tro det?!

Av Ann-Christin Børstad

29. november 2014:

Ukas sakprosatekst: «Skillet mellom virkelighetslitteratur og skjønnlitteratur er ikke hogd i stein»

Til uka lanseres en viktig bok for alle litteraturinteresserte – Den nye litterære bølgen (Cappelen Damm). Jo Bech-Karlsen, som tidligere har skrevet innsiktsfulle bøker om blant annet essayistikk og reportasje, har lagt ti bøker under lupen. Ni av dem gir ham grunnlag for å påstå at en ny litterær bølge ruller over landet.
Les mer «Ukas sakprosatekst: «Skillet mellom virkelighetslitteratur og skjønnlitteratur er ikke hogd i stein»» →

19. november 2014:

Brageprisen i sakprosa til Marte Michelet

Marte Michelet –vinner av årets Bragepris i sakprosa (Bilde hentet fra www.bokklubben.no)
Marte Michelet –vinner av årets Bragepris i sakprosa
(Bilde hentet fra www.bokklubben.no)

I går (18.11.) var det igjen tid for utdeling av de årlige Brageprisene. Arrangementet gikk av stabelen på Dansens hus i Oslo. Det var som alltid knyttet stor spenning til hvem som skulle få tildelt de prestisjetunge prisene, men for Sakprosabloggen var det ekstra spennende å vente på årets tildeling i nettopp kategorien sakprosa: Godøy (Ti tusen skygger), Jackson (Morfar, Hitler og jeg), van der Hagen (Kjell Askildsen. Et liv.)? Nei, vinneren av denne Brageprisen skulle til sist vise seg å være Marte Michelet, tidligere debattredaktør og profilert kommentator i Dagbladet, med boken Den største forbrytelsen.

Michelets bok tar for seg jødeutryddelsen i Norge under andre verdenskrig, og er blitt hyllet blant anmeldere, men også møtt med krass kritikk. Den største forbrytelsen er for øvrig forfatterens debutbok.

Vi gratulerer herved Marte Michelet med den gjeve prisen, og nevner samtidig en liten «fun-fact» i denne forbindelse:

Leksikon var jo før i verden av natur gjerne å betrakte som en treg materie å forholde seg til, spesielt med tanke på sjeldne oppdateringer og påfølgende utdaterte artikler. I går kveld registrerte vi at ingen ringere enn Store norske leksikon (snl.no) vant konkurransen om å publisere nyheten om årets Brageprisvinnere først. Tidene (og leksikonet som sjanger) forandrer seg – mens Brageprisen består!

14. august 2014:

Nytt litteraturtidsskrift som ser på sakprosaen med skjønnlitterært blikk

Litteraturtidsskriftet KAMILLA
Litteraturtidsskriftet KAMILLA

Har du fått med deg det relativt nye litteraturmagasinet KAMILLA? (Relativt i denne sammenheng fordi det så dagens lys allerede i fjor). Dette er et skjønnlitterært tidsskrift som også kan være spennende for oss mer sakprosainteresserte.

Tanken bak tidsskriftet er nemlig «å sjå på sakprosa med eit meir skjønnlitterært blikk», ifølge redaktør David Sviland (Sandnesposten 07.08.14). Eller som tidsskriftet blir omtalt hos Audiatur bokhandel: «KAMILLA ønsker å utforske livet med skjønnlitteratur. Gjennom forskjønnelse, forvrengning og forverring gjør vi et forsøk på å nå dit sakprosaen ikke kan komme».

«Bidragsyterne er fra Norge og Amerika og er stort sett ukjente; de fleste har ikke blitt utgitt på forlag. Redaksjonen mener imidlertid at de fortjener å bli lest. Vi har også fått bidrag fra kjente og aktuelle mennesker», kan man lese videre i presentasjonen på Audiaturs nettsider. Ifølge det egne nettstedet littkamilla.no er da også hovedformålet med tidsskriftet å være «et utstillingsvindu for uetablerte forfattere» og å få frem nye skribenter. Tidsskriftet har samtidig også som mål, ifølge redaktør Sviland, «å vera mindre akademiske og meir underhaldande i forma» (Sandnesposten 07.08.14).

Om du synes dette høres spennende ut og har lyst til å sjekke ut tidsskriftet KAMILLA, så kan du jo ta en titt på de tre første utgavene på www.littkamilla.no/nettutgaver/

God lesning!

27. juni 2014:

Prosaens sak og sakens prosa

Bøker Calr Martin Nordby Aftenposten (Foto: Carl MartinNordby, Aftenposten)

Av Johan L. Tønnesson

(En litt lengre utgave av artikkel publisert i Morgenbladet idag):

Kritiker Bernhard Ellefsen har i to anmeldelser (Mbl. nr 22 og 24) innledet sitt eget lille korstog mot begrepet «sakprosa». Det er en støvete, ja død, sekkebetegnelse. I min korte kommentar til den første anmeldelsen, som jeg kalte «Sekken, støvet og døden» argumenterte jeg for at sekkebetegnelser trengs, at støv stadig må virvles opp og at påstanden om sakprosaens død er uttrykk for vrangvilje og dårlig gangsyn. Morgenbladet forviste min kommentar til nettutgaven, og publiserte deretter Ellefsen-anmeldelse nummer to med polemikk mot mitt nettinnlegg som en viktig ingrediens. I retorikk- og sakprosaundervisningen på universitetene oppfordrer vi studentene til å være oppmerksomme på denne typen tilsynelatende ubetydelige kjensgjerninger, fordi de kan fortelle noe om hvem som gis definisjonsmakt i den litterære institusjonen og hvordan slik makt utøves.

Men nå til saken – og dens prosa. Ellefsens nøkkelargument mot sakprosa-begrepet er at det «styrer oss i retning av tekster som ikke egentlig fortjener vår oppmerksomhet». Her forfekter han en elitisme som går langt utover Anne Farsethås’ mer rimelige rammer. For hvem er «vi? Det er selvsagt dem som leser tekster utelukkende med smale, estetiske briller. Sakprosabegrepet har – og Ellefsen gjør rett i å trekke fram Georg Johannesens bidrag her – tjent til å rette kritisk oppmerksomhet mot tekster som ikke først og fremst er interessante som estetiske objekter, men som er viktige og virksomme også på andre måter. Dette gjelder både den litterære sakprosaen, som for eksempel fagbøker om natur, teknologi og kultur, og den ”funksjonelle” hverdagsprosaen. At saksbehandleren, journalisten og naturforskeren begynner å se sine notater, reportasjer og fagartikler som tekster, er en betydelig gevinst. Det samme gjelder fagbokforfatteren.

At sakprosa er viktig også på andre måter enn den estetiske, betyr ikke at prosaen skal underordnes saken. Den poetiske funksjonen slipper ingen skribent unna. Altfor ofte går saken på bekostning av den gode, gjennomarbeidede prosaen. Dette har vært kritisert og diskutert blant ærgjerrige sakprosakritikere og -forfattere gjennom mange år, ikke minst takket være initiativer fra opphavsrettsorganisasjonen Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Ett av initiativene, som Ellefsen lett foraktfullt antas å ville parkere som en «fagforeningsaffære», er Prosa. Tidsskrift for sakprosa. Her kunne man i forrige nummer lese Håvard Rems fascinerende essay om egne skriveerfaringer, hvor han blant annet hevder at «når poeter ikke skriver dikt, skriver de ikke fiksjon, men sakprosa». Han hevder at det sjangermessig er kort vei mellom de to, men at han har erfart at det «formatmessig» var «et tigersprang». Dette tigerspranget skildres på en måte som tør være egnet til å inspirere andre forfattere. En lyriker som har foretatt den samme sjangerreisen er Arild Stubhaug, som i Prosas siste nummer skriver sobert og innsiktsfullt om hvorfor han ikke ønsker å imøtekomme mange kritikeres ønske om at biografiforfatteren skal «by på seg selv»: «Gode tekst- og leseopplevingar er som små eksplosjonar, der vi plutseleg ser noko nytt. Spørsmålet er kvar detonasjonen skal skje: hos forfattaren eller lesaren.» Og helt sist i tidsskrift-nummeret trekker kritiker Kristin Gjerpe et berettiget «sakprosasukk» over at akademia-forfattere ikke er mer litterært ambisiøse: «Om stoffet ikke går gjennom en forfatters sinn og penn på en måte som omformer det, spisser og dreier det i en retning som betyr noe for forfatteren», kommer det heller ikke til å bety noe for leseren. Men for Ellefsen er sakprosa-ordet bare kjedelig. Her støtter han seg til en fersk uttalelse av Carsten Jensen. Men denne fremragende skribenten har sine hovederfaringer fra Danmark, hvor det i klar motsetning til vår situasjon, går et skarpt skille mellom litteratur og «sagprosa». Her i landet ser ikke prisvinnende forfattere som Håvard Rem, Arild Stubhaug, Marit Eikemo, Ivo de Figueiredo og Arnhild Skre til å skjemmes ved (også) å være sakprosaforfattere. Men for den opphøyde esteten besudler sakprosaen litteraturen. Først når den kan kalles essayistikk eller når den skrives av folk som også skriver gode romaner, fortjener den «vår» oppmerksomhet. Dette er en gammel historie, som det – med Ellefsens uttrykk – lukter støv av.

23. juni 2014:

6,3 millioner stipendkroner til sakprosaforfattere

Før helgen ble det klart at 80 sakprosaforfattere rundt om i landet nå kan glede seg over å ha mottatt stipend fra Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). Til sammen er det en rekordstor pott på hele 6,3 millioner kroner som nå er blitt tildelt sakprosaforfatterne.

«Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening organiserer 5.500 forfattere som skriver og oversetter sakprosa. Foreningen jobber for sakprosaens kår i Norge, og fordeler nærmere 70 millioner kroner i vederlagsmidler fra kopi- og bibliotekvederlaget hvert år i stipender, slik at det kan skrives ny, norsk sakprosa. Foreningen ønsker å styrke deler av sakprosaen med egne stipendmidler», ifølge foreningens nettsted www.nffo.no.

Blant de heldige som mottar stipend i denne runden, finner vi navn som Inga Marte Thorkildsen, Selda Ekiz, Anders Sømme Hammer, Helene Uri, Aage Borchgrevink og Bushra Ishaq.