Hva betyr dannelse i dag? Sakprosatekster har til alle historiske tider og i alle kulturelle kontekster forsøkt å svare på dette spørsmålet. Sakprosatekstene til Isokrates og Konfutse, Montaigne og Erasmus, Wilhelm von Humboldt og Georg Johannesen har alle balet med dette spørsmålet – i lys av sin samtid – enten det var i en ustabil polis eller under den kalde krigen i Norge. Dagens offentlige sakprosatekster – som NOUer, stortingsmeldinger og læreplaner – legger føringer for hvordan vi skal forstå dannelse, og gir retningslinjer for hvordan skolene skal jobbe med dette spørsmålet. Sakprosaens rolle i dette spørsmålet er med andre ord sentral og Sakprosasiden vil derfor informere om at den andre utdanningshistoriske konferansen arrangeres ved Høgskolen på Vestlandet (Bergen), 28.-30. januar.
Fra arrangøren
I slutten av januar samles nærmere 100 forskere i utdanningshistorie ved Høgskolen på Vestlandet til den andre nasjonale utdanningshistoriske konferansen i Norge. Den første konferansen ble arrangert i Drammen i april 2023. Temaet for konferansen i Bergen er «Danningens muligheter: historiografiske tilnærminger til framtidige generasjoner». En ny politisk verdensorden skaper usikkerhet, men også muligheter til å revitalisere danningsbegrepet. Hvordan kan vi tenke danning gjennom tid(er) og omvendt? Kan historiske perspektiver på hva danning kan bety hjelpe oss i å møte de utfordringer vi står overfor i dag på en god og fruktbar måte, og gi oss nye utgangspunkt for å møte en best mulig framtid? Historiske perspektiver på danning kan utfordre den tradisjonelle forståelsen av forholdet mellom generasjonene så vel som moderne begreper om lineær temporalitet. Hvordan har historien forholdt seg til barnet som sårbart, kompetent, kreativt, sosialt, ulydig, farlig individ? Hvordan har historien nærmet seg barndommen som noe med egenverdi, et felles prosjekt eller en forberedelse til voksenlivet? Hvordan har dette blitt uttrykt og bestridt i kunst, kultur, filosofi, politikk og tanker om hva barnehage, skole og utdanning sett i et bredt perspektiv, som også involverer voksne og voksenlivet, skal være? Hvordan har disse uttrykkene reflektert rundt og muliggjort en dypere forståelse av hva det vil si å være barn og hva som er barnets ideer, kompetente handlinger, svakheter, rettigheter, ansvar og bidrag til samfunnet? Hvordan henger dette sammen med forståelsen av voksenlivet?
Merete Roos
Program og påmeldingsskjema finner du her: https://www.hvl.no/forsking/konferanse/nasjonal-konferanse-for-utdanningshistorie/
Noen snakker sammen i slike vendinger for tiden. Da jeg bedrev litt definisjonsarbeid for allerede 18 år siden, foreslo jeg begrepet «Litterær sakprosa» om kvalitetssikrede offentlige tekster med navngitte forfattere. Forlagspubliserte bøker, altså, stort sett. Og tidsskrifter. Og disse tekstene skulle vi lesere ha grunn til å oppfatte som grunnleggende etterrettelige, i den grad de beskrev virkelige forhold. I dette siste ligger forskjellen overfor fiksjonsprosa – romaner og noveller har en annen kontrakt mellom leser og forfatter. Romaner kan inneholde drøssevis med etterrettelige virkelighetsbeskrivelser, og en fagbok kan inneholde mye fiksjon. Men den grunnleggende leserkontrakten er forskjellig, og jeg hevdet at sakprosaen har en egen rolle å spille i demokratiet, nettopp gjennom etterrettelighetskravet.
Mye vann har rent i det litterære havet de siste årene, og fra tid til annen har kritiske stemmer hevet seg mot et rigid og ofte litt banalt skille mellom sak- og fiksjonsprosa. I skolens lærebøker har sakprosaens virkelighetstilknytning blitt så viktig at det spesifikt litterære ved tekstene tapes av syne. «Alt kommer an på sak», skrev sakprosabegrepets far, Rolf Pipping, i 1938. Ser vi på årstallet – hvor storløgnerne Hitler, Mussolini, Franco og Stalin nøt mye av det ideologiske verdensherredømmet – kan vi godt forstå hvorfor. Min egen insistering i andreutgaven av Hva er sakprosa (2012) på sammenhengen mellom sakprosa og «etterrettelighetsregimet» har fått god drahjelp av Trump. Men alle lesere av gode sakprosabøker vet at det er noe mye mer enn saken som driver lesingen framover og gjør boka viktig. I fjor publiserte litteraturforskeren Janicke Stensvaag Kaasa og jeg en fagartikkel hvor vi undersøkte hvilke kvaliteter som kan være med å forklare den formidable suksessen Maskiner som tenker av Inga Strümke. Vi sammenfattet analysen med uttrykket «samhandlingens poetikk». Forfatteren samhandler med leseren på en nokså unik måte.
Men hva «er» litterær sakprosa?
At litterær sakprosa er et temmelig underutforsket felt, ble slått grundig fast i en kartleggingsartikkel fra 2024. Så fulgte tidsskriftet Sakprosa opp sist høst med et temanummer om nettopp litterær sakprosa. Her opponerer Siri Nergaard mildt mot sakprosabegrepet, som hun mener ofte kan stenge for rikdommen i hver enkelt tekst. Samtidig påpeker hun, sammen med Norunn Askeland, i en grundig studie av nye norsklæreverk at flere av disse forholder seg ignorant til sakprosa forstått som litteratur. Resultatet er egentlig ganske oppsiktsvekkende, etter snart to tiår med likestilling av sak- og skjønnlitteratur i læreplanene. Iben Brinch, som nå er fullt ut på plass som sakprosaprofessor Anders Johansens etterfølger i Bergen, velger essayets form når hun arbeider seg fram mot en rikere forståelse av hvordan god sakprosa «åpner opp for særlige erkjennelsesprosesser». Hun lar skrive- og lesepraksis være viktige faglige kikkehull, og trekker fram Thomas Hylland Eriksens siste bok Det umistelige som eksempel på at det saklige og litterære kan forenes.
To av artiklene i temanummeret tar for seg bøker av Thomas Hylland Eriksen. Foto: Ynge Vogt
Også Annemari Neple tar i sitt bidrag utgangspunkti en Hylland Eriksen-bok, suksessen Øyeblikkets tyranni fra 2001, som kritiserer mobilsamfunnets rastløshet. Sammenlikningen hennes med Lena Lindgrens Ekko, publisert 20 år seinere, forklarer artikkelens tittel: «Fra rådgivning til underliggjøring». Den første boka forsøker å bane vei ut av en tyranniserende kulturtilstand ved å gi leveregler. Neple synes å mene at underliggjøring – et etablert kvalitetskjennetegn ved poesi – er en vel så hjelpsom litterær strategi i algoritmenes tidsalder.
Temanummeret inneholder en nokså nyskapende artikkel om reiseskildringer, solide analyser av sakprosakritikk og av forfatterbiografier for barn, samt en programartikkel fra Skandinavias ledende forsker i reportasjelitteratur, Anna Jungstand, som også er Sveriges første og eneste sakprosaprofessor. Her finnes også en artikkel som undersøker hvordan nevnte Maskiner som tenker har sirkulert videre i sosiale så vel som redaktørstyrte medier og kanskje utløst Regjeringens KI-forsknings-milliard. Og dessuten et knippe bokomtaler.
Hva gjør sakprosaen?
En bedre leseveiledning enn denne vil du finne i gjesteredaktør Gunilla Almström Perssons kloke innledningartikkel. Hun er, som jeg selv, tekstforsker i en tradisjon som er opptatt av hva en tekst «gjør»: «Hur gör texter för att upprätthålla kollektivt minne? Hur gör texter för att skapa omvärldsförståelse? Hur gör texter för att sprida kunskap?»
Hele temanummeret, støttet av Fritt Ord, springer ut av et initiativ ved Universitetet i Oslo for å undersøke tekstkulturers betydning for demokratiet, som har fått den engelske overskriften Voicing Democracy.
Men er det noen som bryr seg om litterær sakprosa, ja om bøker og tidsskrifter i det hele tatt, om et tiår eller to? Undersøkelser av unges lesevaner og barns leseferdigheter kan stemme til pessimisme og framkalle dystopier. Forholdet mellom lesekrise og demokrati skal for øvrig diskuteres av kyndige folk på UiO:demokrati-frokostmøte onsdag 28. januar. Kom gjerne dit – fysisk eller via strømming!
Selv om ledende kulturpolitikere liker å tale sakprosaens sak i valgkamptider, er det sjelden at litteratur trekkes inn i den allmenne diskusjonen om ytringsfrihet, danning og demokrati. Kanskje vil det hjelpe at vi blir klokere på hva denne litteraturen gjør – og kan gjøre.
Fredag 9. januar skriver Klassekampen om «sakprosaforleggeri i fritt fall». I det norske bokmarkedet produseres det stadig færre sakprosabøker, og forlagenes inntekt fra salg av disse har falt, til tross for at de representerer et flertall på bestselgerlistene. Litteratursosiolog og forfatter av klassikeren Bok-Norge, Trond Andreassen, mener dette er et uttrykk for at norske forlag «bygger ned» sine sakprosaredaksjoner, noe som resulterer i at bredden i norsk sakprosaproduksjon går tapt, og at forlagene satser på det trygge og kjente, som bøker skrevet av velkjente forfatternavn, samt kokebøker som selger godt. Andreassen mener forlagene må være villige til å satse på nye forfatterstemmer for å sikre en litterær bredde. Kritiker og forfatter Espen Søbye er enig i dette, men legger også til innkjøpsordningen som forklaring. Ordningen er selektiv, og forlagene retter seg etter den for å motta støtte og få garanterte salg. Spørsmålet blir da om innkjøpsordningen for sakprosa må utvides og komme på lik linje med skjønnlitteraturen.
«Stjålne bibler har blitt et stort problem for flere av bokhandlene i Oslo sentrum», meldes det i Dagbladet 13. februar. Her får vi også vite at Bibelen er blant landets mest solgte bøker hvert år, noe som riktignok ikke Bokhandlerforeningens bestselgerlister kan berette om, da disse kun forholder seg til bøker som er utgitt samme år eller året før, dette samtidig som Bibelen forholdsvis sjelden kommer i nye utgaver.
Endelig på bestselgerlista – men hvilken?
«Men da Bibelselskapet kom med en ny oversettelse i 2011, etter å ha jobbet med den i 11 år, gikk den raskt inn på bestselgerlista», melder Dagbladet videre. Dermed dukket også en kinkig problemstilling opp: Skulle Bibelen kategoriseres under sakprosa eller skjønnlitteratur? Interessant nok valgte utgiverne Bibelselskapet og Verbum å plassere den i sistnevnte kategori, da tallene skulle meldes inn til Bokhandlerforeningen. Forlagssjef Turid Barth Pettersen forklarte til Dagbladet avgjørelsen slik: «Det er vanskelig å kategorisere ei slik bok. Det er en samling skrifter i forskjellige sjangre, blant annet poesi. Slik sett unndrar den seg kategorisering. Men hvis en først skal velge en kategori, så er det vel der den havner» (Dagbladet 28.10.11).
En kristen tegneserie på nynorsk for barn om en sau som har gått seg vill, ble i 2013 derimot av sitt forlag regnet som sakprosa, kan vi lese i et innlegg av Kristin Ørjasæter i gårsdagens Dagsavisen (18.02.15). Hvis det først skulle velges en kategori, så var det vel der den havnet, den også, da.
Tekstens hellige verdi
I boka Hva er sakprosa (2014) kan vi lese følgende resonnement rundt spørsmålet om tolkning av religiøse tekster som sakprosa eller ikke:
«Hvis vi tilhører fellesskap basert på skriftlig nedfelt tro, vil troens tekster ha en særlig verdi gjennom sin hellighet. Og selv om de troløse oppfatter dem som fiksjoner, er de sakprosa – eller sak-poesi – for oss» (Tønnesson 2014, s. 47).
For noen, om vi skal tolke kategoriseringsvalgene over ut fra dette resonnementet, kan det altså se ut til at en tegneserie om en sau som har gått seg vill, dermed er av større hellig verdi enn selveste Bibelen. Ja, hvem skulle tro det?!
Marte Michelet –vinner av årets Bragepris i sakprosa (Bilde hentet fra www.bokklubben.no)
I går (18.11.) var det igjen tid for utdeling av de årlige Brageprisene. Arrangementet gikk av stabelen på Dansens hus i Oslo. Det var som alltid knyttet stor spenning til hvem som skulle få tildelt de prestisjetunge prisene, men for Sakprosabloggen var det ekstra spennende å vente på årets tildeling i nettopp kategorien sakprosa: Godøy (Ti tusen skygger), Jackson (Morfar, Hitler og jeg), van der Hagen (Kjell Askildsen. Et liv.)? Nei, vinneren av denne Brageprisen skulle til sist vise seg å være Marte Michelet, tidligere debattredaktør og profilert kommentator i Dagbladet, med boken Den største forbrytelsen.
Michelets bok tar for seg jødeutryddelsen i Norge under andre verdenskrig, og er blitt hyllet blant anmeldere, men også møtt med krass kritikk. Den største forbrytelsen er for øvrig forfatterens debutbok.
Vi gratulerer herved Marte Michelet med den gjeve prisen, og nevner samtidig en liten «fun-fact» i denne forbindelse:
Leksikon var jo før i verden av natur gjerne å betrakte som en treg materie å forholde seg til, spesielt med tanke på sjeldne oppdateringer og påfølgende utdaterte artikler. I går kveld registrerte vi at ingen ringere enn Store norske leksikon (snl.no) vant konkurransen om å publisere nyheten om årets Brageprisvinnere først. Tidene (og leksikonet som sjanger) forandrer seg – mens Brageprisen består!
Har du fått med deg det relativt nye litteraturmagasinet KAMILLA? (Relativt i denne sammenheng fordi det så dagens lys allerede i fjor). Dette er et skjønnlitterært tidsskrift som også kan være spennende for oss mer sakprosainteresserte.
Tanken bak tidsskriftet er nemlig «å sjå på sakprosa med eit meir skjønnlitterært blikk», ifølge redaktør David Sviland (Sandnesposten 07.08.14). Eller som tidsskriftet blir omtalt hos Audiatur bokhandel: «KAMILLA ønsker å utforske livet med skjønnlitteratur. Gjennom forskjønnelse, forvrengning og forverring gjør vi et forsøk på å nå dit sakprosaen ikke kan komme».
«Bidragsyterne er fra Norge og Amerika og er stort sett ukjente; de fleste har ikke blitt utgitt på forlag. Redaksjonen mener imidlertid at de fortjener å bli lest. Vi har også fått bidrag fra kjente og aktuelle mennesker», kan man lese videre i presentasjonen på Audiaturs nettsider. Ifølge det egne nettstedet littkamilla.no er da også hovedformålet med tidsskriftet å være «et utstillingsvindu for uetablerte forfattere» og å få frem nye skribenter. Tidsskriftet har samtidig også som mål, ifølge redaktør Sviland, «å vera mindre akademiske og meir underhaldande i forma» (Sandnesposten 07.08.14).
Om du synes dette høres spennende ut og har lyst til å sjekke ut tidsskriftet KAMILLA, så kan du jo ta en titt på de tre første utgavene på www.littkamilla.no/nettutgaver/
(En litt lengre utgave av artikkel publisert i Morgenbladet idag):
Kritiker Bernhard Ellefsen har i to anmeldelser (Mbl. nr 22 og 24) innledet sitt eget lille korstog mot begrepet «sakprosa». Det er en støvete, ja død, sekkebetegnelse. I min korte kommentar til den første anmeldelsen, som jeg kalte «Sekken, støvet og døden» argumenterte jeg for at sekkebetegnelser trengs, at støv stadig må virvles opp og at påstanden om sakprosaens død er uttrykk for vrangvilje og dårlig gangsyn. Morgenbladet forviste min kommentar til nettutgaven, og publiserte deretter Ellefsen-anmeldelse nummer to med polemikk mot mitt nettinnlegg som en viktig ingrediens. I retorikk- og sakprosaundervisningen på universitetene oppfordrer vi studentene til å være oppmerksomme på denne typen tilsynelatende ubetydelige kjensgjerninger, fordi de kan fortelle noe om hvem som gis definisjonsmakt i den litterære institusjonen og hvordan slik makt utøves.
Men nå til saken – og dens prosa. Ellefsens nøkkelargument mot sakprosa-begrepet er at det «styrer oss i retning av tekster som ikke egentlig fortjener vår oppmerksomhet». Her forfekter han en elitisme som går langt utover Anne Farsethås’ mer rimelige rammer. For hvem er «vi? Det er selvsagt dem som leser tekster utelukkende med smale, estetiske briller. Sakprosabegrepet har – og Ellefsen gjør rett i å trekke fram Georg Johannesens bidrag her – tjent til å rette kritisk oppmerksomhet mot tekster som ikke først og fremst er interessante som estetiske objekter, men som er viktige og virksomme også på andre måter. Dette gjelder både den litterære sakprosaen, som for eksempel fagbøker om natur, teknologi og kultur, og den ”funksjonelle” hverdagsprosaen. At saksbehandleren, journalisten og naturforskeren begynner å se sine notater, reportasjer og fagartikler som tekster, er en betydelig gevinst. Det samme gjelder fagbokforfatteren.
At sakprosa er viktig også på andre måter enn den estetiske, betyr ikke at prosaen skal underordnes saken. Den poetiske funksjonen slipper ingen skribent unna. Altfor ofte går saken på bekostning av den gode, gjennomarbeidede prosaen. Dette har vært kritisert og diskutert blant ærgjerrige sakprosakritikere og -forfattere gjennom mange år, ikke minst takket være initiativer fra opphavsrettsorganisasjonen Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Ett av initiativene, som Ellefsen lett foraktfullt antas å ville parkere som en «fagforeningsaffære», er Prosa. Tidsskrift for sakprosa. Her kunne man i forrige nummer lese Håvard Rems fascinerende essay om egne skriveerfaringer, hvor han blant annet hevder at «når poeter ikke skriver dikt, skriver de ikke fiksjon, men sakprosa». Han hevder at det sjangermessig er kort vei mellom de to, men at han har erfart at det «formatmessig» var «et tigersprang». Dette tigerspranget skildres på en måte som tør være egnet til å inspirere andre forfattere. En lyriker som har foretatt den samme sjangerreisen er Arild Stubhaug, som i Prosas siste nummer skriver sobert og innsiktsfullt om hvorfor han ikke ønsker å imøtekomme mange kritikeres ønske om at biografiforfatteren skal «by på seg selv»: «Gode tekst- og leseopplevingar er som små eksplosjonar, der vi plutseleg ser noko nytt. Spørsmålet er kvar detonasjonen skal skje: hos forfattaren eller lesaren.» Og helt sist i tidsskrift-nummeret trekker kritiker Kristin Gjerpe et berettiget «sakprosasukk» over at akademia-forfattere ikke er mer litterært ambisiøse: «Om stoffet ikke går gjennom en forfatters sinn og penn på en måte som omformer det, spisser og dreier det i en retning som betyr noe for forfatteren», kommer det heller ikke til å bety noe for leseren. Men for Ellefsen er sakprosa-ordet bare kjedelig. Her støtter han seg til en fersk uttalelse av Carsten Jensen. Men denne fremragende skribenten har sine hovederfaringer fra Danmark, hvor det i klar motsetning til vår situasjon, går et skarpt skille mellom litteratur og «sagprosa». Her i landet ser ikke prisvinnende forfattere som Håvard Rem, Arild Stubhaug, Marit Eikemo, Ivo de Figueiredo og Arnhild Skre til å skjemmes ved (også) å være sakprosaforfattere. Men for den opphøyde esteten besudler sakprosaen litteraturen. Først når den kan kalles essayistikk eller når den skrives av folk som også skriver gode romaner, fortjener den «vår» oppmerksomhet. Dette er en gammel historie, som det – med Ellefsens uttrykk – lukter støv av.
Før helgen ble det klart at 80 sakprosaforfattere rundt om i landet nå kan glede seg over å ha mottatt stipend fra Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). Til sammen er det en rekordstor pott på hele 6,3 millioner kroner som nå er blitt tildelt sakprosaforfatterne.
«Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening organiserer 5.500 forfattere som skriver og oversetter sakprosa. Foreningen jobber for sakprosaens kår i Norge, og fordeler nærmere 70 millioner kroner i vederlagsmidler fra kopi- og bibliotekvederlaget hvert år i stipender, slik at det kan skrives ny, norsk sakprosa. Foreningen ønsker å styrke deler av sakprosaen med egne stipendmidler», ifølge foreningens nettsted www.nffo.no.
Blant de heldige som mottar stipend i denne runden, finner vi navn som Inga Marte Thorkildsen, Selda Ekiz, Anders Sømme Hammer, Helene Uri, Aage Borchgrevink og Bushra Ishaq.
Nå har Cappelen Damm, i forlengelsen av den veletablerte, skjønnlitterære Signaler-tradisjonen gitt ut en antologi med ny, norsk sakprosa redigert av Knut Olav Åmås. Den har fått tittelen Signatur. Nye norske stemmer, og er resultat av en åpen invitasjon til skribenter under 40 år. I sin innledning skriver Åmås bl.a. at boka
«er et lite speil for sakprosa-situasjonen i Norge i 2014. Den spriker i alle retninger når det gjelder temaer og skrivemåte, stil og uttrykk, temperament og temperatur. Det er ingen problemer eller fenomener sakprosaen ikke kan gå inn i. Det finnes et språk og en form for alt.
Slik er sakprosaen, slik skal den være.
Denne boken viser noe av det fascinerende mangfoldet denne situasjonen kan resultere i. Dermed viser den også at sakprosaen er viktig for et levende demokrati, fordi den bringer frem nye ideer, ny kunnskap.»
Det er også Cappelen Damm (akademisk, denne gang) som står bak utgivelsen av Om å utfordre vanen. Samtaler om litterær sakprosa, med Norunn Askeland og Eva Maagerø som forfattere/intervjuere. Her intervjues i alt 14 forfattere om én bok hver. De fleste er folk som bare utgir sakprosa, og i etterordet skriver Askeland og Maagerø: «For oss har det vært viktig å sette søkelyset på at sakprosaen har sine virkemidler og skrivemåter som ikke er «lånt» fra skjønnlitteraturen. De stammer fra sakprosaens eldste teori, nemlig klassisk retorikk». De intervjuede forfatterne er Per Thomas Andersen, Marit Eikemo, Ottar Grepstad, Frode Grytten, Elisabeth Beanca Halvorsen, Jon Hellesnes, Carsten Jensen, Åsa Linderborg, Toril Moi, Wenche Mühleisen, Agnes Ravatn, Lars Fredrik Svendsen og Erik Tunstad.
