Denne bloggen og fagmiljøet den er tilkoblet, handler om og lever for sakprosa. Sakprosa atskiller seg fra fiksjonslitteraturen, kjent nok gjennom den engelskspråklige termen non-fiction. Men denne motsetningen handler om sakprosa-begrepets første ledd, sak. Hva med det andre leddet? Finnes det en sakpoesi? I siste nummer av tidsskriftet Sakprosa lyder svaret «Ja, den finnes.»
Sakpoesi-begrepet har en ganske kort historie. Fra tidligere har begrepet blitt brukt som sjangerbenevnelse i litteraturhistoriografien og av forfattere selv. Det er nok Stuelands Eilert Sundt-tilstanden (2019) som er det mest kjente eksempelet. Som signalisert ovenfor betegner sakpoesi at teksten ikke er prosaisk, men poetisk. I tillegg til dette dreier den seg først og fremst om saken. Dette med saken er kjente takter fra sakprosabegrepets far Rolf Pippings program for sakprosaen fra 1938: «Här kommer allt an på sak.» I tidsskriftet presenterer imidlertid litteraturviter og kritiker Erik Skyum-Nielsen verdens første definisjon av sakpoesi:
«Ved sagpoesi forstås tekster med løs bagkant og med genresignalerende anvendelse af poetiske virkemidler (anafor, allitteration, repetition, rytme, enjambement, billedsprog, strofekomposition, mv.), som formidler en virkelighed derved, at de rummer en form for sandhedspåstand, kommunikerer visse konkrete erfaringer og/eller inddrager facts, gerne i form af navne, dyrenavne, stednavne, tal, årstal mm., idet de samtidig som regel rummer holdningstilkendegivelse med henblik på påvirkning af læseren i en bestemt historisk, tit også politisk situation. Sagpoesi sammenknytter det poetiske og det faktuelle, fremføres undertiden mundtligt i form af taler eller dele af taler og offentliggøres overvejende i aviser, tidsskrifter og radio og som (dele af) digtsamlinger med eller uden særlig genresignatur.»
I Skyum-Nielsens bidrag til temanummeret trekker han en linje i dansk sakpoesi med startpunkt hos poetene Knud Sørensen og Thorkild Bjørnvig via Inger Christensen og Klaus Høeck til Yahya Hassan, Lars Skinnebach og Caspar Eric.
Inger Christensen er også en sentral figur i bidraget til filosof og stipendiat i litteraturvitenskap Margit Ims. Ims skriver om bildeboka Hva var det hun sa? (2014) av forfatter Agnar Lirhus og illustratør Rune Markhus, som bygger på nettopp Christensens Alfabet (1981). Det er et økokritisk perspektiv i sentrum for lesningen, og Ims viser hvordan bildeboka inneholder en spenning mellom poetiske og saklige språklige registre. Siden dette er en bildebok, legger Ims også vekt på hvordan samspillet mellom bilde og skrift skaper et enda større rom for meningsskaping, noe som understreker det spesifikt sakpoetiske ved verket.
Selvsagt er også sakpoesien tema i lederartikkelen til redaktørene Johan Tønnesson og Mads Breckan Claudi. I den har de laget en modell for å tydeliggjøre de generiske dimensjonene ved begrepet:
Den vertikale y-aksen representerer verkenes karakter av fiksjon og ikke-fiksjon. Dette er den sentrale aksen som sakprosa gjerne defineres langs, som motstykket til «skjønnlitteratur». Langs x-aksen er kontinuumet prosa-poesi lagt. Dette blir presisert som teksters respektive referensielle og poetiske språkfunksjon, et begrepsapparat med gjeld til Roman Jakobson. Men modellen vekker også til live en Pandoras eske av sjangerhistoriske og -teoretiske stridsemner: Er lyrikk fiksjon? Hvilke begreper er presise, dikt, lyrikk, eller poesi? Konnoterer sak fakta, og hvordan avleser vi egentlig virkeligheten i litterære verk? For ytterligere å komplisere denne sjangerdiskusjonen, legger de til en idé om også en performativ, eller handlende, dimensjon som kan gjelde disse tekstene. Når tekstene blir performative på denne måten, når de gjennom sitt språk og sitt innhold sikter mot å endre verden, «hever de seg også over spørsmålet om fiksjonalitet eller saklighet,» ifølge redaktørene. Sakpoesien er foruten dette i modellen definert som ikke-fiksjonell poesi, og vi finner igjen flere av verkene som går igjen i temanummeret som eksempler.
Ett av disse er Nordlands Trompet (1739), som i artikkelen til litteraturviter Ronny Spaans blir underlagt en grundig litteraturhistorisk ransakelse. Petter Dass’ verk har gjennom historien blitt lest på forskjellige måter, ikke minst i romantikken, hvor blant andre Welhaven befestet verket som et slags nullpunkt for vår nasjonale skjønnlitteratur. I artikkelen ser Spaans på hvordan danske og norske litteraturhistorier har dekket det berømte topografiske verket. Det dukker opp motstridende fortolkninger og definisjoner av sjangertilknytninga til Nordlands Trompet, men dette rydder altså Spaans opp i. Til slutt konkluderer han: «Nordlands Beskrivelse er unik i kombinasjonen sin av inspirasjon frå eldre topografisk-humanistisk dikting på rim og av ein naturvitskapleg metode som etter kvart blir assosiert med prosaisk framstilling – heilt til naturvitskap og poesi skil lag.»
Dette er verken start- eller sluttpunkt for sakpoesi-begrepet. Vi ønsker at begrepet lever videre, og inviterer derfor til videre refleksjon om forholdet mellom sak og poesi: «Vi håper at bidragene her i tidsskriftet ikke bare er opplysende, men at de stimulerer til videre kartlegging og utforsking av sakpoesien selv og av sakpoesiens muligheter – både hos det lesende publikum, hos forskerne og hos poetene selv.», avslutter Tønnesson og Claudi.
Mina Ødegård Angeloff