(Foto: Carl MartinNordby, Aftenposten)

Av Johan L. Tønnesson

(En litt lengre utgave av artikkel publisert i Morgenbladet idag):

Kritiker Bernhard Ellefsen har i to anmeldelser (Mbl. nr 22 og 24) innledet sitt eget lille korstog mot begrepet «sakprosa». Det er en støvete, ja død, sekkebetegnelse. I min korte kommentar til den første anmeldelsen, som jeg kalte «Sekken, støvet og døden» argumenterte jeg for at sekkebetegnelser trengs, at støv stadig må virvles opp og at påstanden om sakprosaens død er uttrykk for vrangvilje og dårlig gangsyn. Morgenbladet forviste min kommentar til nettutgaven, og publiserte deretter Ellefsen-anmeldelse nummer to med polemikk mot mitt nettinnlegg som en viktig ingrediens. I retorikk- og sakprosaundervisningen på universitetene oppfordrer vi studentene til å være oppmerksomme på denne typen tilsynelatende ubetydelige kjensgjerninger, fordi de kan fortelle noe om hvem som gis definisjonsmakt i den litterære institusjonen og hvordan slik makt utøves.

Men nå til saken – og dens prosa. Ellefsens nøkkelargument mot sakprosa-begrepet er at det «styrer oss i retning av tekster som ikke egentlig fortjener vår oppmerksomhet». Her forfekter han en elitisme som går langt utover Anne Farsethås’ mer rimelige rammer. For hvem er «vi? Det er selvsagt dem som leser tekster utelukkende med smale, estetiske briller. Sakprosabegrepet har – og Ellefsen gjør rett i å trekke fram Georg Johannesens bidrag her – tjent til å rette kritisk oppmerksomhet mot tekster som ikke først og fremst er interessante som estetiske objekter, men som er viktige og virksomme også på andre måter. Dette gjelder både den litterære sakprosaen, som for eksempel fagbøker om natur, teknologi og kultur, og den ”funksjonelle” hverdagsprosaen. At saksbehandleren, journalisten og naturforskeren begynner å se sine notater, reportasjer og fagartikler som tekster, er en betydelig gevinst. Det samme gjelder fagbokforfatteren.

At sakprosa er viktig også på andre måter enn den estetiske, betyr ikke at prosaen skal underordnes saken. Den poetiske funksjonen slipper ingen skribent unna. Altfor ofte går saken på bekostning av den gode, gjennomarbeidede prosaen. Dette har vært kritisert og diskutert blant ærgjerrige sakprosakritikere og -forfattere gjennom mange år, ikke minst takket være initiativer fra opphavsrettsorganisasjonen Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Ett av initiativene, som Ellefsen lett foraktfullt antas å ville parkere som en «fagforeningsaffære», er Prosa. Tidsskrift for sakprosa. Her kunne man i forrige nummer lese Håvard Rems fascinerende essay om egne skriveerfaringer, hvor han blant annet hevder at «når poeter ikke skriver dikt, skriver de ikke fiksjon, men sakprosa». Han hevder at det sjangermessig er kort vei mellom de to, men at han har erfart at det «formatmessig» var «et tigersprang». Dette tigerspranget skildres på en måte som tør være egnet til å inspirere andre forfattere. En lyriker som har foretatt den samme sjangerreisen er Arild Stubhaug, som i Prosas siste nummer skriver sobert og innsiktsfullt om hvorfor han ikke ønsker å imøtekomme mange kritikeres ønske om at biografiforfatteren skal «by på seg selv»: «Gode tekst- og leseopplevingar er som små eksplosjonar, der vi plutseleg ser noko nytt. Spørsmålet er kvar detonasjonen skal skje: hos forfattaren eller lesaren.» Og helt sist i tidsskrift-nummeret trekker kritiker Kristin Gjerpe et berettiget «sakprosasukk» over at akademia-forfattere ikke er mer litterært ambisiøse: «Om stoffet ikke går gjennom en forfatters sinn og penn på en måte som omformer det, spisser og dreier det i en retning som betyr noe for forfatteren», kommer det heller ikke til å bety noe for leseren. Men for Ellefsen er sakprosa-ordet bare kjedelig. Her støtter han seg til en fersk uttalelse av Carsten Jensen. Men denne fremragende skribenten har sine hovederfaringer fra Danmark, hvor det i klar motsetning til vår situasjon, går et skarpt skille mellom litteratur og «sagprosa». Her i landet ser ikke prisvinnende forfattere som Håvard Rem, Arild Stubhaug, Marit Eikemo, Ivo de Figueiredo og Arnhild Skre til å skjemmes ved (også) å være sakprosaforfattere. Men for den opphøyde esteten besudler sakprosaen litteraturen. Først når den kan kalles essayistikk eller når den skrives av folk som også skriver gode romaner, fortjener den «vår» oppmerksomhet. Dette er en gammel historie, som det – med Ellefsens uttrykk – lukter støv av.