Noen snakker sammen i slike vendinger for tiden. Da jeg bedrev litt definisjonsarbeid for allerede 18 år siden, foreslo jeg begrepet «Litterær sakprosa» om kvalitetssikrede offentlige tekster med navngitte forfattere. Forlagspubliserte bøker, altså, stort sett. Og tidsskrifter. Og disse tekstene skulle vi lesere ha grunn til å oppfatte som grunnleggende etterrettelige, i den grad de beskrev virkelige forhold. I dette siste ligger forskjellen overfor fiksjonsprosa – romaner og noveller har en annen kontrakt mellom leser og forfatter. Romaner kan inneholde drøssevis med etterrettelige virkelighetsbeskrivelser, og en fagbok kan inneholde mye fiksjon. Men den grunnleggende leserkontrakten er forskjellig, og jeg hevdet at sakprosaen har en egen rolle å spille i demokratiet, nettopp gjennom etterrettelighetskravet.
Mye vann har rent i det litterære havet de siste årene, og fra tid til annen har kritiske stemmer hevet seg mot et rigid og ofte litt banalt skille mellom sak- og fiksjonsprosa. I skolens lærebøker har sakprosaens virkelighetstilknytning blitt så viktig at det spesifikt litterære ved tekstene tapes av syne. «Alt kommer an på sak», skrev sakprosabegrepets far, Rolf Pipping, i 1938. Ser vi på årstallet – hvor storløgnerne Hitler, Mussolini, Franco og Stalin nøt mye av det ideologiske verdensherredømmet – kan vi godt forstå hvorfor. Min egen insistering i andreutgaven av Hva er sakprosa (2012) på sammenhengen mellom sakprosa og «etterrettelighetsregimet» har fått god drahjelp av Trump. Men alle lesere av gode sakprosabøker vet at det er noe mye mer enn saken som driver lesingen framover og gjør boka viktig. I fjor publiserte litteraturforskeren Janicke Stensvaag Kaasa og jeg en fagartikkel hvor vi undersøkte hvilke kvaliteter som kan være med å forklare den formidable suksessen Maskiner som tenker av Inga Strümke. Vi sammenfattet analysen med uttrykket «samhandlingens poetikk». Forfatteren samhandler med leseren på en nokså unik måte.
Men hva «er» litterær sakprosa?
At litterær sakprosa er et temmelig underutforsket felt, ble slått grundig fast i en kartleggingsartikkel fra 2024. Så fulgte tidsskriftet Sakprosa opp sist høst med et temanummer om nettopp litterær sakprosa. Her opponerer Siri Nergaard mildt mot sakprosabegrepet, som hun mener ofte kan stenge for rikdommen i hver enkelt tekst. Samtidig påpeker hun, sammen med Norunn Askeland, i en grundig studie av nye norsklæreverk at flere av disse forholder seg ignorant til sakprosa forstått som litteratur. Resultatet er egentlig ganske oppsiktsvekkende, etter snart to tiår med likestilling av sak- og skjønnlitteratur i læreplanene. Iben Brinch, som nå er fullt ut på plass som sakprosaprofessor Anders Johansens etterfølger i Bergen, velger essayets form når hun arbeider seg fram mot en rikere forståelse av hvordan god sakprosa «åpner opp for særlige erkjennelsesprosesser». Hun lar skrive- og lesepraksis være viktige faglige kikkehull, og trekker fram Thomas Hylland Eriksens siste bok Det umistelige som eksempel på at det saklige og litterære kan forenes.
Også Annemari Neple tar i sitt bidrag utgangspunkti en Hylland Eriksen-bok, suksessen Øyeblikkets tyranni fra 2001, som kritiserer mobilsamfunnets rastløshet. Sammenlikningen hennes med Lena Lindgrens Ekko, publisert 20 år seinere, forklarer artikkelens tittel: «Fra rådgivning til underliggjøring». Den første boka forsøker å bane vei ut av en tyranniserende kulturtilstand ved å gi leveregler. Neple synes å mene at underliggjøring – et etablert kvalitetskjennetegn ved poesi – er en vel så hjelpsom litterær strategi i algoritmenes tidsalder.
Temanummeret inneholder en nokså nyskapende artikkel om reiseskildringer, solide analyser av sakprosakritikk og av forfatterbiografier for barn, samt en programartikkel fra Skandinavias ledende forsker i reportasjelitteratur, Anna Jungstand, som også er Sveriges første og eneste sakprosaprofessor. Her finnes også en artikkel som undersøker hvordan nevnte Maskiner som tenker har sirkulert videre i sosiale så vel som redaktørstyrte medier og kanskje utløst Regjeringens KI-forsknings-milliard. Og dessuten et knippe bokomtaler.
Hva gjør sakprosaen?
En bedre leseveiledning enn denne vil du finne i gjesteredaktør Gunilla Almström Perssons kloke innledningartikkel. Hun er, som jeg selv, tekstforsker i en tradisjon som er opptatt av hva en tekst «gjør»: «Hur gör texter för att upprätthålla kollektivt minne? Hur gör texter för att skapa omvärldsförståelse? Hur gör texter för att sprida kunskap?»
Hele temanummeret, støttet av Fritt Ord, springer ut av et initiativ ved Universitetet i Oslo for å undersøke tekstkulturers betydning for demokratiet, som har fått den engelske overskriften Voicing Democracy.
Men er det noen som bryr seg om litterær sakprosa, ja om bøker og tidsskrifter i det hele tatt, om et tiår eller to? Undersøkelser av unges lesevaner og barns leseferdigheter kan stemme til pessimisme og framkalle dystopier. Forholdet mellom lesekrise og demokrati skal for øvrig diskuteres av kyndige folk på UiO:demokrati-frokostmøte onsdag 28. januar. Kom gjerne dit – fysisk eller via strømming!
Selv om ledende kulturpolitikere liker å tale sakprosaens sak i valgkamptider, er det sjelden at litteratur trekkes inn i den allmenne diskusjonen om ytringsfrihet, danning og demokrati. Kanskje vil det hjelpe at vi blir klokere på hva denne litteraturen gjør – og kan gjøre.
Johan L. Tønnesson
