Statistikken sier at vi leser færre lange og kompliserte tekster, mens flere korte og enkle tekster lettere fanger oppmerksomheten vår. Digitale tekster på sosiale medier er preget av bilder, musikk og video med hyppig klipping. Slike tekster tærer på vår konsentrasjonsevne, noe som svekker vår demokratiske kompetanse i et gjennom-tekstualisert samfunn. Det demokratiske systemet er komplisert, mens tekstene som til daglig kommer i forgrunnen er enkle og forenklende. Varsellampene blinker. UiO:Demokrati hadde derfor invitert forskere, forfattere, en journalist og en politiker til Domus Bibliotheca en onsdag i den siste uken i januar, for å ha en panelsamtale om dette viktige temaet. Det overordnede spørsmålet var illevarslende: truer lesekrisen demokratiet? 

Regjering uten gode svar

For å ramme inn begrepet «lesekrise» holdt Kjell Lars Berge, professor i tekstvitenskap ved Universitetet i Oslo, og Kari Spjeldnæs, førsteamanuensis og instituttleder ved Høyskolen Kristiania, hvert sitt innledende innlegg. Berge la vekt på at vi ikke bare står overfor en lesekrise, men en skriftkulturell krise. Noe av løsningen på denne krisen ligger i skolepolitikken. Han spør hvordan skolen legger til rette for at elevene skal bli demokratiske medborgere: kyndige stemmer i en kunnskapsbasert og inkluderende ytringskultur. Berge hadde forfattet noen forslag til Kunnskapsdepartementet som ble diskutert i Stortinget tidligere i januar. De fire forslagene var 1) å gi kvalitetssikrede læremidler til elevene, 2) å sørge for at elever har tilgang til gode skolebibliotek med kyndige bibliotekarer, 3) å legge til rette for en kompetanseforankret lese- og skriveopplæring og gjeninnføre lærerspesialistordningen, og 4) gi lærerne mulighet til å følge opp enkeltelevers utvikling på lese- og skrivefeltet, ved å hegne om lærernormen. Regjeringens svar på forslagene har hittil ikke vært tilfredsstillende, hevder Berge. 

Mens han foreslår å jobbe med et slags demokratisk bolverk i skolen, peker Spjeldnæs på oss voksne og våre lesevaner. Hun holder opp i sin egen mobiltelefon på scenen. Denne lille maskinen stjeler synsfeltet vårt mer enn noe annet. Den har en tendens til å avbryte den lange og dype lesingen. Tiden uten den føles tom, i takt med at konsentrasjonsevnen til voksne mennesker også svekkes. Vi sjekker Yr, nettaviser, sosiale medier, og Yr igjen for å se om værmeldingen har endret seg på et kvarter. Mobiltelefonen er vinduet til oppmerksomhetsøkonomien. På den ene siden av vinduet sitter tek-gigantene med sine sindig utformede apper og nettsider med grenseløse tilbud, som har som formål å holde oss der så lenge som mulig, slik at øynene våre kan bevitne flest mulig annonser. På den andre siden av vinduet sitter vi, stimulert og utålmodige, mens skjermtid overgår lesetid og vi ser på at demokratiet forvitrer.  

Medialt massasjeapparat

Den følgende panelsamtalen er preget av en slags pessimistisk enighet om fakta. K-ordet skyggelegger sola i veggmaleriet på Domus Bibliotheca. Bernhard Ellefsen, som representerer journalistene, har i det siste tatt Marshall McLuhan’s Understanding Media, ut av bokhylla igjen, boka med den kjente frasen «the medium is the message». Hva gir vi slipp på, når vi gir slipp på boka som medium, spør Ellefsen. Som lyspæra, har boka som oppfinnelse fundamentalt endret våre liv. Den er en form for hukommelse, og den sitter dypt i hvordan vi tenker på tilværelsen (og demokratiet). Etter Gutenbergs oppfinnelse akselererte menneskets utvikling, og vi har blitt moderne. I rundt 600 år har vi befunnet oss i Gutenberg-galaksen, hvor vi tenker med trykte bøker, men nå er vi på vei ut av den. Vi aner ikke hva som treffer oss utenfor, og det er skummelt. 

Fem år etter at McLuhan skrev Understanding Media i 1964, kom det en merkelig collagebok som heter The Medium is the Massage (merk stavemåten). Der skriver han:  

«_{All media work us over completely. They are so pervasive in their personal, political, economic, aesthetic, psychological, moral, ethical, and social consequences that they leave no part of us untouched, unaffected, unaltered. The medium is the massage. Any understanding of social and cultural change is impossible without a knowledge of the way media work as environments.» (26)} 

Mediet er altså massasjen, noe som Spjeldnæs også var inne på. Mediene er en del av miljøet rundt oss, og vi blir kontinuerlig massert gjennom telefonskjermen. Inne i den digitale skjermen er det en materialitet som går tapt. Det kan gjøre det vanskelig å differensiere mellom sjangre på mobiltelefonen, da alle tekster kommer gjennom mer eller mindre den samme formen. Det gjør at unge mennesker ikke mestrer en sjanger som «nyheter», mener Bente Kalsnes, professor ved Høyskolen Kristiania. Nyheter som sjanger blir fremmed, og vi får en form for metajournalistikk som bryter kompliserte saker ned for en ung leser. Igjen, en forenkling av noe komplekst. 

Papirmediet fremmer demokrati

Kalsnes mener at norske elever må trenes opp i og lære verdien av uenighet, som er demokratiets motor. Vi trenger debattrening og øvelse i å se andres synspunkter, og ikke behandle uenighet som antagonistisk. Lesing av lange tekster, med lange resonnementer og flerstemmighet, kan hjelpe oss til dette, synes mange å være enige om. Papirboka som medium er en viktig faktor her. Det å omgi seg med en bok og dens materialitet er en form for lesing og læring som går tapt i den digitale verden. Et lignende sentiment finnes også i «Regjeringens plan for Norge 2025–2029», noe statssekretær i Kultur- og likestillingsdepartementet, Trude Storheim, minner oss på: «Vi skal få flere bøker inn i skolen, styrke lese- og skriveopplæringen, gi flere elever intensivopplæring, sette ned en lesekommisjon og sørge for at skolen legger til rette for mer konsentrasjon og mindre skjermbruk» (9). Det er altså en viss enighet om at papirboka fremfor noe annet er et medium som legger til rette for lengde- og dybdelesning, som gjør oss mer resistente til annen, mer umiddelbar stimulanse som skyter mot oss gjennom skjermene. 

Anti-demokratiske algoritme-baroner

For hvem er det som skaper denne stimulansen? Hvem bestemmer hva vi ser? Dette er også et spørsmål som lurer i bakgrunnen, og som blir dratt frem av Ellefsen. Er teknologien vi omgir oss med – den som masserer oss – politisk nøytral? Nei, er hans svar (i Morgenbladets ånd). Han peker på at det er høyresiden i USA som eier disse tjenestene. Tekno-libertarianere i Silicon Valley fremmer sin ideologi i amerikansk politikk, en ideologi som «vektlegger teknologiens muligheter til å la oss minimalisere staten og slippe innovasjon og markedene løs» (Sætra, 50). Den er på mange måter anti-demokratisk. Ideologien har også innvirkning på norsk politikk og mediekonsum. Algoritmene som skapes av tek-baronene, bestemmer hva vi ser her i Norge. Aktørene i disse selskapene jobber som kulturpolitikere, sier Ellefsen, men det er feil kultur. Det er en kultur som fremmer kortere oppmerksomhetsspennvidde, legger Kalsnes til, noe som gir tyranner lettere vei til makt, en tendens man kan se i dagens geopolitiske landskap. Det er nettopp vår oppmerksomhet, kolonisert av antidemokratiske krefter og knadd ned til beinet av mediene som masserer oss, som utgjør en trussel for demokratiet, mener mange av deltagerne på denne frokosten. Spørsmålet blir da: Hva er den konkrete løsningen på lesekrisen? 

Hva må gjøres?

Statssekretær Storheim sier vi må puste med magen rundt denne problemstillingen, og at vi i tillegg må huske på at det finnes flere politiske områder hvor K-ordet er brukt. Regjeringen er opptatt av dette, helt opp til Støre, og de er på ballen. Men har vi tid til å puste med magen, spør Ellefsen, som ser en ukentlig forvitring av demokratiet og borgernes leseevner. Vi betrakter Gutenberg-galaksen i bakspeilet, samtidig som vi skyter ut i stor fart mot mer ukjente deler av universet. Det er i denne utfarten at lesingens demokratiske verdi kan avleses og lesekrisebegrepet kan beskrives. Lesekrisen er alle krisers mor, sier Ellefsen. All utvikling opp til nå, både for demokratiet som system, og på teknologiområdet, er bygget på at trykkekunsten gjør det mulig å distribuere lange tankerekker på tvers av tid, sted og språk, som gir oss muligheter til å bygge på kunnskap. Uten de leseevnene som trykkekunsten har muliggjort for det moderne mennesket, faller systemet vi har bygd opp sammen. Derfor må vi trykke på de knappene vi kan, i skolepolitikken og kulturpolitikken, og kanskje dra med oss noen planeter fra Gutenberg-galaksen inn i det ukjente.  

Etter at samtalen er over og frokosten fortært, fortsetter samtalen å summe i salen, helt til alle går tilbake til sitt. Ute er det kaldt, og Yr sine prognoser sier at vinteren forblir kald en stund til. 

Vetle Sjølie

Kilder

McLuhan, M., Fiore, Q., & Agel, J. (2008). The medium is the massage. Penguin Books. 

Regjeringen. (2025). «Regjeringens plan for Norge 2025–2029».   

Sætra, H. S. (2025). Hvordan redde demokratiet fra kunstig intelligens (1. utgave). Cappelen Damm.