Rapport: Litterær sakprosa i fokus!

Foto: Patrick Tomasso

Helt i slutten av mai arrangerte vi et forskerseminar om den litterære sakprosaen i nordisk skriftkultur. Målsettingen var å kartlegge tilstanden til og utfordringene for litterær sakprosa i Sverige, Norge og Danmark. Innfridde seminaret dette målet? Ja – og mer til! 

30. mai 2023 – Niels Treschows hus: 

Professorene Kjell Lars Berge og Johan L. Tønnesson åpnet seminaret med et oversiktsforedrag om den nordiske forskningen på sakprosa før og nå. Tønnesson presenterte et par forskjellige sakprosadefinisjoner og endre opp med å stille noen spørsmål til sin egen definisjon fra Hva er sakprosa (2008/2012). Definisjonen, som mange ganger har stått på trykk her på sakprosasiden, har møtt innvendinger fra ulike hold, blant dem ontologisk, språkfilosofisk, epistemologisk og litteraturpolitisk. Han mener kritikken har mye for seg, men holder fast ved definisjonen som en bruksdefinisjon forankret i et «etterrettelighetsregime».

Etter Tønnesson oppsummerte Berge de tre store sakprosaprosjektene. Det første prosjektet resulterte i tobindsverket Norsk litteraturhistorie: Sakprosa 1750-1995. Det andre var svensk fra et mer språkorientert fagmiljø. Det tredje, som igjen var norsk, førte til en institusjonalisering av fagfeltet gjennom sakprosaprofessorater i Oslo, Bergen og Trondheim.  

Veien framover er ifølge Berge preget av noen særlige utfordringer. Den viktigste er kanskje å ivareta sakprosaen i utdanningsinstitusjonene og i skoleverket. Det handler om å bevare sakprosabøkenes publikum i en ny medial tidsalder.  

Anna Jungstrand. Foto: Mina Angeloff

Den nyansatte svenske sakprosaprofessoren Anna Jungstrand viste fram aktuelle temaer i sin egen sakprosaforskning. Jungstrand er mer opptatt av sakprosaens estetiske muligheter. For henne er forpliktelsen til sannheten en kilde til estetikk. Det litterære er uansett et grep, og i skjønnlitteraturen er dette grepet fullstendig innarbeidet. Jungstrand tenker seg sannhet som en fordring vi stiller til litteraturen. Hun hevder at sakprosaen tas på alvor idet vi ser skillelinjene mellom «kunnskap og innsikt» og «usannhet og løgn». 

Hun tegner opp sjangergrensene mellom skjønnlitteratur og sakprosa som to motsetningsforhold. Det første er den ontologiske dikotomien mellom det sanne og det fiksjonelle. Dette er dimensjonen vi gjerne tegner sakprosaen ut ifra. Det andre består av et mer epistemologisk skille, nemlig mellom den fiksjonelle tekstkonstruksjonen og den rene representasjonen av virkeligheten. Denne sistnevnte ekstreme er praktisk umulig, som vi jo kjenner fra ex.phil. Her kan vi også nevne «den performative buen» som hvelver seg over kontinuumet, som vi tidligere har skrevet om under lanseringen av det seneste nummeret av tidsskriftet Sakprosa.  

En annen svenske, som ikke direkte er knyttet til sakprosaforskningen, er dosent ved Högskolan i Borås Linnéa Lindsköld. Hun holdt et øyeåpnende foredrag om svensk litteraturpolitikk. Den nødvendige konteksten for norske lesere er at det i Sverige eksisterer et ganske annerledes bokmarked enn i Norge. En meningsartikkel i Expressen kaller på et blikk mot nabolandet (oss) for inspirasjon hvor den nye norske bokloven er et objekt for svensk misunnelse. I Sverige har bokmarkedet blitt Spotifisert – strømming av lydbøker og abonnementstjenester for e-bøker dominerer. Det er børs og ikke katedral: revenue share er mantraet.  

Litteraturpolitikken i Sverige retter seg mot leserne og ikke bøkene/forfatterne. Lindsköld viser til lesingens goder: samhold, glede og empati. Men en blind tro på at all lesing fører med seg disse godene, kan man i alle fall stille spørsmålstegn ved. De svenske forfatterforeningene er svakere enn forlagsbransjen, og pris, altså distribusjonen, er det fremste politiske verktøyet som tas i bruk for å fremme litteraturen til folket. Dette får også konsekvenser for sakprosaen.  

Kanskje er tiden moden for en grundig litteratursosiologisk undersøkelse av sakprosafeltet? Professor i medievitenskap Tore Slaattas foredrag illustrerte hvilke muligheter som ligger i en Bourdieu og Sapiro-inspirert feltanalyse av det litterære feltet. Han viste frem sin egen korrespondanseanalyse av norsk skjønnlitteratur: 

Lysbildeark fra Slaattas presentasjon

31. mai 2023 – Niels Treschows hus: 

Morgenen dag to åpnet Anna Jungstrand med et mer stilistisk orientert foredrag. Dette foredraget omhandlet hvordan sakprosaforfattere benytter seg av subjektivitet og blander sin egen stemme med hverdagslig språk. I sitt første foredrag tegnet Jungstrand opp to grenser mellom fiksjon og virkelighet. Denne gangen utdypet hun hvordan sakprosalitteratur er performativ, nettopp ved å rekonstruere virkeligheten i teksten. Eksempler fra Sara Lidmans Gruva (1969) og Marit Kaplas Kärleksvenska (2022) viser hvordan rekonstruksjonen kan være mer eller mindre direkte, men som Jungstrand påpeker, vil utvalg og organisering av stoff alltid føre med seg forfatterens subjektivitet. Sakprosaen gjør seg ifølge Jungstrand bruk av “tvivlets figur” som skaper avstand mellom det opplevde og det fortalte. Men gjennom å tvile åpenlyst overfor leseren skapes også en ærlighetens retorikk, som kan være svært virkningsfull som estetisk middel. 

Retoriker Christina Matthiesen bidro så med et dansk perspektiv. Hun har arbeidet for å innføre sakprosabegrepet i dansk skole, og det kan se ut som om det er kommet for å bli. I hennes foredrag ble vi presentert noen didaktiske bidrag til forståelsen av sakprosa, blant annet hvordan sakprosaen alltid har eksistert som en skriftlig produktiv sjanger i skolen, men ikke som noe man leser med den samme bevisstheten som blir skjønnlitteraturen til del. Altså leser elever sakprosa, men det er først når de skriver den, at de blir bevisstgjort sjangerens virkemidler.  

Professor i nordisk litteratur Tonje Vold bidro med noen tankevekkende eksempler fra den norske sakprosaen. Spesielt fokus la hun på Abida Rajas mye omtalte vitnesbyrd om oppveksten i Norge. Fortellingen om Rajas oppvekst er et resultat av en skriveprosess hvor forfatteren Håkon Høydal har vært i dialog med Raja underveis i prosessen. Altså er boken forhandlet frem, og Vold pekte på hvordan denne skrivesituasjonen kan ha påvirket bokens stil og innhold, en problemstilling som skjønnlitteraturen sjeldnere vil møte på.

Jan Grue, Trygve Riiser Gundersen, Tuva Ørbeck Sørheim, Bernhard Ellefsen, Åsne Seierstad og ordstyrer Johan Tønnesson. Foto: Mina Angeloff

Til slutt kunne vi sette prikken over i-en. Vi avsluttet seminaret med en panelsamtale hvor forskerdeltakerne fikk møte representantene fra andre siden av bordet: forfatterne, foreleggerne og kritikerne. Målet med panelsammensetningen var å gi en motvekt til de rent teoretiske og analytiske fremgangsmåtene og å høre hvordan aktørene «der ute» ser på sakprosaens status og framtid. Denne samtalen er tatt opp, og vi lover at du, kjære leser, vil kunne høre den som podkast om ikke altfor lenge.  

Mina Ødegård Angeloff

Podkast: SAKLIG! med løs bakkant

Modell som skiller mellom det fiktive vs. det saksrettede og det poetiske vs. det prosaiske 

«Utgangspunktet er at enkelte tekster hever seg 
over spørsmålet om fiksjon eller ikke-fiksjon. Spørsmålet er 
ikke så relevant. Det gjelder for eksempel lovtekster. Det er  
ikke så interessant om de er fiktive eller ikke-fiktive. Spørsmålet er  
irrelevant. De innsetter den virkeligheten de skriver om. Vi bruker  
nasjonalsangen som eksempel. Er det fiksjon eller ikke-fiksjon? Den gjør  
noe mer enn å vise til en fiktiv eller ikke-fiktiv verden.  
Hvis vi tenker at denne modellen ligger flatt, så hever  
denne dimensjonen seg over arket.» 

(SAKLIG! Ep. 12 om sakpoesi) 

Sånn kan et stykke sakpoesi se ut! Sakpoesi er, ifølge Erik Skyum-Nielsen i en artikkel i nyeste nummer av Sakprosa, «tekster med løs bagkant og med genresignalerende anvendelse af poetiske virkemidler», men altså også sak: «Sagpoesi sammenknytter det poetiske og det faktuelle.» I denne bonus-episoden av podkasten SAKLIG! kan du høre panelsamtalen fra lanseringen av nevnte nummer. 

Les mer «Podkast: SAKLIG! med løs bakkant»

Sak + poesi = sant

Diktet Tunglskinsnótt av islandske Tómas Guðmundsson. Foto: Börkur Sigurbjörnsson

Denne bloggen og fagmiljøet den er tilkoblet, handler om og lever for sakprosa. Sakprosa atskiller seg fra fiksjonslitteraturen, kjent nok gjennom den engelskspråklige termen non-fiction. Men denne motsetningen handler om sakprosa-begrepets første ledd, sak. Hva med det andre leddet? Finnes det en sakpoesi? I siste nummer av tidsskriftet Sakprosa lyder svaret «Ja, den finnes.»

Sakpoesi-begrepet har en ganske kort historie. Fra tidligere har begrepet blitt brukt som sjangerbenevnelse i litteraturhistoriografien og av forfattere selv. Det er nok Stuelands Eilert Sundt-tilstanden (2019) som er det mest kjente eksempelet. Som signalisert ovenfor betegner sakpoesi at teksten ikke er prosaisk, men poetisk. I tillegg til dette dreier den seg først og fremst om saken. Dette med saken er kjente takter fra sakprosabegrepets far Rolf Pippings program for sakprosaen fra 1938: «Här kommer allt an på sak.» I tidsskriftet presenterer imidlertid litteraturviter og kritiker Erik Skyum-Nielsen verdens første definisjon av sakpoesi:

«Ved sagpoesi forstås tekster med løs bagkant og med genresignalerende anvendelse af poetiske virkemidler (anafor, allitteration, repetition, rytme, enjambement, billedsprog, strofekomposition, mv.), som formidler en virkelighed derved, at de rummer en form for sandhedspåstand, kommunikerer visse konkrete erfaringer og/eller inddrager facts, gerne i form af navne, dyrenavne, stednavne, tal, årstal mm., idet de samtidig som regel rummer holdningstilkendegivelse med henblik på påvirkning af læseren i en bestemt historisk, tit også politisk situation. Sagpoesi sammenknytter det poetiske og det faktuelle, fremføres undertiden mundtligt i form af taler eller dele af taler og offentliggøres overvejende i aviser, tidsskrifter og radio og som (dele af) digtsamlinger med eller uden særlig genresignatur.»

I Skyum-Nielsens bidrag til temanummeret trekker han en linje i dansk sakpoesi med startpunkt hos poetene Knud Sørensen og Thorkild Bjørnvig via Inger Christensen og Klaus Høeck til Yahya Hassan, Lars Skinnebach og Caspar Eric.

Inger Christensen er også en sentral figur i bidraget til filosof og stipendiat i litteraturvitenskap Margit Ims. Ims skriver om bildeboka Hva var det hun sa? (2014) av forfatter Agnar Lirhus og illustratør Rune Markhus, som bygger på nettopp Christensens Alfabet (1981). Det er et økokritisk perspektiv i sentrum for lesningen, og Ims viser hvordan bildeboka inneholder en spenning mellom poetiske og saklige språklige registre. Siden dette er en bildebok, legger Ims også vekt på hvordan samspillet mellom bilde og skrift skaper et enda større rom for meningsskaping, noe som understreker det spesifikt sakpoetiske ved verket.

Selvsagt er også sakpoesien tema i lederartikkelen til redaktørene Johan Tønnesson og Mads Breckan Claudi. I den har de laget en modell for å tydeliggjøre de generiske dimensjonene ved begrepet:

Den vertikale y-aksen representerer verkenes karakter av fiksjon og ikke-fiksjon. Dette er den sentrale aksen som sakprosa gjerne defineres langs, som motstykket til «skjønnlitteratur». Langs x-aksen er kontinuumet prosa-poesi lagt. Dette blir presisert som teksters respektive referensielle og poetiske språkfunksjon, et begrepsapparat med gjeld til Roman Jakobson. Men modellen vekker også til live en Pandoras eske av sjangerhistoriske og -teoretiske stridsemner: Er lyrikk fiksjon? Hvilke begreper er presise, dikt, lyrikk, eller poesi? Konnoterer sak fakta, og hvordan avleser vi egentlig virkeligheten i litterære verk? For ytterligere å komplisere denne sjangerdiskusjonen, legger de til en idé om også en performativ, eller handlende, dimensjon som kan gjelde disse tekstene. Når tekstene blir performative på denne måten, når de gjennom sitt språk og sitt innhold sikter mot å endre verden, «hever de seg også over spørsmålet om fiksjonalitet eller saklighet,» ifølge redaktørene. Sakpoesien er foruten dette i modellen definert som ikke-fiksjonell poesi, og vi finner igjen flere av verkene som går igjen i temanummeret som eksempler.

Ett av disse er Nordlands Trompet (1739), som i artikkelen til litteraturviter Ronny Spaans blir underlagt en grundig litteraturhistorisk ransakelse. Petter Dass’ verk har gjennom historien blitt lest på forskjellige måter, ikke minst i romantikken, hvor blant andre Welhaven befestet verket som et slags nullpunkt for vår nasjonale skjønnlitteratur. I artikkelen ser Spaans på hvordan danske og norske litteraturhistorier har dekket det berømte topografiske verket. Det dukker opp motstridende fortolkninger og definisjoner av sjangertilknytninga til Nordlands Trompet, men dette rydder altså Spaans opp i. Til slutt konkluderer han: «Nordlands Beskrivelse er unik i kombinasjonen sin av inspirasjon frå eldre topografisk-humanistisk dikting på rim og av ein naturvitskapleg metode som etter kvart blir assosiert med prosaisk framstilling – heilt til naturvitskap og poesi skil lag.»

Dette er verken start- eller sluttpunkt for sakpoesi-begrepet. Vi ønsker at begrepet lever videre, og inviterer derfor til videre refleksjon om forholdet mellom sak og poesi: «Vi håper at bidragene her i tidsskriftet ikke bare er opplysende, men at de stimulerer til videre kartlegging og utforsking av sakpoesien selv og av sakpoesiens muligheter – både hos det lesende publikum, hos forskerne og hos poetene selv.», avslutter Tønnesson og Claudi.

Mina Ødegård Angeloff

Podkast: Stavkirkene er ikke det du tror!

Hopperstad stavkirke ca. 1885. Foto: kulturminnebilder.no

Det har sannsynligvis vært over 1000 stavkirker i Norge – i dag er det kun fattige 28 igjen. Lenge ble altså ikke stavkirkene sett på som særlig bevaringsverdige. Når, og ikke minst hvordan, snudde synet på stavkirkene, fra noe rivningsverdig og ikke-norsk, til vårt fremste nasjonale symbol? 

Les mer «Podkast: Stavkirkene er ikke det du tror!»

Boklansering: «Vår store nasjonallitteratur»

Journal fra Rikshospitalet
datert 4. januar 1828. Pasienten
er en 20 år gammel mann som
hadde hatt gonoré i en måned.
Han ble behandlet med piperispulver
og blyvannsomslag. Resepten
under er på ammoniumsalt og
vinsyre. […] (Foto: Øivind Larsen)

I noen hundre år har det i lukkede faglige kretsløp sirkulert små tekststykker om hver og én av oss. Dette er upublisert sakprosa som forteller om vonde rygger, tunge svangerskap og det som tidligere het dårlige nerver. Lenge hadde legene monopol på disse tekstene, seinere kom andre profesjoner til, blant annet sjukepleiere, fysioterapeuter og helsefagarbeidere. Dessuten er både vi pasienter og datamaskinene, med vår mer eller mindre autentiske intelligens, kommet med i samtalen.

Les mer «Boklansering: «Vår store nasjonallitteratur»»

Podkast: Evalueringsrapporten må opp av skuffen!

Foto: stortinget.no

Det finnes vel knapt noe mer saklig eller prosaisk enn det offentlige dokumentet. Men på tross av denne nøytrale og nøkterne innpakningen, er dette tekster som utøver makt – veldig mye makt. Hvordan skal vi forstå disse tekstene? Og finnes det poesi i det prosaiske? I denne episoden av SAKLIG! har vi snakket med den helt ferske førsteamanuensisen i sakprosa Hilde Reinertsen. 

Les mer «Podkast: Evalueringsrapporten må opp av skuffen!»

Ny satsing på tverrfaglig demokratiforskning

Foto: colourbox.com

For første gang har den tverrfaglige satsinga UiO:Demokrati delt ut midler til forskning. Forskergruppa «Voicing Democracy» ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier (UiO) er blant de fire forskergruppene som fra 2023 har fått tildelt til sammen 22 millioner for å forske på demokratispørsmål.

The Voicing Democracy Research Group, ledet av Eirik Vatnøy (ILN), består av forskere fra fakultetene for humaniora, samfunnsvitenskap, pedagogikk og juss som sammen skal studere hvordan demokratiet manifesterer seg i tekst og i tekstkulturer. Gruppa har som mål å undersøke et bredt spekter av tekstpraksiser hvor medborgerskap formes og utøves, fra fiksjon til lovtekster og byråkrati. Dermed skal mange av demokratiets sakprosatekster under lupen i årene som kommer. Sakprosainteresserte kan trygt vente seg mye spennende og viktig demokratiforskning!

Mina Ødegård Angeloff

Sakprosa i sydvest: Tredje kalenderluke

Bjørn Kvalsvik Nicolaysen. Foto: Fredrik Refvem/med tillatelse

Selvsagt hører sakprosaemner og industri på Vestlandet sammen. Miljøet for lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger med professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen i spissen, satser på sakprosa når de skal utdanne fagfolk til det lokale næringslivet i regionen. – Sakprosa er livsviktig i alt sikkerhetsarbeid. Kunnskap om tekster og hvordan de leses bør derfor være en del av samfunnssikkerhet og beredskap.

Dette er tredje del av Signy Grape og Johan Tønnesson sitt lang-intervju med Kvalsvik Nicolaysen om fagmiljøet ved Universitetet i Stavanger og deres satsing på sakprosa. Frem mot jul har intervjuet blitt publisert som en tredelt føljetong her på Sakprosasiden. Du finner den første og andre delen her og her.

Les mer «Sakprosa i sydvest: Tredje kalenderluke»

Endelig sakprosaprofessor i Sverige

Anna Jungstrand. Foto: Jonathan Knape

Nå er det endelig klart at Anna Jungstrand blir professor i sakprosa ved Linnéuniversitetet i Växjö. Dermed blir hun også Sveriges første sakprosaprofessor.

Sverige har allerede lange tradisjoner med sakprosaforskning. Prosjektet Svensk sakprosa ble gjennomført fra 1996 til 2003 og studerte «det mycket lästa». Det var finlandssvensken Rolf Pipping som i 1938 lanserte sakprosabegrepet. Den gangen var Pipping opptatt av den saklige stilen – «normalprosaen», og sakprosa ble studert med utgangpunkt i tekst- og språkforskning.

Les mer «Endelig sakprosaprofessor i Sverige»

Podkast: Trenger vi en ny månelanding?

Foto: Arbeiderpartiet

Statsminister Jonas Gahr Støre sliter. Det er krig i Ukraina, galopperende strøm- og matvarepriser, og ikke minst gjør regjeringen det elendig på målingene. Kan Støre bruke årets nyttårstale til å samle nasjonen og lede oss ut av krisa? Trenger regjeringen en ny månelanding?  

Gjest er Tor Gaute Syrstad, statsviter og psykolog, nå stipendiat ved Institutt for statsvitenskap, der han forsker på følelser i norsk politikk. I sin masteroppgave analyserte Syrstad danske nyttårstaler. Kan vi i denne episoden av SAKLIG! gi statsministeren noen gode råd?

Les mer «Podkast: Trenger vi en ny månelanding?»