Helt i slutten av mai arrangerte vi et forskerseminar om den litterære sakprosaen i nordisk skriftkultur. Målsettingen var å kartlegge tilstanden til og utfordringene for litterær sakprosa i Sverige, Norge og Danmark. Innfridde seminaret dette målet? Ja – og mer til! 

30. mai 2023 – Niels Treschows hus: 

Professorene Kjell Lars Berge og Johan L. Tønnesson åpnet seminaret med et oversiktsforedrag om den nordiske forskningen på sakprosa før og nå. Tønnesson presenterte et par forskjellige sakprosadefinisjoner og endre opp med å stille noen spørsmål til sin egen definisjon fra Hva er sakprosa (2008/2012). Definisjonen, som mange ganger har stått på trykk her på sakprosasiden, har møtt innvendinger fra ulike hold, blant dem ontologisk, språkfilosofisk, epistemologisk og litteraturpolitisk. Han mener kritikken har mye for seg, men holder fast ved definisjonen som en bruksdefinisjon forankret i et «etterrettelighetsregime».

Etter Tønnesson oppsummerte Berge de tre store sakprosaprosjektene. Det første prosjektet resulterte i tobindsverket Norsk litteraturhistorie: Sakprosa 1750-1995. Det andre var svensk fra et mer språkorientert fagmiljø. Det tredje, som igjen var norsk, førte til en institusjonalisering av fagfeltet gjennom sakprosaprofessorater i Oslo, Bergen og Trondheim.  

Veien framover er ifølge Berge preget av noen særlige utfordringer. Den viktigste er kanskje å ivareta sakprosaen i utdanningsinstitusjonene og i skoleverket. Det handler om å bevare sakprosabøkenes publikum i en ny medial tidsalder.  

Den nyansatte svenske sakprosaprofessoren Anna Jungstrand viste fram aktuelle temaer i sin egen sakprosaforskning. Jungstrand er mer opptatt av sakprosaens estetiske muligheter. For henne er forpliktelsen til sannheten en kilde til estetikk. Det litterære er uansett et grep, og i skjønnlitteraturen er dette grepet fullstendig innarbeidet. Jungstrand tenker seg sannhet som en fordring vi stiller til litteraturen. Hun hevder at sakprosaen tas på alvor idet vi ser skillelinjene mellom «kunnskap og innsikt» og «usannhet og løgn». 

Hun tegner opp sjangergrensene mellom skjønnlitteratur og sakprosa som to motsetningsforhold. Det første er den ontologiske dikotomien mellom det sanne og det fiksjonelle. Dette er dimensjonen vi gjerne tegner sakprosaen ut ifra. Det andre består av et mer epistemologisk skille, nemlig mellom den fiksjonelle tekstkonstruksjonen og den rene representasjonen av virkeligheten. Denne sistnevnte ekstreme er praktisk umulig, som vi jo kjenner fra ex.phil. Her kan vi også nevne «den performative buen» som hvelver seg over kontinuumet, som vi tidligere har skrevet om under lanseringen av det seneste nummeret av tidsskriftet Sakprosa.  

En annen svenske, som ikke direkte er knyttet til sakprosaforskningen, er dosent ved Högskolan i Borås Linnéa Lindsköld. Hun holdt et øyeåpnende foredrag om svensk litteraturpolitikk. Den nødvendige konteksten for norske lesere er at det i Sverige eksisterer et ganske annerledes bokmarked enn i Norge. En meningsartikkel i Expressen kaller på et blikk mot nabolandet (oss) for inspirasjon hvor den nye norske bokloven er et objekt for svensk misunnelse. I Sverige har bokmarkedet blitt Spotifisert – strømming av lydbøker og abonnementstjenester for e-bøker dominerer. Det er børs og ikke katedral: revenue share er mantraet.  

Litteraturpolitikken i Sverige retter seg mot leserne og ikke bøkene/forfatterne. Lindsköld viser til lesingens goder: samhold, glede og empati. Men en blind tro på at all lesing fører med seg disse godene, kan man i alle fall stille spørsmålstegn ved. De svenske forfatterforeningene er svakere enn forlagsbransjen, og pris, altså distribusjonen, er det fremste politiske verktøyet som tas i bruk for å fremme litteraturen til folket. Dette får også konsekvenser for sakprosaen.  

Kanskje er tiden moden for en grundig litteratursosiologisk undersøkelse av sakprosafeltet? Professor i medievitenskap Tore Slaattas foredrag illustrerte hvilke muligheter som ligger i en Bourdieu og Sapiro-inspirert feltanalyse av det litterære feltet. Han viste frem sin egen korrespondanseanalyse av norsk skjønnlitteratur: 

31. mai 2023 – Niels Treschows hus: 

Morgenen dag to åpnet Anna Jungstrand med et mer stilistisk orientert foredrag. Dette foredraget omhandlet hvordan sakprosaforfattere benytter seg av subjektivitet og blander sin egen stemme med hverdagslig språk. I sitt første foredrag tegnet Jungstrand opp to grenser mellom fiksjon og virkelighet. Denne gangen utdypet hun hvordan sakprosalitteratur er performativ, nettopp ved å rekonstruere virkeligheten i teksten. Eksempler fra Sara Lidmans Gruva (1969) og Marit Kaplas Kärlek på svenska (2022) viser hvordan rekonstruksjonen kan være mer eller mindre direkte, men som Jungstrand påpeker, vil utvalg og organisering av stoff alltid føre med seg forfatterens subjektivitet. Sakprosaen gjør seg ifølge Jungstrand bruk av “tvivlets figur” som skaper avstand mellom det opplevde og det fortalte. Men gjennom å tvile åpenlyst overfor leseren skapes også en ærlighetens retorikk, som kan være svært virkningsfull som estetisk middel. 

Retoriker Christina Matthiesen bidro så med et dansk perspektiv. Hun har arbeidet for å innføre sakprosabegrepet i dansk skole, og det kan se ut som om det er kommet for å bli. I hennes foredrag ble vi presentert noen didaktiske bidrag til forståelsen av sakprosa, blant annet hvordan sakprosaen alltid har eksistert som en skriftlig produktiv sjanger i skolen, men ikke som noe man leser med den samme bevisstheten som blir skjønnlitteraturen til del. Altså leser elever sakprosa, men det er først når de skriver den, at de blir bevisstgjort sjangerens virkemidler.  

Professor i nordisk litteratur Tonje Vold bidro med noen tankevekkende eksempler fra den norske sakprosaen. Spesielt fokus la hun på Abida Rajas mye omtalte vitnesbyrd om oppveksten i Norge. Fortellingen om Rajas oppvekst er et resultat av en skriveprosess hvor forfatteren Håkon Høydal har vært i dialog med Raja underveis i prosessen. Altså er boken forhandlet frem, og Vold pekte på hvordan denne skrivesituasjonen kan ha påvirket bokens stil og innhold, en problemstilling som skjønnlitteraturen sjeldnere vil møte på.

Til slutt kunne vi sette prikken over i-en. Vi avsluttet seminaret med en panelsamtale hvor forskerdeltakerne fikk møte representantene fra andre siden av bordet: forfatterne, foreleggerne og kritikerne. Målet med panelsammensetningen var å gi en motvekt til de rent teoretiske og analytiske fremgangsmåtene og å høre hvordan aktørene «der ute» ser på sakprosaens status og framtid. Denne samtalen er tatt opp, og vi lover at du, kjære leser, vil kunne høre den som podkast om ikke altfor lenge.  

Mina Ødegård Angeloff