Ny artikkel i tidsskriftet Sakprosa: studenter, stemmer og kildebruk 

Foto: photos-public-domain.com 

Kildebruk er et absolutt krav i akademiske tekster. Men det er ikke alltid like enkelt å bruke kildene godt. En ny artikkel i tidsskriftet Sakprosa viser sammenhengen mellom studentenes faglige stemme og måten de behandler kildene på. For studentene oppleves ofte forventningene til kildebruk motstridene og kompliserte: På den ene siden forventes det at de bruker andres stemmer. På den andre siden forventes det at de finner sin egen stemme. Hvordan håndterer studentene denne dobbeltheten?  

Ingrid Stock ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Andrea Karsten ved Universitet Paderborn, Tyskland, og Nancy Lea Eik-Nes, også ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, har i artikkelen “Emerging disciplinary voices: Bachelor students’ use of sources – between knowledge telling and knowledge transforming” studert 15 bacheloroppgaver fra humanistiske fag ved et norsk universitet.  

Nancy Lea Eik-Nes, Andrea Karsten og Ingrid Stock. Foto: ntnu.no, uni-paderborn.de, ntnu.no 

Vi gjengir her artikkelens norskspråklige sammendrag: 

Selv om referanser er sentralt i akademisk skriving, sliter mange studenter med å bruke kilder. En av årsakene til dette kan være spenningen mange studenter opplever: på den ene siden blir de bedt om å bruke kilder (dvs. andres stemmer), på den andre siden skal studentene demonstrere sin egen faglige stemme i teksten. Formålet med denne artikkelen er å bidra til forståelsen av kildebruk ved å presentere en modell som illustrerer ulike grader av studenters interaksjon med kilder i ulike deler av bacheloroppgaven. Med utgangspunkt i Bakhtins tanker om at en forfatters stemme trer gradvis fram av andres ord, sammen med begrepene kunnskapsreferat (knowledge telling) og kunnskapsbruk (knowledge transforming), utviklet vi et kontinuum som kan bidra til å forstå kildebrukens kompleksitet. Vi kom fram til dette kontinuumet gjennom en kvalitativ undersøkelse av studenters kildebruk i 15 bacheloroppgaver fra humaniora ved et norsk universitet. I denne artikkelen illustrerer vi kontinuumet gjennom utdrag fra studentenes oppgaver, og viser hvordan spørsmål som gjelder skriverens faglige stemme er sammenvevd med hvordan studentene forholder seg til kilder. Kjennskap til de ulike funksjonene til kilder som er typiske i disiplinene vil hjelpe studentene å utvikle og demonstrere sine faglige stemmer. Videre gir kontinuumet et grunnlag for fruktbare diskusjoner om skrivepraksiser som kan øke kritisk bevissthet om implisitte forventninger til kildebruk og spørsmål om stemme i akademisk skriving. 

Les artikkelen her.

The concept Sakprosa – a gift to the humanity?

Nordic Perspectives on the Discourse of Things. Foto: springer.com

A book with seven recent texts on the theory and empiricism of sakprosa, a word most often translated as “non-fiction”, can now be read with open access at the publisher Palgrave Macmillan. Here, Kjell Lars Berge and Per Ledin contribute with a chapter that must be said to be at the cutting edge of research. The two veterans of sakprosa research launch nothing less than a whole theory about texts as “cultural artefacts”. It is not a bold prediction that the chapter will be found on many syllabus lists in the years to come. The book will perhaps disappoint those who expect investigations of non-fiction books in paper format. This time the main emphasis is placed on what I have proposed to name “functional sakprosa”, i.e. non-fiction outside the literary institution.

Our Finnish colleagues Merja Koskela, Mona Enell-Nilsson and Cecilia Hjerppe examine small but important changes in the genre of “Corporate Responsibility Reports” (CRS), while Swedish Gunilla Almström Persson provides a detailed examination of the Swedish authorities’ crisis communication during a terrorist attack in Stockholm. In both chapters we learn something new about the intimate connection between technology, cf. the “artifact” in Berge and Ledin’s chapter, and the prose. Dane Jack Andersen makes this the main theme in his investigation of the Danish website that covers all citizens, borger.dk, and of the website of an international publishing house. He asserts and demonstrates that digital media is simply “are the modern communicative infrastructure in which all other cultural artifacts are either embedded or inscribed into.”

However, the literary non-fiction is not completely ignored. Two Norwegian researchers, Iben Brinch and Siri Nergaard, have been central teachers in the non-fiction master’s program at the University of Southeast Norway. They describe different types of students – and stages in students’ writing. The students can alternately be “sheep, watchdogs and wolves”. We learn how the study has contributed to both constituting and partly radically challenging the understanding of sakprosa that has been cultivated particularly in the research environment at the University of Oslo.

The book’s editorial staff is Swedish-Norwegian: The sakprosa researchers Catharina Nyström Höög, Henrik Rahm and Gøril Thomassen Hammerstad have edited the book in an excellent manner. In their opening chapter, they introduce the term and phenomenon of sakprosa to an international audience and present this Nordic research tradition in the light of theoretical directions that have been central. This applies, among other things, to dialogism, genre theory, discourse studies and, especially in recent years, investigations of texts rooted in everyday social practice where multimodal texts form parts of chains of actions and utterances. The editors also tell us about the background for this book publication: It stems from a Nordic workshop series that sakprosa professor in Helsinki Pirjo Hiidenmaa commendably initiated in 2017.

Sakprosa as a mountain guide

In the concluding chapter, I myself take the readers on a hike in the heights where I let the sakprosa term itself be a “mountain guide” who points out five places or topoi where I believe the term provides explanatory power: the city, the anthill, the choir, the courthouse and the borderland. In the city, there is both the large, common public and the many sub-publics. Working life’s anthill is increasingly made up of texts. Non-fiction texts are almost without exception a chorus of voices, but often a “homophonous“ chorus”, where different voices accompany the main voice. At the court, which here also includes the parliament (cf. Norwegian Storting), the actors negotiate and make decisions via authoritative prose genres. And both in literature and everyday prose there is a flurry of expressions on the border between fact and fiction. This can be a threat to democracy, as when a Trump broadcasts his lies and half-truths, and it can be an aid to new understanding and realization, both when a Knausgaard weaves together the documentary and the fictional and when the good pedagogue resorts to good stories and fairy tales.

But how should the word “sakprosa” be translated when this Nordic term is internationalized? In the book, a push is made, with strong support in my final chapter, to introduce sakprosa, the prose of “things”, “matters” or “issues”, as a new idiom in English, along the lines of the Scandinavian idioms “slalom” and “ombudsman”. The proposal to simply write sakprosa is implemented throughout the book. However, neither mountain guides nor sakprosa professors alone manage to make a new idiom take over, nor to gain traction for the complicated “subject-oriented prose” or to abolish the negative term “non-fiction”.

Nordic research on non-fiction has been quite vital since this field was coined some thirty years ago. A great deal has been published in Scandinavian languages, not least through the journal Sakprosa. After the Norwegian government recently introduced measures to strengthen Norwegian professional language in academia, some have opposed and strongly criticized the value of publishing in languages other than English, cf. this interview with political scientist Tore Wiig in Norwegian Forskerforum. In the sakprosa environment, we have been supporters of a parallel language practice and will probably continue to do so. But perhaps we have not been sufficiently focused on the world outside the Nordic countries. Hence it is high time for a combined international publication that unabashedly uses the term sakprosa as a framework for understanding. It will not be the last, and in the next book the literary sakprosa will probably have a wider place.

Johan Tønnesson

Catharina Nyström Höög · Henrik Rahm · Gøril Thomassen Hammerstad (ed.) Perspectives on the Discourse of Things. Nonfiction Texts Helping Us Navigate and Understand an Ever-changing Reality. Palgrave Macmillan 2023, 166 p.

Sakprosa-begrepet – En gave til menneskeheten?

Nordic Perspectives on the Discourse of Things. Foto: springer.com

En engelskspråklig bok med sju ferske tekster om sakprosaens teori og empiri kan nå leses med åpen tilgang på forlaget Palgrave Macmillan. Kjell Lars Berge og Per Ledin bidrar der med et kapittel som må sies å være helt i forskningsfronten. Her lanserer de to veteranene i sakprosaforskningen intet mindre enn en hel teori om tekster som «kulturelle artefakter». Det er ingen dristig spådom at kapitlet vil finnes på mange pensumlister i årene framover. Boka vil kanskje skuffe den som forventer undersøkelser av sakprosabøker i papirformat. Denne gang legges hovedvekten på det jeg har foreslått å kalle «funksjonell sakprosa», altså sakprosa utenfor den litterære institusjonen.

Våre finske kolleger Merja Koskela, Mona Enell-Nilsson og Cecilia Hjerppe undersøker små, men viktige forandringer i sjangeren «rapporter om samfunnsansvar» (Corporate Responsibility Reports, CRS), mens svenske Gunilla Almström Persson gir en detaljert undersøkelse av svenske myndigheters krisekommunikasjon under et terrorangrep i Stockholm. I begge kapitlene lærer vi noe nytt om den intime sammenhengen mellom teknologien, jf. «artefaktet» hos Berge og Ledin, og sakprosaen. Danske Jack Andersen gjør dette til hovedtema i sin undersøkelse av den danske nettsiden som skal omfatte alle innbyggere, borger.dk, og av nettsiden til et internasjonalt forlagshus. Han slår fast og demonstrerer at digitale media simpelthen er «den moderne kommunikative infrastrukturen som alle andre kulturelle artefakter enten er forankret eller innskrevet i.»

Men den litterære sakprosaen blir ikke helt hoppet bukk over. To norske forskere, Iben Brinch og Siri Nergaard, har vært sentrale i det faglitterære masterstudiet ved det nåværende Universitetet i Sørøst-Norge. De beskriver ulike typer av – og stadier hos – forfatterstudentene. De kan vekselvis være «sauer, vakthunder og ulver». Vi lærer hvordan studiet har bidratt til både å konstituere og til dels radikalt utfordre den forståelsen av sakprosa som har vært dyrket fram særlig i forskningsmiljøet ved Universitetet i Oslo.

Bokas redaktørtrekløver er svensk-norsk: Sakprosaforskerne Catharina Nyström Höög, Henrik Rahm og Gøril Thomassen Hammerstad har redigert boka på utmerket vis. I deres innledningskapittel introduserer de termen og fenomenet sakprosa for et internasjonalt publikum og presenterer denne nordiske forskningstradisjonen i lys av teoretiske retninger som har stått sentralt. Dette gjelder blant annet dialogisme, sjangerteori, diskursstudier og, særlig de siste årene, undersøkelser av tekst forankret i hverdagens sosiale praksis hvor multimodale tekster inngår i kjeder av handlinger og ytringer. Redaktørene forteller også om bakgrunnen for denne bokutgivelsen: Den springer ut av en nordisk workshop-serie som sakprosaprofessor i Helsingfors Pirjo Hiidenmaa prisverdig tok initiativet til i 2017.

Fjellføreren Sakprosa

Selv tar jeg i avslutningskapitlet leserne med på en vandring i høyden der jeg lar selve sakprosabegrepet være en «fjellfører» som peker ut fem steder eller topoi hvor jeg mener begrepet gir forklaringskraft: byen, maurtua, koret, tingstedet og grenselandet. I byen finnes både den store offentligheten og de mange del-offentlighetene. Arbeidslivets maurtue er i stadig høyere grad bygd opp av tekster. Sakprosatekster er nesten uten unntak et kor av stemmer, men gjerne et «homofont» kor, hvor ulike stemmer akkompagnerer hovedstemmen. På tingstedet, som her også omfatter parlamentet (jf. Storting) forhandler aktørene og tar avgjørelser via autoritative sakprosasjangere. Og både i litteraturen og hverdagsprosaen finnes det flust av ytringer i grenselandet mellom fakta og fiksjon. Det kan være en trussel mot demokratiet, som når en Trump kringkaster sine løgner og halvsannheter, og det kan være en hjelp til erkjennelse, både når en Knausgaard vever sammen det dokumentariske og det oppdiktede og når den god pedagogen griper til gode historier og eventyr.

Men hvordan skal ordet «sakprosa» oversettes når dette nordiske begrepet internasjonaliseres? I boka gjøres det et framstøt, med sterk støtte i mitt sluttkapittel, for å innføre sakprosa som et nytt idiom i engelsk, på linje med «slalom» og «ombudsman». Forslaget er langt på vei gjennomført i boka. Men det er jo også andre forslag og annen faktisk ordbruk i omløp. Verken fjellførere eller sakprosaprofessorer greier alene å innføre et nytt idiom, heller ikke å få gjennomslag for det kompliserte «subject-oriented prose» eller å ta livet av det negative non-fiction.

Nordisk forskning om sakprosa har vært ganske vital siden dette fagfeltet ble myntet ut for rundt tretti år siden. Svært mye er publisert på skandinaviske språk, ikke minst gjennom tidsskriftet Sakprosa. Etter at den norske regjeringen nylig innførte tiltak for å styrke norsk fagspråk i akademia, har enkelte opponert og stilt seg sterkt kritiske til verdien av å publisere på andre språk enn engelsk, jf. dette intervjuet med statsviteren Tore Wiig i Forskerforum. I sakprosamiljøet har vi vært tilhengere av en parallellspråklig praksis og vil nok fortsette med det. Men kanskje har vi vært for lite vendt mot verden utenom Norden, og det er på høy tid med en samlet internasjonal publikasjon som bramfritt bruker sakprosabegrepet som forståelsesramme. Det skal ikke bli den siste, og i neste bok vil trolig den litterære sakprosaen få en bredere plass.

Johan Tønnesson

Catharina Nyström Höög · Henrik Rahm · Gøril Thomassen Hammerstad (red.) Perspectives on the Discourse of Things. Sakprosa Texts Helping Us Navigate and Understand an Ever-changing Reality. Palgrave Macmillan 2023, 166 s.

Masteroppgåve: Ibsen på nett

Våren 2023 leverte Hedda Hjortdal si masteroppgåve i nordisk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studium ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo: Ibsen på nett

Hjortdal studerer korleis kunnskap om Henrik Ibsen og verka hans vert formidla i Store norske leksikon (SNL) og Wikipedia, og korleis denne formidlinga heng saman med etosen til avsendarane. Hjortdal finn at truverda i dei to nettleksikona er forskjellige fordi sjølve nettstadane har sine eigne institusjonelle etos. Hos SNL er det eit forfattarnamn, oftast ein anerkjend forskar, knytt til kvar artikkel, men ved sida av auka truverd fører dette også til at artikkelen gjerne representerer ein spesifikk fagleg posisjon.

Hedda Hjortdal. Foto: Privat

Litteraturformidling og etos hjå SNL og Wikipedia

Hedda Hjortdal

Noko av det eg synest har vore mest spanande å utforske som student i nordisk, er kva rolle litteraturen spelar i samfunnet vårt. Og som lektorstudent har eg vore spesielt oppteken av korleis universitetsfaget nordisk fungerer i skulen. For dei fleste er det litteraturformidlinga i skulen som er inngangen til kunnskap om og interesse for litterære klassikarar. Valet av studieobjekt fall på Ibsen fordi han er ein av dei største og mest påverknadsrike dramatikarane i verdslitteraturen. Han er ein viktig kulturberar og ein naturleg del av lærebøker i norskfaget. Men læreboka er ikkje lenger ein like sjølvsagt del av norskfaget, og i dei nye læreplanane er heller ikkje Ibsen nemnd eksplisitt. Likevel er han sentral i ein «skjult kanon» i skulen: Dei fleste norsklærarar underviser om Ibsen.

Basert på eigne praksiserfaringar trur eg at det i staden for læreboka er nettleksikon som Wikipedia og Store norske leksikon (SNL) som vert mest nytta av elevane. Dei er lette portar til mykje informasjon, til dømes om litterære klassikarar. Målet mitt med denne oppgåva var å undersøke og illustrere nokre implikasjonar av måten litteratur vert formidla av nettleksikona på. Meir spesifikt handlar oppgåva om i kva grad artiklane dekker elevane sine kunnskapsbehov om Ibsen og kva truverd, etos, nettleksikona har som avsendarar. Spesielt Wikipedia har knytt mykje skepsis til seg når det kjem til truverd: Dei fleste som gjekk på skulen eller har studert etter inntoget til Wikipedia, har fått høyre at dei må nytte sida med varsemd og kritisk sans fordi der kan «kven som helst» vere artikkelforfattarar. Eg ville samanlikne artiklane på Wikipedia med dei på SNL, som er anerkjend som ei kvalitetssikra kjelde for forskingsformidling. Eg har undersøkt artiklane om Ibsen på SNL sin bokmålsartikkel og Wikipedia sin artikkel på norsk med utgangspunkt i følgjande todelte problemstilling:

  • Korleis vert kunnskap om Henrik Ibsen og verka hans formidla på SNL og Wikipedia?   
  • Og korleis heng denne formidlinga saman med etosen til avsendarane?

Om korleis artiklane på SNL og Wikipedia blir produserte

Både SNL og Wikipedia er gratis og fritt tilgjengelege oppslagsverk. SNL er eigd av dei norske universiteta, ideelle stiftingar og organisasjonar, og leksikonet er Noreg sin største nettstad for forskingsformidling. SNL har ein liten, engasjert redaksjon som kontrollerer artiklane og fagansvarlege som skriv mykje av innhaldet, og avgjer kva som vert publisert. Det er Erik Bjerck Hagen, professor i allmenn litteraturvitskap ved Universitetet i Bergen, som er fagansvarleg for artikkelen om Ibsen på SNL. Dei fagansvarlege er den største kvalitetssikringa SNL har i samanlikning med Wikipedia, der kven som helst, når som helst, kan redigere einkvar artikkel. Det er mål om både kunnskapsformidling og demokratisering som ligg bak Wikipedia, som er verdas største oppslagsverk.

Begge nettleksikona har versjonsloggar som gir lesarane tilgang til alt av informasjon som har vore publisert eller foreslått publisert i artiklane. Eg starta prosjektet mitt med å kartlegge desse. Dette var sentralt for å svare på spørsmålet om kva og kven som ligg bak informasjonen og korleis artiklane faktisk har blitt til. Gjennomgangen min viser at artiklane vert produserte og kvalitetssikra på ulike måtar. Artikkelen på Wikipedia har mange anonyme produsentar og vert oftare redigert, medan artikkelen på SNL har færre produsentar, éin fagansvarleg redaktør og vert redigert sjeldan. Det er eit poeng at for begge leksikona er versjonsloggen med på å styrke etosen deira fordi det gjer at ein kan finne ut kva endringar som er gjort og til kva tid. På SNL får vi òg namnet og stillinga til den som har publisert. Denne moglegheita har ikkje Wikipedia, ettersom bidragsytarane her er anonyme. Men det vi kan sjå er til dømes at det ofte er same bidragsytar som har publisert fleire gongar og at feilinformasjon eller tøys og tull raskt vert retta opp. Dette siste var ei overrasking for meg og styrkar Wikipedia sitt truverd og etos.

Om litteraturformidlinga av Ibsen

Analysen min har vist at begge leksikon presenterer informasjon om Ibsen sin forfattarskap, biografi og resepsjonen i samtid og ettertid, men at dei vektar ting ulikt. Generelt brukar Wikipedia meir plass og er meir detaljert i dei fleste ledd. Detaljrikdomen viser seg til dømes ved at artikkelen på Wikipedia avkreftar vanlege mytar om Ibsen sin biografi, at han presenterer fagfeltet i større grad, og at han gir korte handlingsreferat og resepsjonshistorie til kvart av verka – det gjer ikkje SNL. Dette gjer artikkelen på Wikipedia meir mottakar-orientert og relevant, medan artikkelen på SNL er mykje kortare og fleire stader krev forkunnskapar for at informasjonen skal vere nyttig for mottakaren. Eg finn òg at artikkelen på SNL ikkje er nøytral når det kjem til presentasjon av Ibsen, men vektlegg den meir kritiske resepsjonen han fekk i samtida. Både dette og presentasjonen av biografien, som faktisk reproduserer dei same mytane som Wikipedia avkreftar, kan knytast til haldningane og den faglege posisjonen til Bjerck Hagen, som er forfattar av artikkelen. Vidare er det lettare som lesar å gå innhaldet på Wikipedia i saumane og finne referansar til kvar informasjonen kjem frå fordi referansane kjem undervegs. Litteraturlista til Bjerck Hagen er lang og full av anerkjende forskarnamn. Dette er gode kjelder for litteraturstudentar eller andre spesielt interesserte, men for «mannen i gata» eller ein elev i den vidaregåande skulen er det nok ikkje veldig aktuelt å gå dit. Men så er det eit problem med Wikipedia at det ikkje er alt som står der som har referanse, og då fell mykje av det gode med dette bort. Til dømes er det mykje av resepsjonen som får stå utan referansar. Og analysen av eit verk frå ein enkeltperson som vi ikkje veit kven er, har ikkje like sterk etos som den til ein fagansvarleg professor.

Om etosen til avsendarane

Jan Grue (2007) skriv at samspelet mellom sjangerforventningar og kommunikative mål utgjer eit komplekst felt for sjølvrepresentasjon, og dermed etosen til avsendaren (s. 21).  Han peikar på at i nokre tekstsjangrar har vi å gjere med to etosar som kan kome i konflikt med kvarandre. Det gjeld tekstar der sjølvrepresentasjonen er ei samanveving av avsendaren sin personlege etos og eventuelle ytre, institusjonelle etos som ein forfattar er del av (2007, s. 23). På både Wikipedia og SNL fungerer etosen til forfattarane av kvar enkelt artikkel i samspel med etosen til institusjonen som leksikonet er gitt ut av.

Organisasjonsstrukturen til SNL bygger ein sterk innleiande institusjonell etos. Den gjer òg at sjølv om det er fagansvarlege som skriv, opplever nok dei fleste lesarar at avsendaren er ein institusjon og ikkje ein person. Elevane mine vil nok seie at dei har lese noko på SNL, ikkje i ein artikkel av Erik Bjerck Hagen. Wikipedia har ein svakare innleiande institusjonell etos, og anonymiteten i artiklane gjer at ein ikkje kan snakke om nokon personleg etos. Dette er likevel ikkje heilt rett fram – for artiklane er jo skrivne av individuelle bidragsytarar. Versjonsloggen på Wikipedia gir spor av etosbygging og viser ein indre justis som fiksar feil og regulerer informasjonen i artikkelen. Fordi Wikipedia-artiklane vert sjekka av så mange, krev det at bidragsytarane sjølv har ein literacy på nett – dei må vite korleis dei skal nytte kjelder, velje ut oppdatert informasjon og vurdere informasjon som objektiv. Og dette viser det seg at dei i stor grad oppfyller i artikkelen om Ibsen. Eg finn at artikkelen på Wikipedia er meir oppdatert og objektiv enn SNL sin, som viste seg å presentere fleire kritiske haldningar og ei forteljing som passar godt til Bjerck Hagen sin faglege posisjon i Ibsen-feltet. Det er spesielt to moment ved Bjerck Hagen si posisjonering som viser seg i artikkelen om Ibsen.

Det første gjeld korleis han stiller seg til fagfeltet og Ibsen-forskinga for øvrig. Han presenterer dette sjølv i boka Hvordan lese Ibsen? (2015). Her viser han mellom anna til eit skilje mellom «den historiserende førkrigskritikken og den mer teoretiserende etterkrigskritikken» og skriv at han «oppvurderer førstnevnte og ser tydelig begrensningene i sistnevnte» (Hagen, 2015, s. 7). I meldingar av boka har Vigdis Ystad og Ellen Rees kritisert Bjerck Hagen for den nokså gjennomgåande avvisinga av at metodiske og teoretiske fornyingar kan bidra med noko substansielt nytt i forståinga av Ibsen sitt velkjende forfattarskap (2015, s. 339; 2015, s. 101). Faktum er at det har skjedd mykje nytt i Ibsen-forskinga dei siste åra, spesielt når det gjeld biografien.

Det andre momentet ved Bjerck Hagen sin posisjon som eg peikar på, er at han ser ut til å ha som prosjekt som forskar og litteraturvitar å løfte Bjørnstjerne Bjørnson fram for at fleire skal lese han. Dette er til dømes målet hans i boka Livets overskudd. Bjørnstjerne Bjørnsons glemte kvaliteter (2013). I si melding av boka peikar Helge Rønning på at det berre er éin forfattar som Bjerck Hagen systematisk samanliknar med Bjørnson, og det er Ibsen. Samanlikninga er ikkje til Ibsen sin fordel, og det er svakheitene ved Ibsen sine drama, samanlikna med Bjørnson sine, som vert trekte fram. Rønning spør: «Blir Bjørnson bedre av å gjøre Ibsen dårligere?» (Rønning, 2013, s. 257).

Eg vil understreke at det ikkje er noko poeng for meg å kritisere eller gi ei vurdering av Bjerck Hagen som formidlar av Ibsen. Bjerck Hagen si Ibsen-forsking er basert på grundige resepsjonsanalysar, og argumenta han legg fram er legitime for ein forskar i nordisk litteratur å presentere. Men dei er òg uttrykk for eit litteraturfagleg standpunkt. Oppgåva demonstrerer at han som litteraturforskar plasserer seg i ein tradisjon og at han difor ikkje er ein nøytral avsendar. Han presenterer éin bodskap, og det er fleire bodskapar i fagfeltet som lesaren ikkje får gjennom denne artikkelen. I motsetnad til mykje anna forskingsformidling vert ikkje artiklar på SNL fagfellevurdert, og dette gir dei fagansvarlege diskursiv makt på sine felt.

…og til slutt

Analysen min demonstrerer – som Grue (2007) understrekar – korleis ein personleg etos kan kome i konflikt med ein institusjonell etos. Både SNL og Wikipedia har som mål at artiklane skal vere nøytrale og verdifrie, og dette må vel vere målet for eit leksikon. Men litteraturformidling handlar òg om å fortolke og vidareformidle kunnskap for eit publikum. Denne tolkinga og arbeidet med litteraturen må nødvendigvis vere gjort av personar, og dette peikar mot at det er noko subjektivt ved det, i alle fall at det kan vere det. Analysen min viser at det i dette tilfellet verkeleg er ein personleg etos til stades som påverkar bodskapen i artiklane. Kanskje gjer dette paradokset at litteraturformidling i leksikonformat er ekstra utfordrande.

Som lærar vil eg nytte innsiktene frå arbeidet med denne oppgåva i eiga undervising. Eg meiner det både er relevant for elevane å vite korleis nettleksikona fungerer, korleis vi kan vurdere avsendarar på nett og å vise elevane korleis dette heng saman med innhaldet i artiklane. Dette kan bidra til fleire kompetente lesarar av forskingsformidling på nett. I norskfagleg samanheng styrker dette sakprosaen si rolle i forhold til skjønnlitteraturen. Men denne oppgåva demonstrerer òg korleis ferdigheiter som vi knyt til sakprosa- og retorikkompetanse er relevante når vi studerer skjønnlitterære klassikarar som Ibsen.


Grue, J. (2007). Filmanmeldelsens retorikk. Personlig ethos, institusjonell ethos og persona.

Rhetorica Scandinavia 42.


Rønning, H. (2015). Erik Bjerck Hagen: Livets overskudd. Bjørnstjerne Bjørnsons glemte kvaliteter. Edda102(3), 254–257. https://doi.org/10.18261/ISSN1500-1989-2015-03-08

Ystad, V. (2015). Erik Bjerck Hagen om Ibsen som emosjonell tilfredsstillelse: Hvordan lese Ibsen? Samtalen om hans dramatikk 1879–2015. Edda102(4), 337–343. https://doi.org/10.18261/ISSN1500-1989-2015-04-08

Imitatio på dansk!

Foto: Dansklærerforeningens Forlag

Sterk sakprosa om sterk sakprosa

Det er en tung tradisjon for, både i utdanning og offentlighet, å søke etter kvalitet, inspirasjon og budskap i skjønnlitteratur. I sakprosa letes det først og fremst etter informasjon og mistenkelige forsøk på overtalelse. 25 års innsats for sakprosa i norsk forskning og lærerutdanning har i liten grad rokket ved denne tradisjonen. Retorikkens gjenfødsel i skolen har riktignok ført til en omfattende jakt på bevismidlene etos, logos og patos i hverdags-sakprosa, ofte med særlig vekt på skjulte strategier i reklame og argumenterende medietekster. Men de fleste av oss skriver og leser jo sakprosa og trenger å bli bedre skribenter og lesere. Hvor blir det av imitatio i omgangen med sakprosa?

I den lille boka Stærk sagprosa – paa tværs av tider og positioner, utgitt på Dansklærerforeningens Forlag i århopper forfatterne Christina Matthiesen og Peter Heller Lützen over slike hjertesukk og går rett på sak. Rett nok konstaterer de at sakprosa har en helt underordnet posisjon i skolens danskfag. Her berømmer de norske læreplaner for å ha gjort noe med dette i norskfaget. Henvendt til elever på videregående skole oppfordrer de så til kvalitetsjakt i sakprosa og starter med å tilby leseren noen «pejlemærker», altså merker som kan gi oss bedre peiling på tekstene. Boka preges av en gjennomgående tillit til at ungdommene kan bidra i denne jakten, men de skal hjelpes på veien.

Christina Matthiesen og Peter Heller Lützen. Foto: pladask.dk og videnomlaesning.dk

Når ble sjanger og situasjon, stilkvalitetene aptum (det passende) og underkategoriene puritas (korrekthet), perspicuitas («klarhed, herunder stingens og præcision») og ornatus («udsmykning eller skønhed») bedre og kortere forklart enn i denne bokas innledningskapittel? I det følgende kapitlet «Retoriske begreber og eksempler» blir vi introdusert til Bitzers slitesterke «retoriske situasjon» samtidig som vi lokkes inn i eksempler på «sterk» sakprosa. Så følger et kapittel med oppfordringen «Læs, skriv, og undersøg», alt i et språk som i høy grad innehar aptum, hvis forfatterne da ikke overvurderer de unge leserne. Ta for eksempel denne lange, men fine, perioden:

«Eksempelvis skriver Emma Holten om et emne, som hun har særlig viden om, helt præcist selvoplevet erfaring med ufrivillig deling af nøgenbilleder, og hun gør det ved at sætte sin egen erfaring ind i en større moralsk sammmenhæng, som handler om det forkerte og farlige i, at fravær af samtykke anses for erotisk, ’at seksualiseringen er mere spændende, hvis hun ikke selv er med på den’, hvad enten det gælder en skoleelev eller en læge.»

Dette kan nok være tung lesning for norske ungdommer. Men dansk setningsbygning er annerledes enn den norske, så i en eventuell norsk oversettelse måtte vi gjøre noe med slike konstruksjoner for å få poengene klarere fram. Sannsynligvis fungerer dette fint på dansk.

Det siterte gjelder én av de ti tekstene i boka. Den er fra 2010 og har trolig hatt klar virkning i den danske debatten om samtykke i voldtektlovgivningen. Lenge før vi er kommet fram til selve teksten fra den unge danske skribenten, har vi blitt lokket til den ved at den trekkes inn som eksempel under vandringen mellom peilemerkene. Er den da blitt tolket ihjel før vi møter den som del av bokas «Antologi»? Jeg opplevde det ikke slik, verken med denne enn med de ni andre tekstene. Men jeg var nettopp lokket inn i lesningen og hadde underveis fått tilbud om noen gode og multifokale briller å lese med.

Tekstene presenteres to og to under temaene «Institutioner», «Socialitet», «Natur», «Køn» og «Lov». Konsekvent er det valgt ut én litt gammel tekst og én relativt ny tekst for hvert tema. Forfatterne lykkes godt i å få disse tekstparene til å samtale med hverandre. For eksempel er det fint å lese Ludvig Holbergs snart 300 år gamle forsvar for likestilling mellom kjønnene sammen med den unge og modige kvinnen Emma Holtens essay. Holbergs tekst var forresten også med i det norske forslaget til sakprosakanon for drøye ti år siden, gjengitt i den fine boka Sakprosa i skolen (2010). Holbergs tekst ga aha-opplevelser både for meg og andre norsklærere den gangen. Men her introduseres og presenteres den altså direkte til de unge leserne i tillit til at de skal kunne imitere både gammelt og nytt. Og i retorikken innebærer dette noe langt mer enn å «blåkopiere».

Men er det ikke viktig at hver unge skribent finner sin stemme, sin måte å skrive på? Jo, men veien går gjennom imitatio. Hvilken fotballspiller eller fiolinist prøver ikke å lære av å se på de beste utøverne? Selv har jeg latt meg inspirere av hvordan mine danske kolleger gir sine lesere peiling på den sterke sakprosaen.

Peter Heller Lützen og Christina Matthiesen:

Stærk sagprosa – på tværs af tider og positioner.

Dansklærerforeningens forlag, 2023, 79 sider.

Johan Laurits Tønnesson

Podkast: Forskerne møter sakprosakjendisene

Forskningsseminaret “Den litterære sakprosaen i nordisk skriftkultur” fikk litt av en avslutning da noen av landets fremste sakprosaforfattere, forleggere og kritikere møtte forskerne til panelsamtale. Lytt til samtalen i podkasten SAKLIG! 

Rundt bordet satt mangeårig kritiker i Morgenbladet og forfatter Bernhard Ellefsen. Forleggerne var representert ved forlagssjef i Kagge forlag Tuva Ørbeck Sørheim og forlegger i Press Trygve Riiser Gundersen, som for lesere av Sakprosasiden også vil være kjent som forfatter av den Brageprisvinnende boka Haugianerne. Enevelde og undergrunn (2022). To andre forfattere var til stede – Jan Grue er utenom forfattervirksomheten professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Sist men ikke minst deltok Åsne Seierstad, som knapt trenger en introduksjon, men altså verdenskjent journalist og forfatter av en rekke litterære sakprosabøker, sist Afghanerne fra 2022. Samtalen ble ledet av professor i sakprosa Johan Tønnesson. 

Jan Grue, Trygve Riiser Gundersen, Tuva Ørbeck Sørheim, Bernhard Ellefsen, Åsne Seierstad og ordstyrer Johan Tønnesson. Foto: Mina Angeloff 

Hvilke tanker har panelet gjort seg opp om betydningen og virkningen i samfunnet av bøkene de skriver, anmelder og utgir? Burde vi simpelthen forkaste skillet mellom fiksjonen og sakprosaen? Hvorfor må bøkene til Grue og Seierstad skrives som nettopp sakprosabøker? Hva er verst, en akademisering eller en “journalistifisering” av sakprosaen? Og hva spurte Tony Blair Åsne Seierstad om da de møttes i Buckingham Palace!? 

Sakprosabøker blir ofte mottatt med størst interesse for saken, mens med skjønnlitteraturen går man inn på språkets musikk og poetiske funksjon. Det er ikke fullstendig sant, men det er litt sant. Finnes det en interesse for at også sakprosaen er litterær? 

–God litteraturkritikk er forplikta på leseropplevelsen, enten det er sakprosa, skjønnlitteratur, i grenseland eller noe annet, forteller Ellefsen. 

Men hva slags kritikk ønsker Åsne Seierstad seg av sin neste bok? 

–At kritikeren har fått en helt ny erkjennelse og en helt ny forståelse av dette temaet. Det henger aller høyest om noen har tenkt en ny tanke. Jeg er litt skuffet på vegne av Afghanerne. Kritikerne har vært litt vel uinteresserte i deres skjebne. 

Hør SAKLIG! med bonusepisode om litterær sakprosa 

SAKLIG! er en podkast om sakprosa og retorikk fra Forskningsmiljøet Sakprosa ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved universitetet i Oslo. Her ønsker programlederne Johan Tønnesson, professor i sakprosa, og retoriker, Signy Grape, å invitere en gjest eller to til en samtale med utgangspunkt i den prosaen som tar for seg ALT.      

Podkasten kan høres i Spotify, Apple podcasts, fra UiOs nettspiller, eller lastes ned i podkast-appen du bruker til vanlig.     

Mina Ødegård Angeloff og Signy Grape

Rapport: Litterær sakprosa i fokus!

Foto: Patrick Tomasso

Helt i slutten av mai arrangerte vi et forskerseminar om den litterære sakprosaen i nordisk skriftkultur. Målsettingen var å kartlegge tilstanden til og utfordringene for litterær sakprosa i Sverige, Norge og Danmark. Innfridde seminaret dette målet? Ja – og mer til! 

30. mai 2023 – Niels Treschows hus: 

Professorene Kjell Lars Berge og Johan L. Tønnesson åpnet seminaret med et oversiktsforedrag om den nordiske forskningen på sakprosa før og nå. Tønnesson presenterte et par forskjellige sakprosadefinisjoner og endre opp med å stille noen spørsmål til sin egen definisjon fra Hva er sakprosa (2008/2012). Definisjonen, som mange ganger har stått på trykk her på sakprosasiden, har møtt innvendinger fra ulike hold, blant dem ontologisk, språkfilosofisk, epistemologisk og litteraturpolitisk. Han mener kritikken har mye for seg, men holder fast ved definisjonen som en bruksdefinisjon forankret i et «etterrettelighetsregime».

Etter Tønnesson oppsummerte Berge de tre store sakprosaprosjektene. Det første prosjektet resulterte i tobindsverket Norsk litteraturhistorie: Sakprosa 1750-1995. Det andre var svensk fra et mer språkorientert fagmiljø. Det tredje, som igjen var norsk, førte til en institusjonalisering av fagfeltet gjennom sakprosaprofessorater i Oslo, Bergen og Trondheim.  

Veien framover er ifølge Berge preget av noen særlige utfordringer. Den viktigste er kanskje å ivareta sakprosaen i utdanningsinstitusjonene og i skoleverket. Det handler om å bevare sakprosabøkenes publikum i en ny medial tidsalder.  

Anna Jungstrand. Foto: Mina Angeloff

Den nyansatte svenske sakprosaprofessoren Anna Jungstrand viste fram aktuelle temaer i sin egen sakprosaforskning. Jungstrand er mer opptatt av sakprosaens estetiske muligheter. For henne er forpliktelsen til sannheten en kilde til estetikk. Det litterære er uansett et grep, og i skjønnlitteraturen er dette grepet fullstendig innarbeidet. Jungstrand tenker seg sannhet som en fordring vi stiller til litteraturen. Hun hevder at sakprosaen tas på alvor idet vi ser skillelinjene mellom «kunnskap og innsikt» og «usannhet og løgn». 

Hun tegner opp sjangergrensene mellom skjønnlitteratur og sakprosa som to motsetningsforhold. Det første er den ontologiske dikotomien mellom det sanne og det fiksjonelle. Dette er dimensjonen vi gjerne tegner sakprosaen ut ifra. Det andre består av et mer epistemologisk skille, nemlig mellom den fiksjonelle tekstkonstruksjonen og den rene representasjonen av virkeligheten. Denne sistnevnte ekstreme er praktisk umulig, som vi jo kjenner fra ex.phil. Her kan vi også nevne «den performative buen» som hvelver seg over kontinuumet, som vi tidligere har skrevet om under lanseringen av det seneste nummeret av tidsskriftet Sakprosa.  

En annen svenske, som ikke direkte er knyttet til sakprosaforskningen, er dosent ved Högskolan i Borås Linnéa Lindsköld. Hun holdt et øyeåpnende foredrag om svensk litteraturpolitikk. Den nødvendige konteksten for norske lesere er at det i Sverige eksisterer et ganske annerledes bokmarked enn i Norge. En meningsartikkel i Expressen kaller på et blikk mot nabolandet (oss) for inspirasjon hvor den nye norske bokloven er et objekt for svensk misunnelse. I Sverige har bokmarkedet blitt Spotifisert – strømming av lydbøker og abonnementstjenester for e-bøker dominerer. Det er børs og ikke katedral: revenue share er mantraet.  

Litteraturpolitikken i Sverige retter seg mot leserne og ikke bøkene/forfatterne. Lindsköld viser til lesingens goder: samhold, glede og empati. Men en blind tro på at all lesing fører med seg disse godene, kan man i alle fall stille spørsmålstegn ved. De svenske forfatterforeningene er svakere enn forlagsbransjen, og pris, altså distribusjonen, er det fremste politiske verktøyet som tas i bruk for å fremme litteraturen til folket. Dette får også konsekvenser for sakprosaen.  

Kanskje er tiden moden for en grundig litteratursosiologisk undersøkelse av sakprosafeltet? Professor i medievitenskap Tore Slaattas foredrag illustrerte hvilke muligheter som ligger i en Bourdieu og Sapiro-inspirert feltanalyse av det litterære feltet. Han viste frem sin egen korrespondanseanalyse av norsk skjønnlitteratur: 

Lysbildeark fra Slaattas presentasjon

31. mai 2023 – Niels Treschows hus: 

Morgenen dag to åpnet Anna Jungstrand med et mer stilistisk orientert foredrag. Dette foredraget omhandlet hvordan sakprosaforfattere benytter seg av subjektivitet og blander sin egen stemme med hverdagslig språk. I sitt første foredrag tegnet Jungstrand opp to grenser mellom fiksjon og virkelighet. Denne gangen utdypet hun hvordan sakprosalitteratur er performativ, nettopp ved å rekonstruere virkeligheten i teksten. Eksempler fra Sara Lidmans Gruva (1969) og Marit Kaplas Kärleksvenska (2022) viser hvordan rekonstruksjonen kan være mer eller mindre direkte, men som Jungstrand påpeker, vil utvalg og organisering av stoff alltid føre med seg forfatterens subjektivitet. Sakprosaen gjør seg ifølge Jungstrand bruk av “tvivlets figur” som skaper avstand mellom det opplevde og det fortalte. Men gjennom å tvile åpenlyst overfor leseren skapes også en ærlighetens retorikk, som kan være svært virkningsfull som estetisk middel. 

Retoriker Christina Matthiesen bidro så med et dansk perspektiv. Hun har arbeidet for å innføre sakprosabegrepet i dansk skole, og det kan se ut som om det er kommet for å bli. I hennes foredrag ble vi presentert noen didaktiske bidrag til forståelsen av sakprosa, blant annet hvordan sakprosaen alltid har eksistert som en skriftlig produktiv sjanger i skolen, men ikke som noe man leser med den samme bevisstheten som blir skjønnlitteraturen til del. Altså leser elever sakprosa, men det er først når de skriver den, at de blir bevisstgjort sjangerens virkemidler.  

Professor i nordisk litteratur Tonje Vold bidro med noen tankevekkende eksempler fra den norske sakprosaen. Spesielt fokus la hun på Abida Rajas mye omtalte vitnesbyrd om oppveksten i Norge. Fortellingen om Rajas oppvekst er et resultat av en skriveprosess hvor forfatteren Håkon Høydal har vært i dialog med Raja underveis i prosessen. Altså er boken forhandlet frem, og Vold pekte på hvordan denne skrivesituasjonen kan ha påvirket bokens stil og innhold, en problemstilling som skjønnlitteraturen sjeldnere vil møte på.

Jan Grue, Trygve Riiser Gundersen, Tuva Ørbeck Sørheim, Bernhard Ellefsen, Åsne Seierstad og ordstyrer Johan Tønnesson. Foto: Mina Angeloff

Til slutt kunne vi sette prikken over i-en. Vi avsluttet seminaret med en panelsamtale hvor forskerdeltakerne fikk møte representantene fra andre siden av bordet: forfatterne, foreleggerne og kritikerne. Målet med panelsammensetningen var å gi en motvekt til de rent teoretiske og analytiske fremgangsmåtene og å høre hvordan aktørene «der ute» ser på sakprosaens status og framtid. Denne samtalen er tatt opp, og vi lover at du, kjære leser, vil kunne høre den som podkast om ikke altfor lenge.  

Mina Ødegård Angeloff

Podkast: SAKLIG! med løs bakkant

Modell som skiller mellom det fiktive vs. det saksrettede og det poetiske vs. det prosaiske 

«Utgangspunktet er at enkelte tekster hever seg 
over spørsmålet om fiksjon eller ikke-fiksjon. Spørsmålet er 
ikke så relevant. Det gjelder for eksempel lovtekster. Det er  
ikke så interessant om de er fiktive eller ikke-fiktive. Spørsmålet er  
irrelevant. De innsetter den virkeligheten de skriver om. Vi bruker  
nasjonalsangen som eksempel. Er det fiksjon eller ikke-fiksjon? Den gjør  
noe mer enn å vise til en fiktiv eller ikke-fiktiv verden.  
Hvis vi tenker at denne modellen ligger flatt, så hever  
denne dimensjonen seg over arket.» 

(SAKLIG! Ep. 12 om sakpoesi) 

Sånn kan et stykke sakpoesi se ut! Sakpoesi er, ifølge Erik Skyum-Nielsen i en artikkel i nyeste nummer av Sakprosa, «tekster med løs bagkant og med genresignalerende anvendelse af poetiske virkemidler», men altså også sak: «Sagpoesi sammenknytter det poetiske og det faktuelle.» I denne bonus-episoden av podkasten SAKLIG! kan du høre panelsamtalen fra lanseringen av nevnte nummer. 

Les mer «Podkast: SAKLIG! med løs bakkant»

Sak + poesi = sant

Diktet Tunglskinsnótt av islandske Tómas Guðmundsson. Foto: Börkur Sigurbjörnsson

Denne bloggen og fagmiljøet den er tilkoblet, handler om og lever for sakprosa. Sakprosa atskiller seg fra fiksjonslitteraturen, kjent nok gjennom den engelskspråklige termen non-fiction. Men denne motsetningen handler om sakprosa-begrepets første ledd, sak. Hva med det andre leddet? Finnes det en sakpoesi? I siste nummer av tidsskriftet Sakprosa lyder svaret «Ja, den finnes.»

Sakpoesi-begrepet har en ganske kort historie. Fra tidligere har begrepet blitt brukt som sjangerbenevnelse i litteraturhistoriografien og av forfattere selv. Det er nok Stuelands Eilert Sundt-tilstanden (2019) som er det mest kjente eksempelet. Som signalisert ovenfor betegner sakpoesi at teksten ikke er prosaisk, men poetisk. I tillegg til dette dreier den seg først og fremst om saken. Dette med saken er kjente takter fra sakprosabegrepets far Rolf Pippings program for sakprosaen fra 1938: «Här kommer allt an på sak.» I tidsskriftet presenterer imidlertid litteraturviter og kritiker Erik Skyum-Nielsen verdens første definisjon av sakpoesi:

«Ved sagpoesi forstås tekster med løs bagkant og med genresignalerende anvendelse af poetiske virkemidler (anafor, allitteration, repetition, rytme, enjambement, billedsprog, strofekomposition, mv.), som formidler en virkelighed derved, at de rummer en form for sandhedspåstand, kommunikerer visse konkrete erfaringer og/eller inddrager facts, gerne i form af navne, dyrenavne, stednavne, tal, årstal mm., idet de samtidig som regel rummer holdningstilkendegivelse med henblik på påvirkning af læseren i en bestemt historisk, tit også politisk situation. Sagpoesi sammenknytter det poetiske og det faktuelle, fremføres undertiden mundtligt i form af taler eller dele af taler og offentliggøres overvejende i aviser, tidsskrifter og radio og som (dele af) digtsamlinger med eller uden særlig genresignatur.»

I Skyum-Nielsens bidrag til temanummeret trekker han en linje i dansk sakpoesi med startpunkt hos poetene Knud Sørensen og Thorkild Bjørnvig via Inger Christensen og Klaus Høeck til Yahya Hassan, Lars Skinnebach og Caspar Eric.

Inger Christensen er også en sentral figur i bidraget til filosof og stipendiat i litteraturvitenskap Margit Ims. Ims skriver om bildeboka Hva var det hun sa? (2014) av forfatter Agnar Lirhus og illustratør Rune Markhus, som bygger på nettopp Christensens Alfabet (1981). Det er et økokritisk perspektiv i sentrum for lesningen, og Ims viser hvordan bildeboka inneholder en spenning mellom poetiske og saklige språklige registre. Siden dette er en bildebok, legger Ims også vekt på hvordan samspillet mellom bilde og skrift skaper et enda større rom for meningsskaping, noe som understreker det spesifikt sakpoetiske ved verket.

Selvsagt er også sakpoesien tema i lederartikkelen til redaktørene Johan Tønnesson og Mads Breckan Claudi. I den har de laget en modell for å tydeliggjøre de generiske dimensjonene ved begrepet:

Den vertikale y-aksen representerer verkenes karakter av fiksjon og ikke-fiksjon. Dette er den sentrale aksen som sakprosa gjerne defineres langs, som motstykket til «skjønnlitteratur». Langs x-aksen er kontinuumet prosa-poesi lagt. Dette blir presisert som teksters respektive referensielle og poetiske språkfunksjon, et begrepsapparat med gjeld til Roman Jakobson. Men modellen vekker også til live en Pandoras eske av sjangerhistoriske og -teoretiske stridsemner: Er lyrikk fiksjon? Hvilke begreper er presise, dikt, lyrikk, eller poesi? Konnoterer sak fakta, og hvordan avleser vi egentlig virkeligheten i litterære verk? For ytterligere å komplisere denne sjangerdiskusjonen, legger de til en idé om også en performativ, eller handlende, dimensjon som kan gjelde disse tekstene. Når tekstene blir performative på denne måten, når de gjennom sitt språk og sitt innhold sikter mot å endre verden, «hever de seg også over spørsmålet om fiksjonalitet eller saklighet,» ifølge redaktørene. Sakpoesien er foruten dette i modellen definert som ikke-fiksjonell poesi, og vi finner igjen flere av verkene som går igjen i temanummeret som eksempler.

Ett av disse er Nordlands Trompet (1739), som i artikkelen til litteraturviter Ronny Spaans blir underlagt en grundig litteraturhistorisk ransakelse. Petter Dass’ verk har gjennom historien blitt lest på forskjellige måter, ikke minst i romantikken, hvor blant andre Welhaven befestet verket som et slags nullpunkt for vår nasjonale skjønnlitteratur. I artikkelen ser Spaans på hvordan danske og norske litteraturhistorier har dekket det berømte topografiske verket. Det dukker opp motstridende fortolkninger og definisjoner av sjangertilknytninga til Nordlands Trompet, men dette rydder altså Spaans opp i. Til slutt konkluderer han: «Nordlands Beskrivelse er unik i kombinasjonen sin av inspirasjon frå eldre topografisk-humanistisk dikting på rim og av ein naturvitskapleg metode som etter kvart blir assosiert med prosaisk framstilling – heilt til naturvitskap og poesi skil lag.»

Dette er verken start- eller sluttpunkt for sakpoesi-begrepet. Vi ønsker at begrepet lever videre, og inviterer derfor til videre refleksjon om forholdet mellom sak og poesi: «Vi håper at bidragene her i tidsskriftet ikke bare er opplysende, men at de stimulerer til videre kartlegging og utforsking av sakpoesien selv og av sakpoesiens muligheter – både hos det lesende publikum, hos forskerne og hos poetene selv.», avslutter Tønnesson og Claudi.

Mina Ødegård Angeloff

Podkast: Stavkirkene er ikke det du tror!

Hopperstad stavkirke ca. 1885. Foto: kulturminnebilder.no

Det har sannsynligvis vært over 1000 stavkirker i Norge – i dag er det kun fattige 28 igjen. Lenge ble altså ikke stavkirkene sett på som særlig bevaringsverdige. Når, og ikke minst hvordan, snudde synet på stavkirkene, fra noe rivningsverdig og ikke-norsk, til vårt fremste nasjonale symbol? 

Les mer «Podkast: Stavkirkene er ikke det du tror!»