Nytt temanummer av tidsskriftet Sakprosa

Foto: Andrew Gustar

Tidsskriftet Sakprosa presenterer årets første utgave, med et temanummer om sosialsemiotikk, sakprosa og multimodalitet. Temanummeret har sitt utspring i den femtende nordiske konferansen om systemisk funksjonell lingvistikk og sosialsemiotikk (NSFL 15) som ble arrangert ved Universitetet i Sørøst-Norge, campus Vestfold, den 14. og 15. november i 2019.  Les mer «Nytt temanummer av tidsskriftet Sakprosa»

Dikt og forbannet løgn

Foto:  Nick Youngson

Sakprosabloggen har tidligere anmeldt NRK Radios nyeste språksatsing Språksnakk, og allerede den 19. februar var det forskningsmiljøet Sakprosa sin tur – representert ved sakprosaprofessor Johan L. Tønnesson. Her kan du høre programleder Klaus Sonstad i samtale med Tønnesson og professor i norskdidaktikk Marte Blikstad-Balas om det fortsatt brennhete temaet “fake news” (tross i at Trump som kjent er henvist til å putte golfballer fremfor å tvitre løgner). Les mer «Dikt og forbannet løgn»

Språkteigen er død, leve Språksnakk!

25. desember i 2020 sendte NRK Radio «Språkteigen» for siste gang. Programmet har både gledet og forarget lytterne siden oppstarten i 1993, som språkprogrammer jo gjerne gjør. Det var derfor et litt nostalgisk farvel som fulgte siste sending for min del. Men NRK har da mer i ermet: 15. januar var det premiere for nykomlingen «Språksnakk». Språkteigens 25 minutter, hvor alt mellom himmel og jord av språklige tema er blitt diskutert, er blitt utvidet til nærmere en time. Programleder Klaus Sonstad sier at Språksnakk skal ha en eklektisk tilnærming til språk og kommunikasjon, og at det er med ærefrykt han skal lede et panel bestående av både språkforskere og andre gjester med hjerte for språk, språkbruk og språkutvikling: Les mer «Språkteigen er død, leve Språksnakk!»

Med klarspråk gjennom viruståken

Foto: Adam Niescioruk

 

Hvis myndighetene overhodet ikke hadde brydd seg om klarspråk, ville 2020 blitt mer kaotisk. Forskjellen på klart og tåkete språk kan bety uhyggelig mye. Pandemien har vist oss at det er nok å ta tak i, selv når mange er med på dugnaden.

Hva betyr ordene for folk og hvordan tolker de dem?

La oss kaste et blikk på regjeringens koronaregler fra pressekonferansen 2. desember i år. Folk er lei av å være hjemme. De er spente på om restriksjonene letter snart, men statsminister Erna Solberg er nøktern:

Du må fortsatt begrense det totale antallet mennesker du har sosial kontakt med gjennom hele perioden, og ikke minst i førjulstiden.[1]

Vi skjønner hva hun vil, men det er fortsatt rom for tolkning. Hvis de mest engstelige isolerer seg og de fryktløse slapper av, kan konflikter og mistenksomhet vokse. Oslo hadde noen superspredere med veldig mange kontakter. Derfor valgte byrådslederen 29. oktober å be folk holde seg til ti sosiale kontakter i uken,[2] og han forvandlet en oppfordring til et påbud om munnbind på T-banen. Det virket. Små ord kan gjøre stor forskjell.

Vi går tilbake til statsministeren 2. desember. Alle lurer på hvor mange gjester de kan ha i juleselskap, og nå kommer svaret:

Les mer «Med klarspråk gjennom viruståken»

Hobbelstad brolegger veien til helvete med gode intensjoner

Foto: Jr Korpa

Det finnes heldigvis mange måter å ta ordet på. Dessverre finnes det også mange triks som kan underminere den som tar ordet. Det kan man gjøre ved å underkjenne hvor livsviktig det kan være å skape et språklig rom for personlige erfaringer, som igjen kan skape forståelse og samhørighet utover det enkelte individ. Man kan underkjenne de som ytrer seg offentlig ved å si at de vet ikke hva de gjør, at de burde beskyttes mot seg selv. At de kan komme til å angre på senere.

Det er i den siste kategorien Dagbladets Inger Merete Hobbelstad plasser seg selv når hun på paternalistisk vis vil beskytte deltakere i retorikkonkuransen Ta ordet!

Hun spør «Men er det ikke betenkelig at «Ta ordet» i så stor grad, om enn indirekte, premierer deltakerne for å utlevere sider ved sitt eget liv de kanskje ikke burde utlevert?». Er det ikke heller Hobbelstads premiss som er dypt problematisk? Etablerte stemmer i offentligheten som legger trange premisser til grunn i sin meningsytring, utøver en form for makt det åpenbart kan være vanskelig å forstå omfanget av. I dette tilfellet en form for maktutøvelse som kan bidra til et trangere ytringsrom. Det var neppe Hobbelstads intensjon.

Les mer «Hobbelstad brolegger veien til helvete med gode intensjoner»

Nytt retorikkmagasin!

Sakprosabloggen har ei heller i år en julekalender å by på, men å få opptre som nissens glade hjelper når julegaven over alle julegaver kommer før selveste julaften er heller ikke å forakte!

Iben Brinch Jørgensen (USN) og Kristian Bjørkdahl (UiO) er personene bak det splitter nye retorikkmagasinet Kairos. Og for et magasin det har blitt! Det retter seg slett ikke bare til fagfeller, men er intet mindre en et fagformidlende magasin der samtidsaktuelle temaer undersøkes med et retorisk blikk. Retorikk for folk flest der altså, for folk flest som vil skjønne mer av den retorikkfaglige veven som favner så mye.

I den første utgaven byr Kairos på ni tekster i retorikkeklektisk utvalg:

Redaktørene skriver om hvorfor Kairos – det rette øyeblikk, ble valgt som magasinets navn. De tar oss med til antikkens tenkere og deres bruk og forståelse av begrepet før de vender tilbake til vår tid, fortsatt med Kairos ved sin side.

Magne Dypedahl spør «Hvordan blir Bidens innsettelsestale?», og gir oss med dette et frampek til dagen mange har ventet på – ut fra sjangerens kjennetegn.

Eirik Vatnøy og Johan Tønnesson skriver om anerkjennelsens retorikk: «Anerkjennelse er et godt begrep å tenke med for å forstå sosiale og politiske kamper i samtiden. Men hva kjennetegner egentlig anerkjennelsens retorikk?» Les og du får vite!

Ida Andersen skriver om deliberasjon og offentlighet, og om hvordan dette arter seg på Facebook. Her trengs det vel knapt noen spoiler alert, men gjennom en kvalifisert undersøkelse kontrasteres idealer og realiteter når våre samtaler og diskusjoner flyt(t)er over på nett.

Yngve Benestad Hågvar anmelder antologien Retorik og metode (Bengtsson, Berg og Iversen (red), 2020) som inneholder bidrag fra 18 skandinaviske retorikkforskere. Boka viser i følge anmelderen «hvor mangfoldig moderne retorikkforskning kan være, og inspirerer til å løfte blikket fra den tradisjonelle nærlesningen».

Kristian Bjørkdahl har oppdaget det amerikanske tidsskriftet Philosophy & Rhetoric, og gledet seg til det bebudede kovid-nummeret. Gleden ble dessverre av det kortvarig slaget: «Det skulle imidlertid vise seg at denne overstadige begeistring var et tilfelle av sviktende phronesis. Fra mitt ståsted er spesialnummeret «In the Midst of COVID-19» nemlig noe av en skuffelse, og det på en slik måte at jeg mener vi må spørre: Hvis dette er retorikkens svar på krisen vi står i, hva forteller det oss om fagets tilstand?»

William Keith og Robert Danisc skriver med utgangspunkt i Trump, og under overskriften «Medborgerlighet og umedborgerlighet», at «President Trump var symptomet, ikke sykdommen – og pasienten var den offentlige samtalen». Heldigvis har retorikken også motgift å by på!

Iben Brinch Jørgensen skriver under overskriften «Råskapens retorikk» om det faktum at vi alle velger våre ord, og at det har konsekvenser – både på lang og kort sikt, og både i private og offentlige sfærer. Dessverre er det som Brinch Jørgensen kaller en forråelse på gang, det er Kairos å ta dette på dypeste alvor!

Ketil Raknes løfter blikket under overskriften «Trumps retoriske triumf», og slår fast at «Donald Trumps retorikk vant over oss alle. Selv om han taper presidentvalget, vil flere politikere følge i hans fotspor». Hva kan vi lære av Trump, et absurd, men ikke desto mindre viktig spørsmål – hans ord har vist seg virksomme, og det forsvinner ikke selv om USAs 45. president snart er tilbake i Trump Tower.

 

Vi gratulerer med en feiende flott førsteutgave og gleder oss til fortsettelsen!

 

Merete Pettersen

 

Kjønn etter medisinsk skjønn. Ein toposanalyse av medisinsk spørjeskjema nytta ved Nasjonal Behandlingsteneste for Transseksualisme.


Åshild Slåen leverte sin masteroppgave i Retorikk og språklig kommunikasjon, ILN, UiO, våren 2020.

 

«Hvordan føles det for deg å få orgasme?»

«Etter du fylte 18 år, har du følt seksuell opphisselse når du har på deg kvinnelige klær?»

«Hvor ofte møter du gjennomsnitlig (sic) andre mennesker enn transseksuelle?»

Dette er spørsmål du kanskje aldri har måtte tenke på, men for personar som søker medisinsk kjønnsstadfestande behandling i Noreg vil dei vere kjende. Spørsmåla er nokre små utdrag frå spørjeskjema som må fyllast ut i evalueringsfasen av eit behandlingsløp som startar ved Nasjonal Behandlingsteneste for Transseksualisme, eller NBTS ved Rikshospitalet (1). Tekstar nytta innan helsetenesta blir sjeldan undersøkt frå eit språkfagleg og retorisk perspektiv, sjølv om det kan gje større innsikt i korleis tenesta kommuniserer med pasientar. Samstundes er behandlinga av personar som ønsker medisinsk kjønnsstadfestande behandling under endring, grunna norsk godkjenning av den ellevte revideringa av den internasjonale diagnosemanualen ICD-11 frå 2019.

Topoi – retoriske stader – i spørjeskjemaet

I mi masteroppgåva valte eg difor å ta for meg spørjeskjema som blir gitt til vaksne pasientar ved NBTS. Problemstillinga mi er: Kva slags topoi inneheld spørjeskjema nytta ved NBTS, og korleis passar dette inn i ein større samfunnsdiskurs rundt transpersonar?

Metoden eg nyttar i oppgåva er toposanalyse, og eg baserer den på framgangsmåten Ole Togeby utviklar i Steder i Bevidsthedens Landskab. Michel Foucault sine teoriar om språklege diskursar som maktutøving dannar det større teoretiske rammeverket i oppgåva, noko som medfører eit sterkt historisk perspektiv. Tekstmaterialet fekk eg tilsendt i 2019 då eg spurte etter dokument nytta i behandling av vaksne pasientar ved NBTS, og eg har avgrensa analysematerialet til spørjeskjema.

Ikkje alle spørsmåla er lik dei i starten av denne teksten. Når ein person blir evaluert for å få kjønnsstadfestande behandling ved NBTS, inneber den første delen å svare på ni forskjellige spørjeskjema som skal dekke omfattande tema, inkludert familiehistorie, barndom, mental helse, og spesifikke spørsmål om kjønn. Svara dannar dermed eit grunnlag for vidare samtale og evaluering. Med over 400 spørsmål og påstandar som skal svarast på eller rangerast, er dette eit høve for pasienten å bidra med ei stor mengde data til det medisinske personalet.

Les mer «Kjønn etter medisinsk skjønn. Ein toposanalyse av medisinsk spørjeskjema nytta ved Nasjonal Behandlingsteneste for Transseksualisme.»

Uheldig sammentreff, men produktivt sammenfall?

Foto: Devon Divine

 

Erika Fatlands kritikerroste bok «Høyt» (2020) har fått den heller tvilsomme æren å være eksemplet som understøtter problembeskrivelsen når boka ikke kom gjennom det svært trange nåløyet i Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa (VG, 27.10). Bare 25 prosent av påmeldte sakprosabøker blir kjøpt inn, mot 86 prosent av fiksjonslitteraturen. Med Fatland som eksempel er det åpenbart at det ikke er en kvalitativ vurdering alene som gjemmer seg bak prosentmarkøren, men pengesekkens størrelse. Dominoeffekten er åpenbar: For forlag og forfattere er sakprosa en økonomisk risikosjanger med stor betydning for de involverte. Det har igjen implikasjoner for den allmenne offentlighetens tilgang på litteratur som speiler den virkeligheten vi står og går i, og med det den offentlige samtalen – vårt demokrati. Å komme til orde krever blant annet, etter at forlag har satset og boka er trykket, strukturer som sikrer at sakprosa av høy kvalitet gjøres tilgjengelig for folk flest.

Denne uka kom rapporten «Logikker i strid» (Lars J. Halvorsen, Anemari Neple og Paul Bjerke (red.)), en gjennomgang av Kulturrådets virkemidler på litteraturfeltet. Rapporten er utarbeidet ved Høgskulen i Volda, og omfanget på nær 500 sider peker mot en grundig vurdering av Kulturrådets rammebetingelser. Her foreslås det blant annet at sakprosa og fiksjonslitteratur sidestilles i innkjøpsordningen, og med det gjøre innkjøpsordning for sakprosa automatiske etter modell for skjønnlitteraturen. Et annet tiltak som løftes fram er å kontinuerlig kunne melde på bøker for å redusere tida mellom lanseringsdato og bibliotekenes tilgang på ferske bøker.

Det alle visste

For Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) er dette godt, men også gammelt nytt. Arne Vestbø i NFFO sier til BOK365 at de ikke er overrasket over rapportens innhold, men at det er gledelig at dette nå tydeliggjøres og med klare anbefalinger om hva som må til:

«Det føles bra. Det er flott for oss at det finnes et kunnskapsgrunnlag å bygge videre på. Men det er bare et steg på veien, som Kulturrådet uttaler så sitter ikke de på pengene selv og dette vil koste penger. Det er viktig at politikerne følger opp med bevilgninger. En samlet stortingskomité har sagt at de vil se på sakprosaordningen, og senest i et møte med kulturministeren pekte han på denne utredningen som et viktig grunnlag for politikkutformingen videre. Vi er veldig glade for at denne rapporten er så tydelig, samtidig ser vi at jobben ikke er gjort».

Politisk handlekraft?

En fattig trøst for Erika Fatland dette, som altså fikk rollen som «avslaget-man-ikke-skulle-tru-at-kunne-finne-sted». For den videre, politiske håndteringen av innkjøpsordningens finansielle vilkår og demokratiske formål, så er det et visst håp i sikte om stortingskomiteen og kulturministeren står ved sine ord – de kan i hvert fall ikke skylde på et manglende kunnskapsgrunnlag.

Merete Pettersen

 

 

Kort om ALAPP

Digital konferanse

Den internasjonale konferansen Applied Linguistics and Professional Practice (ALAPP) gikk av stabelen den 16-18 september 2020, i regi av Senter for faglig kommunikasjon (SEKOM) i Trondheim. Det var stor interesse for konferansen, som for første gang var digital, og 188 deltakere fra mer enn 25 land fra hele verden kunne velge mellom 90 vitenskapelige presentasjoner i ulike parallellsesjoner. Kollegene ved SEKOM var moderatorer for de digitale parallellsesjonene i Zoom.

De innsendte presentasjonene ble gjort tilgjengelige i konferanse-portalen en uke før konferansen. Under selve konferansen fikk forskerne fem minutter på å oppsummere sitt prosjekt for publikum, påfulgt av respektiv diskusjon og spørsmål fra de andre deltakerne. Dette opplegget ble godt mottatt av deltakerne.

NFFO bidro med økonomisk støtte til konferansen, og dette gjorde at arrangørene kunne hyre NTNU konferanser for å være ansvarlige for konferanseportalen ONAIR, samt ha tilgang til teknisk assistanse fra Orakeltjenesten under selve arrangementet. For å gjøre konferansen tilgjengelig for et mangfoldig publikum, ble diskusjonen etter de tre hovedtalerne (plenary) simultantekstet.

Forholdet mellom sakprosa og profesjonell praksis

Konferansen er forankret i vitenskapsdisiplinen anvendt språkvitenskap, og i tråd med forskningstradisjonen i denne disiplinen, har ALAPP en behovs- og problemdrevet empirisk profil og bidrar med praksisnær forskning på faglig og tverrfaglig kommunikasjon i utdanning og arbeidsliv.  I denne profilen inngår et multimodalt perspektiv på sakprosa, der tekst, tale og tegn ses i sammenheng.

Johan Tønnesson som er sakprosaprofessor ved UiO og Gøril Thomassen Hammerstad som er sakprosaprofessor ved NTNU, bestemte i samarbeid med redaksjonen i Tidsskriftet Sakprosa å ha et eget panel knyttet til sakprosaforskning i nordisk sammenheng på konferansen. Fokuset var på forholdet mellom sakprosa og profesjonell praksis, og fem ledende nordiske forskere presenterte berøringspunkter mellom sakprosa som felt og anvendt språkvitenskap som felt basert på ulike empiriske kontekster. På denne måten fikk vi samlet sentrale deler av det nordiske miljøet som forsker på sakprosa, og samtidig nådde vi ut til et internasjonalt publikum.

SEKOM har fått meget gode tilbakemeldinger fra deltakerne for ALAPP 2020. Blant annet rapporterte mange at de ønsker flere digitale konferanser velkommen slik at de kan holde seg faglig oppdatert, tross pandemien.

Neste års konferanse blir  15. -17. september 2021 ved The Ohio State University, Columbus, USA.


Foto: Markus Kristoffer Lindberg

Fra venstre Heidi Gilstad, Heidi-Maria Playfoot, Srikant Sarangi og Monica Amundsen i kontrollrommet. Bilde 2: Jubileumskake! Bilde 3: Srikant Sarangi introduserer rektor Anne Borg som ønsker velkommen.

 

Gøril Thomassen Hammerstad
Professor anvendt språkvitenskap og arbeidslivskommunikasjon, senterkoordinator ved Senter for faglig kommunikasjon, NTNU

Kritikkens kritikere

Foto: Absolutvision

Jeg lot meg begeistre av Bernhard Ellefsens kommentar i Morgenbladet der han slår fast at «Sakprosakritikken kan hvis den vil». Samtalen som fødte Ellefsens tekst, fant sted under Kritikerlagets nylig avholdte debatt om «Sakprosakritikkens svikt», og litteraturforskeren Tore Rems påstand om «kritikkens fallitt». Sammen med Kjartan Fløgstad og Espen Søbye har Rem skrevet boka På æren løs. Krigen, litteraturen og æresretten (2020) som et svar på Forfatterforeningens symbolhandling under 125 års jubileet i 2018.

I boka kritiserer forfatterne Forfatterforeningens avgjørelse på bakgrunn av det de mener er et langt større og et mer komplekst bilde enn det beklagelsen legger til grunn, og er kritiske til kildene, forståelse av disse og mangler som oppstår når perspektiver som skrives fram mangler en produktiv dissonans. Som anmelder av boka, Frode Lerum Boasson i Morgenbladet, sier det: «for forfatterne var «beklagelsen like historieløs som den var hodeløs»».

Sakprosa som historisk dreieskive

Stridens kjerne skriver seg tilbake til Forfatterforeningens organ æresretten, som etter krigen ekskluderte 18 NS-medlemmer og gav 17 andre irettesettelser eller straff. Mer enn 70 år etterpå velger Forfatterforeningen å utstede en offisiell beklagelse til navngitte forfattere. De samme forfatterne står det strid om den dag i dag når det kommer til handlinger begått under krigen, og dette ble startskuddet for temmelig steile fronter som ser på saken fra svært ulike perspektiver. Det som er virkelig faglig interessant i et sakprosaperspektiv, er at dette kan leses inn i en større debatt om sakprosakritikk og hva som bør ligge i utøvelsen av denne – og ikke minst hvorfor: Kunnskapsproduksjon innebærer re-kontekstualisering og intertekstualitet i mer eller mindre skjønn forening, og publikum trenger at kritikeren kan si noe substansielt om teksters innhold og påstander. En stor del av kritikken dreier seg altså om svake kritikker fra kritikere som i sin tur blir brukt som sannhetsvitner av Forfatterforeningen av i dag: «Hadde ikke anmelderne sovet på vakt under mottagelsen av Hans Fredrik Dahl og Dag Solhjells Men viktigst var æren (2013) og Petter Normann Waages biografi om André Bjerke (2018), ville hele kalabalikken vært unngått, antyder Rem» (Ellefsen i Morgenbladet)

Les!

Ellefsen skriver at Rem har to overordnede krav til kritikeren: Ikke å overta forfatternes perspektiver betingelsesløst, og at sakprosabøker bør møtes med «kunnskap som overskrider tekstens egen fremstilling». Til det første skriver Ellefsen at utenom å være påpasselig med egen lesning, vil det være et godt grep å lese seg opp på annen litteratur som kan belyse verket man har for hånden. Til det andre så bør en rett og slett gjøre mer av det samme: Les! Da tillegges sakprosakritikeren implisitt både ordna arbeidsforhold og godt nok med tid, for jeg tenker, i motsetning til Ellefsen, at dette må være en ganske krevende jobb: 1. Å orientere seg på feltet som saken hører hjemme i, 2. å lese, 3. å finne relevante tekstpartier for med tyngde å kunne hevde det ene eller det andre. Men så er jeg jo heller ikke en dreven kritiker, og som normative grep å strekke seg etter for etterrettelighetens skyld applauderer jeg ansvaret kritikeren får. Men det er kanskje ikke alltid viljen det står på, men tiden man opplever å ha til rådighet.

Ring en akademiker

Dette skal selvfølgelig ikke forstås som et forvirret forsvar for slappe kritikker som snakker forfatterne etter munnen, og som ikke evner å belyse et verk i en større kontekst, men heller et vennlig råd til sakprosakritikeren om å benytte seg av de kapasiteter på feltet som allerede finnes – i akademia. Få er de som har utømmelig oversikt over et felts kunnskapsproduksjon, men å samtale med en kunnkapssøkende anmelder i pressen inngår jo strengt tatt i forskerens formidlingsansvar. På den måten kan også, om vi er riktig heldige, sakprosakritikker avføde nye diskusjoner både innafor og utenfor det akademiske, og kritikeren kan utøve sitt fag som en hybrid versjon av generalisten og spesialisten. Men det krever at kritikeren skjønner denne siden ved sin gjerning og stiller krav til seg selv, og som Ellefsen skriver: «Sakprosakritikken skal (i det minste noen ganger) sikre kontinuiteten – ikke minst ved å holde nye kunnskapsbidrag opp mot gamle»

 

Merete Pettersen