I 2019 kom Halvor Foslis bok Mot nasjonalt sammenbrudd (Norge i masseinnvandringens tid) ut på Document Forlag, med nytt opplag i disse dager. Hva forklarer den økte interessen akkurat nå? Kanskje diskusjonen som fant sted sommeren 2020?

Ytringsfrihet annotert

Vi går tilbake til 3. juli 2020, til artikkelen Stengde døra for Document-bok i avisa Dag og Tid. Ingressen lyder: «Prosa-redaktør Merete Røsvik droppa ei bokmelding av ei kontroversiell bok om innvandring etter at ho hadde lese ei ny bok om ytringsfridom». Saken omhandler Prosas håndtering av Per. E. Hems anmeldelse av ovennevnte bok, en anmeldelse som per i dag ikke har nådd offentlighetens øye. Prosa bestilte anmeldelsen fra Hem, og etter noen runder mellom Hem og redaktør Merete Røsvik er den godkjent og klar for publisering. Men så besluttes det, av redaktøren og redaksjonsrådet, at anmeldelsen likevel ikke skal på trykk. Hva skjedde? I første omgang blir det forklart med en form for scenenekt, eller rettere sagt trykkenekt, begrunnet i Røsviks endrede syn på ytringsfrihetens prinsipper etter å ha lest Bjørn Stærks bok, Ytringsfrihet annotert (2019), en revidert utgave av boka Ytringsfrihet (2013). Ifølge Hem skriver Røsvik i en e-post, datert 7. mai, at hun har ombestemt seg med tanke på å publisere teksten hans, fordi «eg har skrifta (sic) syn på kva det signaliserer at eg gir plass til ei såpass alarmistisk bok som dette, frå Document forlag som representerer politiske haldningar eg meiner ikkje bør få etablere seg som «innafor».»

Redaksjonelt arbeid i all offentlighet

Anki Gerhardsen skriver i innlegget De intolerantes seiersgang (Aftenposten, 8. juli) om både J.K Rowlings påståtte transfobi og pressens ansvar i det offentlige ordskiftet – og om Merete Røsviks angivelige trykkenekt: «Ikke bare har Røsvik gjort seg til talsperson for en trangere debattarena, der selv holdninger som finnes på Stortinget, skal få begrenset oppmerksomhet. Hun bruker også sin nyvunne erkjennelse til å sensurere den frie kritikken». Hun får svar på tiltale i samme avis 13. juli, under tittelen Ytringsfridom handlar om at redaksjonar skal vere frie og stå imot ytre press, og Røsvik skriver at «Det stemmer at eg først godkjende for publisering, men seinare refuserte og grunngav det med at eg ikkje ønskte å gi Foslis bok merksemd i Prosa. Det Gerhardsen ikkje skriv, er at dette hang uløyseleg saman med kvaliteten på teksten Hem leverte».

I mellomtiden, den 10. juli, publiserte Dag og Tid oppfølgingssaken Trykkenekt av omsyn til kvalitet eller politikk? Her sier sakprosaprofessor Johan Tønnesson at det «Å vilje unngå å gi legitimitet til «alarmistisk» innvandringskritikk har eg ein viss sympati for. Det finst døme på at document.no bevegar seg utanfor ei akseptabel sone. (…) Men når det i samband med nettstaden er oppretta eit forlag som gir ut faglitteratur, i dette tilfellet med støtte frå Det faglitterære fond, er det ingen grunn til automatisk å vilje stengje ute dette forlagets utgivingar frå offentleg kritikk og omtale. Det ligg ei fagleg kvalitetsvurdering bak støtta både frå Fritt Ord og frå NFFO, slik at prosjekta dei tildeler støtte, dermed får ein viss fagleg legitimitet». Også stemmer fra Prosas redaksjonsråd trer inn i manesjen: «Hege Ulstein meiner det er feil å oppfatte redaktørens refusjon som politisk motivert. Det er heller tale om at ei melding av ei så kontroversiell bok krev eit nivå med omsyn til analyse, sikker språkføring, politisk innsikt og kritisk tilnærming som dei ikkje fann i Hems tekst». Og løfter slik en redaksjonell evaluering av Hems anmeldelse ut i offentligheten.

Per. E. Hem skriver i Aftenposten 14. juli under tittelen Sakprosaforfatternes eget tidsskrift skaper en innskrenkende ytringskultur, og han er kritisk til Røsvik som ikke «tålte […] at jeg klaget og krevde kompensasjon, det ble avvist. Jeg ville ha opplyst offentligheten om saken uansett. Så alvorlig er den. Jeg protesterer intenst mot at Prosa, sakprosaforfatternes eget tidsskrift, bekjenner seg til en innskrenkende ytringskultur à la Røsvik». Røsvik på sin side skriver i innlegget Løgna er enkel, sanninga kompleks (Aftenposten, 15. juli), at hun «gav Hem ei lang tilbakemelding der eg prøvde å få han til å gå grundigare til verks i vurdering av innhaldet i boka. Responsen på neste utkast, som Hem siterer, vart skriven fort og gale, i rein lettnad over at han hadde levert noko som likna ei normal bokmelding med både ros og ris. Det var ikkje ein slik grundig gjennomgang som eg hadde håpt å få, men han hadde tatt til følgje fleire av innspela frå meg, så eg syntest at eg måtte publisere». Dette innlegget ble ikke tatt nådig opp av Ivo de Figueiredo og Åsmund Svendsen som stiller seg kritisk til den behandlingen de mener Hem har blitt til del, og skriver i innlegget Hvem tør skrive for tidsskriftet Prosa når redaktøren slakter sine anmeldere? (Aftenposten 16. juli): «For oss som ikke har tilgang til Røsviks hode, virker det mer som om kvaliteten på Hems tekst har endret seg i takt med redaktørens hurtig skiftende ideologiske standpunkter. Vi skjønner at han reagerer». I samme avis kritiserer Bernhard Ellefsen også Røsviks redaktørgjerning: «Hvordan er det mulig at Prosa, som er medlemsbladet til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, kan opptre slik overfor en frilanser? Dersom Røsvik ville fremstå som en prinsippfast redaktør, burde hun ha stått ved sitt ord om at hun ville ha boken anmeldt, og publisere anmeldelsen hun hadde godkjent».

Så kommer en tilsynelatende gladnyhet: Vi skal alle (alle som abonnerer på Samtiden) likevel få lese anmeldelsen! Men akk nei, ikke den opprinnelige, men en ny fra Hems penn om samme bok. Om det skriver Kjetil Rolness i E24 (21. juli) at «Men – da får vi jo heller ingen dokumentasjon av hva Prosa nektet å trykke. Noe mange av oss trodde var poenget. Inkludert Klassekampen, som feilaktig skriver i ingressen: «Samtiden vil nå trykke den refuserte anmeldelsen.»». Svar fra Samtidens redaktør, Christian Kjelstrup, får han 23. juli under tittelen Rolness’ fremstilling er ikke helt nyansert.

Skaden er skjedd, og nå skal den leges. I den anledning mener noen at hoder bør rulle, men et mindre dramatisk anslag har Merete Hobbelstad som skriver i Dagbladet 27. juli at «Alle har rett til å uttrykke seg, men ingen har rett til å komme på trykk i den publikasjonen de måtte ønske, og redaktørenes uavhengighet er noe det er viktig å hegne om. Samtidig må en redaktør kunne forvente og håndtere kritikk når de gjør noe som andre reagerer på. Presset mot en stor, åpen offentlighet er reelt og kommer fra flere hold, og kampen for å bevare adgangen til ytringsrommet for et stort spekter av perspektiver og standpunkter, må kjempes kontinuerlig».

 

Merete Pettersen

Journalistenes inntog i sakprosaen svekker samfunnets intellektuelle beredskap, påstod Gunnar C. Aakvaag i Morgenbladet 19. juni. Hans bekymring er knytta til det han kaller for et journalistvelde/mediokrati som «utfordrer forskerveldet («teorikratiet»), slik forskerveldet i sin tid utfordret litteratveldet («poetokratiet»)». Han mener at den journalistiske sakprosaen gjennom sin personifisering fortrenger «innsikt i betydningen «viser hvordan komplekse forhold henger sammen». Til det trenger vi teori». Offentlighetens saklige kvaliteter, og med det den myndige borger, er ifølge Aakvaag under press.

Personifisering i sakprosa er for Aakvaag synonymt med opplevelser som i sin tur fortrenger teori og innsikt, og han mener at vi ser klare tendenser i dag til at «forskere trekker seg tilbake til spesialiserte internasjonale tidsskrifter og den allmennrettede sakprosaen – og særlig bøker skrevet på norsk for et bredere publikum – overtas av journalister». Aakvaag løfter fram tre mekanismer som skadelige for den allmennretta, akademiske sakprosaen: Karrierekrav for forskere («publish or perish»), at «Personifisering og opplevelser er mer underholdende og selger bedre enn teori og innsikt» og en portvokterfunksjon i forlag, tidsskrift og nettsteder som «tenker «journalistisk» og skyr teori, gjerne med den demokratiske begrunnelse at «alle skal med»».

Struktur eller aktør?

Arne Vestbø, generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), svarer den 25. juni at Aakvaag konstruerer en falsk motsetning. Han mener at «Problemet er ikke at for mange journalister skriver sakprosabøker, men at for få forskere gjør det», og peker på at «Aakvaag reiser en viktig problemstilling i sitt innlegg: Hvordan skal vi sørge for at forskere ikke trekker seg tilbake til spesialiserte internasjonale tidsskrifter?». Vestbø løfter fram én mekanisme til som NFFO mener har betydning: En manglende anerkjennelse fra myndighetene om betydningen «sakprosa som produseres i kunnskapssektoren, har for samfunnet». Avslutningsvis skriver han at «Vi trenger en statusheving av forfatterrollen i norsk akademia, og det må tas grep som gjør at flere akademisk ansatte får bruke tid til å skrive bøker der teori forklares og forskning formidles».

Den 26. juni trer Tore Slaatta inn i debatten under overskriften Faglitteraturens politiske økonomi. Den tidligere generalsekretæren i NFFO mener at «Det er ikke journalistene som ødelegger faglitteraturen. Problemet er at det faglitterære kretsløpet for bøker er i ferd med å bryte sammen». Slaatta peker også på andre eksterne mekanismer som er til hinder for faglitterære utgivelser, eller kunnskapslitteraturen som han forslår som ny benevnelse: «Samtidig er det blitt vanskeligere for norske forlag å tjene penger på akademiske bokutgivelser. (…) Forskningsbasert litteratur, enten den er teori eller empiribasert, faller ofte utenfor innkjøpsordningene. (…) Gjennom Plan S er alle faglitterære forfattere tvunget over på åpne lisenser, og det sprer seg fra artikkelskriving til bøker. Dermed må også den forskningsbaserte fagboken med en sterk forfatterstemme utgis med forhåndsgodkjent støtte fra NFR og en velvillig arbeidsgiver. Men vil instituttledelsen synes det er bra at du skriver den norske boken i arbeidstiden?».

Moral og fornærmelser

Men til tross for også velvillig lesning av Aakvaags innlegg, som agendasettende i debatten om sakprosaens rolle i offentligheten, så er ikke Aakvaag nevneverdig imponert. Han skriver i et tilsvar til Vestbø og Slaatta den 3. juli at Forskere, forlagsredaktører, anmeldere og lesere bør skjerpe seg, og at «Slaatta og Vestbø styrer unna problemet». For det er fortsatt Aakvaags anliggende «å kritisere de negative konsekvensene av journalistifiseringen av norske sakprosabøker». De strukturelle tiltakene som Vestby og Slaatta både løfter og etterlyser, møtes av det som Aakvaag selv kaller for en appell til aktører i kretsløpet basert på «litt god gammel moralisme: «Skjerp dere!» Forskere bør være mindre karrieristiske og bruke mer tid på å skrive fagbøker på norsk. Forlagsredaktører bør utgi dem. Bokhandlere bør profilere dem. Anmeldere bør anmelde dem. Og ikke minst bør vi publikummere kjøpe og lese dem».

Samme dag publiseres også et innlegg fra Prosas redaktør Merete Røsvik, under tittelen Aakvaags dødssynd, og med ingressen «Alle tekstar treng ikkje nå alle, dei treng berre å finne fram til dei lesarane som ser viktige poeng og kan bringe dei vidare. Som journalistane». Også Røsvik leser teksten til Aakvaag med positive anslag, som når hun skriver at «det må vere legitimt for Aakvaag å kritisere ei stadig sterkare favorisering av lettlesen og lettfordøyeleg prosa. Det er ei utvikling vi bør vere merksame på», men også at Aakvaag til dels bommer kraftig: «Når færre les bøker, og då særleg i yngre alderssegment, krympar også publikummet for akademisk orientert litteratur raskt – men med éit viktig unntak: Journalistar og forfattarar som treng forskingsbasert kunnskap som grunnlag for eigne skriveprosjekt. Dermed gjer Aakvag seg skuldig i det som i dagens ytringsklima er ei dødssynd: Han fornærmar sitt kjernepublikum».

Den 10. juli kommer NFFO på banen igjen ved styreleder Geir Hønneland og allerede nevnte Arne Vestbø, sammen med styrelederen i Det faglitterære fond, Gunhild J. Ecklund. De spør: Hva kan gjøres for norsk faglitteratur? Den moralske hansken fra Aakvaag plukker de ikke opp, men slår igjen fast at «Myndighetene bør bidra med egne virkemidler i en litterær infrastruktur for kunnskapssektoren», og lister opp fem kulturpolitiske «virkemidler i en litterær infrastruktur for kunnskapssektoren».

12. juli kommenterer Aage Rognsaa (sakprosaforfatter og språkkonsulent) debatten når han skriver Forskerne må lære av journalistene. Han mener Aakvaag overser «at mange av de dyktigste forskerne som publiserer artikler og bøker for allmennheten, nettopp benytter de retoriske virkemidlene som han kritiserer journalistene for å bruke – fortellinger, jeg-drevne fremstillinger, leservennlig struktur og et språk som er mulig å forstå for et bredt publikum» og at «En vesensforskjell mellom forskere og journalister er at forskerne gjennom sin sosialisering innenfor akademia, læres opp til å uttrykke seg på en måte som bare er forståelig for fagfeller». Rognsaa er også til dels enig i det Aakvaag sier om forskeres prioriteringer: «Til forskerne sier han at de må bruke mer tid på å skrive fagbøker på norsk. Helt enig! Men forutsetningen er at flere forskere lærer seg å skrive like klart og leservennlig som journalistene. Først da kan de ha håp om å overta journalistenes posisjon i formidlingen av allmennrettet sakprosa».

24. juli intervjues Aakvaag i Morgenbladet, og han fastholder sin kritikk av den journalistiske sakprosaen under overskriften Etterlyser teori, klarhet og struktur: «Vi drukner i empiriens hav og går oss vill i fortellinger om enkeltmennesker, sier Gunnar Aakvaag, som etterlyser sakprosa med teori – helst skrevet av akademikere». Og så var det kanskje ikke den journalistiske sakprosaen han egentlig adresserte, men graden av forskningsbaserte sakprosa i offentligheten: «Journalister må gjerne bruke teorier og begreper fra for eksempel samfunnsfag. Det er bare at forskerne er bedre. Derfor bør de komme på banen». Dette møter motbør hos Erika Fatland, hvis bok Grensen. En reise rundt Russland (2017), er med i Aakvaags eksempelliste over journalistisk sakprosa (i selskap med blant andre Åsne Seierstad og Morten Strøksnes) som ifølge han er egnet til å underholde, men ikke til å skape reell innsikt. Fatland har følgende å melde: «Aakvaags innlegg var noe av det mer tullete jeg har lest på en stund». Hun viser til at flere av forfatterne som Aakvaag trekker fram har akademisk bagasje. Hun peker også på en form for nullsumtekning fra Aakvaags side: «Det er ikke sånn at det er en fast kvote bøker som kan bli utgitt og få plass i det offentlige rom».

Perspektivforskyvende innsikter i offentlighetens tjeneste

I samme intervju sier professor i sakprosa ved UiO, Johan Tønnesson, at «det er lite fruktbart å gjøre akademisk og journalistisk sakprosa til motsetninger», og påpeker at ordet teori knyttes epistemologisk til det å «se»: «Altså er teori verktøy å se fenomener gjennom, noe jeg vil påstå at de nevnte forfatterne også gjør. Men det er klart at å knytte an til bestemte teoretiske byggverk er noe som først og fremst den akademiske faglitteraturen bidrar med. Men jeg vil ikke rangere disse to. Vi trenger helt klart begge deler».

Og Aakvaag vil, i likhet med Slaatta, fjerne tellekantsystemet. Han mener også at de som er ansatt i trygge jobber må «vurdere å prioritere allmennrettet sakprosa fremfor publisering i fagfellevurderte tidsskrifter». Han foreslår selv en ny publikasjon som kan være «kalt Trender i tiden i dag, eller noe sånn, der jeg ville fått en ledende filosof, statsviter, sosiolog, og så videre, til å dele sine tanker». Siste sak i debatten er et innlegg fra Tore Slaatta, 5. august. Under overskriften Får forskerforfattere sin rettmessige andel? dreier han debatten mot NFFO og fordelingspolitikk: «Aakvaag og jeg er enige om at tellekantsystemet ikke motiverer for skriving av norske fagbøker. Men tross Aakvaags skepsis mot å trekke inn litteraturpolitikken vil jeg igjen hevde at Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) har et vesentlig ansvar for situasjonen. Uttalelser fra NFFOs ledelse denne sommeren skaper ny usikkerhet om NFFOs forvaltning av Det faglitterære fond er legitim og i samsvar med litteraturpolitiske føringer».

Utenfor Morgenbladets salonger er det også publisert et intervju med Gunnar C. Aakvaag i Khrono, 30.juli: Intellektuelt sjølvmord å skrive sakprosa på norsk, og 22. juni skrev en indignert vitenskapelig assistent om Aakvaags akademiske arroganse på Sakprosabloggen.

Avslutningsvis siterer jeg igjen Johan Tønnesson fra Morgenbladets intervju 24. juli, litt løsrevet fra kontekst, som en overordna kommentar til debatten i sin helhet – om dialogens funksjon:

«Som eksempel kan jeg nevne min egen helt Bakhtin, som kalles dialogismens far. Hvis man går i dybden av hans begreper, ser man hvordan Bakhtin, på en avansert måte, forstår en menneskelig ytring som spor av tidligere ytringer og varsler om nye. Teoretisk innsikt åpner øynene for noe annet enn det vi tenker på når vi snakker om dialog i dagligtalen. Slike perspektivforskyvende innsikter er noe man kan ønske seg mer av i offentligheten».

 

Merete Pettersen

Anledningen benyttes til å pushe sakprosalektyre for late dager uten deadline – eller uansett dager egentlig.

I Bøygen 2/20 Filosofi (s. 65) skriver Johan Tønnesson, Marta Nordheim og Ingrid Wergeland om den etiske sjekklista for sakprosa,  initiert av Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening og lansert i februar 2020.

Bøygen spør.

1. Trenger vi en etisk sjekkliste for sakprosa? Hvorfor eller hvorfor ikke?

2. Hvilke implikasjoner tror du den nye etiske sjekklista fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening får for det litterære feltet i Norge?

Se hva de svarer her.

Tidsskriftet Prosa feirer 25 år i sakprosaens tjeneste og lanserte i forbindelse med sitt jubileumsnummer podcasten Prosapodden. I jubileumsnummeret skriver Aasne Jordheim om ulike redaktørers stil i lederartiklene, Bjørn Ivar Fyksen tar for seg kvinner og menns tilstedeværelse i spaltene og reflekterer videre rundt kvotering og kjønnsroller. Johan L. Tønnesen har gått løs på det store spørsmålet: Har Prosa endret sakprosakritikken?

Hva med boka Universitetskamp der 30 akademikere «skriver […] om framveksten av en ekstern kontroll og en indre disiplinering som gradvis har begrenset universitetsdemokratiet, det kollegiale samholdet og den akademiske friheten». Hør podcast på Vox Publica 

Eller kjenner du til kunstneren Tor Essaisen? Les om han i Tekstualitet.

Les også en annerledes anmeldelse av Anders Johansens Komme til orde av Kristian Bjørkdahl. Mindre interessant er reklameeksplosjonen i teksten innledningsvis, men hang in there!

Og med det ønsker vi alle en riktig god sommer!

 

Av Merete Pettersen

 

 

I en kommentar i Morgenbladet (Nr. 24) skriver Gunnar C. Aakvaag at «Journalistenes inntog i sakprosaen svekker samfunnets intellektuelle beredskap». Aakvaags tekst er preget av en fordummende forenkling der den litterære sakprosaen splittes i to posisjoner, henholdsvis det han kaller for «mediokratiet» og «teorikratiet» – eller journalistveldet mot forskerveldet. Med det setter han opp et falskt motsetningsforhold som skal vise at mediokratiet er til skade for fornuft, tenking, kunnskap og generell dannelse i sin helhet. Men Aakvaag skal ha takk for at han, kanskje utilsiktet, med all mulig tydelighet viser fram sakprosaens rolle som kaleidoskop i den offentlige samtalen.

Konstruert konflikt

Aakvaags påstander har, blant annet på Johan Tønnessons Facebookside, engasjert – og provosert – prosaister som befinner seg i ulike posisjoner i sakprosaens økologi. For er det ikke langt mer hensiktsmessig for den offentlige og presumptivt demokratiske samtalen at ulike sjangre innenfor sakprosafeltet ansees som overskridende i positiv forstand? At de kan utfylle, og ikke minst utfordre hverandre, som jo er det grunnleggende bud i all kunnskapsutvikling? God sakprosa viser fram «det sanne» som den problematiske størrelsen den er – både innafor akademia selv og i den offentlige samtalen. Aakvaag mener jo ikke at forståelse og kunnskap er en statisk størrelse – så hvorfor denne motviljen mot å se sakprosaen i et større perspektiv? Kan det være at han ikke riktig forstår hva sakprosa er og kan være?

Les mer «Aakvaags akademiske arroganse» →

 

I en ny artikkelserie i regi av Manifest Tidsskrift, støttet av Fritt Ord, underlegges merkantile utdanninger et kritisk blikk. De første to artiklene ble publisert 12. mai: Kringsatt av ledelse og Den merkantile klasse. Begge er ført i pennen av Karl-Fredrik Tangen, førstelektor i markedsføring ved Høyskolen Kristiania (HK), og begge er viktige og lesverdige. Det er betimelige spørsmål som stilles.

Men der han retter sitt blikk mot blant andre Høyskolen Innlandet, NTNU, NHH, Universitet i Sørøst-Norge, Nord Universitet og BI (særlig BI), så glemmer han å se i bakspeilet. Tangen ser splinten i sin bror BIs øyne, men ikke bjelken i sitt eget når han tilsynelatende glemmer å se sin egen institusjon etter i kortene.

Les mer «Lærebokkritikk og institusjonelle blindflekker» →

 

Å komme til orde I

Litteraturhuset i Oslo setter denne våren ytringsfriheten på dagsordenen:

«Samtidig som regjeringen nedsetter en ny ytringsfrihetskommisjon lager Litteraturhuset sin egen. Hvert kommisjonsmedlem leverer sitt bidrag i form av et foredrag, der de er bedt om å svare på de samme spørsmålene:

– Er ytringsfriheten truet i dag, og i så fall av hvem eller hva?
– Hvordan har ytringsklimaet forandret seg de siste tjue årene?
– Hva skal til for å oppfylle Grunnlovens paragraf om at «ytringsfrihet skal finne sted»?»

I et intervju med Bok.365 peker leder av Litteraturhuset, Susanne Kaluza, på at mye og mangt har endret seg siden forrige ytringsfrihetskommisjon i 1999:

­­– Vi ser også en tendens til at debatten rundt ytringsfrihet er blitt mer fagrettet og lukket, og diskuteres blant ulike grupperinger av jurister, mediefolk og samfunnsdebattanter. Vi ønsker med denne åpne foredragsserien å bringe den ut til folket. Debatten er for viktig til at den bare kan tas av en liten gruppe, sier Kaluza.

En viktig prioritering har ifølge Kaluza vært å skape bredde gjennom å invitere inn nye stemmer, stemmer som ikke nødvendigvis vil være å finne i den regjeringsoppnevnte kommisjonen. Derfor skal også alle foredragene overrekkes til ansvarlig statsråd. I tillegg er det et nasjonalt prosjekt i samarbeid med flere mediehus, og foredragsserien vil podcastes:

– Dette er et folkeopplysningsprosjekt, hvor vi vil heve kunnskapsnivået i den generelle befolkningen, sier Kaluza.

Dette kan sies å være et prosjekt i samme ånd som Anders Johansens kritikerroste storverk Komme til orde: Politisk kommunikasjon 1814-1913 (Universitetsforlaget, 2019). For selv om Johansens bok peker bakover i tid, og Litteraturhuset tar temperaturen på tidsånden av i dag, så er de begge opptatt av demokratiets grunnleggende forutsetninger: Det å komme til orde for å kunne være en myndig samfunnsborger.

Å komme til orde II

Under overskriften Ei viktig bok om elitar og språkleg herredømme over eigne liv anmeldte Oddgeir Osland anmeldte Johansens bok i Forskerforum (16. desember, 2019). Så hvorfor er den viktig? Hvorfor tar anmelderen seg i å tenke på den danske samtidspoeten Yahya Hassan når han har fortært bokens 889 sider pluss noter, som han for øvrig beskriver som «presis skriveglede med omfemnande innsikt»? Det kan anses som et uttrykk for at Johansen berøre universelle og tidløse forutsetninger for et fungerende demokrati, og at det nå som før er ulike forutsetninger for å delta som meningsdannende vesen. Fortsatt tas ulike virkemidler og samfunnsrom i bruk for å hevde sin ytringsrett, for å bryte ut av «de stummes leir». Og nå som før så er demokratiske forutsetninger ikke begrenset til liberale rettigheter som statsborgerskap og retten til å stemme. Ousland skriver:

«Boka handlar om korleis bønder, arbeidarar og kvinner braut opp frå «de stummes leir», skapte sine eigne samtalerom og inntok Stortinget og det offentlege ordskiftet. (…) Men ytringsfridom og politisk medborgarskap er ifølgje Johansen lite verd om ein ikkje har retorisk medborgarskap, det vil seie evne til å gjere seg gjeldande som myndig samtalepartnar med si eiga stemme på alle vesentlege samfunnsområde».

Osland beskriver Johansens metode som analyse av nedskrevne retoriske situasjoner: «… gjerne illustrert med lengre sitat som både tek oss med inn Johansens eigen metode og inn i det språklege universet til talarane og tilhøyrarane.» Dermed belyses forutsetninger for medborgerskap, og utviklingen av det ettersom tiden går:

«Slik sett er dette også ei bok om korleis dumskap og brutalitet er foreinleg med utdanning og talegåver, og historia om korleis den demokratiske opposisjonen braut med førestillinga om sambandet mellom retorisk og moralsk overlegenheit. Og om korleis medborgarskapen siviliserte grupper som tidlegare berre hadde tausheit eller sinne og vald som uttrykksformer».

Osland avslutter anmeldelsen med nettopp å vise til den samtidige relevans som Johansens historiske beretning om ytringsfrihet, medborgerskap og demokratisk utvikling har for også dagens samfunn:

«Men eg trur den boka han har skrive, også kan vere ei viktig bok i vår tid: Klasseskilja aukar. Nye grupper nordmenn med bakgrunn frå andre land skal skape og finne sin plass i den norske allmenta, også dei i opposisjon til utanforståande som ser ned på dei, også dei må skape eit eige språk i møtet med det overleverte majoritetsspråket, også dei gjer oppbrot frå tradisjonar dei har vokse ut av».

Derfor tenkte han på Yahya Hassan. Samtidshistorien om de utvida rommene for meningsdannelse og medborgerskap, er samtidig beretningen om begrensninger: Hvem som kommer til orde, eller strever med å komme til orde, er et like grunnleggende spørsmål i dag som det har vært i det historiske tidsrommet som Johansen så grundig tar for seg. Et levende demokrati er en stadig prosess som evner å realisere idealer som gir rom, ikke bare for de som har privilegerte kanaler til allmennhetens torg, men også for de som kjemper for å komme til orde.

Kristian Bjørkdahl uttrykker begeistring for Johansen verk i en kort anmeldelse i Agenda Magasin rett før jul:

«Forfatteren skriver denne historien som en fortelling om såkalt «retorisk medborgerskap», altså om hvordan formelle politiske rettigheter begynner å virke først når stadig flere tilegner seg ferdighetene som skal til for å fungere nettopp som medborgere. Det er en fortelling med overraskende stor overføringsverdi til vår tid, noe Johansen vet å porsjonere ut i akkurat passe doser».

Også Bjørn Stærk trekker i Agenda Magasin den 16. januar, historiske paralleller til samtidsklimaet når han skriver i sin kommentar at: «Å utvide offentligheten er alltid en smertefull prosess. Noen vinner, mens andre taper når den gjenskapes på nye premisser. I dag skjer nettopp det – igjen». Man kunne vel rett og slett sagt at det skjer absolutt hele tiden, offentligheten befinner seg ikke et vakuum, og i vår digitaliserte tidsæra er deltagelse i det offentlige rom underlagt radikalt endrede forutsetninger for meningsdannelse og medborgerskap – på godt og vondt. Med utgangspunkt i Johansens fortelling, beskriver Stærk dagens utgrupper som utfordrer inngruppers normer for meningsdannelse, og disse utfordrerne angriper fra alle kanter: De som vil utvide offentlighetens forståelser av hva en borger er og kan være, og de som vil innskrenke forståelsen av det samme. Slike brytninger er forutsetninger for all meningsdanning i et demokratisk perspektiv, og Stærk skriver om Johansens framvisninger av historiske normsammenbrudd at:

«Det var greit for den gamle eliten at noen bønder hadde fått plass på Stortinget – ja, de kunne attpåtil få skryt – så lenge de ikke gjorde for mye ut av seg og underordnet seg sine dannede kolleger. Når bøndene og andre utgrupper ikke lenger var fornøyd med dette, ble kampen imidlertid bitrere. Eliten følte seg truet, med rette, for nå var det selve premissene for makten deres som var under angrep. Her oppstår normsammenbruddet Johansen påpeker. Elitens saklighetsideal er ikke lenger tilstrekkelig til å avklare konfliktene, og mange faller dermed tilbake på skjellsord. Det skyldes ikke at de mangler normer, men nettopp at de forstår hvordan normene deres er i konflikt med motpartens».

Å komme til orde III

Ytringsfrihetens utvikling er fortellingen om anerkjennelse for å kunne oppnå reell retorisk makt ved å endre normer for den offentlige samtalen: Det er fortellingen om hvordan normkonflikter er med på å vise fram normers underliggende verdensforståelse, og det er en vesentlig forutsetning for at vi kan snakke om en fungerende offentlighet. Så når Litteraturhusets ytringsfrihetskommisjon skal overrekke alle foredragene til ansvarlig statsråd, så burde kanskje minst ett eksemplar av Anders Johansens Komme til orde: Politisk kommunikasjon 1814-1913, være med på lasset.

 

Hør Anders Johansen på NRKs Verdibørsen, i serien politisk retorikk i Norge (fra 24:12).

 

Merete Pettersen

Men er det nok?

I Klassekampen (25.11) legger SVs kulturpolitiske talsperson Freddy André Øvstegård frisk kapital på bordet. SV vil i sitt alternative budsjett for 2020 styrke Kulturrådets innkjøpsordningen for sakprosa med 5 millioner kroner.

I samme sak kritiserer han det han mener er manglende engasjement fra kulturministeren. Han peker videre på at uforutsigbare rammer er kritisk for produksjon av ny, norsk sakprosa, og at dette er alvorlig med tanke på at kunnskap er avgjørende for hvordan vi forstår og griper virkeligheten an.

«Når det innebærer en større økonomisk risiko å satse på sakprosabøker enn skjønnlitteratur, er det klart man kan se for seg at vi har gått glipp av gode bøker innenfor denne sjangeren, sier Øvstegård».

Les mer «Politisk vilje for å styrke sakprosaens kår» →

Kanskje kan den pågående debatten om et etisk rammeverk, eller sjekkliste, for litterære sakprosautgivelser bidra til å løfte refleksjoner om sakprosa og etikk opp på et mer generelt samfunnsnivå? Om tekstkulturer og tekstnormer, og hva det innebærer både for skribenters og leseres forståelse av ytringers intensjonalitet? At tekster i ulike sakprosakontekster har et definisjons- og maktperspektiv utover det teksten selv adresserer, og at det påvirker leserens forståelser utfra den sammenhengen som teksten inngår i.

For pressens etiske ansvar er følgende punkter i Vær Varsom-plakaten et innlysende utgangspunkt for selvrefleksjon: 1.4., annet ledd: Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle og 4.1. Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.

Les mer «Sakprosa og etikk» →

Går det til helvete? Dette spør Norsk sakprosafestival om i sin presentasjon av årets arrangement. I Dagbladet 17. august stiller langt på vei litteraturkritikerne Cathrine Krøger i Dagbladet og Hilde Østby i Aftenposten det samme spørsmålet – med selve festivalen som bekymringsobjekt.

Bakgrunnen er at Norsk sakprosafestival for andre året på rad har besluttet å invitere Thomas Erikson, mannen bak bestselgeren Omgitt av idioter. Boka bygger på antagelser basert på personlighetsteorien og analyseverktøyet DISC, en teori det trolig ikke finnes et eneste vitenskapelig belegg for.

Når Erikson gjester festivalen 12. oktober, er det med et foredrag basert på hans bok Omgitt av psykopater. Dette møtes altså med oppgitthet av blant annet Hilde Østby, med en fortid som kommunikasjonsmedarbeider i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og medforfatter av den populærvitenskapelige suksessboka Å dykke etter sjøhester. Erikson har også fått kraftig kritikk fra foreningen Vetenskap och Folkbildning (VoF) i Sverige, som i 2018 kåret han til «Årets villeder».

Les mer «Populærvitenskap og sakprosa og sånn» →