Sakprosa som litteratur: En kritisk refleksjon

Trygve Riiser Gundersen. Foto: Siv Dolmen/Cappelen Damm

«Sakprosa som litteratur», er temaet Trygve Riiser Gundersen fikk i oppdrag å foredra og skrive om av Vinduets redaktører. Gjennom sine egne erfaringer som forfatter av den Brageprisvinnende boka Haugianerne begynner Riiser Gundersen med en ærlig og tankevekkende beretning om frykten og redselen som kan oppstå under skriveprosessen. Hvorfor er det noen ganger «så vanskelig å skrive – vanskelig å ta ordet og holde på det»?

Les mer «Sakprosa som litteratur: En kritisk refleksjon»

Opprop for norsk kunnskapslitteratur!

(Foto: gerlos)

Er man en kunnskapsnasjon uten en “kunnskapslitteratur”? Professor i tekstvitenskap, Kjell Lars Berge, og professor i sakprosa, Johan Tønnesson, begge ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO, har i tidsskriftet Prosa skrevet et åpent brev til statsråd Ola Borten Moe der de tar til orde for å styrke norsk kunnskapslitteratur.

Professorene peker på store mangler ved litteraturpolitikken, dersom staten skal gjøre sin grunnlovsfesta plikt og sikre “et opplyst ordskifte” – og her er “kunnskapslitteraturen” helt sentral. Dette er bøker som tilbyr ny dybdekunnskap og originale resonnement, og gjerne blir et felles utgangspunktet for en rekke andre ytringer, som igjen kan starte en sirkulasjon av kunnskap i andre formater og medier. Et prakteksempel her er boka Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814-1913 av Anders Johansen fra 2019.

Les mer «Opprop for norsk kunnskapslitteratur!»

Høylytte sakprosadebatter: en kritikk av en kritikk av en kritikk av en bok

«Samer, foto fra omkring 1900», i «Samenes historie» i Store norske leksikon (Foto: Granbergs Nya Aktiebolag, Public domain).

Husker du bruduljen om en bok om en bok om en bok – den til tider svært så høylytte debatten rundt boka «Hva visste hjemmefronten?» av Marte Michelet fra 2018, som så førte til utgivelsen av en motbok, som igjen utledet hele to svarbøker (den første av Espen Søbye, den andre av Michelet selv)? 

Det har de siste månedene utspilt seg en ny, temperamentsfull føljetong som også handler om sakprosa, historieskrivning  og kildebruk – denne gangen en kritikk av en kritikk av en kritikk av en bok. For hvilke normer for kildebruk skal gjelde for en litterær sakprosabok? Er det andre normer enn i vitenskapelige bøker? Og kan man begå et kunnskapstyveri? 

Les mer «Høylytte sakprosadebatter: en kritikk av en kritikk av en kritikk av en bok»

Podkast: Klart språk, korona og konspirasjonsteorier

Foto: Mnolte

Klarspråk er i vinden som aldri før, og klarspråkprofessor (og sakprosaprofessor) Johan Tønnesson ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, UiO, har denne høsten måtte kjøpe seg nye joggesko for å rekke fra podkaststudio til podkaststudio for å snakke om hva klart språk kan bety i vår tid.

Les mer «Podkast: Klart språk, korona og konspirasjonsteorier»

Dikt og forbannet løgn

Foto:  Nick Youngson

Sakprosabloggen har tidligere anmeldt NRK Radios nyeste språksatsing Språksnakk, og allerede den 19. februar var det forskningsmiljøet Sakprosa sin tur – representert ved sakprosaprofessor Johan L. Tønnesson. Her kan du høre programleder Klaus Sonstad i samtale med Tønnesson og professor i norskdidaktikk Marte Blikstad-Balas om det fortsatt brennhete temaet “fake news” (tross i at Trump som kjent er henvist til å putte golfballer fremfor å tvitre løgner). Les mer «Dikt og forbannet løgn»

Uheldig sammentreff, men produktivt sammenfall?

Foto: Devon Divine

 

Erika Fatlands kritikerroste bok «Høyt» (2020) har fått den heller tvilsomme æren å være eksemplet som understøtter problembeskrivelsen når boka ikke kom gjennom det svært trange nåløyet i Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa (VG, 27.10). Bare 25 prosent av påmeldte sakprosabøker blir kjøpt inn, mot 86 prosent av fiksjonslitteraturen. Med Fatland som eksempel er det åpenbart at det ikke er en kvalitativ vurdering alene som gjemmer seg bak prosentmarkøren, men pengesekkens størrelse. Dominoeffekten er åpenbar: For forlag og forfattere er sakprosa en økonomisk risikosjanger med stor betydning for de involverte. Det har igjen implikasjoner for den allmenne offentlighetens tilgang på litteratur som speiler den virkeligheten vi står og går i, og med det den offentlige samtalen – vårt demokrati. Å komme til orde krever blant annet, etter at forlag har satset og boka er trykket, strukturer som sikrer at sakprosa av høy kvalitet gjøres tilgjengelig for folk flest.

Denne uka kom rapporten «Logikker i strid» (Lars J. Halvorsen, Anemari Neple og Paul Bjerke (red.)), en gjennomgang av Kulturrådets virkemidler på litteraturfeltet. Rapporten er utarbeidet ved Høgskulen i Volda, og omfanget på nær 500 sider peker mot en grundig vurdering av Kulturrådets rammebetingelser. Her foreslås det blant annet at sakprosa og fiksjonslitteratur sidestilles i innkjøpsordningen, og med det gjøre innkjøpsordning for sakprosa automatiske etter modell for skjønnlitteraturen. Et annet tiltak som løftes fram er å kontinuerlig kunne melde på bøker for å redusere tida mellom lanseringsdato og bibliotekenes tilgang på ferske bøker.

Det alle visste

For Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) er dette godt, men også gammelt nytt. Arne Vestbø i NFFO sier til BOK365 at de ikke er overrasket over rapportens innhold, men at det er gledelig at dette nå tydeliggjøres og med klare anbefalinger om hva som må til:

«Det føles bra. Det er flott for oss at det finnes et kunnskapsgrunnlag å bygge videre på. Men det er bare et steg på veien, som Kulturrådet uttaler så sitter ikke de på pengene selv og dette vil koste penger. Det er viktig at politikerne følger opp med bevilgninger. En samlet stortingskomité har sagt at de vil se på sakprosaordningen, og senest i et møte med kulturministeren pekte han på denne utredningen som et viktig grunnlag for politikkutformingen videre. Vi er veldig glade for at denne rapporten er så tydelig, samtidig ser vi at jobben ikke er gjort».

Politisk handlekraft?

En fattig trøst for Erika Fatland dette, som altså fikk rollen som «avslaget-man-ikke-skulle-tru-at-kunne-finne-sted». For den videre, politiske håndteringen av innkjøpsordningens finansielle vilkår og demokratiske formål, så er det et visst håp i sikte om stortingskomiteen og kulturministeren står ved sine ord – de kan i hvert fall ikke skylde på et manglende kunnskapsgrunnlag.

Merete Pettersen

 

 

Kritikkens kritikere

Foto: Absolutvision

Jeg lot meg begeistre av Bernhard Ellefsens kommentar i Morgenbladet der han slår fast at «Sakprosakritikken kan hvis den vil». Samtalen som fødte Ellefsens tekst, fant sted under Kritikerlagets nylig avholdte debatt om «Sakprosakritikkens svikt», og litteraturforskeren Tore Rems påstand om «kritikkens fallitt». Sammen med Kjartan Fløgstad og Espen Søbye har Rem skrevet boka På æren løs. Krigen, litteraturen og æresretten (2020) som et svar på Forfatterforeningens symbolhandling under 125 års jubileet i 2018.

I boka kritiserer forfatterne Forfatterforeningens avgjørelse på bakgrunn av det de mener er et langt større og et mer komplekst bilde enn det beklagelsen legger til grunn, og er kritiske til kildene, forståelse av disse og mangler som oppstår når perspektiver som skrives fram mangler en produktiv dissonans. Som anmelder av boka, Frode Lerum Boasson i Morgenbladet, sier det: «for forfatterne var «beklagelsen like historieløs som den var hodeløs»».

Sakprosa som historisk dreieskive

Stridens kjerne skriver seg tilbake til Forfatterforeningens organ æresretten, som etter krigen ekskluderte 18 NS-medlemmer og gav 17 andre irettesettelser eller straff. Mer enn 70 år etterpå velger Forfatterforeningen å utstede en offisiell beklagelse til navngitte forfattere. De samme forfatterne står det strid om den dag i dag når det kommer til handlinger begått under krigen, og dette ble startskuddet for temmelig steile fronter som ser på saken fra svært ulike perspektiver. Det som er virkelig faglig interessant i et sakprosaperspektiv, er at dette kan leses inn i en større debatt om sakprosakritikk og hva som bør ligge i utøvelsen av denne – og ikke minst hvorfor: Kunnskapsproduksjon innebærer re-kontekstualisering og intertekstualitet i mer eller mindre skjønn forening, og publikum trenger at kritikeren kan si noe substansielt om teksters innhold og påstander. En stor del av kritikken dreier seg altså om svake kritikker fra kritikere som i sin tur blir brukt som sannhetsvitner av Forfatterforeningen av i dag: «Hadde ikke anmelderne sovet på vakt under mottagelsen av Hans Fredrik Dahl og Dag Solhjells Men viktigst var æren (2013) og Petter Normann Waages biografi om André Bjerke (2018), ville hele kalabalikken vært unngått, antyder Rem» (Ellefsen i Morgenbladet)

Les!

Ellefsen skriver at Rem har to overordnede krav til kritikeren: Ikke å overta forfatternes perspektiver betingelsesløst, og at sakprosabøker bør møtes med «kunnskap som overskrider tekstens egen fremstilling». Til det første skriver Ellefsen at utenom å være påpasselig med egen lesning, vil det være et godt grep å lese seg opp på annen litteratur som kan belyse verket man har for hånden. Til det andre så bør en rett og slett gjøre mer av det samme: Les! Da tillegges sakprosakritikeren implisitt både ordna arbeidsforhold og godt nok med tid, for jeg tenker, i motsetning til Ellefsen, at dette må være en ganske krevende jobb: 1. Å orientere seg på feltet som saken hører hjemme i, 2. å lese, 3. å finne relevante tekstpartier for med tyngde å kunne hevde det ene eller det andre. Men så er jeg jo heller ikke en dreven kritiker, og som normative grep å strekke seg etter for etterrettelighetens skyld applauderer jeg ansvaret kritikeren får. Men det er kanskje ikke alltid viljen det står på, men tiden man opplever å ha til rådighet.

Ring en akademiker

Dette skal selvfølgelig ikke forstås som et forvirret forsvar for slappe kritikker som snakker forfatterne etter munnen, og som ikke evner å belyse et verk i en større kontekst, men heller et vennlig råd til sakprosakritikeren om å benytte seg av de kapasiteter på feltet som allerede finnes – i akademia. Få er de som har utømmelig oversikt over et felts kunnskapsproduksjon, men å samtale med en kunnkapssøkende anmelder i pressen inngår jo strengt tatt i forskerens formidlingsansvar. På den måten kan også, om vi er riktig heldige, sakprosakritikker avføde nye diskusjoner både innafor og utenfor det akademiske, og kritikeren kan utøve sitt fag som en hybrid versjon av generalisten og spesialisten. Men det krever at kritikeren skjønner denne siden ved sin gjerning og stiller krav til seg selv, og som Ellefsen skriver: «Sakprosakritikken skal (i det minste noen ganger) sikre kontinuiteten – ikke minst ved å holde nye kunnskapsbidrag opp mot gamle»

 

Merete Pettersen

Å rette baker for smed – Pollen møter seg selv i døra

I klassekampens bokbilag den 3. oktober høvles det i flere himmelretninger når Geir Pollen anmelder Erika Fatlands siste reiseskildring, Høyt – En reise i Himalaya (Kagge forlag, 2020). Men treffer Pollen selv planken når alt kommer til alt?

I min lesning av Pollens tekst føler jeg meg kallet til å fokusere med det skeptiske øyet fra begynnelse til slutt. Allerede i ingressen slås det fast at «Erika Fatland tåkelegger møtet mellom det fremmede og det kjente», og stort verre kan en sakprosaforfatter neppe tiltales. Nå bedriver jo Pollen selv sakprosa, og det er fristende å re-posisjonere ovennevnte uttalelse opp mot hans egen tekst. For her er det snakk om å lukke mulige innganger til Fatlands bok på mer eller mindre subtilt vis, ved en gjennomgående mistenkeliggjøring av Fatlands reise som et mulighetsrom i sakprosaens tjeneste og ikke minst av Fatlands egen person som «den reisende».

Astrologer og Oslo helseråd

Et eksempel: Nå har hun igjen vært ute på tur, kan vi lese. Igjen. Og der «Møtet med det fremmede [ikke] framkaller (…) brudd, sprekker, tomrom verken i teksten eller i konteksten (…) men skrives lett og flytende inn i en stor, sømløs fortelling som helt og holdent er den vestlige reisendes egen», og som «(…) illustreres enklest med de hyppige monologene og dialogene som representanter for de fastboende står klare med overalt hvor forfatteren kommer (…)». Ligger det ikke noe insinuerende i dette utsagnet? For hva er det som er så pussig med at folk er hyppe på å preike med folk som åpenbart viser interesse for deres liv? Med mindre man legger til grunn at disse utsagnene egentlig ikke representerer andre enn Fatland selv: Her viser Pollen til en landsbyastrolog i Bhutan som i Fatlands tekst er talefør og klar i tanken (selv uten formell utdannelse!), og det får ikke Pollen
Les mer «Å rette baker for smed – Pollen møter seg selv i døra»

Smått er godt?

Foto: Daniele Levis Pelusi

 

En gjennomgang Klassekampen har foretatt (22.09) viser at de små forlagene så langt i år har langt større uttelling i Kulturrådets innkjøpsordningen enn de store forlagskonsernene. I stigende rekkefølge har følgende aktører 50 prosent eller mer opp mot påmeldte titler og innkjøp: Agenda Res Publica, Dreyers, Manifest, Pax, Kagge og Press, der sistnevnte har 100 prosent uttelling.

At de små, men ambisiøse forlagene lykkes godt med å komme innunder ordningen er svært gledelig, og folka bak viser til at redaksjonelt engasjement og nærhet til produktet er det som preger arbeidet: Forlagssjef i Pax og Dreyer, Bjørn Smith-Simonsen, mener for eksempel at det ikke er «slik at vi er mer profesjonelle enn andre. Snarere tvert imot. Her på bruket går ofte ting på halv tolv, men vi har stor nærhet til prosjektene våre, og det tror jeg er viktig». Og hos Manifest melder forlagssjef Kamilla Simonnes at «Vi er opptatt av god redaksjonell kvalitet og prioriterer å bruke mye tid på hver enkelt bokutgivelse».

Men hun er også opptatt av at det er mange, gode bøker som ikke kommer gjennom det trange nåløyet til Kulturrådet og slår et slag for å slippe flere titler inn i det gode selskap: «Mye av det som blir avslått, fortjener plass i bibliotekhyllene. Skal vi sikre mangfold og god tilgjengelighet av sakprosa i Norge, vil det være gunstig å utvide rammene til ordningen».

Redaktør i Prosa, Merete Røsvik, mener at lønnsomhetskravet hos de store aktørene gjennom slanking av de forlagenes sakprosastaber og utbredt kjøp av eksternt, redaksjonelt arbeid kan påvirke kvaliteten: «Men mange utgivelser og lite tid til oppfølging kan det gå utover kvaliteten. De små forlagene derimot satser mye på få utgivelser». For ordens skyld så er Røsvik også klar på at det er gode utgivelser også hos de store.

Smått er altså godt, og det gledes på forlagenes vegne – for kvalitet i bøkenes verden sikres best med et rikholdig mangfold av sakprosaens våpendragere.

Merete Pettersen

 

Prosa og sakprosakritikk gjennom 25 år

Foto: Snorre Olai Røsvik Granlund

 

I Prosas jubileumsnummer (2020 #3) bidrar Johan Tønnesson med et essay om Prosas sakprosakritikk i form av anmeldelser og bokessays gjennom tidsskiftets 25 år, og spør: Har Prosa endret sakprosakritikken?

Han gjennomgår redaktørperiodene (fem i tallet) fram til dagens redaktør Merete Røsvik. Han samtaler også med Asgeir Olden, skrivelærer på Institutt for journalistikk, som mener at Prosa har endret sakprosakritikken. I tillegg beskrives diskusjoner rundt sakprosakritikken med både kritikere og forsvarere av praksisen på et mer overordnet nivå, som når litteraturviter og retoriker Jonas Bakken i 2009 undersøkte 32 papir- og nettanmeldelser av de fire brageprisnominerte sakprosabøkene fra 2009 for å sjekke myten om manglende spalteplass for kritikken, og det «at den er mer parafraserende enn vurderende og at den bare handler om innhold, ikke om form». Inspirert av Bakkens analyse avsluttet Tønnesson selv sitt essay med fem råd og én coda. Jeg klipper ut og limer inn råd nummer fem, et råd som også berører dagsaktuelle diskusjoner om håndteringen av sakprosaens plass i offentligheten:

5. Endelig finnes det en type bøker som ikke umiddelbart frister når en redaktør skal plukke ut av bunken og bestille en anmeldelse. Jeg tenker på det som nå ofte kalles «kunnskapslitteraturen». Det er bøker som sjelden blir pageturnere, men som formidler ny og viktig kunnskap ut av spesialiserte fagmiljøer og som ofte har flere forfattere. For å ta et navleeksempel: Jeg husker selv min skuffelse da daværende Prosa-redaktør avviste den første antologien jeg redigerte som altfor «scientistisk» til å bli anmeldt: Den het Den flerstemmige sakprosaen og inneholdt friske analyser av sms-er, radioprat, klamydiakampanjer, populærvitenskap, portrettintervjuer og Hernes’ læreplan. Men det utgis også langt mer vektig kunnskapslitteratur fra alle fag, mer på tross av enn på grunn av gjeldende kultur- og forskningspolitikk. Hvis forfattere og forlag skal kunne satse på slike utgivelser uten forhåndsgarantier om at de kommer på studentenes pensumlister, må de i det minste få offentlig oppmerksomhet. Dessuten: Hvem vil ellers fortelle om slike bøker, om ikke Prosa?

 

Merete Pettersen