Sterk sakprosa om sterk sakprosa
Det er en tung tradisjon for, både i utdanning og offentlighet, å søke etter kvalitet, inspirasjon og budskap i skjønnlitteratur. I sakprosa letes det først og fremst etter informasjon og mistenkelige forsøk på overtalelse. 25 års innsats for sakprosa i norsk forskning og lærerutdanning har i liten grad rokket ved denne tradisjonen. Retorikkens gjenfødsel i skolen har riktignok ført til en omfattende jakt på bevismidlene etos, logos og patos i hverdags-sakprosa, ofte med særlig vekt på skjulte strategier i reklame og argumenterende medietekster. Men de fleste av oss skriver og leser jo sakprosa og trenger å bli bedre skribenter og lesere. Hvor blir det av imitatio i omgangen med sakprosa?
I den lille boka Stærk sagprosa – paa tværs av tider og positioner, utgitt på Dansklærerforeningens Forlag i år – hopper forfatterne Christina Matthiesen og Peter Heller Lützen over slike hjertesukk og går rett på sak. Rett nok konstaterer de at sakprosa har en helt underordnet posisjon i skolens danskfag. Her berømmer de norske læreplaner for å ha gjort noe med dette i norskfaget. Henvendt til elever på videregående skole oppfordrer de så til kvalitetsjakt i sakprosa og starter med å tilby leseren noen «pejlemærker», altså merker som kan gi oss bedre peiling på tekstene. Boka preges av en gjennomgående tillit til at ungdommene kan bidra i denne jakten, men de skal hjelpes på veien.
Når ble sjanger og situasjon, stilkvalitetene aptum (det passende) og underkategoriene puritas (korrekthet), perspicuitas («klarhed, herunder stingens og præcision») og ornatus («udsmykning eller skønhed») bedre og kortere forklart enn i denne bokas innledningskapittel? I det følgende kapitlet «Retoriske begreber og eksempler» blir vi introdusert til Bitzers slitesterke «retoriske situasjon» samtidig som vi lokkes inn i eksempler på «sterk» sakprosa. Så følger et kapittel med oppfordringen «Læs, skriv, og undersøg», alt i et språk som i høy grad innehar aptum, hvis forfatterne da ikke overvurderer de unge leserne. Ta for eksempel denne lange, men fine, perioden:
«Eksempelvis skriver Emma Holten om et emne, som hun har særlig viden om, helt præcist selvoplevet erfaring med ufrivillig deling af nøgenbilleder, og hun gør det ved at sætte sin egen erfaring ind i en større moralsk sammmenhæng, som handler om det forkerte og farlige i, at fravær af samtykke anses for erotisk, ’at seksualiseringen er mere spændende, hvis hun ikke selv er med på den’, hvad enten det gælder en skoleelev eller en læge.»
Dette kan nok være tung lesning for norske ungdommer. Men dansk setningsbygning er annerledes enn den norske, så i en eventuell norsk oversettelse måtte vi gjøre noe med slike konstruksjoner for å få poengene klarere fram. Sannsynligvis fungerer dette fint på dansk.
Det siterte gjelder én av de ti tekstene i boka. Den er fra 2010 og har trolig hatt klar virkning i den danske debatten om samtykke i voldtektlovgivningen. Lenge før vi er kommet fram til selve teksten fra den unge danske skribenten, har vi blitt lokket til den ved at den trekkes inn som eksempel under vandringen mellom peilemerkene. Er den da blitt tolket ihjel før vi møter den som del av bokas «Antologi»? Jeg opplevde det ikke slik, verken med denne enn med de ni andre tekstene. Men jeg var nettopp lokket inn i lesningen og hadde underveis fått tilbud om noen gode og multifokale briller å lese med.
Tekstene presenteres to og to under temaene «Institutioner», «Socialitet», «Natur», «Køn» og «Lov». Konsekvent er det valgt ut én litt gammel tekst og én relativt ny tekst for hvert tema. Forfatterne lykkes godt i å få disse tekstparene til å samtale med hverandre. For eksempel er det fint å lese Ludvig Holbergs snart 300 år gamle forsvar for likestilling mellom kjønnene sammen med den unge og modige kvinnen Emma Holtens essay. Holbergs tekst var forresten også med i det norske forslaget til sakprosakanon for drøye ti år siden, gjengitt i den fine boka Sakprosa i skolen (2010). Holbergs tekst ga aha-opplevelser både for meg og andre norsklærere den gangen. Men her introduseres og presenteres den altså direkte til de unge leserne i tillit til at de skal kunne imitere både gammelt og nytt. Og i retorikken innebærer dette noe langt mer enn å «blåkopiere».
Men er det ikke viktig at hver unge skribent finner sin stemme, sin måte å skrive på? Jo, men veien går gjennom imitatio. Hvilken fotballspiller eller fiolinist prøver ikke å lære av å se på de beste utøverne? Selv har jeg latt meg inspirere av hvordan mine danske kolleger gir sine lesere peiling på den sterke sakprosaen.
Peter Heller Lützen og Christina Matthiesen:
Stærk sagprosa – på tværs af tider og positioner.
Dansklærerforeningens forlag, 2023, 79 sider.
Johan Laurits Tønnesson
