I en fersk artikkel i det nordiske vitenskapelige tidsskriftet Sakprosa undersøker forskerne Gunilla Byrman og Asbjørg Westum hvordan helsemyndighetene uttrykte seg under til sammen sju pressekonferanser under pandemien. Her dreier deg seg altså om muntlig sakprosa. Uttaler myndighetene seg med stor sikkerhet, eller er de mer vage og forsiktige?

Studien viser at Anders Tegnell og hans kolleger i Folkhälsomyndigheten (FHM) uttrykker seg med større sikkerhet og med flere forsterkende uttrykk om dødstall enn om munnbind. Dette skyldes sannsynligvis at dødstallene kunne verifiseres statistisk, mens det var uenighet om munnbindenes nytte. Den svenske munnbindpolitikken stod i motstrid både til anbefalingene fra Verdens helseorganisasjon og til nabolandenes praksis, noe som kunne tilsi at den måtte omtales med forsiktighet. FHMs talspersoner nøyde seg oftest med å vise til sine egne smitteverntiltak, som altså ikke omfattet bruk av munnbind.

Hvem er «vi» under pressekonferansene? Det er oftest Folkhälsomyndigheten selv, men det kan også omfatte alle svensker. Et interessant funn er at det ofte er vanskelig å tolke hvem «vi» omfatter: Er det «vitenskapen», FHM eller folk flest? Slikt kan skape forvirring.

En stadig skiftende pandemisituasjon gjorde at pressekonferansene var særlig kommunikativt utfordrende. De to forskerne bruker en «metadiskursiv» modell i analysen og anbefaler denne modellen for liknende studier i framtiden.

Les artikkelen her.

Klarspråk er i dag noe langt, langt mer enn kommaregler. Men det er også kommaregler. Den gode historien om lappen hvor det stod «Skyt ham, ikke vent til jeg kommer!» i stedet for «Skyt ham ikke, vent til jeg kommer!» er alltid en god replikk til den som hevder at komma-plassering er en uvesentlighet. Mange trenger hjelp. Kan ChatGPT læres opp til å hjelpe? Det er dette Hans Christian Farsethås, filosof og postdoktor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo undersøker i sin ferske artikkel i tidsskriftet Sakprosa.

Først undersøker Farsethås hvordan språkmodellen GPT responderer når den ikke får noen «systeminstruks». Den blir bare spurt om det er korrekt kommabruk i en inntastet setning (hvor kommabruken ikke er korrekt). Svaret er ikke godt. Noe bedre blir svaret når GPT får en skikkelig instruks, i dette tilfelle:

Du er en norsk språkekspert og redaktør. For hver setning jeg skriver inn, skal du vurdere bruken av komma. Hvis det er et komma for mye, skal du si ifra om det. Hvis komma mangler, skal du skrive hvilken kommaregel som ikke er fulgt. Les setningen nøye og gjengi den nøyaktig slik den ble skrevet.

Forfatteren slår fast: «Ved hjelp av ulike systeminstrukser kan språkmodellen instrueres til å oppføre seg slik vi ønsker, uten at det dermed er sagt at den alltid gjør som vi vil.» Dette er kanskje et understatement: Modellen testes nå med hensyn til en rekke kommaregler, og «resultatet er så langt skuffende». En bitteliten forbedring oppnås når GPT instrueres med et sett med kommaregler.

Nå går Farsethås videre med «eksempelbasert læring». Han gir et eksempel på et spørsmål og hvordan det kan besvares på en korrekt måte. Dette gir en klar, men ikke tilfredsstillende forbedring.

Hvis GPT skal bli en brukbar kommaregel-konsulent, må det «fine-tuning» til: «Dette er beslektet med den eksempelbaserte læringen, men nå bruker vi langt flere eksempler enn vi kan få plass til i en systeminstruks. Hvert eneste eksempel består av systeminstruks, eksempelsetning og eksempelsvar.», forklarer Farsethås.

Men heller ikke dette er bare-bare, så her anbefaler forfatteren mer omfattende trening av språkmodellen.

Du finner artikkelen her.

Forsidebildet til denne saken er hentet fra «Image by rawpixel.com on Freepik»

Å utveksle meninger i skriftlig form er grunnleggende viktig i demokratiske samfunn. Siden 1990-tallet har den offentlige debatten gradvis beveget seg fra trykte medieplattformer til digitale medieplattformer.

Blir debatten annerledes av den grunn? Ja, delvis. Blir den dårligere? Ikke nødvendigvis. I artikkelen «Discourse of influence –participation and opinions in digital and print media» («Påverkansdiskurs –åsikter och deltagande skrivande på insändarsidor och på Twitter» utforskes og sammenliknes forfatters holdninger og konstruksjonen av forholdet mellom forfatter og leser på Twitter (X) og i dagsavisenes leserbrev. Resultatene viser at forfattere har en tendens til å innta en generelt negativ holdning i leserbrev, men forfatternes holdninger er mer sammensatte i tweets, noe som gjør Twitter (X) til en mer variert og diversifisert medieplattform. Videre er skribentens holdninger nesten alltid uttrykt eksplisitt i leserbrev, mens holdninger i tweets oftere uttrykkes implisitt eller indirekte.  Dette kan føre til at lesere som ikke er kjent med konteksten og stilen hos særskilte skribenter risikerer å bli ekskludert fra kommunikasjonen. Et annet resultat er at et skifte fra trykte til digitale medieplattformer ser ut til å flytte fokus for diskusjonen bort fra forfatternes egne holdninger til andres holdninger, samt til mer allmenne perspektiver. Derfor kan meningsutveksling i digitale medier forstås som en metadiskusjon av holdninger, mens trykte medier heller formidler forfatteres personlige holdninger og meninger.

Artikkelforfatterne er Peter Ström, Eva Lindgren og Per Boström fra Umeå universitet, samt Carina Hermansson fra Högskolan i Borås.

Artikkelen finnes her