Ny masteroppgave: Stemmer som teller

Sunniva Monclair Bøe har skrevet masteroppgave om NRK sin valgomat. Foto: privat

Våren 2022 leverte Sunniva Monclair Bøe masteroppgaven sin i nordisk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo: Stemmer som teller. En modelleseranalyse av valgomaten til NRK med vekt på retorisk medborgerskap

Bøe gjør en tekstanalyse av valgomaten NRK lanserte før stortingsvalget i 2021. Der finner hun at NRK lykkes et godt stykke på vei med å legge til rette for retorisk medborgerskap, men valgomaten kunne bidratt enda mer til å opplyse og fremme den offentlige samtalen ved å inkludere en kritisk modelleser.

Her presenterer Bøe oppgaven sin:

Valgomaten teller

Av Sunniva Monclair Bøe

De fleste av oss har nok vært innom en valgomat i løpet av en valghøst for å sjekke hva den mener man bør stemme på. Da er det heller ikke overraskende at før stortingsvalget høsten 2021 ble NRKs valgomat gjennomført over 1,7 millioner ganger. NRK hadde to uttalte mål med valgomaten. Den skal for det første fungere som et opplærende verktøy innenfor norsk politikk og for det andre bidra til økt valgdeltagelse. Jeg mener derfor det er viktig å undersøke hvem valgomaten retter seg mot, og hvem den utelater, og om den så klarer å oppfylle sine to mål.

Vedtekter fastsatt av Kultur- og likestillingsdepartementet forplikter NRK til å «bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser» (NRK, 2022a). Valgomaten bør med andre ord legge til rette for retorisk medborgerskap. Det vil si at den bør legge til rette for at folk skal kunne ta del i samfunnsdebatten gjennom meningsutveksling og øve opp evnen til å stille kritiske spørsmål. Det første spørsmålet jeg belyser i masteroppgaven min er derfor: I hvilken grad legger NRK til rette for retorisk medborgerskap gjennom valgomaten? For å finne ut av dette bygger jeg videre på Ida Seljeseths arbeid. Seljeseth knytter retorisk medborgerskap til modelleserbegrepet og ser på offentlige ytringers evne til å legge til rette for kritisk tenking (Seljeseth, 2021). Det andre spørsmålet jeg vil belyse er derfor: Hvilke modelleserkompetanser forutsettes og bygges opp i valgomaten som tekst?

Hvorfor er valgomater blitt så populære?

På grunn av ulike forutsetninger og varierende kunnskap om politikk i befolkningen kan det å formidle politikk være veldig krevende. Politikk formidles blant annet gjennom stortingsmeldinger, offentlige utredninger eller partiprogrammer, men hvis man spør den gjengse nordmann om hvor vedkommende innhenter informasjon om politikk, vil de færreste av oss svare: «Den siste NOU-en!». De fleste leser avisen og følger med på nyheter på TV. Noen følger kanskje et politisk parti, regjeringen eller Stortinget i sosiale medier. Slik spiller media en viktig rolle i formidlingen av politiske løfter og tiltak.

I opptrappingen mot et politisk valg er særlig valgomater blitt veldig populære. NRK lagde for første gang en valgomat i 2009, og de var inspirert av konseptet «Wahl-O-Mat» fra Tyskland (Albertsen, 2020). Valgomater har etter hvert blitt et standard bidrag til mediedekningen av valg. Dette er altså et stort fenomen som man også finner i mange andre land. De nordiske landene har også et «valgomatnettverk» som møtes for å diskutere problemstillinger knyttet til verktøyet. Slik inngår valgomaten i en historisk kulturkontekst i medienes valgdekning.

En valgomat er en partitest som stiller en rekke spørsmål om norsk politikk, og som til slutt gir et svar på hvilket politisk parti man står nærmest. NRK har som sagt et uttalt mål om å bidra til økt valgdeltagelse. NRK ønsker at valgomaten skal senke terskelen for å lære om politikk. Slik blir den et nyttig verktøy for borgere som kanskje ikke er så interessert i politikk, eller som ikke har tid til å lese partiprogrammer, flyveblader og artikler. Valgomaten går rett på sak og spør helt konkret hvor enig eller uenig man er i de viktigste politiske spørsmålene det gjeldende året. En av grunnene til at valgomater er blitt så populære, er kanskje fordi den treffer det som er strevsomt med valget: å navigere seg gjennom et hav av artikler, TV- og radiosendinger.

Hvem er valgomaten laget for?

Valgomaten til NRK gjør akkurat det den lover å gjøre. Den foreslår et parti man bør stemme på ved valget med utgangspunkt i hvilke meninger man har om en rekke politiske saker. Sånn sett kan man også hevde at NRK gjennom valgomaten bidrar til å gjøre det enklere for folk å stemme – fordi den gjør politikk som tema tilgjengelig for mange borgere, både politisk kompetente og mindre politisk kompetente.

Når det gjelder mitt overordnede spørsmål om i hvilken grad NRK legger til rette for retorisk medborgerskap gjennom valgomaten, vil jeg her ta særlig utgangspunkt i NRKs uttalte ønske om at valgomaten skal fungere som et opplærende verktøy. I valgomaten materialiserer det seg en nysgjerrig, mindre politisk kompetent modelleser gjennom design, forklarende- og argumenterende tekstdeler, samt resultatsiden. Dette er også modelleseren som gjennom valgomaten skal ha lært mer om norsk politikk. Likevel vil jeg stille spørsmål ved om NRK legger godt nok til rette for retorisk medborgerskap hos denne modelleseren. Kan valgomaten gjøre allerede passive borgere enda mer passive ved at de nå får muligheten til å finne ut av hvem de kan/bør stemme på i løpet av 20 minutter, heller enn å sette seg inn i partiprogrammene og måtte følge med i media og på debatter? Én ting er å ta en test for å få opp et forslag til parti, for deretter å gå ut å stemme på dette partiet, men det å forstå informasjonen som valgomaten formidler, anvende den, vurdere den, eller stille seg kritisk til den – legger valgomaten til rette for dette? De ulike stemmene i valgomaten – NRK, de ulike argumentene fra de forskjellige partiene, og de ulike sakene som blir tatt opp – skaper en flerstemmighet i valgomaten som kan gi et inntrykk av at teksten legger til rette for en kritisk modelleser. Spørsmålet er om det er en reell flerstemmighet, eller en konstruert flerstemmighet. Er valgomaten en flerstemmig monolog, eller en flerstemmig dialog?

For at det retoriske medborgerskapet og evnen til å tenke kritisk skal bli dyrket, må teksten gå i dialog med ulike stemmer og aktører for å vise mangfoldet av perspektiver og ulike vinkler å se samme sak på. I artikkelen «Monologiske miljødialoger – Ole Mathismoen og Jenny Jordahls tegneserie Grønne greier» tar Jonas Bakken til orde for at selv om en tekst består av en dialog i form av at motstridende synspunkter blir presentert, kan teksten fortsatt være monologisk i den forstand at perspektivene til sammen gir «en lukket og enhetlig framstilling av tilværelsen, der eventuelle motsetninger finner sin løsning» (Bakken, 2019, s. 11). Mangelen på dialog oppstår derfor særlig i valgomatens utforming og design: Det fremsettes en påstand, i tillegg til et argument for- og mot påstanden. Det blir til en viss grad opp til leseren å komme frem til et svar, men disse er også gitt av NRK gjennom de fire svaralternativene. I alt gjør dette valgomaten til en tekst som gir et lukket og enhetlig bilde av hvordan politikken ser ut: Det finnes kun denne måten å gjøre det på, du blir presentert to (av x antall) argumenter, og her blir du presentert fire (av x antall) svar. Det er en tekst som legger til rette for deltagelse, men den legger ikke til rette for en genuin, utforskende dialog.

Så hvordan kunne man gjort den monologiske teksten som valgomaten utgjør, mer dialogisk? Er det så enkelt som å inkludere flere perspektiver og stemmer i teksten? Mest sannsynlig ikke. Det å inkludere de ti mindre partiene i like stor grad som de ni største partiene i Norge, vil kunne gi et skjevt bilde av hvordan politikken ser ut i Norge. Derfor er det kanskje ikke mangfoldet av perspektiver som vil skape en kritisk modelleser.

Villadsen og Kock viser i boken Contemporary Rhetorical Citizenship (2014) til professor i politisk teori Robert Goodin, som argumenterer for at kritisk tenking ikke alltid handler om å bli presentert alle perspektiver på en sak, men det å evne å finne ut av, og reflektere over, at de finnes. Evnen til å reflektere og evne å tenke kritisk i seg selv er en viktig faktor i et deliberativt demokrati – ikke bare at alle skal bli hørt alltid, for dette er tilnærmet lik umulig. I tilfellet med valgomaten ville det heller ikke gitt et troverdig bilde av det politiske klimaet dersom for eksempel Piratpartiet og Arbeiderpartiet fikk like stor plass. Om man skal delta i det politiske ordskiftet, er det likevel nyttig å vite om de mindre partiene og hva de står for, og vite hvorfor disse ikke er inkludert i valgomaten – altså øve opp leserens evne til å tenke kritisk og reflektere over valgene som er tatt.

…, men kritisk tenkning avgjør.

I alt er valgomatens tydelige svakhet at den kritiske modelleserkompetansen ikke bygges opp. Dette ser man særlig i hva slags type flerstemmighet valgomaten består av. For på én side kan man argumentere for at teksten alltid er i dialog med leseren, siden leseren får mulighet til interaktivt å ta del i teksten. Likevel er dette informasjon som er fastsatt, og som man som leser blir presentert. Dette skaper ikke en reell mulighet for indre dialog, der det er opp til leseren å finne ut av hva vedkommende selv tenker, noe som gjør at den kritiske modelleseren ikke bygges opp. Det at valgomaten også matematisk må regne ut hvilket parti leseren ligger nærmest, forhindrer dessuten nyanser i teksten som kunne bidratt til kritisk tenking. I alt kan man si at valgomaten gjør det NRK ønsker å gjøre: å gi et svar på hvilket parti leseren står nærmest, og kanskje bidrar den også til valgdeltagelse. Dersom målet er opplyste borgere som aktivt kan ta del i demokratiske prosesser ved å forstå dem, bør NRK fremme det retoriske medborgerskapet gjennom en tekst som i større grad inviterer til åpen dialog.

Du finner hele masteroppgaven her.

Kilder:

Albertsen, A. (2020). How do the Characteristics of Voting Advice Application Users Change Over Time? Evidence from the German Election Studies. German Politics, 1–21. (Lesedato: 7. mai, 2022). https://doi.org/10.1080/09644008.2020.1830374

Bakken, J. (2019). Monologiske miljødialoger – Ole Mathismoen og Jenny Jordahls tegneserie Grønne greier. Sakprosa, 11(3). https://doi.org/10.5617/sakprosa.6536

NRK. (2022a). Vedtekter og NRK-plakaten – Hjelp og informasjon. (Lesedato: 23. mai, 2022). https://info.nrk.no/vedtekter/

Seljeseth, I. (2021). Klart språk og retorisk medborgerskap. [Doktorgradsavhandling]. Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Det humanistiske fakultet. Universitetet i Oslo.

Villadsen, L. S., & Kock, C. (2014). Contemporary Rhetorical Citizenship. Leiden University Press.


Ny masteroppgave: Klimakur vs. klimaku

Charlotte Hidle har skrevet masteroppgave om kostholdstiltaket i Klimakur 2030. Foto: privat

Våren 2022 leverte Charlotte Hidle masteroppgaven sin i nordisk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo: Klimakur vs. klimaku – En retorisk dokumentanalyse av kostholdstiltaket i Klimakur 2030.

Hidle gjør en retorisk dokumentanalyse av kostholdstiltaket foreslått av myndighetene i et utvalg klimadokumenter, samt høringsinnspillene fra to interesseorganisasjoner som representerer jordbruket. Gjennom analysen finner Hidle at staten og jordbrukssektoren har ulik forståelse av problemene som står på spill. Dette gir dårlige vilkår for deliberasjon. Et annet funn er at dokumentene til sammen mangler det hun kaller strukturell klarspråklighet, som igjen er et hinder for å etablere en felles doxa.

Les mer «Ny masteroppgave: Klimakur vs. klimaku»

Ny masteroppgave: Klarspråklig helseinformasjon i krisetider?

Lisa Aasbø har skrevet masteroppgave om klarspråk i myndighetstekster under koronapandemien. Foto: privat.

Våren 2021 leverte Lisa Aasbø masteroppgaven sin i nordisk (lektorprogrammet) ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo: Klarspråk i kriser. En studie av to myndighetstekster fra pandemiåret 2020.

I oppgaven fant hun ut at informasjonstekster om koronapandemien på Folkehelseinstituttet og Helsenorges nettsider lyktes i å være brukertilpasset, der leserne lett kunne finne relevant informasjon. Men tekstene fremsto i for liten grad som transparente, og evnet derfor ikke å oppfordre til en kritisk lesning.

Oppgaven kan leses i helhet her.

Her presenterer Aasbø oppgaven sin:

Les mer «Ny masteroppgave: Klarspråklig helseinformasjon i krisetider?»

Kjønn etter medisinsk skjønn. Ein toposanalyse av medisinsk spørjeskjema nytta ved Nasjonal Behandlingsteneste for Transseksualisme.


Åshild Slåen leverte sin masteroppgave i Retorikk og språklig kommunikasjon, ILN, UiO, våren 2020.

 

«Hvordan føles det for deg å få orgasme?»

«Etter du fylte 18 år, har du følt seksuell opphisselse når du har på deg kvinnelige klær?»

«Hvor ofte møter du gjennomsnitlig (sic) andre mennesker enn transseksuelle?»

Dette er spørsmål du kanskje aldri har måtte tenke på, men for personar som søker medisinsk kjønnsstadfestande behandling i Noreg vil dei vere kjende. Spørsmåla er nokre små utdrag frå spørjeskjema som må fyllast ut i evalueringsfasen av eit behandlingsløp som startar ved Nasjonal Behandlingsteneste for Transseksualisme, eller NBTS ved Rikshospitalet (1). Tekstar nytta innan helsetenesta blir sjeldan undersøkt frå eit språkfagleg og retorisk perspektiv, sjølv om det kan gje større innsikt i korleis tenesta kommuniserer med pasientar. Samstundes er behandlinga av personar som ønsker medisinsk kjønnsstadfestande behandling under endring, grunna norsk godkjenning av den ellevte revideringa av den internasjonale diagnosemanualen ICD-11 frå 2019.

Topoi – retoriske stader – i spørjeskjemaet

I mi masteroppgåva valte eg difor å ta for meg spørjeskjema som blir gitt til vaksne pasientar ved NBTS. Problemstillinga mi er: Kva slags topoi inneheld spørjeskjema nytta ved NBTS, og korleis passar dette inn i ein større samfunnsdiskurs rundt transpersonar?

Metoden eg nyttar i oppgåva er toposanalyse, og eg baserer den på framgangsmåten Ole Togeby utviklar i Steder i Bevidsthedens Landskab. Michel Foucault sine teoriar om språklege diskursar som maktutøving dannar det større teoretiske rammeverket i oppgåva, noko som medfører eit sterkt historisk perspektiv. Tekstmaterialet fekk eg tilsendt i 2019 då eg spurte etter dokument nytta i behandling av vaksne pasientar ved NBTS, og eg har avgrensa analysematerialet til spørjeskjema.

Ikkje alle spørsmåla er lik dei i starten av denne teksten. Når ein person blir evaluert for å få kjønnsstadfestande behandling ved NBTS, inneber den første delen å svare på ni forskjellige spørjeskjema som skal dekke omfattande tema, inkludert familiehistorie, barndom, mental helse, og spesifikke spørsmål om kjønn. Svara dannar dermed eit grunnlag for vidare samtale og evaluering. Med over 400 spørsmål og påstandar som skal svarast på eller rangerast, er dette eit høve for pasienten å bidra med ei stor mengde data til det medisinske personalet.

Les mer «Kjønn etter medisinsk skjønn. Ein toposanalyse av medisinsk spørjeskjema nytta ved Nasjonal Behandlingsteneste for Transseksualisme.»

Forutsatt forstått. Profesjonstekster om miljøterapi i psykisk helsevern


Marit Segbø presenterer sin masteroppgave i retorikk og språklig kommunikasjon (UiO): Forutsatt forstått. Profesjonstekster om miljøterapi i psykisk helsevern (2019).

Psykisk helsevern har gjennomgått store forandringer på mange områder siden fagets opprinnelse. Behandlingsformer og tilnærmingsmåter har vært og er under stadige revurderinger. Noe
som imidlertid ser ut til å bestå er begrepet miljøterapi, men hva er
det egentlig?

Selv stiftet jeg bekjentskap med miljøterapi da jeg begynte å jobbe på en akuttpsykiatrisk avdeling. På denne avdelingen, som på de fleste psykiatriske avdelinger i Norge, jobbet de ut fra miljøterapeutiske prinsipper. Verken fagfolkenes eller faglitteraturens forklaringer ga meg et klart bilde av hva miljøterapi var. Det vil si, én ting ble formidlet eksplisitt og tydelig: Miljøterapi er vanskelig å forklare. Denne ullenheten fascinerte meg. Miljøterapi er en praksis med stor utbredelse i psykisk helsevern, og har direkte og indirekte innvirkning på svært mange pasienter og deres behandlingsforløp. Kan virkelig et moderne helsevesen gå god for en praksis som virker så uavklart?

Dette var foranledningen til mitt masterprosjekt. Jeg ville se nærmere på hvordan miljøterapi ble definerte i profesjonstekster, altså faglige tekster knyttet til ulike yrker, i denne sammenhengen innen psykisk helsevern. Slike profesjonstekster er det mange av. Jeg valgte utdrag fra tre sentrale tekster som inneholdt en definisjon av miljøterapi rettet mot psykisk helsevern: En fagartikkel av John G. Gunderson (1978), en lærebok i psykiatrisk sykepleie av Jan Kåre Hummelvoll (2012) og en nasjonal retningslinje fra Helsedirektoratet (2013).

Helsedirektoratet er premissgiver for hvordan behandling skal foregå, og denne teksten er dermed en svært viktig tekst. Gundersons artikkel har på sin side hatt stor betydning for den miljøterapeutiske praksisen i Norge (Skorpen & Øye, 2009). Hummelvolls lærebok har vært, og er på pensumlistene til mange av landets sykepleieutdanninger på både grunnutdanning (bachelor) og videreutdanning. Det jeg ønsket å undersøke var hvilke virkelighetsbilder disse tekstene konstruerer.

Les mer «Forutsatt forstått. Profesjonstekster om miljøterapi i psykisk helsevern»

Hjelp til selvhjelp – En sammenligning av kommunikasjonsstrategier for vellykket problemløsning i kundebetjening og selvbetjening på nett


Christine Lien Lütcherath presenterer sin masteroppgave fra 2019 i retorikk og språklig kommunikasjon ved UiO.

Med stadig voksende teknologiske muligheter og digitale ferdigheter har det blitt et vanlig mål for norske bedrifter å få flere selvhjulpne kunder, som ikke behøver å kontakte kundesenteret for å få utført oppgavene sine. Skal kundene betjene seg selv, må det oppleves enklere, raskere og bedre enn å kontakte kundesenteret for hjelp. I min masteroppgave har jeg undersøkt hvordan kundebetjening gjennom chat-samtaler og selvbetjeningsløsninger på nett hver på sitt vis bidrar til vellykket problemløsning for kundene i forsikringsselskapet Gjensidige.

Jeg var nysgjerrig på hvordan de to ulike kommunikasjonskanalene brukes i dag for å betjene kunder med spørsmål og utfordringer, og hva nettsiden kan lære av samtalene mellom kunderådgiverne i Gjensidige og kundene. For å kunne sammenligne dem, har jeg brukt en sammensatt metodikk. Gjensidige og jeg ble enige om ett bestemt lesemål, altså et spørsmål mange kunder tar med seg til både nettsidene og chat-kanalen: Hvorfor får jeg regning på hele årsprisen når jeg har opprettet AvtaleGiro? Må jeg betale hele beløpet nå, eller vil det trekkes hver måned? Med utgangspunkt i dette lesemålet har jeg kartlagt alle relevante leseveier på gjensidige.no, gjort tekstanalyse av de 30 mest relevante tekstene på nettsidene, utført navigasjonsundersøkelse med 10 informanter mellom 22 og 74 år, og gjort samtaleanalyse (CA) av 29 genuine chat-samtaler mellom kunder og kunderådgivere. For å kunne sammenligne de to svært ulike kommunikasjonsformene, la jeg til grunn et overordnet dialogistisk og autopoietisk kommunikasjonsperspektiv: Leseren fører en dialog, direkte med kunderådgiveren i chatten og indirekte gjennom sin samhandling med nett-teksten. I begge tilfeller foregår det selvstendig meningsskaping hos leseren.

Les mer «Hjelp til selvhjelp – En sammenligning av kommunikasjonsstrategier for vellykket problemløsning i kundebetjening og selvbetjening på nett»

Selvbiografisk fremstilling og forskningsformidling i populærvitenskap

Lena Pettersen,
master i kultur- og samfunnsfagutdanning

Det skrives mye mer populærvitenskapelige bøker nå enn tidligere. Og de selger i haugevis. I flere av bøkene har forfatteren og forskeren skrevet seg selv inn i historie-fortellingen, og vi får ta aktivt del i det forskerlivet som ligger til grunn. Men i hvilken grad bidrar denne biografiske selvfremstillingen til en vellykket forskningsformidling?

 Vi lever i et samfunn der ”fake news” har blitt et håndfast begrep, flittig brukt av en av verdens mektigste ledere. I offentligheten blir det ofte hevdet at angrep på mediene og forakt for vitenskapen undergraver forskningsresultater og setter grunnleggende verdier om sannhet under press. Samtidig har vi fått en ny litterær bølge med populær-vitenskapelig sakprosa, og dette viser at publikum vil lese sakprosa med vitenskapelige temaer.

Les mer «Selvbiografisk fremstilling og forskningsformidling i populærvitenskap»

Innkjøpsordning og kvalitetsvurdering – en dikotomi?

Foto: Nik Macmillan

Innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne ble etablert i 2005, og formålet med ordningen er at det blir skrevet, gitt ut, spredd og lest ny norsk sakprosa av høy kvalitet. Kritiske røster hevder at innkjøps-ordningen er en del av en uforståelig kvalitetsvurdering, og mener at kriteriene for innkjøp er uklare.

En sentral stemme blant kritikerne er sakprosaforfatter og journalist Simen Sætre. Tidligere i år publiserte tidsskriftet Prosa et essay, hvor Sætre problematiserer flere aspekter ved kvalitetsvurderinger av norske sakprosabøker. Han undrer seg over at titler blir nominerte
og vinner litteraturpriser, samtidig som de ikke blir godkjent av innkjøpsordningen. Han stiller spørsmål ved hvordan kvalitets-vurderingen foregår, både i juryer og i vurderingsutvalget for innkjøpsordningen, og etterlyser en større åpenhet om hvilke kriterier det blir lagt vekt på i vurderinger av sakprosabøker.

Denne debatten blusset opp da jeg skulle levere min masteroppgave i Nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. I oppgaven undersøker jeg hvilke kvalitetskriterier som finnes i innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne, og ser nærmere på vurderingsutvalgets praktisering av retningslinjene. Som et bidrag til debatten om kvalitetskriterier for sakprosa, vil jeg dele noen sentrale funn fra oppgaven.

Les mer «Innkjøpsordning og kvalitetsvurdering – en dikotomi?»

Vårens masterpresentasjoner

Marthe Ødegård Olsen var en av masterstudentene som gav inspirerende presentasjoner under fjorårets arrangement. Her viser hun frem tegnspråktolkning av instrumentalmusikk.

 

Tirsdag 5. juni vil studentene som har levert masteroppgave på studieretningen Retorikk og språklig kommunikasjon våren 2018 holde korte presentasjoner av sine masteravhandlinger med rom for kommentarer og diskusjon. Programmet begynner klokken 10.00 i seminarrom 1 i Sophus Bugges hus og er ferdig ca. 11.45.

Arrangementet er åpent for alle interesserte: Møt opp om du trenger inspirasjon til hva du kan skrive masteroppgave om, har lyst på faglig påfyll eller bare syns det høres spennende ut!

Programmet er som følger:

10.00 – Velkommen

10.15 – Anette Holmedal: «En ledig plass ved bordet – Retorisk handlekraft hos unge skribenter i Aftenposten Si;D»

10.45 – Maria Njølstad Vonen: «det ække så lett å huske – En samtaleanalytisk studie av demensrelaterte hukommelsesproblemer i interaksjon.»

11.15 – Hina Parveen: «Innholdsmarkedsføring som gir deg vinger? – En analyse av 3 innholdsmarkedsføringstekster fra Redbull.»

11.45 – Marie Svendsen Aase: «Å slåss for miljøet på Facebook – En studie av Miljøpartiet De Grønne og WWF Verdens Naturfonds strategiske retorikk om marin forsøpling»

 

Velkommen skal du være!

 

Ny masteroppgave: Innholdsmarkedsføring – fordi vi bryr oss?

Av Nina Wiig

Nina Wiig har skrevet masteroppgave om innholdsmarkedsføringens etos.

 

Innholdsmarkedsføring, eller «content marketing», har virkelig vært i vinden de siste årene. Dette er markedsføring hvor innholdet skal være så attraktivt at publikum har lyst til å lese det. Slik skal selskaper kunne styrke sin merkevare og bedre relasjoner til leserne. Ressurser sprøytes inn i denne typen markedsføringsstrategier, både i selskapenes egne markedsføringsavdelinger og i byråer som spesialiserer seg på innholdsmarkedsføring. DNB har bygget en egen redaksjon med nyhetsdesk og morgenmøter, for å finslipe innholdet sitt før det publiseres på internett og sosiale medier. Selskapene selv har altså stor tro på innholdsmarkedsføring, men hvordan virker det egentlig?

Les mer «Ny masteroppgave: Innholdsmarkedsføring – fordi vi bryr oss?»