Våren 2023 leverte Paul Omar Lervåg sin masteroppgave i retorikk og språklig kommunikasjon ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo: Dataspill som tekstkulturelt artefakt – Et nytt, semiotisk paradigme for studiet av dataspilltekster

Her presenterer Lervåg sin oppgave:

Dataspill som tekst

Av Paul Omar Lervåg

Dataspill er noe som har vekket interessen min siden foreldrene mine fikk en datamaskin på 90-tallet. I begynnelsen spilte jeg demoer som fulgte med PC-magasiner som foreldrene mine abonnerte på. Det var blant annet snakk om en demoversjon av Age of Empires. Da jeg begynte på skolen, var jeg en av de første elevene som fikk min egen datamaskin.

Dette var lenge før bruk av personlige datamaskiner (PC) var utbredt i skolen, men fordi lærerne trodde at jeg hadde dysleksi, tenkte de at en PC var en god investering. Min aller første PC brukte operativsystemet Windows 98. På denne maskinen spilte jeg alt fra Bygg biler med Mulle Mekk, The Sims, Age of Empires og en haug norskspråklige Lek og Lær-spill som lærte meg alt fra naturvitenskap til engelsk. I tillegg spilte jeg dataspill på engelsk, og gjennom den spillingen ble jeg tidlig dyktig i engelsk. Dataspill er ikke bare noe jeg har funnet mye glede i, men de har spilt en viktig rolle for min egen dannelse. Derfor er dataspill noe jeg tar på aller høyeste alvor, og som jeg vil skal bli forstått på best mulig måte. Av den grunn mener jeg at vi bør ha gode akademiske redskaper for å forstå slike spill. Vi må forstå dataspillet som en helhetlig tekst, og undersøke det ut ifra dets unike sammensetning.

Målsetting og faglig motivasjon

I masteroppgaven min Dataspill som tekstkulturelt artefakt – Et nytt, semiotisk paradigme for studiet av dataspilltekster, jobbet jeg med målsettinger framfor problemstillinger som masterstudenter ellers gjerne gjør. Min overhengende målsetting var å fremme et kultursemiotisk program for studiet av dataspilltekster. For å realisere denne, arbeidet jeg ut ifra fire mindre målsettinger: 1) vise at å bruke begreper og redskaper fra kultursemiotikken er mulig for studiet av dataspilltekster, 2) videreutvikle disse redskapene slik at det blir mulig å si noe innsiktsfullt om dataspilltekster, 3) rettferdiggjøre forskningsprogrammets tilnærmingsmåte, og 4) vise at tilnærmingsmåten vil kunne være nyttig for ulike aktører i både akademia og samfunnet generelt. 

Nå skal det sies at det finnes mye humanistisk forskning som behandler dataspillene ut ifra deres egne premisser. Jeg har hentet mange begreper og konsepter fra ludologi (dataspillstudier), lekstudier og innsikter fra folkloristikk, også kjent som folkeminneforskning, for å forstå dataspill som fenomen. I Norge har vi blant annet et aktivt dataspillmiljø på Universitetet i Bergen, hvor jeg hentet mye kompetanse fra biveilederen min, folkloristen Kristian Bjørkelo.

Min agenda: Å utfordre det sosialsemiotiske hegemoniet og gi plass til en kultursemiotisk forståelse innenfor dataspillsemiotikk

Da jeg begynte å lese meg opp på semiotiske studier av dataspill, oppdaget jeg ganske fort at det var sosialsemiotikken som dominerte studiet av semiotikk og dataspill. I begynnelsen var jeg ganske entusiastisk og havnet så å si i den sosialsemiotiske kirka. Det jeg lot meg bli fanget mest av var sosialsemiotikkens intrikate behandling av tegn, tegnsystemer og hvilke kultur- og situasjonskontekster de inngikk i. Ikke minst ble jeg er stor tilhenger av multimodalitet og hvordan multimodalitet ga meg en god passform for å vurdere bruken av tegn i dataspill, men etter å ha kommet i kontakt med den kultursemiotiske tradisjonen via arbeidet til Kjell Lars Berge og Per Ledin (2023), innså jeg at utforskningen av dataspill som tekstkulturelle artefakter hadde potensial til å utvide vår forståelse av dataspill. At jeg havnet her har også mye med at Kjell Lars Berge var hovedveilederen på oppgaven min, så jeg hadde en ressurs på kultursemiotikk lett tilgjengelig. Jeg er fremdeles stor tilhenger av måten sosialsemiotikerne og de multimodale tenkere behandler selve tegnkomplekset, men disse innsiktene kan anvendes i mer interessante og utvidede analyser hvis jeg anvender de ut ifra et kultursemiotisk ståsted. 

Istedenfor å forstå dataspillsemiotikk, og derav dataspilltekst, som tegn som gjør et arbeid i kontekst, det vil si i dataspillene, og hvor ikke-tegnlige ressurser i teksten blir gjort til tegn for å rettferdiggjøre behandlingen av dem, tillot kultursemiotikken meg å se på dataspillfenomenet ut ifra deres egne premisser. Jason Hawreliak (2019) omtaler for eksempel prosedyrer i dataspillene som om de skulle vært tegn på lik linje med audiovisuelle ressurser. Prosedyrer i dataspill som regler, parametere og spillmekanikker skaper definitivt mening i dataspill, men prosedyrer er ikke tegn. Prosedyrer er en del av tekststrukturen i dataspillet som er med på å strukturere de audiovisuelle ressursene i interaksjonen mellom spilleren og spillet. I tillegg tillot kultursemiotikken meg å behandle fenomener som er lite tilfredsstillende eller ikke behandlet overhode i sosialsemiotikken, som eksempel materialiteten. Kultursemiotikken kan behandle dataspill som: 1) bærer av intensjonalitet med ulike modellspillere som en spillutvikler kan ha hatt i tankene, 2) noe som både er semiotisk representert, men også materialistisk realisert, 3) noe som blir avgrenset av materialitet og konfigurasjon, og derav skaper tekstens ytre form, 4) noe som blir skapt av indre struktur, 5) tekstnormer, og 6) tekstkulturer og sjangere.

Hva kom jeg fram til i diskusjonen min?

Det jeg endte opp med å gjøre var å bruke de seks konstituerende kvalitetene ved tekst som Berge og Ledin (2023) tegner opp i teksten sin, det vil si, (1) intensjonalitet, (2) modalitet og materialitet, (3) ytre form, (4) indre struktur, (5) tekstnormer og (6) tekstkultur, og videreutviklet teorien deres der jeg mente det var nødvendig for å kunne anvende det på dataspill.

For hver av de seks konstituerende kvalitetene kom jeg fram til måter de kunne anvendes på dataspill. I delen om intensjonalitet brukte jeg Tønnessons (2004) forståelse av modellesere og forslo begrepet modellspiller når vi snakker om potensielle måter å spille på. I tillegg snakket jeg om ulike måter dataspill er interaktive både ut ifra at spilleren interagerer med spillet og skaper mening gjennom den interaksjonen, men også gjennom hvordan mening blir skapt i dataspill interaktivt ut ifra en dialogisk forstand (Linell, 2001).

I forbindelse med semiotisk representasjon snakket jeg om utviklingen av grafikk og lyd i dataspill og på hvilken måte dette var knyttet til den materielle realiseringen gjennom maskin- og programvare.

Deretter forklarte jeg hvordan materialiteter som skjerm, datamaskin, spillkonsoll og ulike kontrollenheter som tastatur og mus eller spillkontroll – og ikke minst den romslige konfigurasjonen denne materialiteten skaper – var med på å sette grenser og betingelser for dataspillteksten. I tekstvitenskaplig forstand snakket jeg da om dataspillets «ytre form».

Så tok jeg for meg dataspill i form av de tekststrukturerende prinsippene som ligger til grunn i dataspill. Jeg forstår tekststruktur i dataspill ut ifra spillmekanikker, men også reglene og parameterne som styrer spillingen (Pérez-Latorre, 2015), eller som Hawreliak (2020) behandlet det som: en prosedyremodalitet.

Når det kom til tekstnormer, grep jeg fatt i Berge og Ledins (2023) bruk av konstitutive og direktive tekstnormer og utviklet spesifikke konstitutive og direktive tekstnormer som jeg mente var relevante for dataspill. Jeg foreslo for eksempel egne konstitutive og direktive tekstnormer for spilleken, den semiotiske representasjonen og tekstnormer basert på meningsinnholdet som blir formidlet i dataspillet.

Til slutt forklarte jeg hvordan disse tekstnormene sammen konstituerer spesifikke tekstkulturer innenfor dataspill. Jeg brukte blant annet Carolyn Millers (2001) forståelse av sjanger som sosial handling for å drøfte de ulike nivåer i meningshierarkiet i de ulike tekstkulturene innenfor dataspill. Ut fra dette argumenterte jeg for at sjangeren i seg selv ikke bestemmer en tekstkultur, men at deltagerne i en tekstkultur bruker ulike sjangere ut ifra ulike kulturelle betingelser og intensjoner som de er en del av. I mitt tilfelle brukte jeg forskjellene mellom rollespill i USA og Japan som et eksempel på hvorfor vi ikke han behandle rollespill som en tekstkultur, men som en form som blir brukt i spesifikke tekstkulturer.

Hovedpoenget med oppgaven min var ikke å svare på spørsmål knyttet til et spesifikt materiale slik som er tilfelle med mange masteroppgaver. Min intensjon var å åpne opp det semiotiske studiet av dataspill for et nytt og hva jeg anser som et mer helhetlig blikk, og på den måten vise mulighetene som finnes i å studere dataspill fra en annen synsvinkel enn den rent modale, som multimodalitetsorienterte sosialsemiotikere gjerne er opptatt av.

Hvorfor er kultursemiotikken en meningsfull måte å se på dataspill?

Tekster er tross alt noe vi opplever gjennom kroppen, sinnet og «hjertet». Vi kan ikke ta for gitt at alle møter tekster med de samme kroppene eller de samme levde livene som alle andre. Folk har ulike forutsetninger og forventninger i møte med tekst.

Måten vi sanser gjennom øyne, nese, øre og andre fysiske sanser blir styrt av kognisjonen vår (Merleau-Ponty, 2002). Årsaken til at verden gir mening for oss er at vi kan rette og fokusere interessen vår mot verden på egne premisser, uansett om disse premissene er rent kroppslige, kognitive eller kulturelle.

Hvis en spiller for eksempel er synshemmet eller blind, er det ikke garantert at hen har den samme tilgangen på dataspill som de som ikke er synshemmet eller blinde. Og hvis en spiller ser på de samme dataspillene, men ut ifra et helt annet kulturelt eller personlig ståsted vil det påvirke hvordan og hvor godt de lever seg inn i og forstår det dataspillet. Med andre ord gir ulike funksjonsnivåer, og ikke minst sosiale og kulturelle bakgrunner grunnlag for helt ulike tatt-for-gittheter, eller livsverdener som Schütz og Luckmann (1974) omtalte dem som.

I oppgaven min brukte jeg ordet fortryllelse for å beskrive ethvert dataspills evne til å fange spilleren inn i de tatt-for-gitthetene som blir presentert i dataspillet. Hvor godt ethvert dataspill forholder seg til de ulike ressursene i dataspill, jf. Berge og Ledins (2023) tekstkvaliteter og min videreutvikling av dem, og hvor kongruente disse elementene er i forhold til hverandre, avgjør mest sannsynlig hvor godt en spiller er i stand til å leve seg inn i dataspillet. For å vurdere kvalitet i dataspill, holder det ikke å kun vurdere grafikken og lyden alene, men vi må forstå hvor godt de forholder seg til materialitet, intensjonalitet, ytre form, indre struktur, men også allerede eksisterende kulturelle forventninger til tekstene de forbruker og anvender seg av.

Premisset for at det er mulig å konstruere et godt dataspill, kan sies å hvile på intersubjektivitet (Schütz, 1953). Mennesker kan gjøre mening felles og formidle forventninger til bruk av dataspill gjennom å kommunisere, og ikke minst bære typiske trekk om de fenomenene som omgir dem i minnet sitt. Hos spillutviklere eksisterer det en rekke forestillinger om at spilleren har visse forventninger til dataspill som fenomen, ikke bare til grafikken og lyden, men også bruken av spillmekanikker og de andre kvalitetene som de kan aktivere hos spilleren. Å innta et kultursemiotisk perspektiv på dataspill tillater oss å forklare aktiveringen av kulturelle ressurser i mye større grad enn det sosialsemiotikken kan.

I tillegg kan et mer helhetlig blikk åpne for spørsmål og svar jeg ikke engang har tenkt på ennå, men som en annen retorikk- og tekstorientert forsker ser på som selvsagt og åpenbart. Andre aktører i samfunnet har som sagt sin egen personlige historie fylt av egne interesser og synsvinkler. Å innta et mer helhetlig blikk på dataspill og andre tekster kan utvilsomt være nyttig for dem også.   

Oppgaven kan leses i sin helhet her.

Kilder:

Bakhtin, M. M., Holquist, M., Emerson, C. & McGee, V. W. (1986). Speech genres and other late essays (Vol. no. 8). University of Texas Press

Berge, K. L. & Ledin, P. (2023). Texts as Cultural Artefacts. I H. Rahm & V. Nyström (Red.), Nordic Perspectives on the Discourse of Things. Palgrave. https://link.springer.com/book/10.1007/978-3-031-33122-0

Berge, K. L., Maagerø, E., Coppock, P. J., Halliday, M. A. K., Martin, J. R. & Hasan, R. (1998). Å skape mening med språk: en samling artikler (Vol. nr 112). Landslaget for norskundervisning, Cappelen Damm Akademisk.

Hawreliak, J. (2019). Multimodal semiotics and rhetoric in videogames. Routledge.

Kress, G. & van Leeuwen, T. (2006). Reading images: the grammar of visual design (2. utg.). Routledge.

Linell, P. (2000). What is dialogism. Aspects and elements of a dialogical approach to language,communication and cognition. Lecture first presented at Växjö University.

Merleau-Ponty, M. (2002). Phenomenology of perception. Routledge

Miller, C. (2001). Genre som sosial handling. Rhetorica Scandinavica, 18(2001), 19-35. https://doi.org/10.52610/CWKE3326

Pérez Latorre, Ó. (2015). The Social Discourse of Video Games Analysis Model and Case Study: GTA IV. Games and culture, 10(5), 415-437. 10.1177/1555412014565639

Schütz, A. (1953). Common-Sense and Scientific Interpretation of Human Action. Philosophy and Phenomenological Research, 14(1), 1–38. https://doi.org/10.2307/2104013 Schütz, A. & Luckmann, T. (1974). The structures of the life-world. Heinemann.

Tønnesson, J. L. (2004). Tekst som partitur, eller Historievitenskap som kommunikasjon: nærlesning av fire historietekster skrevet for ulike lesergrupper. Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo.

 

 
           

Våren 2023 leverte Mirjam Vada Bø sin masteroppgave i nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Agder: Bare tro på deg selv! En kritisk diskursanalyse av sjangeren inspirerende sitater. I oppgaven studerer Bø tre gavebøker fra Genesis forlag med inspirerende sitater. Hva kjennetegner sjangeren inspirerende sitater, og hvordan reflekterer, opprettholder og skaper slike tekster ideologier om identitet, selvoppfattelse og språk?

Bare tro på deg selv!

Av Mirjam Vada Bø

– Følg ditt hjerte!

– Vær deg selv!

– Du er unik!

Man kan knapt unngå å møte på slike utsagn i ulike former og sammenhenger. For noen år siden var inspirerende budskap å finne på veggene i mange av de tusen hjem. Vi finner dem også blant annet i kalendere, gavebøker, på kopper og annet interiør, og ikke minst i sosiale medier.

Slike tekster har vært, og er fremdeles i noen kontekster, svært utbredt. Likevel er de forsket lite på. Retoriker Kristian Bjørkdahl skriver om selvhjelpslitteraturen at den har lav kulturell status, og omtaler den som et tabu blant forskere (2014). Også Louise Woodstock, professor i kommunikasjon, skriver at selvhjelp ofte blir sett på som verdiløs “fluff” og er en kilde til vitser (2007, s. 169). Selvhjelpsbøker går likevel som varme hvetebrød, men tråder på diskusjonsfora tyder på at mannen (og kvinnen) i gata nå ser på inspirerende sitater som harry. Funnene mine tyder likevel på at denne sjangeren ikke er helt død og begravd.

Masteroppgaven min er en kritisk diskursanalyse av tre gavebøker fra Genesis forlag med inspirerende sitater. Jeg baserer meg på Norman Faircloughs modell. Her har jeg søkt å finne ut hva som kjennetegner sjangeren inspirerende sitater og hvordan slike tekster reflekterer, opprettholder og skaper ideologier om identitet, selvoppfattelse og språk. I Faircloughs dialektisk-relasjonelle modell analyserer man både den aktuelle teksten, situasjonskonteksten rundt den, den større kulturelle konteksten den er en del av, og forfoldet mellom dem. Oppgaven består derfor av en tekstbeskrivelse på tekst-, ord- og grammatisk nivå, en teksttolkning og en tekstforklaring.

Fint, men vagt

På tekstnivå så jeg blant annet at komposisjonen og bruken av ulike fonter bidrar til at innholdet framstår klokt og dypt, blant annet gjennom at det består av få ord plasser midt på en side, og at noen ord er uthevd med en annen font enn resten av teksten. Verbalteksten er stort sett uformell og personlig, men har en til tider arkaisk syntaks med foranstilt determinativ og substantiv i ubestemt form. Kombinert med fine, men vage, formuleringer om menneskets indre, kan det bidra til at den lyder noe pompøst, men også mer høystemt. Dette ser vi for eksempel i formuleringer som «Følg ditt hjerte» og «den brann du har i hjertet» (Gjør det som gir deg stjerner i øynene, 2020). Især flere hjerte-metaforer kan betegnes som klisjéer og floskler, og noen steder er det vanskelig å se hvilke handlinger det egentlig oppfordres til, som i «Flyt på den energien du kjenner i din ånd.» (Gjør det som gir deg stjerner i øynene, 2020). Her kan vi trekke linjer til forskning på det som omtales som Pseudo Profound Bullshit; hvordan noen mennesker finner mening i ytringer som ikke egentlig har mening, men som er utformet slik at de virker dype (Pennycook, Cheyne et al. 2015).

Temamessig handler de fleste sitatene om å være seg selv og ikke la seg påvirke av andre, å følge drømmene sine og om tankens og viljens kraft. Frekvensanalyser på ordnivå bekrefter at sitatene har et tydelig og smalt fokus. For eksempel står de 20 mest brukte substantivene for over en tredel av den totale forekomsten av substantiver, og de 20 mest brukte adjektivene dekker 60 prosent av forekomstene, noe som skiller seg kraftig fra de gjennomsnittlige andelene på henholdsvis åtte prosent og 25 prosent (Viberg 1990). De fleste adjektiv er positive, men vage. Også de to mest brukte verbene – være og gjøre, er veldig generelle. Et annet interessant funn på ordnivå, er at verbet tro er det tredje hyppigst brukte verbet. Dette skiller seg kraftig fra gjennomsnittlig frekvens, og sier dermed tydelig noe om fokuset i de inspirerende sitatene.

På grammatisk nivå så jeg at opphavspersonene bak sitatene ofte uttrykker seg kategorisk. Jeg fant mange sterke oppfordringer uttalt med stor autoritet, men hva det egentlig blir oppfordret til, er veldig vagt. Spesielt interessant er det at vi finner mange direktiver som oppfordrer til tilstander framfor handlinger, som vær deg selv og vær modig. Jeg fant også mange relasjonelle konstativer, som definerer hvem eller hva leseren er. Dette antyder et essensialistisk identitetssyn, hvor den vi er finnes i en slags uforanderlig kjerne. Samtidig peker mange av sitatene på et mer konstruktivistisk syn på identitet, hvor leseren kan bli hvem eller hva hun vil. Dette paradokset finner vi igjen i andre kontekster. 13 år gamle «Mart Bart» starter for eksempel innlegget sitt i Si ;D med følgende ingress: «Hvem er du? Egentlig? Og ikke minst, hva vil du og hvem vil du være? Du bestemmer! Du kan klare det! Hva som helst!». («Mart Bart» 2011). Dette todelingen av jeg-et er ifølge Karen L. G. Salamon typisk for dagens selvrealiseringsprosjekt (2005, s. 150). Hun skriver at mennesker i dag må dele seg i et subjekt, som utvikler, og et objekt, som er gjenstand for denne utviklingen. Det er verdt å legge merke til at det er selvet som er objektet som bearbeides og formes.

Selvrealiseringens bakside

Videre i den kritiske analysen trekker jeg blant annet inn teorier fra Martin Buber og Axel Honneth. I Jeg og du (1992/1923) advarer Buber mot å fokusere for mye på hvordan man er, framfor å være aktivt deltakende i tilværelsen, for samme hvor mye man jobber med å konstruere et bilde at seg selv, får det ikke noen substans. Honneth trekker fram begrepet tingliggjøring, først brukt av Georg Lukács samme år som Buber publiserte Jeg og du. Tingliggjøring betyr for Honneth å betrakte noen på en distansert og betraktende måte. Selvtingliggjøring beskrives dermed som en holdning der subjektet retter oppmerksomheten mot sine egne psykiske karakteristikker som om de var dets internaliserte objekt. (Adorno 1951 i Honneth 2019, s. 99).

Dette kan vi særlig koble til en type tekster som vi finner flere av i gavebøkene, i tillegg til sitatene fra kjente personer. Disse «komplimentene» til leseren ser ut til å ha samme funksjon som såkalte affirmasjoner i positiv psykologi og nyreligiøsitet. Direkte oversatt fra engelsk affirmation, betyr ordet stadfesting eller bekreftelse, og det dreier seg kort sagt om å gjenta positivt formulerte fraser til de blir til virkelighet. Fra gavebøkene er det særlig slike tekster vi finner igjen i andre kontekster, og å ha tro på seg selv ser ut til å være det som framheves mest, som i dette budskapet trykket på vinduet til en frisørsalong: «DU BLIR HVA DU TENKER – TENK AT DU ER SUPER». Denne måten å bruke ord på minner om magisk språkfunksjon, et begrep først brukt om hvordan befolkningen på en stillehavsøys brukte særskilte ord i tradisjonelle religiøse ritualer (Malinowski 1923.) Gjennom en  magisk språkfunksjon får ord kraft uavhengig av tanker eller hva de refererer til. Malinowski mente at det ikke bare var de såkalte villmennene som forholdt seg slik til ord, men at også «udannede medlemmene av moderne samfunn» forholder seg til ord som om de har en slags magisk kraft i seg selv.

Noe av det som er problematisk med inspirerende sitater og lignende praksiser, er at de bidrar til å løsrive kommunikasjon fra mellommenneskelige relasjoner. Her kunne jeg satt anførselstegn rundt kommunikasjon, fordi det ofte dreier seg om instrumentell bruk av ord, i motsetning til kommunikativ. Dette ser vi blant annet i måten individet bruker affirmasjoner og inspirerende sitater på i konstruksjon og markedsføring av seg selv (Maíz-Arévalo 2021). Vi ser det også i hvordan kommersielle virksomheter simulerer person til person-kommunikasjon gjennom syntetisk personalisering, når det for eksempel henger komplimenter som «you look beatiful» på veggen i en kosmetikkbutikk.

«Om du noen gang har tvilt på deg selv, er denne boken alt du trenger for å få en ny vitamininnsprøytning.» kan vi lese på vaskeseddelen til en av gavebøkene (Du er helt rå, 2019). Denne formuleringen er symptomatisk for hvordan kommersielle aktører spiller og profitterer på menneskers selvfølelse: De peker på og forsterker følelsen av en mangel, lanserer seg selv som det vi trenger for å dekke den, og sørger for å opprettholde behovet. Å trekke fram egenskaper ved et menneske og hylle dem, kan i lengden fungere mot sin hensikt, for ved å gjøre dette, sier en samtidig at disse egenskapene er viktige. Dermed opprettholdes behovet for nye vitamininnsprøytninger. I tillegg spiller mye reklame aktivt på fokuset på å være seg selv, som i KICKs «More of makeup, more you» og Zalandos «Dress for yourself, nobody else».

Selvrealiseringsdiskursens fokus på tankens kraft kan undergrave arbeid som blir gjort for å forbedre kommunikasjon i samfunnet ved at den motsier sentrale teorier om kommunikasjon, skriver Woodstock (2007). Det blir også vanskelig å få et fellesskap til å fungere og løse sosiale problemer hvis alle vender blikket innover og er opptatt med å realisere seg selv. Slik kan vi se på inspirerende sitater og lignende praksiser som opium for folket, ved at de sløver oss ned og holder oss opptatt med å realisere oss selv framfor å kjempe for sosial endring (McGee 2005 i Woodstock 2007).

Kilder:

Bjørkdahl, K. (2014, 5. august). Selvhjelpslitteratur som tabu. Psykologi tidsskrift. https://psykologitidsskriftet.no/bokessay/2014/08/selvhjelpslitteratur-som-tabu

Buber, M. (1992). Jeg og du (Wergeland, Hedvig, Overs.). J.W. Cappelens Forlag. (Opprinnelig utgitt 1923).

Du er helt rå! (2019) Genesis.

Du er helt magisk. (2020). Genesis.

Gjør det som gir deg stjerne i øynene. (2020) Genesis.

Honneth, A. (2019). Tingliggjøring og anerkjennelse. Cappelen Damm.

Maíz-Arévalo, C. (2021). Inspiring me, inspiring you: the use of inspirational quotes as a self-presentation strategy on WhatsApp statuses i Rivista di psicolinguistica applicata : XXI, 2, 2021. Fabrizio Serra Editore. DOI: 10.19272/202107700025 

Malinowski, B. (1923). The problem of meaning in primitive languages. I C. K. Ogden and I. A. Richards. The meaning of meaning. Routledge & Kegan Paul.

«Mart Bart» (2011, 12. oktober). Vær deg selv! Aftenposten Si ;D. https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/jB9z0/vaer-deg-selv

Pennycook, G., Cheyne, J.A., Barr, N., Koehler, D. J. og Fugelsang, J.A. (2015) On the Reception and Detection of Pseudo-Profound Bullshit. Judgement and Decitionmaking, 10 (6), s. 549–563

Salamon, K.L.G. (2005). Et nyt verdensbillede? – om realisering af selvet som aktie. I: Brinkmann, S. og Erikesen, C (Red.), Selvrealisering – kritiske diskussioner af en grænseløs udviklingskultur (s. 129-157). Klim

Viberg, Å. (1990). Svenskans lexicala profil. I E. Andersson og M. Sundman (Red.), Svenskans beskrivning, 17: förhandlingar vid Sjuttonde sammankomsten för att dryfta frågor rörande svenskans beskrivning, Åbo den 18-19 maj 1989. Åbo akademis förlag.

Woodstock, L. (2007). Think About It: The Misbegotten Promise of Positive Thinking Discourse. Journal of Communication Inquiry, 31(2), S. 166-189.

Våren 2022 leverte Sunniva Monclair Bøe masteroppgaven sin i nordisk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo: Stemmer som teller. En modelleseranalyse av valgomaten til NRK med vekt på retorisk medborgerskap

Bøe gjør en tekstanalyse av valgomaten NRK lanserte før stortingsvalget i 2021. Der finner hun at NRK lykkes et godt stykke på vei med å legge til rette for retorisk medborgerskap, men valgomaten kunne bidratt enda mer til å opplyse og fremme den offentlige samtalen ved å inkludere en kritisk modelleser.

Våren 2022 leverte Charlotte Hidle masteroppgaven sin i nordisk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo: Klimakur vs. klimaku – En retorisk dokumentanalyse av kostholdstiltaket i Klimakur 2030.

Hidle gjør en retorisk dokumentanalyse av kostholdstiltaket foreslått av myndighetene i et utvalg klimadokumenter, samt høringsinnspillene fra to interesseorganisasjoner som representerer jordbruket. Gjennom analysen finner Hidle at staten og jordbrukssektoren har ulik forståelse av problemene som står på spill. Dette gir dårlige vilkår for deliberasjon. Et annet funn er at dokumentene til sammen mangler det hun kaller strukturell klarspråklighet, som igjen er et hinder for å etablere en felles doxa.

Lisa Aasbø har skrevet masteroppgave om klarspråk i myndighetstekster under koronapandemien. Foto: Frida Moberg

Våren 2021 leverte Lisa Aasbø masteroppgaven sin i nordisk (lektorprogrammet) ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo: Klarspråk i kriser. En studie av to myndighetstekster fra pandemiåret 2020.

I oppgaven fant hun ut at informasjonstekster om koronapandemien på Folkehelseinstituttet og Helsenorges nettsider lyktes i å være brukertilpasset, der leserne lett kunne finne relevant informasjon. Men tekstene fremsto i for liten grad som transparente, og evnet derfor ikke å oppfordre til en kritisk lesning.

Oppgaven kan leses i helhet her.

Her presenterer Aasbø oppgaven sin:

Åshild Slåen leverte sin masteroppgave i Retorikk og språklig kommunikasjon, ILN, UiO, våren 2020.

«Hvordan føles det for deg å få orgasme?»

«Etter du fylte 18 år, har du følt seksuell opphisselse når du har på deg kvinnelige klær?»

«Hvor ofte møter du gjennomsnitlig (sic) andre mennesker enn transseksuelle?»

Dette er spørsmål du kanskje aldri har måtte tenke på, men for personar som søker medisinsk kjønnsstadfestande behandling i Noreg vil dei vere kjende. Spørsmåla er nokre små utdrag frå spørjeskjema som må fyllast ut i evalueringsfasen av eit behandlingsløp som startar ved Nasjonal Behandlingsteneste for Transseksualisme, eller NBTS ved Rikshospitalet (1). Tekstar nytta innan helsetenesta blir sjeldan undersøkt frå eit språkfagleg og retorisk perspektiv, sjølv om det kan gje større innsikt i korleis tenesta kommuniserer med pasientar. Samstundes er behandlinga av personar som ønsker medisinsk kjønnsstadfestande behandling under endring, grunna norsk godkjenning av den ellevte revideringa av den internasjonale diagnosemanualen ICD-11 frå 2019.

Topoi – retoriske stader – i spørjeskjemaet

I mi masteroppgåva valte eg difor å ta for meg spørjeskjema som blir gitt til vaksne pasientar ved NBTS. Problemstillinga mi er: Kva slags topoi inneheld spørjeskjema nytta ved NBTS, og korleis passar dette inn i ein større samfunnsdiskurs rundt transpersonar?

Metoden eg nyttar i oppgåva er toposanalyse, og eg baserer den på framgangsmåten Ole Togeby utviklar i Steder i Bevidsthedens Landskab. Michel Foucault sine teoriar om språklege diskursar som maktutøving dannar det større teoretiske rammeverket i oppgåva, noko som medfører eit sterkt historisk perspektiv. Tekstmaterialet fekk eg tilsendt i 2019 då eg spurte etter dokument nytta i behandling av vaksne pasientar ved NBTS, og eg har avgrensa analysematerialet til spørjeskjema.

Ikkje alle spørsmåla er lik dei i starten av denne teksten. Når ein person blir evaluert for å få kjønnsstadfestande behandling ved NBTS, inneber den første delen å svare på ni forskjellige spørjeskjema som skal dekke omfattande tema, inkludert familiehistorie, barndom, mental helse, og spesifikke spørsmål om kjønn. Svara dannar dermed eit grunnlag for vidare samtale og evaluering. Med over 400 spørsmål og påstandar som skal svarast på eller rangerast, er dette eit høve for pasienten å bidra med ei stor mengde data til det medisinske personalet.

Les mer «Kjønn etter medisinsk skjønn. Ein toposanalyse av medisinsk spørjeskjema nytta ved Nasjonal Behandlingsteneste for Transseksualisme.» →

Marit Segbø presenterer sin masteroppgave i retorikk og språklig kommunikasjon (UiO): Forutsatt forstått. Profesjonstekster om miljøterapi i psykisk helsevern (2019).

Psykisk helsevern har gjennomgått store forandringer på mange områder siden fagets opprinnelse. Behandlingsformer og tilnærmingsmåter har vært og er under stadige revurderinger. Noe
som imidlertid ser ut til å bestå er begrepet miljøterapi, men hva er
det egentlig?

Selv stiftet jeg bekjentskap med miljøterapi da jeg begynte å jobbe på en akuttpsykiatrisk avdeling. På denne avdelingen, som på de fleste psykiatriske avdelinger i Norge, jobbet de ut fra miljøterapeutiske prinsipper. Verken fagfolkenes eller faglitteraturens forklaringer ga meg et klart bilde av hva miljøterapi var. Det vil si, én ting ble formidlet eksplisitt og tydelig: Miljøterapi er vanskelig å forklare. Denne ullenheten fascinerte meg. Miljøterapi er en praksis med stor utbredelse i psykisk helsevern, og har direkte og indirekte innvirkning på svært mange pasienter og deres behandlingsforløp. Kan virkelig et moderne helsevesen gå god for en praksis som virker så uavklart?

Dette var foranledningen til mitt masterprosjekt. Jeg ville se nærmere på hvordan miljøterapi ble definerte i profesjonstekster, altså faglige tekster knyttet til ulike yrker, i denne sammenhengen innen psykisk helsevern. Slike profesjonstekster er det mange av. Jeg valgte utdrag fra tre sentrale tekster som inneholdt en definisjon av miljøterapi rettet mot psykisk helsevern: En fagartikkel av John G. Gunderson (1978), en lærebok i psykiatrisk sykepleie av Jan Kåre Hummelvoll (2012) og en nasjonal retningslinje fra Helsedirektoratet (2013).

Helsedirektoratet er premissgiver for hvordan behandling skal foregå, og denne teksten er dermed en svært viktig tekst. Gundersons artikkel har på sin side hatt stor betydning for den miljøterapeutiske praksisen i Norge (Skorpen & Øye, 2009). Hummelvolls lærebok har vært, og er på pensumlistene til mange av landets sykepleieutdanninger på både grunnutdanning (bachelor) og videreutdanning. Det jeg ønsket å undersøke var hvilke virkelighetsbilder disse tekstene konstruerer.

Les mer «Forutsatt forstått. Profesjonstekster om miljøterapi i psykisk helsevern» →

Christine Lien Lütcherath presenterer sin masteroppgave fra 2019 i retorikk og språklig kommunikasjon ved UiO.

Med stadig voksende teknologiske muligheter og digitale ferdigheter har det blitt et vanlig mål for norske bedrifter å få flere selvhjulpne kunder, som ikke behøver å kontakte kundesenteret for å få utført oppgavene sine. Skal kundene betjene seg selv, må det oppleves enklere, raskere og bedre enn å kontakte kundesenteret for hjelp. I min masteroppgave har jeg undersøkt hvordan kundebetjening gjennom chat-samtaler og selvbetjeningsløsninger på nett hver på sitt vis bidrar til vellykket problemløsning for kundene i forsikringsselskapet Gjensidige.

Jeg var nysgjerrig på hvordan de to ulike kommunikasjonskanalene brukes i dag for å betjene kunder med spørsmål og utfordringer, og hva nettsiden kan lære av samtalene mellom kunderådgiverne i Gjensidige og kundene. For å kunne sammenligne dem, har jeg brukt en sammensatt metodikk. Gjensidige og jeg ble enige om ett bestemt lesemål, altså et spørsmål mange kunder tar med seg til både nettsidene og chat-kanalen: Hvorfor får jeg regning på hele årsprisen når jeg har opprettet AvtaleGiro? Må jeg betale hele beløpet nå, eller vil det trekkes hver måned? Med utgangspunkt i dette lesemålet har jeg kartlagt alle relevante leseveier på gjensidige.no, gjort tekstanalyse av de 30 mest relevante tekstene på nettsidene, utført navigasjonsundersøkelse med 10 informanter mellom 22 og 74 år, og gjort samtaleanalyse (CA) av 29 genuine chat-samtaler mellom kunder og kunderådgivere. For å kunne sammenligne de to svært ulike kommunikasjonsformene, la jeg til grunn et overordnet dialogistisk og autopoietisk kommunikasjonsperspektiv: Leseren fører en dialog, direkte med kunderådgiveren i chatten og indirekte gjennom sin samhandling med nett-teksten. I begge tilfeller foregår det selvstendig meningsskaping hos leseren.

Les mer «Hjelp til selvhjelp – En sammenligning av kommunikasjonsstrategier for vellykket problemløsning i kundebetjening og selvbetjening på nett» →