Sakprosa i sydvest: Første kalenderluke

Bjørn Kvalsvik Nicolaysen. Foto: Fredrik Refvem/med tillatelse

Selvsagt hører sakprosaemner og industri på Vestlandet sammen. Miljøet for lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger med professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen i spissen, satser på sakprosa når de skal utdanne fagfolk til det lokale næringslivet i regionen. – Sakprosa er livsviktig i alt sikkerhetsarbeid. Kunnskap om tekster og hvordan de leses bør derfor være en del av samfunnssikkerhet og beredskap.

Dette er første del av Signy Grape og Johan Tønnesson sitt lang-intervju med Kvalsvik Nicolaysen om fagmiljøet ved Universitetet i Stavanger og deres satsing på sakprosa. Frem mot jul blir intervjuet publisert som en tredelt føljetong her på Sakprosasiden.

For Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, professor i lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger (UiS), er lesing inngangen til å se det meste i verden. I 2002 ble han Europas første professor i lesevitenskap. Mange hadde jo lenge arbeidet med lesing, det var ikke det, men termen var spesiell. Den kan virke noe kunstig, men den kom til fordi det kom til diskusjoner med NOKUT og Departementet om innrettingen på et nytt masterstudium i nordisk språk og litteratur, med spesiell innretting mot skriftkulturstudier. Særlig NOKUT insisterte på at en ikke skulle fordoble tidligere tilbud. I Volda var det allerede etablert et studium i nynorsk skriftkultur. Stavanger hadde et relativt stort miljø knyttet til leseforskning, Trondheim hadde sitt miljø i skriveforskning, mens Oslo og Bergen hadde sentrale folk i retorikk og tekstvitenskap. Altså ble det bestemt å markere lesing, som alle ut fra OECD-planene på den tiden visste ville bli regnet som en av de grunnleggende ferdighetene i skolen.

– Ja, men «lesevitenskap»?

– Ja, vi syntes denne termen ga god mening. Det ble lagt vekt på fire hovedaspekt: produksjon av tekst, resepsjon av tekst, sosialisering i skriftkulturen og hemmingsfaktorer for tilgang til skriftkultur.

– Hvordan ble dette initiativet tatt imot?

– Vinklingen vakte begeistring lokalt. Det ble umiddelbart innledet et intenst og målrettet samarbeid mellom ulike deler av den gang Humanistisk fakultet, lærerutdanningen og det nasjonale kompetansesenteret som etter hvert fikk navnet Lesesenteret. Det ble skaffet eksterne bevilgninger, bl.a. hentet vi inn fem millioner fra Lyse Energi og en ekstraordinært tildelt stipendiat fra Kommunaldepartementet.

– Nye initiativer vekker ikke alltid begeistring hos kolleger?

– Nei, dessverre var det i organisasjonen forbauselse og en viss motstand mot å tenke utradisjonelt. Men da Kunnskapsløftet kom (LK06), ble motstanden om ikke borte, så sterkt modifisert. At vi da hadde master på plass og erfaringer med arbeidet, var vesentlig for å kunne etablere lektorutdanning litt senere og også PhD-utdanning. Underveis samarbeidet jeg med engelsk og historie om deres masteravhandlinger. Engelsk etablerte master i Literacy Studies i 2004 og historie etablerte sin master i historiebruk i 2006. Selv var jeg i starten aktivt med i undervisningen i begge i noen år, om retorikk og argumentasjonslære, tekstens rolle i kulturen, vitenskapsteori etc. Det kom også i stand et samarbeid med religionsvitenskap og Globale Studier ved Misjonshøyskolen (nå VID, «Vitenskapelig, Internasjonal og Diakonal») der også skriftkulturstudier inngikk. For eksempel veiledet Kjell Lars Berge, UiO, en viktig avhandling fra dette miljøet om skriftkulturen og skolen på Madagaskar.

Et eget sakprosaemne i sydvest

– Hva med begrepet og fenomenet «sakprosa» oppe i alt dette?

– Hele denne prosessen var avhengig av at vi fikk en omfattende diskusjon om sakprosaens rolle, noe vi heldigvis hadde god støtte av fra det arbeidet som ble gjort med især sakprosa og ditt professorat i Oslo, likeledes Kjell Lars Berges tekstvitenskapelige arbeid og det som foregikk i Trondheim, Bergen og Volda. Her fantes ulike perspektiver på tekstproduksjon og tekstbruk. Vi har flere ganger prøvd å bidra til etableringen av en nasjonal forskerskole i skriftkulturstudier, men det har underlig nok møtt motstand i mange institusjoner. Vi hadde i Stavanger lenge hatt sakprosa på plan og pensum i norskutdanninga, og dette ble holdt fast ved og utviklet.

– Men så ble sakprosa et eget emne?

– Ja, alt for tretten år siden etablerte vi et eget emne i sakprosa, beregnet på deltagelse fra flere institutter, også på andre fakulteter. Av de siste det kan nevnes Medie- og samfunnsvitenskap på SV-fakultetet, Musikk og Dans-instituttet som nå er et eget fakultet, og Samfunnssikkerhetssenteret. Dessverre fikk omorganiseringen og den nye finansieringsordningen for universitetene i 2011 den effekt at sikt samarbeid etter et par år ble vanskeligere å få til, fordi det hele tiden ble et spørsmål om hvem som skulle yte ressursene og hvilke enheter som skulle få betalt hva i sine budsjetter. Vi klarte likevel etter få år å gjenetablere samarbeidet mellom Lesesenteret, Grunnskolelærerutdanningens to løp og Institutt for kultur- og språkvitenskap (IKS). Selv om den meget sentrale kollegaen Anne Haaland fra Lesesenteret dessverre gikk bort for litt siden, står samarbeidet om sakprosa, mellom lektorutdanningen, en master ved IKS og Institutt for Grunnskolelærerutdanning, Idrett og Spesialpedagogikk sterkt.

– Mange tenker nok på den meddelsomme Bjørn Kvalsvik Nicolaysen som et fagmiljø i seg selv i Stavanger.

– Slik er det ikke. Fagmiljøet består av Ingri Dommersnes Jølbo, Magne Drangeid og Eli Flatekval, alle fra Grunnskolelærerutdanningen ved IGIS, og meg selv. Vi er alle sammen med i ulike programområder og forskergrupper som arbeider med aspekt av skriftkultur/literacy. På den måten er sakprosa anerkjent som et viktig emne, og det rekrutteres nye studenter på alle nivå til å arbeide med sakprosa.

– På Universitetet i Oslo er vi litt stolte av å ha 40-50 studenter på det kombinerte BA- og MA-emnet Nordisk sakprosa. Er vi størst på sakprosa?

– Det er ikke opplagt. Mens vi i noen år normalt hadde under 20 studenter i sakprosaemnet på masternivå, så har vi de siste fire-fem årene hatt over 60 studenter, da fra de ulike miljøene som alt er nevnt. Sist år var det en liten nedgang til 49 studenter. Til gjengjeld er bredden i tematikker og i orienteringer mot ulike aldersgrupper meget god. Underveis i en forelesningsrekke arbeider studentene med å skrive gruppeoppgaver om en rekke ulike temaer. Det er få områder av skriftkulturen som ikke er berørt. Sakprosaemnet har medført at langt flere enn før skriver masteravhandlinger med sakprosa-perspektiv i de aktuelle fagmiljøene.

Vi har samtidig sett et stort oppsving blant lærer- og lektorstudenter i interessen for fagbøker for barn og unge. Ikke minst studeres multimodalitet i slike bøker, og gjerne da også med overføringsverdi til den digitale multimodaliteten, som jo innebærer et langt mer komplekst tekstbegrep enn der verbalteksten står mer alene.

– Hva skrives det masteravhandlinger om hos dere?

– Som et resultat av sakprosaarbeidet er det kommet utmerkede avhandlinger om retorikken i regjeringens, Helsedirektoratets og Folkehelseinstituttets pressekonferanser om covid-19; om det demokratiske potensialet i nettdebatter – med utgangspunkt i kontroversielle tiltak innenfor vindkraft i Rogaland; om fake news i norske aviser under det forrige amerikanske presidentvalget; om pastoralmodellens anvendelse i litteraturen om norske fangstfolk i Nordishavet; om sakens rolle og essayistiske trekk i historiske romaner; om lærebøker, selvfølgelig, og hvert år en stor variasjon i fagdidaktiske interesser som berører klassetrinn, skolekultur og så videre.

Fortellinger om oljebyen Stavanger

– Vi startet jo med å understreke at Stavanger er en oljeby.

– Ja, vi har også sett på om vi kan ta opp igjen et samarbeid med SEROS, Senter for risikostyring og samfunnssikkerhet ved UiS, det viktigste norske miljøet for analyse og opplæring i samfunnssikkerhet. Det foregår for eksempel nå på bestilling fra Stortinget (vedtak i vårsesjonen 2021) et arbeid blant historikere og andre fagfolk med å undersøke ettervirkningene av Kielland-ulykken 27. mars 1980, der det aldri er blitt ro blant de overlevende, etterlatte og også redningsmannskapene og deres familier for at alt er kommet fram av deres opplevelser de aktuelle døgnene da ulykken hendte, men langt mer deres følelse av å ikke bli hørt og tatt hensyn til.

Et doktorgradsprosjekt under Forskningsrådets nærings-PhD-program er i gang for å granske ettervirkningene av Kielland-ulykken i det offentlige minnet, det vil si de konkurrerende fortellingene som etablerte seg i media, i politisk offentlighet og blant de etterlevende og andre. Masterstudenter i historie er også engasjerte og skal granske nytt kildemateriale ikke minst ut fra analytiske prinsipp hentet fra sakprosafeltet. Endelig kan det nevnes at det blant historikere og minneforskere i flere fag alt er utført arbeid om norsk minnepolitikk om krigen og etter 22. juli 2011, og her finnes det erfaringer å oppsummere og å spisse til nye prosjekter. Lite av dette ville funnet sted uten en oppbygd tradisjon gjennom 20 år med sakprosastudier.

– Tilbake til lesevitenskapen. Mange tenker kanskje på leseforskning som noe ganske snevert med begreper som «avkoding».

– Å studere lesing krever inngående kunnskap om kulturelle og historiske forhold. Et godt språk- og tekstvitenskapelig miljø bør derfor gå sammen med gode miljø for kulturstudier. Og her har, som du forstår, miljøet i Stavanger en særlig god forutsetning, med store muligheter for tverrfaglighet.

– Bedre enn på andre læresteder?

– Det kan hende. Jeg hadde gjerne sett at en tok mer hensyn til poenger som Rune Slagstad har fremmet flere ganger de siste årene. Han mener at de nye universitetene ofte er ridd av ønsket om å bli identifiserte med de gamle, slik at de opp-prioriterer tiltak som kan bringe dem de samme typer fagmiljø som de gamle, eller så like som mulig, og nedprioriterer deres egentlige bestemmelse, nemlig å utvikle profesjonsutdanninger, profesjonsforskning og forholdet til praksisfeltet. Slik forskning og utdanning bør heves til et internasjonalt nivå på linje med det en finner i flere utland. Selv om det er mye bra å si om de nye universitetene, er det mye som kunne vært gjort for å utvikle nye tilnærminger til arbeidslivet – og for den del også til fritidslivet i nasjonen. Her er da kanskje norsk- og nordiskfaget unikt, fordi en har utviklet en sans for den praktiske litteraturen, og har arbeidet med den historisk, teoretisk, pragmatisk og praktisk. Sakprosa framstår der dessuten som et utmerket møtepunkt for de gamle og de nye universitetene, idet de kan komplementere hverandre i konkret analytisk arbeid som også har praktiske konsekvenser for verden «extra muros». Her må jeg jo si at sakprosaarbeidet ved Universitetet i Oslo alltid har vært en ledestjerne for å kunne tenke videre på hvilke områder vi behøver nye analyser av fagspråk, tekststrukturforming, makten i teksten, reguleringen av vår hverdag gjennom tekster. Ja, vi kan jo faktisk si uten å ha sagt for mye, at hele nasjonens virkelighet er regulert av tekster, fra statsbudsjettet, lover og regler og forordninger, institusjonenes kodifisering av sin virksomhet, og i dag mer enn noen sinne gjennom avhengigheten av lese- og skriveferdigheter for å eksistere i et arbeidsliv.

Signy Grape og Johan Tønnesson

Dette er den første delen av lang-intervjuet med Bjørn Kvalsvik Nicolaysen om fagmiljøet ved Universitetet i Stavanger og deres satsing på sakprosa. Frem mot jul blir føljetongen publisert i tre deler her på Sakprosasiden.

Ny boklov: høringsfristen nærmer seg

Professor i tekstvitenskap Kjell Lars Berge. Foto: Universitetet i Oslo

Kulturminister Anette Trettebergstuen har foreslått en ny boklov som nå er på høring. Vi har snakket med professor i tekstvitenskap Kjell Lars Berge om det nye lovforslaget.

Det er ikke automatisk slik at nye lovforslag som rokker ved hvordan bokbransjen fungerer, faller i god jord. Men lovforslaget høster ros hos Berge, som også tidligere har vært styreleder i NFFO (Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening), ledet læremiddelutvalget for høyere utdanning, sittet i Kulturrådets sakprosautvalg og vært med i aktuelle stipendkomiteer, samt deltatt i sakprosakomiteen i NORLA (Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet). Professoren har sittet i nesten alle utvalg en kan tenke seg, en god CV for å uttale seg om det nye lovforslaget der altså.

– Hjemmelen for argumentasjonen ser ut til å være sakprosaens kunnskapsverdi. Det er interessant og sympatisk at hjemmelen for å verne skjønnlitteraturen er den samme som for sakprosaen, forteller Berge.

Lengre fastpris og tilgang til lydbøker

Den gjeldende bokavtalens viktigste og mest omdiskuterte punkt er fastprisordningen for bøker. Den sikrer forutsigbarhet for bransjen, men treffer skjevt, ettersom fastprisen kun er obligatorisk fram til 1. mai året etter utgivelsen av boka. I det nye lovforslaget vil denne perioden være på 12 til 18 måneder for alle utgivelser. Trettebergstuen foreslår også at forlag skal ha plikt til å tilby og levere lydbøker fra utgivelsestidspunktet av. I dag er det vanlig at lydbøkene først blir tilgjengelige etter at fastprisperioden utløper.

Utvidelsen av fastprisordningen har mottatt blandede reaksjoner ettersom bøkene vil ha høyere pris lengre, men Berges dom er positiv:

– Jeg tror ikke bokloven gjør det dyrere for leseren. Den gjør at man sikrer en viss pris i en viss periode. Etter hvert vil det jo være fripris. Men det er viktig for forlagene og forfatterne å få noe igjen for arbeidet sitt. Det er ikke rare greiene en forfatter tjener i dag hvis hun ikke skriver en bestselger. Det må være mulig for en forfatter som ikke skriver kriminalromaner à la Nesbø, å etablere seg.

Men hvorfor ha en boklov?

Forslag til en ny boklov ble sist fremmet av kulturminister Hadia Tajik i 2013. Loven ble vedtatt i Stortinget, men grunnet regjeringsskiftet samme år, trådte ikke loven i kraft. Ifølge Store Norske Leksikon er det kun åtte land som har en egen boklov. I land som vi ellers sammenligner oss med, som Danmark, Sverige, Finland og Storbritannia, er det fripris på bøker. Hvorfor er det viktig at vi har en egen boklov i Norge?

–  Vi må ha en nasjonal litteraturpolitikk som ivaretar skriftkulturen via publisering av kvalitetslitteratur. Derfor må en tenke langsiktig og sikre forutsigbarhet både for de som skriver og de som publiserer. Slik er det mulig å holde skriftkulturen i live i et lite og marginalt marked, forteller Berge.

En individualisert forfatterkultur

Videre forteller Berge om ståa i våre naboland. De andre skandinaviske landene har ifølge ham ført en liberalistisk litteraturpolitikk, og dette har igjen ført til at markedet er sentralisert rundt få, store internasjonale aktører. Det virker i samme retning at forfatterne ivaretar sine interesser på forskjellig måte. For eksempel er forfatterkulturen i Danmark blitt individualisert i større grad enn i Norge. Berge mener dette har å gjøre med fraværet av en organisasjon som NFFO, som ivaretar forfatternes rettigheter og økonomiske betingelser. Mange er også opptatt av trusselen fra den engelske språksfæren, men den er Berge mindre bekymret over:

– Det er ikke sånn at Knausgård nødvendigvis overvinnes av Rowling. Folk leser tekster på engelsk, men det er kanskje bare en fordel. Vi er neppe så gode i engelsk som vi liker å tro.

Hva med lærebøkene?

Den nye bokloven gjelder selvsagt både skjønnlitteratur og sakprosa. Samtidig ber Trettebergstuen om innspill på hvorvidt fagbøker og lærebøker for høyere utdanning også skal omfattes av loven. Her er Berge positiv:

– Ja, absolutt. Hvis disse ikke inkluderes i bokloven, vil de utsettes for sterk konkurranse fra internasjonalt forleggeri. En norsk innføringsbok i psykologi vil ha problemer med å konkurrere ut en bok gitt ut på et stort britisk forlag med 200 000 i opplag og tre revideringer i året. Yrkesprofesjonsstudiene er lukrative markeder for de store fagforlagene, og om norske aktører vernes av den nye bokloven, vil de ha lettere for å overleve økonomisk.

Sakprosa på agendaen

Sakprosaen har ellers fått en sterk posisjon i høringsnotatet som følger lovforslaget. Det er ifølge Berge ingen grunn til at sakprosaforfatterne skal føle seg urettferdig behandlet.

– De er ikke bare likestilt, men på mange måter er det tydelig at hjemmelen i argumentasjonen for litteraturens og språkets betydning, er på faglitteraturens og sakprosaens premisser, sier Berge.

Nå skal altså forslaget ut på høring. Hvis du skulle gitt et umiddelbart høringssvar, hva ville du sagt?

– Dette er et bra forslag. Det vil være interessant å lese hva faglitterære lærebokforfattere mener.

Hvis du er interessert i dette spørsmålet, har Anne Schiøtz, direktør for Bokhandlerforeningen, og Arne Vestbø, generalsekretær i NFFO, skrevet et debattinnleg i Khrono. Der tar de til orde for at den foreslåtte bokloven bør vedtas, men med et krystallklart standpunkt til det spørsmålet kulturministeren har lagt fram for diskusjon: Lærebøkene må inkluderes!

Høringsfristen for forslaget til boklov er 18. november. Alle er invitert til å sende inn høringssvar.

Mina Ødegård Angeloff

Går manglende klarspråk i skolen ut over lærernes faglige skjønn?

Cecilie Drougge Halstensgaard er ny stipendiat på ILN.
Foto: Signy Grape

Denne høsten begynner Cecilie Drougge Halstensgaard på et nytt doktorgradsprosjekt ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO om klart lovspråk i skolen. Hvordan bør juridiske tekster i skolesektoren være slik at de sikrer god opplæring og rettssikkerhet? 

Halstensgaard har selv jobbet flere år som lærer, og har erfart hvordan stadig mer av skolen blir styrt av lovtekster – skolen rettsliggjøres. Et av problemene er at disse tekstene skal leses og anvendes av helt ulike mottakere: skoleledelse, jurister, byråkrater som skal fatte vedtak, foreldre og lærere. 

For å hjelpe leseren å forstå lovtekstene, finnes det er rekke tekster som skal orientere og informere om lovverket og rettighetene. Det er særlig disse tekstene Halstensgaard ønsker å undersøke – for virker de mot sin hensikt?

Les mer «Går manglende klarspråk i skolen ut over lærernes faglige skjønn?»