Har du et doktorgradsprosjekt, et postdoktorprosjekt, eller et annet forskningsprosjekt som du vil skrive om til en vitenskapelig artikkel i et høyt rangert internasjonalt tidsskrift? 9. og 10. april holder professor Srikant Sarangi en workshop på NTNU i Trondheim om hvordan gjøre nettopp det.
Med sin lange erfaring som redaktør i tverrfaglige og internasjonale tidsskrifter, vil Sarangi geleide kursdeltagerne gjennom publiseringsprosessens viktige milepæler. Dette vil bli supplert med belysende eksempler. Arbeidsverkstedet vil ta opp problemstillinger som man møter på veien fra manus til publisert produkt, som de språkspesifikke, sjangerspesifikke og disiplinspesifikke aspektene som kan møte enhver skribent som vil publisere internasjonalt. Verkstedet vil gjøre deg tryggere på innsending av manus, revisjon etter fagfellevurdering og de siste rundene med redaksjonen. Om du er fersk stipendiat, eller vil publisere i tidsskrifter utenfor ditt fagfelt, er dette kurset for deg.
Stipendiater og fagansatte som vil publisere internasjonalt oppfordres til å melde seg på, og NFFO-medlemmer vil ha særlig prioritet.
NB: Dette arbeidsverkstedet handler ikke om akademiske skriveferdigheter. Deltakere som deltar begge dager vil få med seg noen hjemmeoppgaver etter første dag.
Statistikken sier at vi leser færre lange og kompliserte tekster, mens flere korte og enkle tekster lettere fanger oppmerksomheten vår. Digitale tekster på sosiale medier er preget av bilder, musikk og video med hyppig klipping. Slike tekster tærer på vår konsentrasjonsevne, noe som svekker vår demokratiske kompetanse i et gjennom-tekstualisert samfunn. Det demokratiske systemet er komplisert, mens tekstene som til daglig kommer i forgrunnen er enkle og forenklende. Varsellampene blinker. UiO:Demokrati hadde derfor invitert forskere, forfattere, en journalist og en politiker til Domus Bibliotheca en onsdag i den siste uken i januar, for å ha en panelsamtale om dette viktige temaet. Det overordnede spørsmålet var illevarslende: truer lesekrisen demokratiet?
Foto: via Unsplash: Wim van t'Einde
Regjering uten gode svar
For å ramme inn begrepet «lesekrise» holdt Kjell Lars Berge, professor i tekstvitenskap ved Universitetet i Oslo, og Kari Spjeldnæs, førsteamanuensis og instituttleder ved Høyskolen Kristiania, hvert sitt innledende innlegg. Berge la vekt på at vi ikke bare står overfor en lesekrise, men en skriftkulturell krise. Noe av løsningen på denne krisen ligger i skolepolitikken. Han spør hvordan skolen legger til rette for at elevene skal bli demokratiske medborgere: kyndige stemmer i en kunnskapsbasert og inkluderende ytringskultur. Berge hadde forfattet noen forslag til Kunnskapsdepartementet som ble diskutert i Stortinget tidligere i januar. De fire forslagene var 1) å gi kvalitetssikrede læremidler til elevene, 2) å sørge for at elever har tilgang til gode skolebibliotek med kyndige bibliotekarer, 3) å legge til rette for en kompetanseforankret lese- og skriveopplæring og gjeninnføre lærerspesialistordningen, og 4) gi lærerne mulighet til å følge opp enkeltelevers utvikling på lese- og skrivefeltet, ved å hegne om lærernormen. Regjeringens svar på forslagene har hittil ikke vært tilfredsstillende, hevder Berge.
Mens han foreslår å jobbe med et slags demokratisk bolverk i skolen, peker Spjeldnæs på oss voksne og våre lesevaner. Hun holder opp i sin egen mobiltelefon på scenen. Denne lille maskinen stjeler synsfeltet vårt mer enn noe annet. Den har en tendens til å avbryte den lange og dype lesingen. Tiden uten den føles tom, i takt med at konsentrasjonsevnen til voksne mennesker også svekkes. Vi sjekker Yr, nettaviser, sosiale medier, og Yr igjen for å se om værmeldingen har endret seg på et kvarter. Mobiltelefonen er vinduet til oppmerksomhetsøkonomien. På den ene siden av vinduet sitter tek-gigantene med sine sindig utformede apper og nettsider med grenseløse tilbud, som har som formål å holde oss der så lenge som mulig, slik at øynene våre kan bevitne flest mulig annonser. På den andre siden av vinduet sitter vi, stimulert og utålmodige, mens skjermtid overgår lesetid og vi ser på at demokratiet forvitrer.
Medialt massasjeapparat
Den følgende panelsamtalen er preget av en slags pessimistisk enighet om fakta. K-ordet skyggelegger sola i veggmaleriet på Domus Bibliotheca. Bernhard Ellefsen, som representerer journalistene, har i det siste tatt Marshall McLuhan’s Understanding Media, ut av bokhylla igjen, boka med den kjente frasen «the medium is the message». Hva gir vi slipp på, når vi gir slipp på boka som medium, spør Ellefsen. Som lyspæra, har boka som oppfinnelse fundamentalt endret våre liv. Den er en form for hukommelse, og den sitter dypt i hvordan vi tenker på tilværelsen (og demokratiet). Etter Gutenbergs oppfinnelse akselererte menneskets utvikling, og vi har blitt moderne. I rundt 600 år har vi befunnet oss i Gutenberg-galaksen, hvor vi tenker med trykte bøker, men nå er vi på vei ut av den. Vi aner ikke hva som treffer oss utenfor, og det er skummelt.
Fem år etter at McLuhan skrev Understanding Media i 1964, kom det en merkelig collagebok som heter The Medium is the Massage (merk stavemåten). Der skriver han:
«All media work us over completely. They are so pervasive in their personal, political, economic, aesthetic, psychological, moral, ethical, and social consequences that they leave no part of us untouched, unaffected, unaltered. The medium is the massage. Any understanding of social and cultural change is impossible without a knowledge of the way media work as environments.» (26)
Mediet er altså massasjen, noe som Spjeldnæs også var inne på. Mediene er en del av miljøet rundt oss, og vi blir kontinuerlig massert gjennom telefonskjermen. Inne i den digitale skjermen er det en materialitet som går tapt. Det kan gjøre det vanskelig å differensiere mellom sjangre på mobiltelefonen, da alle tekster kommer gjennom mer eller mindre den samme formen. Det gjør at unge mennesker ikke mestrer en sjanger som «nyheter», mener Bente Kalsnes, professor ved Høyskolen Kristiania. Nyheter som sjanger blir fremmed, og vi får en form for metajournalistikk som bryter kompliserte saker ned for en ung leser. Igjen, en forenkling av noe komplekst.
Papirmediet fremmer demokrati
Kalsnes mener at norske elever må trenes opp i og lære verdien av uenighet, som er demokratiets motor. Vi trenger debattrening og øvelse i å se andres synspunkter, og ikke behandle uenighet som antagonistisk. Lesing av lange tekster, med lange resonnementer og flerstemmighet, kan hjelpe oss til dette, synes mange å være enige om. Papirboka som medium er en viktig faktor her. Det å omgi seg med en bok og dens materialitet er en form for lesing og læring som går tapt i den digitale verden. Et lignende sentiment finnes også i «Regjeringens plan for Norge 2025–2029», noe statssekretær i Kultur- og likestillingsdepartementet, Trude Storheim, minner oss på: «Vi skal få flere bøker inn i skolen, styrke lese- og skriveopplæringen, gi flere elever intensivopplæring, sette ned en lesekommisjon og sørge for at skolen legger til rette for mer konsentrasjon og mindre skjermbruk» (9). Det er altså en viss enighet om at papirboka fremfor noe annet er et medium som legger til rette for lengde- og dybdelesning, som gjør oss mer resistente til annen, mer umiddelbar stimulanse som skyter mot oss gjennom skjermene.
Anti-demokratiske algoritme-baroner
For hvem er det som skaper denne stimulansen? Hvem bestemmer hva vi ser? Dette er også et spørsmål som lurer i bakgrunnen, og som blir dratt frem av Ellefsen. Er teknologien vi omgir oss med – den som masserer oss – politisk nøytral? Nei, er hans svar (i Morgenbladets ånd). Han peker på at det er høyresiden i USA som eier disse tjenestene. Tekno-libertarianere i Silicon Valley fremmer sin ideologi i amerikansk politikk, en ideologi som «vektlegger teknologiens muligheter til å la oss minimalisere staten og slippe innovasjon og markedene løs» (Sætra, 50). Den er på mange måter anti-demokratisk. Ideologien har også innvirkning på norsk politikk og mediekonsum. Algoritmene som skapes av tek-baronene, bestemmer hva vi ser her i Norge. Aktørene i disse selskapene jobber som kulturpolitikere, sier Ellefsen, men det er feil kultur. Det er en kultur som fremmer kortere oppmerksomhetsspennvidde, legger Kalsnes til, noe som gir tyranner lettere vei til makt, en tendens man kan se i dagens geopolitiske landskap. Det er nettopp vår oppmerksomhet, kolonisert av antidemokratiske krefter og knadd ned til beinet av mediene som masserer oss, som utgjør en trussel for demokratiet, mener mange av deltagerne på denne frokosten. Spørsmålet blir da: Hva er den konkrete løsningen på lesekrisen?
Hva må gjøres?
Statssekretær Storheim sier vi må puste med magen rundt denne problemstillingen, og at vi i tillegg må huske på at det finnes flere politiske områder hvor K-ordet er brukt. Regjeringen er opptatt av dette, helt opp til Støre, og de er på ballen. Men har vi tid til å puste med magen, spør Ellefsen, som ser en ukentlig forvitring av demokratiet og borgernes leseevner. Vi betrakter Gutenberg-galaksen i bakspeilet, samtidig som vi skyter ut i stor fart mot mer ukjente deler av universet. Det er i denne utfarten at lesingens demokratiske verdi kan avleses og lesekrisebegrepet kan beskrives. Lesekrisen er alle krisers mor, sier Ellefsen. All utvikling opp til nå, både for demokratiet som system, og på teknologiområdet, er bygget på at trykkekunsten gjør det mulig å distribuere lange tankerekker på tvers av tid, sted og språk, som gir oss muligheter til å bygge på kunnskap. Uten de leseevnene som trykkekunsten har muliggjort for det moderne mennesket, faller systemet vi har bygd opp sammen. Derfor må vi trykke på de knappene vi kan, i skolepolitikken og kulturpolitikken, og kanskje dra med oss noen planeter fra Gutenberg-galaksen inn i det ukjente.
Etter at samtalen er over og frokosten fortært, fortsetter samtalen å summe i salen, helt til alle går tilbake til sitt. Ute er det kaldt, og Yr sine prognoser sier at vinteren forblir kald en stund til.
Vetle Sjølie
Kilder
McLuhan, M., Fiore, Q., & Agel, J. (2008). The medium is the massage. Penguin Books.
Regjeringen. (2025). «Regjeringens plan for Norge 2025–2029».
Sætra, H. S. (2025). Hvordan redde demokratiet fra kunstig intelligens (1. utgave). Cappelen Damm.
Førstkommende onsdag arrangerer UiO: Demokrati demokratifrokost på Scene Domus Bibliotheca. Et kyndig panel, bestående av Lubna Jaffery, Kari Spjeldnæs, Bernhard Ellefsen, Kjell Lars Berge, Bente Kalsnes, i en debatt ledet av Marte Spurkland, skal diskutere spørsmål rundt hva demokratiet taper når borgerne leser mindre lange tekster og oppmerksomheten svekkes. Hvordan kan man snu denne trenden? Kom til en enkel frokost med vanskelige spørsmål nå på onsdag for en livsviktig debatt!
Helt i slutten av mai arrangerte vi et forskerseminar om den litterære sakprosaen i nordisk skriftkultur. Målsettingen var å kartlegge tilstanden til og utfordringene for litterær sakprosa i Sverige, Norge og Danmark. Innfridde seminaret dette målet? Ja – og mer til!
30. mai 2023 – Niels Treschows hus:
Professorene Kjell Lars Berge og Johan L. Tønnesson åpnet seminaret med et oversiktsforedrag om den nordiske forskningen på sakprosa før og nå. Tønnesson presenterte et par forskjellige sakprosadefinisjoner og endre opp med å stille noen spørsmål til sin egen definisjon fra Hva er sakprosa (2008/2012). Definisjonen, som mange ganger har stått på trykk her på sakprosasiden, har møtt innvendinger fra ulike hold, blant dem ontologisk, språkfilosofisk, epistemologisk og litteraturpolitisk. Han mener kritikken har mye for seg, men holder fast ved definisjonen som en bruksdefinisjon forankret i et «etterrettelighetsregime».
Etter Tønnesson oppsummerte Berge de tre store sakprosaprosjektene. Det første prosjektet resulterte i tobindsverket Norsk litteraturhistorie: Sakprosa 1750-1995. Det andre var svensk fra et mer språkorientert fagmiljø. Det tredje, som igjen var norsk, førte til en institusjonalisering av fagfeltet gjennom sakprosaprofessorater i Oslo, Bergen og Trondheim.
Veien framover er ifølge Berge preget av noen særlige utfordringer. Den viktigste er kanskje å ivareta sakprosaen i utdanningsinstitusjonene og i skoleverket. Det handler om å bevare sakprosabøkenes publikum i en ny medial tidsalder.
Anna Jungstrand. Foto: Mina Angeloff
Den nyansatte svenske sakprosaprofessoren Anna Jungstrand viste fram aktuelle temaer i sin egen sakprosaforskning. Jungstrand er mer opptatt av sakprosaens estetiske muligheter. For henne er forpliktelsen til sannheten en kilde til estetikk. Det litterære er uansett et grep, og i skjønnlitteraturen er dette grepet fullstendig innarbeidet. Jungstrand tenker seg sannhet som en fordring vi stiller til litteraturen. Hun hevder at sakprosaen tas på alvor idet vi ser skillelinjene mellom «kunnskap og innsikt» og «usannhet og løgn».
Hun tegner opp sjangergrensene mellom skjønnlitteratur og sakprosa som to motsetningsforhold. Det første er den ontologiske dikotomien mellom det sanne og det fiksjonelle. Dette er dimensjonen vi gjerne tegner sakprosaen ut ifra. Det andre består av et mer epistemologisk skille, nemlig mellom den fiksjonelle tekstkonstruksjonen og den rene representasjonen av virkeligheten. Denne sistnevnte ekstreme er praktisk umulig, som vi jo kjenner fra ex.phil. Her kan vi også nevne «den performative buen» som hvelver seg over kontinuumet, som vi tidligere har skrevet om under lanseringen av det seneste nummeret av tidsskriftet Sakprosa.
En annen svenske, som ikke direkte er knyttet til sakprosaforskningen, er dosent ved Högskolan i Borås Linnéa Lindsköld. Hun holdt et øyeåpnende foredrag om svensk litteraturpolitikk. Den nødvendige konteksten for norske lesere er at det i Sverige eksisterer et ganske annerledes bokmarked enn i Norge. En meningsartikkel i Expressen kaller på et blikk mot nabolandet (oss) for inspirasjon hvor den nye norske bokloven er et objekt for svensk misunnelse. I Sverige har bokmarkedet blitt Spotifisert – strømming av lydbøker og abonnementstjenester for e-bøker dominerer. Det er børs og ikke katedral: revenue share er mantraet.
Litteraturpolitikken i Sverige retter seg mot leserne og ikke bøkene/forfatterne. Lindsköld viser til lesingens goder: samhold, glede og empati. Men en blind tro på at all lesing fører med seg disse godene, kan man i alle fall stille spørsmålstegn ved. De svenske forfatterforeningene er svakere enn forlagsbransjen, og pris, altså distribusjonen, er det fremste politiske verktøyet som tas i bruk for å fremme litteraturen til folket. Dette får også konsekvenser for sakprosaen.
Kanskje er tiden moden for en grundig litteratursosiologisk undersøkelse av sakprosafeltet? Professor i medievitenskap Tore Slaattas foredrag illustrerte hvilke muligheter som ligger i en Bourdieu og Sapiro-inspirert feltanalyse av det litterære feltet. Han viste frem sin egen korrespondanseanalyse av norsk skjønnlitteratur:
Lysbildeark fra Slaattas presentasjon
31. mai 2023 – Niels Treschows hus:
Morgenen dag to åpnet Anna Jungstrand med et mer stilistisk orientert foredrag. Dette foredraget omhandlet hvordan sakprosaforfattere benytter seg av subjektivitet og blander sin egen stemme med hverdagslig språk. I sitt første foredrag tegnet Jungstrand opp to grenser mellom fiksjon og virkelighet. Denne gangen utdypet hun hvordan sakprosalitteratur er performativ, nettopp ved å rekonstruere virkeligheten i teksten. Eksempler fra Sara Lidmans Gruva (1969) og Marit Kaplas Kärlek på svenska (2022) viser hvordan rekonstruksjonen kan være mer eller mindre direkte, men som Jungstrand påpeker, vil utvalg og organisering av stoff alltid føre med seg forfatterens subjektivitet. Sakprosaen gjør seg ifølge Jungstrand bruk av “tvivlets figur” som skaper avstand mellom det opplevde og det fortalte. Men gjennom å tvile åpenlyst overfor leseren skapes også en ærlighetens retorikk, som kan være svært virkningsfull som estetisk middel.
Retoriker Christina Matthiesen bidro så med et dansk perspektiv. Hun har arbeidet for å innføre sakprosabegrepet i dansk skole, og det kan se ut som om det er kommet for å bli. I hennes foredrag ble vi presentert noen didaktiske bidrag til forståelsen av sakprosa, blant annet hvordan sakprosaen alltid har eksistert som en skriftlig produktiv sjanger i skolen, men ikke som noe man leser med den samme bevisstheten som blir skjønnlitteraturen til del. Altså leser elever sakprosa, men det er først når de skriver den, at de blir bevisstgjort sjangerens virkemidler.
Professor i nordisk litteratur Tonje Vold bidro med noen tankevekkende eksempler fra den norske sakprosaen. Spesielt fokus la hun på Abida Rajas mye omtalte vitnesbyrd om oppveksten i Norge. Fortellingen om Rajas oppvekst er et resultat av en skriveprosess hvor forfatteren Håkon Høydal har vært i dialog med Raja underveis i prosessen. Altså er boken forhandlet frem, og Vold pekte på hvordan denne skrivesituasjonen kan ha påvirket bokens stil og innhold, en problemstilling som skjønnlitteraturen sjeldnere vil møte på.
Jan Grue, Trygve Riiser Gundersen, Tuva Ørbeck Sørheim, Bernhard Ellefsen, Åsne Seierstad og ordstyrer Johan Tønnesson. Foto: Mina Angeloff
Til slutt kunne vi sette prikken over i-en. Vi avsluttet seminaret med en panelsamtale hvor forskerdeltakerne fikk møte representantene fra andre siden av bordet: forfatterne, foreleggerne og kritikerne. Målet med panelsammensetningen var å gi en motvekt til de rent teoretiske og analytiske fremgangsmåtene og å høre hvordan aktørene «der ute» ser på sakprosaens status og framtid. Denne samtalen er tatt opp, og vi lover at du, kjære leser, vil kunne høre den som podkast om ikke altfor lenge.
Forum for tekstforskning (FOT) #15: Demokratisk kommunikasjon
PhD Ida Seljeseth
Retorisk medborgerskap – en forutsetning for et demokratisk klarspråk
I Norge og Sverige blir klarspråk ofte begrunna i at det fremmer demokrati og rettssikkerhet. Samtidig er det en bekymring for at klarspråk kan føre til overforenkling. Slik overforenkling kan utfordre rettssikkerheten og demokratiet fordi det kan bidra til å umyndiggjøre borgerne. Hva kan vi gjøre for å sikre at klarspråk faktisk er fremmende, og ikke hemmende for demokratiet? Jeg foreslår å etablere retorisk medborgerskap som et selvstendig mål for klarspråkarbeid. Christian Kock og Lisa Villadsen forstår retorisk medborgerskap som måtene folk utøver medborgerskapet sitt språklig. Hvem ytrer seg? Hva ytrer de seg om? Og hvilken effekt har det? Demokrati og rettssikkerhet kan forstås som systemer, ideer eller praksiser. Kock og Villadsen forstår demokrati som språklige praksiser. Det er fruktbart i klarspråksammenheng. Målet med klarspråk er sjelden å endre systemer og ideer. Det er å endre institusjoners språklige praksiser. Ved å etablere retorisk medborgerskap som et mål for klarspråkarbeid, kan vi se på hvordan det å endre institusjoners språklige praksiser påvirker medborgernes språklige praksiser. Kan klarspråk myndiggjøre borgerne i møte med institusjonene?
Kjell Lars Berge og Per Ledin
Universitetet i Oslo og Södertörns högskola
En teoretisk diskussion av sakprosaforskning i relation till andra textteorier
– Det er mye god behandling og omsorg i klok bruk av ord. – Språk er også medisin, skriver Erlend Hem og Magne Nylenna, begge professorer i henholdsvis atferdsmedisin og samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo, og redaktører for den nye boka Helsespråk.
Vi befinner oss i en tid hvor informasjonsstrømmen ser ut til å være endeløs, der den teknologiske utviklingen medierer kommunikasjon i et vell av kanaler. Tid og rom har endret seg, og vi står i et historisk skifte med tanke på vår tilgang til kunnskap, og med det vår forståelse av hva sannhet er.
I år har IFIKK invitert Åsa Wikforss til den årlige exphil-forelesningen. Wikforss er professor i teoretisk filosofi ved Stockholms Universitet, og undersøker fenomenet post-sannhet fra et filosofisk og psykologisk perspektiv.
I 2017 utga hun boken Alternativa fakta: om kunskapen och dess fiender, som tar til orde for å diskutere spørsmålet om hva kunnskap er, særlig i en tid da kunnskap møter motstand både i samfunnet, skolen og Det Hvite Hus.
Tid og sted: 24. sep. 2018 14:15 – 15:45, Auditorium 1, Georg Sverdrups hus
6. april 2018 er det 200 år siden den norske forfatteren og journalisten Aasmund Olavsson Vinje ble født, og i den sammenheng blir hans sammensatte og unike virke tema for en HSN-initiert tverrfaglig forskningskonferanse. Vinjes forfatterskap legger opp til undersøkelser av en rekke problemstillinger som er relevante for dagens debatter innenfor sakprosafeltet. Konferansen avholdes i Bø torsdag 29. – fredag 30. november 2018. På HSNs nettsider skriver arrangørene at de ikke ønsker å begrense innholdet til et bestemt fagområde eller problemstilling: ”Vinje er større enn alle etablerte disiplinar. Derfor inviterer vi til ei brei mønstring av forskingsbidrag om Vinje, om mannen og verket, i samtid og ettertid” heter det i utlysningsteksten.
Når borgerne i et land ikke forstår hva det offentlige skriver, utfordres demokratiet og rettsikkerheten. Klarspråkfeltet, representert både ved forskere og utøvere, har lenge balet med utfordringer knyttet til sikring av klart og forståelig språk i offentlige tekster. Men hva vil det egentlig si at noe er klart formulert?
Klarspråkprosjektet, et forskningsprosjekt med utspring i en samarbeidsavtale mellom Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) og Det juridiske fakultet, står nå ansvarlig for å arrangere en forskningskonferanse om klarspråk. Konferansen finner sted 22.-23. mai 2018 i Professorboligen. «I denne tverrfaglige konferansen vil vi samle relevante forskningsmiljøer i Skandinavia for å utforske klarspråkpolitikkens uttalte mål; å fremme demokratiet og rettssikkerheten», heter det i konferansens call for papers.
Hvordan skal vi forholde oss til at kunnskap er kontekstavhenging, men samtidig mulig å kategorisere som sann og usann? Spørsmålet er en grunnutfordring innen sakprosaforskningen, og det er blitt sørgelig aktuelt i møte med vår tids skepsis mot vitenskapen. For hvordan skal vi møte ekstremeksempelet Trump når han benytter seg av slagord om at vitenskapen er politisk som belegg for klimaskepsis? Og hvordan kommuniserer vi den vitenskapskritiske tradisjonens bud, uten å ende opp i en verden der de ’alternative faktaene’ veier like tungt som de reelle?
– Det kan virke som om vi er inne i en tid der grensene mellom reell, fiksjonell og antatt viten er i ferd med å viskes ut, sier programkoordinator ved Litteraturhuset Åshild Lahn Lappegård. -Oxford Dictionaries kåret «post-truth» til årets ord i 2016, og ord som «postfaktasamfunn», «ekkokammer» og «fake news» opptrer stadig hyppigere i det offentlige ordskiftet.
I sin nye folkeopplysningssatsning, foredragsserien ”Bevisets stilling” undersøker Litteraturhuset ”grenseområdene mellom reell, fiksjonell og antatt viten slik dette utspiller seg i vår raske, digitale verden”, kan man lese av programmet.
