Jeg har i sommer lest en bok som i sjelden grad har rispet seg fast i bevisstheten: Jan Grues Jeg lever et liv som ligner deres (Gyldendal). Grue har allerede skrevet en rekke gode bøker, inkludert både novellesamlinger og pensumbøker på universitetet. Men da han tok skrittet over i den litterære, selvbiografiske sakprosaen, skrev han etter min mening sin beste bok til nå, uavhengig av sjanger. Boka er politisk, filosofisk, litterært og retorisk velinformert, men så velskrevet og velkomponert, og så nært knyttet til levende liv, at den er vanskelig å legge fra seg. For meg gjelder dette faktisk også etter at jeg hadde lest siste side.
Grue presenterer selv boka som sakprosa. Fordi hun treffer så godt, lar jeg Morgenbladets Ane Farsethås kommentere sjangervalget og hva det innebærer – gjennom to sitater fra hennes anmeldelse 10. august:
«… levnetsbeskrivelsen hans går inn i en memoartendens i samtidslitteraturen generelt. Men i motsetning til en del andre sentrale verk på norsk, som Olaug Nilssens Tung tids tale (2017) eller Wenche Mühleisens selvbiografiske trilogi, har ikke Grue falt for fristelsen til å kalle resultatet en roman. Den utvetydige omfavnelsen av sakprosaens leserkontrakt er befriende.»
«Boken vil med stor sannsynlighet bli stående som en merkestein for at en ny modenhet er i ferd med å nå den selvbiografisk baserte litteraturen også i norsk sakprosa.»
