«Haugianerne» av Adolph Tidemand, 1848/Nasjonalmuseet. Foto: SNL/fri bruk
For kort tid siden kunne Sakprosasiden meddele at det nærmest hersket en vekkelsesstemning blant anmeldere og intervjuere rundt Trygve Riiser Gundersens nye bok Haugianerne. Enevelde og undergrunn 1795-1799. Nå har professor Kjell Lars Berge skrevet om første bind av tobindsverket i essayet «Folkemening, religiøs deliberasjon og offentlighet i Danmark-Norge» publisert på nettstedet Kairos.
Haugianerne er ett av mange nylig publiserte bidrag til forståelsen av hvordan retorikken har utviklet seg som redskap for politikken i Norge og Norden fra og med 1700-tallet. I sitt essay reflekterer Berge – kritisk – over Riiser Gundersens retorikkbegrep «folkemening» og hans framstilling av forholdet mellom «folkemening» og «offentlighet». Denne diskusjonen er «særlig relevant for en refleksjon over og en samtale om den retoriske forståelsen av folkelig politisk deliberasjon», oppsummerer Berge.
Johan Tønnesson, professor i sakprosa ved Universitetet i Oslo, anbefaler varmt to nyutgitte bøker.
Mens gammeldagse julekort glimret med sitt fravær sist jul – sikkert fordi jeg selv aldri sender noen lenger – lå det to uanmeldte bokgaver i postkassa denne gang. I den første, universitetslektor Stefan Iversens bok Retorik, heter det et sted: «Det er fristende at tænke på indholdet som det første element i en tale og formen som det sekundære – lidt som indpakningspapir kan give en julegave dens form.» Den lille boka, nr. 95 i den danske suksess-serien «Tenkepause», kom ikke i innpakningspapir, men i en stor eske som kunne rommet et par solide fjellstøvler. Nesten som sånne lurepakker vi fnisende la under juletreet da vi var yngre. Iversens pakke viser seg imidlertid å være stor i innhold, om enn altså liten i form, den er på 60 små sider.
– Det er mye god behandling og omsorg i klok bruk av ord. – Språk er også medisin, skriver Erlend Hem og Magne Nylenna, begge professorer i henholdsvis atferdsmedisin og samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo, og redaktører for den nye boka Helsespråk.
Hva får du om du setter en barneskolelærer og småbarnsmor som skriver doktorgrad i tekstvitenskap i et års koronatilværelse på Sagene? Jo, en sakprosabok for barn om Oslo!
Høstens utgivelser av sakprosa spenner vidt, og nedenfor følger et utvalg av nye bidrag fra tekstforskning, historie, politikk, digitaliseringens samfunnsmessige konsekvenser og flere andre felt innafor sakprosauniverset. At vi tilbys tekster som forteller oss noe om den virkeligheten vi både er skapere av, og til dels er prisgitt å leve under, er både prisverdig og nødvendig i en verden som tilbyr enkle sannheter i komplekse situasjoner.
Vi finner for eksempel hjelp til å bevisstgjøre oss følelsenes makt, og for de som ennå ikke har kommet til kapittelet «Indignasjon» i Å komme til orde, så løfter Anders Johansen fram vreden som den overlevelses-mekanismen den er. De av oss som feiler når det kommer til å være cool, calm and collected, fortjener innsikt i at akkurat dét ikke nødvendigvis er det rette følelsesuttrykket til enhver tid! Noe som kan få fram vreden for noen og enhver (men så flinke vi er til å skjule det?), er baksiden av digitaliseringsprosjektet vi alle er en del av, og som trenger inn i hver en krik og krok av tilværelsen. Men blir det igjen for mørkt, så kan vi søke mot jordas lysere gleder, og gi oss det naturfaglige universet i vold. Eller det historiske som hjelper oss med å holde øye på de lange linjene, og som minner oss om vår forgjengelighet. Her er også bøker om samfunnet som kombinerer de lange linjene med dagens tilstand, og hjelper oss med perspektiver på samtiden. Å komme inn i sakens prosa kan være starten på en mer åpen og kritisk lesning av all slags tekster, og retorikk som metode byr på mer i samme gate. Så må det jo alltid være noe for de minste blant oss.
Forslagene er hentet fra NFFOs lister over høstens utgivelser, sjekk her og her for flere titler. Med ønske om leselyst i ro og fred – god sakprosahøst!
Følelser, seksualitet og tankens kraft:
Tone Normann-Eide Følelser. Kjennetegn, funksjon og vrangsider
Følelser – kjennetegn, funksjon og vrangsider utforsker 12 av våre mest sentrale følelser ut ifra sentrale teorier, forskning og klinisk praksis der menneskets følelsesliv står i sentrum. Du lærer hvordan følelser – eller mangel på følelser – kan styre menneskers hverdag, deres relasjoner og sosiale liv. https://www.cappelendamm.no/folelser-tone-normann-eide-9788202616618
Øystein Nilsen Zygmunt Bauman. Aggresjon på avveier
I boka tas det utgangspunkt i et påtrengende fenomen i dag, aggresjon på avveier, forstått som en form for mer retningsløs og flytende aggresjon med mange irrasjonelle innslag, illustrert gjennom ungdom og utagerende aggresjon, netthets, og høyrepopulisme og høyreekstremisme og aggresjon. Slike fenomener fortolkes ut fra Baumans sosiologi og det inngår også psykoanalytiske fortolkninger, som et supplement og korrektiv til fortolkninger ut fra Bauman. https://www.cappelendammundervisning.no/zygmunt-bauman-oystein-nilsen-9788202681234
Dansklæreren Claus Detlef bidro i 1988 med en av de beste definisjonene av sakprosa, der han lot «direkte ytringer om virkeligheten» være kjernen, slik det er blitt i den dominerende forståelsen av sakprosa her i landet. 20 år seinere lærer imidlertid danske elever gjennom det mestselgende læreverket Dansk.gyldendal.dk at sakprosa er «ikke-fiktion» som kjennetegnes
ved «at den er saglig – altså neutral og handler om kendsgerninger».
Like fullt presenteres sakprosaen i læreverkets utvalg gjennom tekster med liten vekt på innholdet og med tydelig situasjonell forankring – stort sett skrevet av enten journalister eller skjønnlitterære forfattere. Utvalget avspeiler med andre ord ikke sakprosaens samfunnsrolle og dermed heller ikke dens potensielle retoriske gjennomslagskraft.
I et oppslag 12.9.18 i fagbladet Journalen, utgitt av Oslo legeforening, har samfunnsmedisineren Geir Sverre Braut tatt for seg sakprosa som løfter blikket i møte med det fragmenterte, spesialiserte og løsrevne i vår virkelighet – fire litterære bidrag som forsøker å skape en mer helhetlig forståelse av menneske og samfunn «som samla sett og kvar for seg er fine døme på den høge standarden som vi har på sakprosaen her i landet.»
Jeg har i sommer lest en bok som i sjelden grad har rispet seg fast i bevisstheten: Jan Grues Jeg lever et liv som ligner deres (Gyldendal). Grue har allerede skrevet en rekke gode bøker, inkludert både novellesamlinger og pensumbøker på universitetet. Men da han tok skrittet over i den litterære, selvbiografiske sakprosaen, skrev han etter min mening sin beste bok til nå, uavhengig av sjanger. Boka er politisk, filosofisk, litterært og retorisk velinformert, men så velskrevet og velkomponert, og så nært knyttet til levende liv, at den er vanskelig å legge fra seg. For meg gjelder dette faktisk også etter at jeg hadde lest siste side.
Grue presenterer selv boka som sakprosa. Fordi hun treffer så godt, lar jeg Morgenbladets Ane Farsethås kommentere sjangervalget og hva det innebærer – gjennom to sitater fra hennes anmeldelse 10. august:
«… levnetsbeskrivelsen hans går inn i en memoartendens i samtidslitteraturen generelt. Men i motsetning til en del andre sentrale verk på norsk, som Olaug Nilssens Tung tids tale (2017) eller Wenche Mühleisens selvbiografiske trilogi, har ikke Grue falt for fristelsen til å kalle resultatet en roman. Den utvetydige omfavnelsen av sakprosaens leserkontrakt er befriende.»
«Boken vil med stor sannsynlighet bli stående som en merkestein for at en ny modenhet er i ferd med å nå den selvbiografisk baserte litteraturen også i norsk sakprosa.»
Bilde av bokens forside. Motivet er hentet fra det store naturhistoriske verket Histoire naturelle, générale et particuliére av den franske naturforskeren Georges Louis Leclerc de Buffon (1707–1788).
Av Ida Skjelderup
Hvorfor står naturvitenskapen så svakt i norsk og nordisk litterær offentlighet i dag? Hvilken rolle har kristendommen spilt i vår forståelse av natur? Og hvordan har forholdet mellom natur- og kulturfagene utviklet seg de siste fire hundre årene? Et forfatterteam bestående av én paleontolog, én fysiker, to medisinere, én filosof, samt flere historikere og forskere i litteratur-, språk- og tekstvitenskap har i utgivelsen Sann opplysning? Naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire århundrer (Cappelen Damm Akademisk) gått sammen om å lete etter svar på disse spørsmålene. Antologien består av 17 bidrag hvor alle har som mål å frembringe kunnskap om naturvitenskapens plass i offentlige sammenhenger som skole, helsevesen og litteratur fra 1600-tallet og fram til i dag.
Entusiastiske lesninger
Bidragene er tekstnære studier av sakprosatekster i ulike former; bøker, tidsskrifter, aviser og reklametekster. Redaktørene, Johan Tønnesson og Merethe Roos, har hentet inn bidrag som forholder seg tett til empirien, og som gjør det kompliserte stoffet mer håndterbart for leseren. Selv beskriver de bidragene som entusiastiske lesninger av tekster om alt fra jordskjelv på 1600-tallet, fugleliv og filosofi på 1700-tallet, via unionsgeografi, medisin, darwinisme, skole og forskersamarbeid på 1800-tallet og skipsforlis, sex, kjønn, idrett og o-fag på 1900-tallet – fram mot dagens diskusjon om hvordan medisinsk vitenskap bør drives og formidles. Paleontolog Jørn Hurum gjør eksempelvis en undersøkelse en slottsprests både geologiske og teologiske forklaring på et rykende ferskt norsk jordskjelv, mens tekstviter Kjell Lars Berge analyserer naturen som Guds bok, og litteraturviter Mads Claudi ser på fremstillinger av avisenes omforming av Titanic-forliset til politisk forskningsformidling. Et annet eksempel fra boka er historikeren Kjerstin Bornholdts redegjørelse for hvordan medisineren Carl Schiøtz skapte den svake, nordiske kvinnekroppen.
(Foto: Privat. Bildet viser forfatteren sammen med moren Mia Lorentzen, som døde i 1990.)
Gjennom boka Den nye litterære bølgen, puster journalistikkforskeren Jo Beck-Karlsen nytt liv i ni ulike fortellende sakprosabøker som har fått til dels strålende anmeldelser og brukbart salg, men som vi kanskje allerede har glemt, i alle fall hvis vi i travle dager nøyde oss med å lese anmeldelsene. Én av bøkene er Trude Lorentzens Mysteriet mamma som ble utgitt i fjor. Ukas sakprosatekst skal være et utdrag som skildrer selve vendepunktet, da hennes enslige mor og hjertevenninne kastes inn i en bunnløs depresjon. Moren jobbet på denne tiden som inspektør på en videregående skole. Les mer «Fra Mysteriet mamma»→
.jpg#/media/File:20190614_Folkemodet_Bornholm_Mette_Frederiksen_Socialdemokratiet_0285_(48063460496).jpg){kind=link}