Podkast: Haugianerne – Bevegelsen som trosset det dansk-norske diktaturet

Haugianerne, Trygve Riiser Gundersen og Kjell Lars Berge. Foto: Siv Dolmen og UiO

Ny episode av podkasten SAKLIG!

Første bind av Trygve Riiser Gundersens bok «Haugianerne» ble en kritikerfavoritt da den kom ut i 2022 og vant den gjeve Brageprisen.

Forfatteren overbeviser gjennom grundige arkivstudier og klare resonnementer om at haugianerne, som har fått sitt navn etter bondesønnen Hans Nielsen Hauge (1771-1824), var Norges første virkelige folkebevegelse og at den la grunnen for seinere folkebevegelser.

Haugianere kom fra mange samfunnsgrupper

Skjønt folkebevegelse? I podkasten SAKLIG! fra Universitetsplassen kan du høre professor i tekstvitenskap og 1700-tallsekspert Kjell Lars Berge diskutere med forfatteren.

Berge påpeker at haugianerbevegelsen i hvert fall ikke var noen underklassebevegelse, men at den ble dominert av bønder og næringsdrivende. Vi finner fremdeles en mengde etterkommere av haugianere blant suksessrike næringslivsfolk i Norge i dag.

Trygve Riiser Gundersen parerer med å understreke at hans bok dreier seg om den første perioden av bevegelsen, fram til 1799. I den perioden han har studert kom haugianerne fra mange samfunnsgrupper, også det som må kunne kalles underklassen.

Oppfattet som et angrep på autoritetene

Men noe sosialt klasseopprør var det ikke snakk om i haugianernes kristelige forkynnelse. Teologien skilte seg ikke sterkt fra den lutherske statsreligionen. Hvorfor ble da haugianerne likevel angrepet og forfulgt? Hvorfor måtte Hans Nielsen Hauge tilbringe mange år i tukthus?

Her er Trygve Riiser Gundersen og Kjell Lars Berge enige: Det uhørte for makthaverne var at det var selvlærte folk uten utdanning som grep ordet. Det avgjørende var ikke hva som ble sagt, men hvem som sa det. Og på hvilken måte. Våre dagers skille mellom politikk og religion fantes ikke, så en religiøs ytring nedenfra ble straks oppfattet som en politisk ytring rettet mot autoritetene.

Et knallhardt styre med streng sensur

Mange har kanskje et bilde av det seine 1700-tallet som er preget av Det norske selskab i København som svingte begeret og sang «For Norge, Kjæmpers Fødeland». Dette har fått bred plass i historielærebøkene, men er bare et lite utsnitt av virkeligheten.

Denne tiden i dansk-norsk historie var preget av et knallhardt styre som gjerne kan kalles et diktatur. Det hersket streng sensur, og folk var ikke frie til å møtes i forsamlinger. Tvert imot, dette kunne gi dødsstraff etter en lovendring i 1765. Den kom fem år før den berømte perioden med skrivefrihet som endte med at kongens livlege og stedfortreder, Johann F. Struensee, ble offentlig henrettet i København – sammen med skrivefriheten.

Bildet av strenge herskere og deres embetsmenn stilt opp mot frimodige og folkelige forkynnere blir likevel for enkelt. Blant embetsmenn og borgerskap fantes det mange opplysningstenkere med liberale ideer.

For Kjell Lars Berge er avispioneren Matthias Conrad Peterson i Trondheim noe av en helteskikkelse. Han så på Hauge som en tulling og nølte med å slippe ham til i sine avisspalter.

Også Trygve Riiser Gundersen mener Peterson er en opplysningshelt som burde vært mye bedre kjent. Men i møtet med Hauge var han langt fra liberal og tolerant. Det er fascinerende, synes Gundersen, hvordan den selvlærte Hauge slo tilbake i et innlegg mot den mektige redaktøren av en av Norges første aviser.

SAKLIG! er en podkast om sakprosa og retorikk.

Programledere er sakprosaprofessor Johan Tønnesson og retoriker Signy Grape.

Podkast: Åsne Seierstad om sakprosaens kraft

 Ny episode av podkasten SAKLIG!

Norges kanskje mest kjente og anerkjente sakprosaforfatter, Åsne Seierstad, har aldri vært særlig interessert i å skrive seg selv inn i fortellingene sine.

– Jeg har skrevet bort meg selv for at de aller mest interessante personene skal tre frem på sidene, sier hun.

Venstrehåndsarbeid

Boka hennes “Hundre og én dag”, om Irak og Irak-krigen fra 2003, er eneste gang Seierstad har skrevet seg selv inn i boka i ren jeg-form. Den kaller hun “venstrehåndsarbeid”, ble skrevet på “to-tre måneder” og «består av artikkelutdrag og masse tekst”, sier hun. Det er mye lettere å skrive når man er til stede i sin egen bok, mener hun.

Hun startet ifølge seg selv selvlært og “veldig famlende” som krigsreporter i Tsjetsjenia på midten av 90-tallet. Et langt sakprosaforfatterskap siden, ser hun seg selv fortsatt som journalist like mye som forfatter. Å skrive stadig lengre bøker gjør at hun kan la folk snakke ut, men alle skrevet etter en nitidig journalistisk metode og med enorme mengder research. De litterære virkemidlene gjør at hun kan holde på folks oppmerksomhet gjennom stadig tykkere bøker.

Å være sakprosaforfatter gir henne en unik mulighet til å prøve å forstå.

Åsne Seierstad og Johan Tønnesson under en paneldebatt om litterær sakprosa 31.mai 2023. Foto: Mina Ødegård Angeloff

Kunne det ha gått annerledes?

Når vi leser hennes siste bok Afghanerne fra 2022, skrevet rett etter at de vestlige soldatene dro fra landet, håper Seierstad at vi skal stille oss noen grunnleggende spørsmål. Og gjerne bli litt sinte.

– Hva var vi med på? Hvordan kan vi unngå dette igjen? Vi vil det gode, sånn Norge eller Vesten ser det, og så skjer det aller verste. Afghanistan ble ikke en mellomting, det ble ikke Iran, det ble det aller verste regimet i verden.

Ved å gi selv de som står bak de mest avskyelige handlingene en stemme, ønsker Seierstad at leseren skal tenke: Var det her det gikk galt? Kunne det ha gått annerledes?

–  Vi må prøve å forstå, vi kan jo ikke hate en kommende Taliban-soldat når han ennå bare er to år, eller når han er fire, før han begynner å drepe og kidnappe og henrette og halshugge. Og det samme med Anders Behring Breivik. Når ble han en terrorist, og når ble han en forbryter, og når skal vi begynne å hate ham?

Og om de som anklager forskere for å være apologeter når de forsøker å forstå og forklare aktører som for eksempel Putin, har hun er klar melding:

– Man sier at sannheten er krigens første offer, men noen har sagt at det er intelligensen.

Seierstad mener norske myndigheter i liten grad har forsøkt å forstå hvem de faktisk kjempet mot i Afghanistan, og dermed heller ikke har forstått hvorfor det gikk så galt.

– Og da kan jeg som forfatter spørre, kan det ha noe å gjøre med at vi aldri prøvde å forstå Taliban? At vi ikke skjønte: “Okei, når de kjemper som selvmordsbombere, da er de ikke redde for å gå nær fiende, de er ikke redde for å dø.”

Denne teksten er basert på en episode av Universitetsplassen – en forskerbasert podkast fra Universitetet i Oslo. I SAKLIG!, en serie om sakprosa og retorikk, ønsker programlederne Johan Tønnesson, sakprosaprofessor, og retoriker Signy Grape, å invitere en gjest eller to til en samtale med utgangspunkt i den prosaen som tar for seg ALT.   

Fly forbanna

Med boka “Bokhandleren i Kabul” fra 2002, ble Seierstad en verdenskjent sakprosaforfatter.  Boka er solgt i flere millioner eksemplarer verden rundt, og oversatt til 44 språk. Men med berømmelsen og anerkjennelsen, kom også kritikken.

Bokhandlerens familie gikk til rettssak og anklaget Seierstad for å ha krenket familiens privatliv. Seierstad vant rettssaken, men har sagt at hun ikke har råd til en slik sak igjen. Dette har gjort at etterordene som gjør rede for metoden hennes har fått ta stadig større plass i bøkene.

Den litterære kritikken handler derimot om fortellerstil. Mang en kritisk tekstanalyse ved universitetene har forsøkt å plukke fra hverandre bøkene hennes, som ofte er skrevet med en allvitende fortellerstemme, der hun skildrer tankene og følelsene til hovedpersonene.

En av bokanmelderne av Afghanerne trakk i avisa si tvil om en av hovedpersonene faktisk hadde sagt det Seierstad skrev at hun sa. Slik kritikk gjør Seierstad regelrett forbannet.

– Jeg blir så provosert at jeg holder på å fly i flint av kritikere som sitter bak et skrivebord i Oslo og mener noe om hva en Taliban-kone kan si om sin mann. Og så tenker denne kritikeren at det ikke passet for henne at hun kunne ha sagt noe sånt. At det var litt “out of character” av henne.

– Jeg var jo der! Jeg var til stede ved de samtalene i Taliban. Det var dette hun sa!

Å tro på leseren

Men selv om Seierstad mener hun ikke tilfører karakterene meninger eller tanker, er hun likevel til stede i tekstene med noen normer og verdier?

– Jeg prøver jo å utradere meg selv, men det er klart vi er jo fanget, eller hvert fall formet av oppveksten, med holdninger og livserfaringer. Men jeg forsøker å nullstille meg, selv om jeg sikkert ikke alltid får det til.

Seierstad har tillit til leseren.

– De ulike perspektivene, de skal dannes hos leseren. Det er ikke jeg som skal gjøre det. Så dette er litteratur som egentlig krever ganske mye innlevelse.

Signy Grape

Podkast: Forskerne møter sakprosakjendisene

Forskningsseminaret “Den litterære sakprosaen i nordisk skriftkultur” fikk litt av en avslutning da noen av landets fremste sakprosaforfattere, forleggere og kritikere møtte forskerne til panelsamtale. Lytt til samtalen i podkasten SAKLIG! 

Rundt bordet satt mangeårig kritiker i Morgenbladet og forfatter Bernhard Ellefsen. Forleggerne var representert ved forlagssjef i Kagge forlag Tuva Ørbeck Sørheim og forlegger i Press Trygve Riiser Gundersen, som for lesere av Sakprosasiden også vil være kjent som forfatter av den Brageprisvinnende boka Haugianerne. Enevelde og undergrunn (2022). To andre forfattere var til stede – Jan Grue er utenom forfattervirksomheten professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Sist men ikke minst deltok Åsne Seierstad, som knapt trenger en introduksjon, men altså verdenskjent journalist og forfatter av en rekke litterære sakprosabøker, sist Afghanerne fra 2022. Samtalen ble ledet av professor i sakprosa Johan Tønnesson. 

Jan Grue, Trygve Riiser Gundersen, Tuva Ørbeck Sørheim, Bernhard Ellefsen, Åsne Seierstad og ordstyrer Johan Tønnesson. Foto: Mina Angeloff 

Hvilke tanker har panelet gjort seg opp om betydningen og virkningen i samfunnet av bøkene de skriver, anmelder og utgir? Burde vi simpelthen forkaste skillet mellom fiksjonen og sakprosaen? Hvorfor må bøkene til Grue og Seierstad skrives som nettopp sakprosabøker? Hva er verst, en akademisering eller en “journalistifisering” av sakprosaen? Og hva spurte Tony Blair Åsne Seierstad om da de møttes i Buckingham Palace!? 

Sakprosabøker blir ofte mottatt med størst interesse for saken, mens med skjønnlitteraturen går man inn på språkets musikk og poetiske funksjon. Det er ikke fullstendig sant, men det er litt sant. Finnes det en interesse for at også sakprosaen er litterær? 

–God litteraturkritikk er forplikta på leseropplevelsen, enten det er sakprosa, skjønnlitteratur, i grenseland eller noe annet, forteller Ellefsen. 

Men hva slags kritikk ønsker Åsne Seierstad seg av sin neste bok? 

–At kritikeren har fått en helt ny erkjennelse og en helt ny forståelse av dette temaet. Det henger aller høyest om noen har tenkt en ny tanke. Jeg er litt skuffet på vegne av Afghanerne. Kritikerne har vært litt vel uinteresserte i deres skjebne. 

Hør SAKLIG! med bonusepisode om litterær sakprosa 

SAKLIG! er en podkast om sakprosa og retorikk fra Forskningsmiljøet Sakprosa ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved universitetet i Oslo. Her ønsker programlederne Johan Tønnesson, professor i sakprosa, og retoriker, Signy Grape, å invitere en gjest eller to til en samtale med utgangspunkt i den prosaen som tar for seg ALT.      

Podkasten kan høres i Spotify, Apple podcasts, fra UiOs nettspiller, eller lastes ned i podkast-appen du bruker til vanlig.     

Mina Ødegård Angeloff og Signy Grape

Podkast: SAKLIG! med løs bakkant

Modell som skiller mellom det fiktive vs. det saksrettede og det poetiske vs. det prosaiske 

«Utgangspunktet er at enkelte tekster hever seg 
over spørsmålet om fiksjon eller ikke-fiksjon. Spørsmålet er 
ikke så relevant. Det gjelder for eksempel lovtekster. Det er  
ikke så interessant om de er fiktive eller ikke-fiktive. Spørsmålet er  
irrelevant. De innsetter den virkeligheten de skriver om. Vi bruker  
nasjonalsangen som eksempel. Er det fiksjon eller ikke-fiksjon? Den gjør  
noe mer enn å vise til en fiktiv eller ikke-fiktiv verden.  
Hvis vi tenker at denne modellen ligger flatt, så hever  
denne dimensjonen seg over arket.» 

(SAKLIG! Ep. 12 om sakpoesi) 

Sånn kan et stykke sakpoesi se ut! Sakpoesi er, ifølge Erik Skyum-Nielsen i en artikkel i nyeste nummer av Sakprosa, «tekster med løs bagkant og med genresignalerende anvendelse af poetiske virkemidler», men altså også sak: «Sagpoesi sammenknytter det poetiske og det faktuelle.» I denne bonus-episoden av podkasten SAKLIG! kan du høre panelsamtalen fra lanseringen av nevnte nummer. 

Les mer «Podkast: SAKLIG! med løs bakkant»

Podkast: Stavkirkene er ikke det du tror!

Hopperstad stavkirke ca. 1885. Foto: kulturminnebilder.no

Det har sannsynligvis vært over 1000 stavkirker i Norge – i dag er det kun fattige 28 igjen. Lenge ble altså ikke stavkirkene sett på som særlig bevaringsverdige. Når, og ikke minst hvordan, snudde synet på stavkirkene, fra noe rivningsverdig og ikke-norsk, til vårt fremste nasjonale symbol? 

Les mer «Podkast: Stavkirkene er ikke det du tror!»

Podkast: Evalueringsrapporten må opp av skuffen!

Foto: stortinget.no

Det finnes vel knapt noe mer saklig eller prosaisk enn det offentlige dokumentet. Men på tross av denne nøytrale og nøkterne innpakningen, er dette tekster som utøver makt – veldig mye makt. Hvordan skal vi forstå disse tekstene? Og finnes det poesi i det prosaiske? I denne episoden av SAKLIG! har vi snakket med den helt ferske førsteamanuensisen i sakprosa Hilde Reinertsen. 

Les mer «Podkast: Evalueringsrapporten må opp av skuffen!»

Podkast: Trenger vi en ny månelanding?

Foto: Arbeiderpartiet

Statsminister Jonas Gahr Støre sliter. Det er krig i Ukraina, galopperende strøm- og matvarepriser, og ikke minst gjør regjeringen det elendig på målingene. Kan Støre bruke årets nyttårstale til å samle nasjonen og lede oss ut av krisa? Trenger regjeringen en ny månelanding?  

Gjest er Tor Gaute Syrstad, statsviter og psykolog, nå stipendiat ved Institutt for statsvitenskap, der han forsker på følelser i norsk politikk. I sin masteroppgave analyserte Syrstad danske nyttårstaler. Kan vi i denne episoden av SAKLIG! gi statsministeren noen gode råd?

Les mer «Podkast: Trenger vi en ny månelanding?»

Podkast: Er tekst garnityr eller demokratiets byggestein?

Foto: pixabay.com

Hvordan forstår humanister og samfunnsvitere demokratiet? På øvre Blindern er disse to universitetsfakultetene vendt mot hverandre, men ofte er avstanden dem imellom mye lengre enn den korte gåturen over plassen. Hvorfor mener noen statsvitere at tekst bare er garnityr? I denne episoden av SAKLIG! skal vi snakke om hva som skiller og forener retorisk tekstanalyse, og samfunnsvitenskapelig tekstanalyse.  

Vi har lurt med oss statsviter Øivind Bratberg over plassen fra SV-fakultetet og inn HF-studio. Han er forkjemper for den såkalte fortolkende statsvitenskapen, og har skrevet boka Tekstanalyse for samfunnsvitere (2021). Vi har også invitert Charlotte Hidle, universitetslektor ved ILN, som nettopp har gjort en dokumentanalyse av klimapolitikk i sin masteroppgave.  

Les mer «Podkast: Er tekst garnityr eller demokratiets byggestein?»

Podkast: Klart helsespråk er livsviktig

Hender som viser omsorg (Foto: ukjent, CC/fri bruk)

Vi har alle en helse, så hvordan snakker vi om den? Ofte er vi på vårt mest sårbare når vi er pasienter eller pårørende og møter helsespråkets mektige sjangre. Blir språket medisin – eller fremmer det snarere uhelse?

Under koronapandemien fikk kommunikasjonsfolket seg en slags revansje – det ble tydelig for de fleste hvor livsviktig det er med et godt språk rundt helsa vår. Samtidig er det likevel fortsatt meget mulig å bli møtt av en lege som ser mer på PC-en enn på pasienten sin. Og fortsatt er det lite trolig at sjangre som journalen og epikrisen din, eller pakningsvedlegget til medisinen din, gir særlig mening. Hva gjøres fra legestanden for å sikre et språk som vi kan forstå?

Les mer «Podkast: Klart helsespråk er livsviktig»

Podkast: Rettslingvistikk NÅ!

Foto: WorldSkills UK

Hva om du satt på tiltalebenken i en rettssak, og det var en jurist som fikk jobben med å analysere DNA-bevisene mot deg eller vurdere om fingeravtrykkene var dine? Det ville vært utenkelig – i norske rettssaler er det en hel stand av eksperter, slik som rettsmedisinere, rettsodontologer, rettspsykiatere og andre eksperter. Men ett stort unntak finnes – språklige bevis er opp til nesten hvem som helst å tolke. Så hvor er rettslingvistene?

Pisser eller tisser menn? Og hvem kalte tidligere justisminister Tor Mikkel Wara for en RASISIT? Med Bertheussen-saken, der kona til Wara i 2021 ble dømt for blant annet trusler mot ministeren og for å ha skrevet falske tilståelsesbrev, fikk rettslingvistikken en slags norsk fødsel. Språkeksperten som ble brukt i rettssaken fikk kritikk for å ikke basere den språklige analysen sin på forskning, og statsadvokaten mente at «hvem som helst» kunne se at språket i brevene var tilgjort. Men hadde man gjort en rettslingvistisk analyse ville man i motsetning til hva språkeksperten hevdet, funnet ut at jo, menn sier både at de tisser og pisser…

Les mer «Podkast: Rettslingvistikk NÅ!»