En engelskspråklig bok med sju ferske tekster om sakprosaens teori og empiri kan nå leses med åpen tilgang på forlaget Palgrave Macmillan. Kjell Lars Berge og Per Ledin bidrar der med et kapittel som må sies å være helt i forskningsfronten. Her lanserer de to veteranene i sakprosaforskningen intet mindre enn en hel teori om tekster som «kulturelle artefakter». Det er ingen dristig spådom at kapitlet vil finnes på mange pensumlister i årene framover. Boka vil kanskje skuffe den som forventer undersøkelser av sakprosabøker i papirformat. Denne gang legges hovedvekten på det jeg har foreslått å kalle «funksjonell sakprosa», altså sakprosa utenfor den litterære institusjonen.
Våre finske kolleger Merja Koskela, Mona Enell-Nilsson og Cecilia Hjerppe undersøker små, men viktige forandringer i sjangeren «rapporter om samfunnsansvar» (Corporate Responsibility Reports, CRS), mens svenske Gunilla Almström Persson gir en detaljert undersøkelse av svenske myndigheters krisekommunikasjon under et terrorangrep i Stockholm. I begge kapitlene lærer vi noe nytt om den intime sammenhengen mellom teknologien, jf. «artefaktet» hos Berge og Ledin, og sakprosaen. Danske Jack Andersen gjør dette til hovedtema i sin undersøkelse av den danske nettsiden som skal omfatte alle innbyggere, borger.dk, og av nettsiden til et internasjonalt forlagshus. Han slår fast og demonstrerer at digitale media simpelthen er «den moderne kommunikative infrastrukturen som alle andre kulturelle artefakter enten er forankret eller innskrevet i.»
Men den litterære sakprosaen blir ikke helt hoppet bukk over. To norske forskere, Iben Brinch og Siri Nergaard, har vært sentrale i det faglitterære masterstudiet ved det nåværende Universitetet i Sørøst-Norge. De beskriver ulike typer av – og stadier hos – forfatterstudentene. De kan vekselvis være «sauer, vakthunder og ulver». Vi lærer hvordan studiet har bidratt til både å konstituere og til dels radikalt utfordre den forståelsen av sakprosa som har vært dyrket fram særlig i forskningsmiljøet ved Universitetet i Oslo.
Bokas redaktørtrekløver er svensk-norsk: Sakprosaforskerne Catharina Nyström Höög, Henrik Rahm og Gøril Thomassen Hammerstad har redigert boka på utmerket vis. I deres innledningskapittel introduserer de termen og fenomenet sakprosa for et internasjonalt publikum og presenterer denne nordiske forskningstradisjonen i lys av teoretiske retninger som har stått sentralt. Dette gjelder blant annet dialogisme, sjangerteori, diskursstudier og, særlig de siste årene, undersøkelser av tekst forankret i hverdagens sosiale praksis hvor multimodale tekster inngår i kjeder av handlinger og ytringer. Redaktørene forteller også om bakgrunnen for denne bokutgivelsen: Den springer ut av en nordisk workshop-serie som sakprosaprofessor i Helsingfors Pirjo Hiidenmaa prisverdig tok initiativet til i 2017.
Fjellføreren Sakprosa
Selv tar jeg i avslutningskapitlet leserne med på en vandring i høyden der jeg lar selve sakprosabegrepet være en «fjellfører» som peker ut fem steder eller topoi hvor jeg mener begrepet gir forklaringskraft: byen, maurtua, koret, tingstedet og grenselandet. I byen finnes både den store offentligheten og de mange del-offentlighetene. Arbeidslivets maurtue er i stadig høyere grad bygd opp av tekster. Sakprosatekster er nesten uten unntak et kor av stemmer, men gjerne et «homofont» kor, hvor ulike stemmer akkompagnerer hovedstemmen. På tingstedet, som her også omfatter parlamentet (jf. Storting) forhandler aktørene og tar avgjørelser via autoritative sakprosasjangere. Og både i litteraturen og hverdagsprosaen finnes det flust av ytringer i grenselandet mellom fakta og fiksjon. Det kan være en trussel mot demokratiet, som når en Trump kringkaster sine løgner og halvsannheter, og det kan være en hjelp til erkjennelse, både når en Knausgaard vever sammen det dokumentariske og det oppdiktede og når den god pedagogen griper til gode historier og eventyr.
Men hvordan skal ordet «sakprosa» oversettes når dette nordiske begrepet internasjonaliseres? I boka gjøres det et framstøt, med sterk støtte i mitt sluttkapittel, for å innføre sakprosa som et nytt idiom i engelsk, på linje med «slalom» og «ombudsman». Forslaget er langt på vei gjennomført i boka. Men det er jo også andre forslag og annen faktisk ordbruk i omløp. Verken fjellførere eller sakprosaprofessorer greier alene å innføre et nytt idiom, heller ikke å få gjennomslag for det kompliserte «subject-oriented prose» eller å ta livet av det negative non-fiction.
Nordisk forskning om sakprosa har vært ganske vital siden dette fagfeltet ble myntet ut for rundt tretti år siden. Svært mye er publisert på skandinaviske språk, ikke minst gjennom tidsskriftet Sakprosa. Etter at den norske regjeringen nylig innførte tiltak for å styrke norsk fagspråk i akademia, har enkelte opponert og stilt seg sterkt kritiske til verdien av å publisere på andre språk enn engelsk, jf. dette intervjuet med statsviteren Tore Wiig i Forskerforum. I sakprosamiljøet har vi vært tilhengere av en parallellspråklig praksis og vil nok fortsette med det. Men kanskje har vi vært for lite vendt mot verden utenom Norden, og det er på høy tid med en samlet internasjonal publikasjon som bramfritt bruker sakprosabegrepet som forståelsesramme. Det skal ikke bli den siste, og i neste bok vil trolig den litterære sakprosaen få en bredere plass.
Johan Tønnesson
Catharina Nyström Höög · Henrik Rahm · Gøril Thomassen Hammerstad (red.) Perspectives on the Discourse of Things. Sakprosa Texts Helping Us Navigate and Understand an Ever-changing Reality. Palgrave Macmillan 2023, 166 s.
