Forskningsseminaret “Den litterære sakprosaen i nordisk skriftkultur” fikk litt av en avslutning da noen av landets fremste sakprosaforfattere, forleggere og kritikere møtte forskerne til panelsamtale. Lytt til samtalen i podkasten SAKLIG!
Rundt bordet satt mangeårig kritiker i Morgenbladet og forfatter Bernhard Ellefsen. Forleggerne var representert ved forlagssjef i Kagge forlag Tuva Ørbeck Sørheim og forlegger i Press Trygve Riiser Gundersen, som for lesere av Sakprosasiden også vil være kjent som forfatter av den Brageprisvinnende boka Haugianerne. Enevelde og undergrunn (2022). To andre forfattere var til stede – Jan Grue er utenom forfattervirksomheten professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Sist men ikke minst deltok Åsne Seierstad, som knapt trenger en introduksjon, men altså verdenskjent journalist og forfatter av en rekke litterære sakprosabøker, sist Afghanerne fra 2022. Samtalen ble ledet av professor i sakprosa Johan Tønnesson.
Hvilke tanker har panelet gjort seg opp om betydningen og virkningen i samfunnet av bøkene de skriver, anmelder og utgir? Burde vi simpelthen forkaste skillet mellom fiksjonen og sakprosaen? Hvorfor må bøkene til Grue og Seierstad skrives som nettopp sakprosabøker? Hva er verst, en akademisering eller en “journalistifisering” av sakprosaen? Og hva spurte Tony Blair Åsne Seierstad om da de møttes i Buckingham Palace!?
Sakprosabøker blir ofte mottatt med størst interesse for saken, mens med skjønnlitteraturen går man inn på språkets musikk og poetiske funksjon. Det er ikke fullstendig sant, men det er litt sant. Finnes det en interesse for at også sakprosaen er litterær?
–God litteraturkritikk er forplikta på leseropplevelsen, enten det er sakprosa, skjønnlitteratur, i grenseland eller noe annet, forteller Ellefsen.
Men hva slags kritikk ønsker Åsne Seierstad seg av sin neste bok?
–At kritikeren har fått en helt ny erkjennelse og en helt ny forståelse av dette temaet. Det henger aller høyest om noen har tenkt en ny tanke. Jeg er litt skuffet på vegne av Afghanerne. Kritikerne har vært litt vel uinteresserte i deres skjebne.
Hør SAKLIG! med bonusepisode om litterær sakprosa
SAKLIG! er en podkast om sakprosa og retorikk fra Forskningsmiljøet Sakprosa ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved universitetet i Oslo. Her ønsker programlederne Johan Tønnesson, professor i sakprosa, og retoriker, Signy Grape, å invitere en gjest eller to til en samtale med utgangspunkt i den prosaen som tar for seg ALT.
Podkasten kan høres i Spotify, Apple podcasts, fra UiOs nettspiller, eller lastes ned i podkast-appen du bruker til vanlig.
«Utgangspunktet er at enkelte tekster hever seg over spørsmålet om fiksjon eller ikke-fiksjon. Spørsmålet er ikke så relevant. Det gjelder for eksempel lovtekster. Det er ikke så interessant om de er fiktive eller ikke-fiktive. Spørsmålet er irrelevant. De innsetter den virkeligheten de skriver om. Vi bruker nasjonalsangen som eksempel. Er det fiksjon eller ikke-fiksjon? Den gjør noe mer enn å vise til en fiktiv eller ikke-fiktiv verden. Hvis vi tenker at denne modellen ligger flatt, så hever denne dimensjonen seg over arket.»
(SAKLIG! Ep. 12 om sakpoesi)
Sånn kan et stykke sakpoesi se ut! Sakpoesi er, ifølge Erik Skyum-Nielsen i en artikkel i nyeste nummer av Sakprosa, «tekster med løs bagkant og med genresignalerende anvendelse af poetiske virkemidler», men altså også sak: «Sagpoesi sammenknytter det poetiske og det faktuelle.» I denne bonus-episoden av podkasten SAKLIG! kan du høre panelsamtalen fra lanseringen av nevnte nummer.
Denne bloggen og fagmiljøet den er tilkoblet, handler om og lever for sakprosa. Sakprosa atskiller seg fra fiksjonslitteraturen, kjent nok gjennom den engelskspråklige termen non-fiction. Men denne motsetningen handler om sakprosa-begrepets første ledd, sak. Hva med det andre leddet? Finnes det en sakpoesi? I siste nummer av tidsskriftet Sakprosa lyder svaret «Ja, den finnes.»
Sakpoesi-begrepet har en ganske kort historie. Fra tidligere har begrepet blitt brukt som sjangerbenevnelse i litteraturhistoriografien og av forfattere selv. Det er nok Stuelands Eilert Sundt-tilstanden (2019) som er det mest kjente eksempelet. Som signalisert ovenfor betegner sakpoesi at teksten ikke er prosaisk, men poetisk. I tillegg til dette dreier den seg først og fremst om saken. Dette med saken er kjente takter fra sakprosabegrepets far Rolf Pippings program for sakprosaen fra 1938: «Här kommer allt an på sak.» I tidsskriftet presenterer imidlertid litteraturviter og kritiker Erik Skyum-Nielsen verdens første definisjon av sakpoesi:
«Ved sagpoesi forstås tekster med løs bagkant og med genresignalerende anvendelse af poetiske virkemidler (anafor, allitteration, repetition, rytme, enjambement, billedsprog, strofekomposition, mv.), som formidler en virkelighed derved, at de rummer en form for sandhedspåstand, kommunikerer visse konkrete erfaringer og/eller inddrager facts, gerne i form af navne, dyrenavne, stednavne, tal, årstal mm., idet de samtidig som regel rummer holdningstilkendegivelse med henblik på påvirkning af læseren i en bestemt historisk, tit også politisk situation. Sagpoesi sammenknytter det poetiske og det faktuelle, fremføres undertiden mundtligt i form af taler eller dele af taler og offentliggøres overvejende i aviser, tidsskrifter og radio og som (dele af) digtsamlinger med eller uden særlig genresignatur.»
I Skyum-Nielsens bidrag til temanummeret trekker han en linje i dansk sakpoesi med startpunkt hos poetene Knud Sørensen og Thorkild Bjørnvig via Inger Christensen og Klaus Høeck til Yahya Hassan, Lars Skinnebach og Caspar Eric.
Inger Christensen er også en sentral figur i bidraget til filosof og stipendiat i litteraturvitenskap Margit Ims. Ims skriver om bildeboka Hva var det hun sa? (2014) av forfatter Agnar Lirhus og illustratør Rune Markhus, som bygger på nettopp Christensens Alfabet (1981). Det er et økokritisk perspektiv i sentrum for lesningen, og Ims viser hvordan bildeboka inneholder en spenning mellom poetiske og saklige språklige registre. Siden dette er en bildebok, legger Ims også vekt på hvordan samspillet mellom bilde og skrift skaper et enda større rom for meningsskaping, noe som understreker det spesifikt sakpoetiske ved verket.
Selvsagt er også sakpoesien tema i lederartikkelen til redaktørene Johan Tønnesson og Mads Breckan Claudi. I den har de laget en modell for å tydeliggjøre de generiske dimensjonene ved begrepet:
Den vertikale y-aksen representerer verkenes karakter av fiksjon og ikke-fiksjon. Dette er den sentrale aksen som sakprosa gjerne defineres langs, som motstykket til «skjønnlitteratur». Langs x-aksen er kontinuumet prosa-poesi lagt. Dette blir presisert som teksters respektive referensielle og poetiske språkfunksjon, et begrepsapparat med gjeld til Roman Jakobson. Men modellen vekker også til live en Pandoras eske av sjangerhistoriske og -teoretiske stridsemner: Er lyrikk fiksjon? Hvilke begreper er presise, dikt, lyrikk, eller poesi? Konnoterer sak fakta, og hvordan avleser vi egentlig virkeligheten i litterære verk? For ytterligere å komplisere denne sjangerdiskusjonen, legger de til en idé om også en performativ, eller handlende, dimensjon som kan gjelde disse tekstene. Når tekstene blir performative på denne måten, når de gjennom sitt språk og sitt innhold sikter mot å endre verden, «hever de seg også over spørsmålet om fiksjonalitet eller saklighet,» ifølge redaktørene. Sakpoesien er foruten dette i modellen definert som ikke-fiksjonell poesi, og vi finner igjen flere av verkene som går igjen i temanummeret som eksempler.
Ett av disse er Nordlands Trompet (1739), som i artikkelen til litteraturviter Ronny Spaans blir underlagt en grundig litteraturhistorisk ransakelse. Petter Dass’ verk har gjennom historien blitt lest på forskjellige måter, ikke minst i romantikken, hvor blant andre Welhaven befestet verket som et slags nullpunkt for vår nasjonale skjønnlitteratur. I artikkelen ser Spaans på hvordan danske og norske litteraturhistorier har dekket det berømte topografiske verket. Det dukker opp motstridende fortolkninger og definisjoner av sjangertilknytninga til Nordlands Trompet, men dette rydder altså Spaans opp i. Til slutt konkluderer han: «Nordlands Beskrivelse er unik i kombinasjonen sin av inspirasjon frå eldre topografisk-humanistisk dikting på rim og av ein naturvitskapleg metode som etter kvart blir assosiert med prosaisk framstilling – heilt til naturvitskap og poesi skil lag.»
Dette er verken start- eller sluttpunkt for sakpoesi-begrepet. Vi ønsker at begrepet lever videre, og inviterer derfor til videre refleksjon om forholdet mellom sak og poesi: «Vi håper at bidragene her i tidsskriftet ikke bare er opplysende, men at de stimulerer til videre kartlegging og utforsking av sakpoesien selv og av sakpoesiens muligheter – både hos det lesende publikum, hos forskerne og hos poetene selv.», avslutter Tønnesson og Claudi.
Det har sannsynligvis vært over 1000 stavkirker i Norge – i dag er det kun fattige 28 igjen. Lenge ble altså ikke stavkirkene sett på som særlig bevaringsverdige. Når, og ikke minst hvordan, snudde synet på stavkirkene, fra noe rivningsverdig og ikke-norsk, til vårt fremste nasjonale symbol?
Det finnes vel knapt noe mer saklig eller prosaisk enn det offentlige dokumentet. Men på tross av denne nøytrale og nøkterne innpakningen, er dette tekster som utøver makt – veldig mye makt. Hvordan skal vi forstå disse tekstene? Og finnes det poesi i det prosaiske? I denne episoden av SAKLIG! har vi snakket med den helt ferske førsteamanuensisen i sakprosa Hilde Reinertsen.
Statsminister Jonas Gahr Støre sliter. Det er krig i Ukraina, galopperende strøm- og matvarepriser, og ikke minst gjør regjeringen det elendig på målingene. Kan Støre bruke årets nyttårstale til å samle nasjonen og lede oss ut av krisa? Trenger regjeringen en ny månelanding?
Gjest er Tor Gaute Syrstad, statsviter og psykolog, nå stipendiat ved Institutt for statsvitenskap, der han forsker på følelser i norsk politikk. I sin masteroppgave analyserte Syrstad danske nyttårstaler. Kan vi i denne episoden av SAKLIG! gi statsministeren noen gode råd?
Hvordan forstår humanister og samfunnsvitere demokratiet? På øvre Blindern er disse to universitetsfakultetene vendt mot hverandre, men ofte er avstanden dem imellom mye lengre enn den korte gåturen over plassen. Hvorfor mener noen statsvitere at tekst bare er garnityr? I denne episoden av SAKLIG! skal vi snakke om hva som skiller og forener retorisk tekstanalyse, og samfunnsvitenskapelig tekstanalyse.
Vi har lurt med oss statsviter Øivind Bratberg over plassen fra SV-fakultetet og inn HF-studio. Han er forkjemper for den såkalte fortolkende statsvitenskapen, og har skrevet boka Tekstanalyse for samfunnsvitere (2021). Vi har også invitert Charlotte Hidle, universitetslektor ved ILN, som nettopp har gjort en dokumentanalyse av klimapolitikk i sin masteroppgave.
I møte med NAV kjenner mange på frustrasjon og skuffelse. Disse følelsene blir ofte luftet i chat-samtaler med veilederne i NAV. I en ny artikkel i tidsskriftet Sakprosa analyserer tre forskere den digitale interaksjonen mellom brukere og veiledere i NAV-systemet i situasjoner der brukerne retter kritikk mot oppfølgingen de får fra NAV. Måten veilederne tar imot kritikken på virker selvsagt inn på brukernes oppfatning av NAV og det videre samarbeidet. I artikkelen finner forskerne at veilederne sjelden svarer eksplisitt på brukernes kritikk, men heller velger andre veier for å møte deres behov.
Vi har alle en helse, så hvordan snakker vi om den? Ofte er vi på vårt mest sårbare når vi er pasienter eller pårørende og møter helsespråkets mektige sjangre. Blir språket medisin – eller fremmer det snarere uhelse?
Under koronapandemien fikk kommunikasjonsfolket seg en slags revansje – det ble tydelig for de fleste hvor livsviktig det er med et godt språk rundt helsa vår. Samtidig er det likevel fortsatt meget mulig å bli møtt av en lege som ser mer på PC-en enn på pasienten sin. Og fortsatt er det lite trolig at sjangre som journalen og epikrisen din, eller pakningsvedlegget til medisinen din, gir særlig mening. Hva gjøres fra legestanden for å sikre et språk som vi kan forstå?
Hva om du satt på tiltalebenken i en rettssak, og det var en jurist som fikk jobben med å analysere DNA-bevisene mot deg eller vurdere om fingeravtrykkene var dine? Det ville vært utenkelig – i norske rettssaler er det en hel stand av eksperter, slik som rettsmedisinere, rettsodontologer, rettspsykiatere og andre eksperter. Men ett stort unntak finnes – språklige bevis er opp til nesten hvem som helst å tolke. Så hvor er rettslingvistene?
Pisser eller tisser menn? Og hvem kalte tidligere justisminister Tor Mikkel Wara for en RASISIT? Med Bertheussen-saken, der kona til Wara i 2021 ble dømt for blant annet trusler mot ministeren og for å ha skrevet falske tilståelsesbrev, fikk rettslingvistikken en slags norsk fødsel. Språkeksperten som ble brukt i rettssaken fikk kritikk for å ikke basere den språklige analysen sin på forskning, og statsadvokaten mente at «hvem som helst» kunne se at språket i brevene var tilgjort. Men hadde man gjort en rettslingvistisk analyse ville man i motsetning til hva språkeksperten hevdet, funnet ut at jo, menn sier både at de tisser og pisser…