Erika Fatlands kritikerroste bok «Høyt» (2020) har fått den heller tvilsomme æren å være eksemplet som understøtter problembeskrivelsen når boka ikke kom gjennom det svært trange nåløyet i Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa (VG, 27.10). Bare 25 prosent av påmeldte sakprosabøker blir kjøpt inn, mot 86 prosent av fiksjonslitteraturen. Med Fatland som eksempel er det åpenbart at det ikke er en kvalitativ vurdering alene som gjemmer seg bak prosentmarkøren, men pengesekkens størrelse. Dominoeffekten er åpenbar: For forlag og forfattere er sakprosa en økonomisk risikosjanger med stor betydning for de involverte. Det har igjen implikasjoner for den allmenne offentlighetens tilgang på litteratur som speiler den virkeligheten vi står og går i, og med det den offentlige samtalen – vårt demokrati. Å komme til orde krever blant annet, etter at forlag har satset og boka er trykket, strukturer som sikrer at sakprosa av høy kvalitet gjøres tilgjengelig for folk flest.

Denne uka kom rapporten «Logikker i strid» (Lars J. Halvorsen, Anemari Neple og Paul Bjerke (red.)), en gjennomgang av Kulturrådets virkemidler på litteraturfeltet. Rapporten er utarbeidet ved Høgskulen i Volda, og omfanget på nær 500 sider peker mot en grundig vurdering av Kulturrådets rammebetingelser. Her foreslås det blant annet at sakprosa og fiksjonslitteratur sidestilles i innkjøpsordningen, og med det gjøre innkjøpsordning for sakprosa automatiske etter modell for skjønnlitteraturen. Et annet tiltak som løftes fram er å kontinuerlig kunne melde på bøker for å redusere tida mellom lanseringsdato og bibliotekenes tilgang på ferske bøker.

Det alle visste

For Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) er dette godt, men også gammelt nytt. Arne Vestbø i NFFO sier til BOK365 at de ikke er overrasket over rapportens innhold, men at det er gledelig at dette nå tydeliggjøres og med klare anbefalinger om hva som må til:

«Det føles bra. Det er flott for oss at det finnes et kunnskapsgrunnlag å bygge videre på. Men det er bare et steg på veien, som Kulturrådet uttaler så sitter ikke de på pengene selv og dette vil koste penger. Det er viktig at politikerne følger opp med bevilgninger. En samlet stortingskomité har sagt at de vil se på sakprosaordningen, og senest i et møte med kulturministeren pekte han på denne utredningen som et viktig grunnlag for politikkutformingen videre. Vi er veldig glade for at denne rapporten er så tydelig, samtidig ser vi at jobben ikke er gjort».

Politisk handlekraft?

En fattig trøst for Erika Fatland dette, som altså fikk rollen som «avslaget-man-ikke-skulle-tru-at-kunne-finne-sted». For den videre, politiske håndteringen av innkjøpsordningens finansielle vilkår og demokratiske formål, så er det et visst håp i sikte om stortingskomiteen og kulturministeren står ved sine ord – de kan i hvert fall ikke skylde på et manglende kunnskapsgrunnlag.

Merete Pettersen

Jeg lot meg begeistre av Bernhard Ellefsens kommentar i Morgenbladet der han slår fast at «Sakprosakritikken kan hvis den vil». Samtalen som fødte Ellefsens tekst, fant sted under Kritikerlagets nylig avholdte debatt om «Sakprosakritikkens svikt», og litteraturforskeren Tore Rems påstand om «kritikkens fallitt». Sammen med Kjartan Fløgstad og Espen Søbye har Rem skrevet boka På æren løs. Krigen, litteraturen og æresretten (2020) som et svar på Forfatterforeningens symbolhandling under 125 års jubileet i 2018.

I boka kritiserer forfatterne Forfatterforeningens avgjørelse på bakgrunn av det de mener er et langt større og et mer komplekst bilde enn det beklagelsen legger til grunn, og er kritiske til kildene, forståelse av disse og mangler som oppstår når perspektiver som skrives fram mangler en produktiv dissonans. Som anmelder av boka, Frode Lerum Boasson i Morgenbladet, sier det: «for forfatterne var «beklagelsen like historieløs som den var hodeløs»».

Sakprosa som historisk dreieskive

Stridens kjerne skriver seg tilbake til Forfatterforeningens organ æresretten, som etter krigen ekskluderte 18 NS-medlemmer og gav 17 andre irettesettelser eller straff. Mer enn 70 år etterpå velger Forfatterforeningen å utstede en offisiell beklagelse til navngitte forfattere. De samme forfatterne står det strid om den dag i dag når det kommer til handlinger begått under krigen, og dette ble startskuddet for temmelig steile fronter som ser på saken fra svært ulike perspektiver. Det som er virkelig faglig interessant i et sakprosaperspektiv, er at dette kan leses inn i en større debatt om sakprosakritikk og hva som bør ligge i utøvelsen av denne – og ikke minst hvorfor: Kunnskapsproduksjon innebærer re-kontekstualisering og intertekstualitet i mer eller mindre skjønn forening, og publikum trenger at kritikeren kan si noe substansielt om teksters innhold og påstander. En stor del av kritikken dreier seg altså om svake kritikker fra kritikere som i sin tur blir brukt som sannhetsvitner av Forfatterforeningen av i dag: «Hadde ikke anmelderne sovet på vakt under mottagelsen av Hans Fredrik Dahl og Dag Solhjells Men viktigst var æren (2013) og Petter Normann Waages biografi om André Bjerke (2018), ville hele kalabalikken vært unngått, antyder Rem» (Ellefsen i Morgenbladet)

Les!

Ellefsen skriver at Rem har to overordnede krav til kritikeren: Ikke å overta forfatternes perspektiver betingelsesløst, og at sakprosabøker bør møtes med «kunnskap som overskrider tekstens egen fremstilling». Til det første skriver Ellefsen at utenom å være påpasselig med egen lesning, vil det være et godt grep å lese seg opp på annen litteratur som kan belyse verket man har for hånden. Til det andre så bør en rett og slett gjøre mer av det samme: Les! Da tillegges sakprosakritikeren implisitt både ordna arbeidsforhold og godt nok med tid, for jeg tenker, i motsetning til Ellefsen, at dette må være en ganske krevende jobb: 1. Å orientere seg på feltet som saken hører hjemme i, 2. å lese, 3. å finne relevante tekstpartier for med tyngde å kunne hevde det ene eller det andre. Men så er jeg jo heller ikke en dreven kritiker, og som normative grep å strekke seg etter for etterrettelighetens skyld applauderer jeg ansvaret kritikeren får. Men det er kanskje ikke alltid viljen det står på, men tiden man opplever å ha til rådighet.

Ring en akademiker

Dette skal selvfølgelig ikke forstås som et forvirret forsvar for slappe kritikker som snakker forfatterne etter munnen, og som ikke evner å belyse et verk i en større kontekst, men heller et vennlig råd til sakprosakritikeren om å benytte seg av de kapasiteter på feltet som allerede finnes – i akademia. Få er de som har utømmelig oversikt over et felts kunnskapsproduksjon, men å samtale med en kunnkapssøkende anmelder i pressen inngår jo strengt tatt i forskerens formidlingsansvar. På den måten kan også, om vi er riktig heldige, sakprosakritikker avføde nye diskusjoner både innafor og utenfor det akademiske, og kritikeren kan utøve sitt fag som en hybrid versjon av generalisten og spesialisten. Men det krever at kritikeren skjønner denne siden ved sin gjerning og stiller krav til seg selv, og som Ellefsen skriver: «Sakprosakritikken skal (i det minste noen ganger) sikre kontinuiteten – ikke minst ved å holde nye kunnskapsbidrag opp mot gamle»

Merete Pettersen

I klassekampens bokbilag den 3. oktober høvles det i flere himmelretninger når Geir Pollen anmelder Erika Fatlands siste reiseskildring, Høyt – En reise i Himalaya (Kagge forlag, 2020). Men treffer Pollen selv planken når alt kommer til alt?

I min lesning av Pollens tekst føler jeg meg kallet til å fokusere med det skeptiske øyet fra begynnelse til slutt. Allerede i ingressen slås det fast at «Erika Fatland tåkelegger møtet mellom det fremmede og det kjente», og stort verre kan en sakprosaforfatter neppe tiltales. Nå bedriver jo Pollen selv sakprosa, og det er fristende å re-posisjonere ovennevnte uttalelse opp mot hans egen tekst. For her er det snakk om å lukke mulige innganger til Fatlands bok på mer eller mindre subtilt vis, ved en gjennomgående mistenkeliggjøring av Fatlands reise som et mulighetsrom i sakprosaens tjeneste og ikke minst av Fatlands egen person som «den reisende».

Astrologer og Oslo helseråd

Et eksempel: Nå har hun igjen vært ute på tur, kan vi lese. Igjen. Og der «Møtet med det fremmede [ikke] framkaller (…) brudd, sprekker, tomrom verken i teksten eller i konteksten (…) men skrives lett og flytende inn i en stor, sømløs fortelling som helt og holdent er den vestlige reisendes egen», og som «(…) illustreres enklest med de hyppige monologene og dialogene som representanter for de fastboende står klare med overalt hvor forfatteren kommer (…)». Ligger det ikke noe insinuerende i dette utsagnet? For hva er det som er så pussig med at folk er hyppe på å preike med folk som åpenbart viser interesse for deres liv? Med mindre man legger til grunn at disse utsagnene egentlig ikke representerer andre enn Fatland selv: Her viser Pollen til en landsbyastrolog i Bhutan som i Fatlands tekst er talefør og klar i tanken (selv uten formell utdannelse!), og det får ikke Pollen
Les mer «Å rette baker for smed – Pollen møter seg selv i døra» →