Hvilke perspektiver på skandinavisk skyld, privilegier og forestillinger om den Andre møter norske ungdommer i skolen? Og hvordan bør vi formidle disse perspektivene? Dette er noen av spørsmålene som søkes besvart i den nye antologien Åpne dører mot verden. Norske ungdommers møte med fortellinger om skyld og privilegier (red. Elisabeth Oxfeldt og Jonas Bakken), som er resultat av forskningsprosjektet Scanguilt: Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid. Det tverrfaglige prosjektet undersøker hvilke strategier vi benytter oss av for å håndtere skammen vi føler når vi – stadig oftere – konfronteres med egne privilegier i forhold til den Andre, og hvordan disse kommer til uttrykk i film, tv, litteratur, lærebøker, nyhetssaker og andre former for kulturelle uttrykk. Et overordnet forskningsspørsmål er i hvilken grad fortellingene bidrar til reell politisk handling for å utjevne forskjellene mellom Oss og Dem, og prosjektet har selv som uttalt agenda å bidra forandring ved å legge til rette for opplyst debatt om skandinaviske skyldfølelser.
Når borgerne i et land ikke forstår hva det offentlige skriver, utfordres demokratiet og rettsikkerheten. Klarspråkfeltet, representert både ved forskere og utøvere, har lenge balet med utfordringer knyttet til sikring av klart og forståelig språk i offentlige tekster. Men hva vil det egentlig si at noe er klart formulert?
Klarspråkprosjektet, et forskningsprosjekt med utspring i en samarbeidsavtale mellom Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) og Det juridiske fakultet, står nå ansvarlig for å arrangere en forskningskonferanse om klarspråk. Konferansen finner sted 22.-23. mai 2018 i Professorboligen. «I denne tverrfaglige konferansen vil vi samle relevante forskningsmiljøer i Skandinavia for å utforske klarspråkpolitikkens uttalte mål; å fremme demokratiet og rettssikkerheten», heter det i konferansens call for papers.
Visste du at Forskningsmiljøet Norsk sakprosa har laget en søkedatabase (sakbib.no) der du som forsker og student får hjelp til å finne relevant litteratur om sakprosa? Nå er forskningsmiljøet også i ferd med å utrede muligheten for utvide databasen til å dekke sakprosaforskning fra hele Norden. Men hvordan avgrenses egentlig sakprosaforskning fra andre forskningsfelt, og hvordan avgjør man hvilke kategorier bidragene skal plasseres i?
Ideen om å lage en forskningsbibliografi kom opp allerede i det første norske sakprosaprosjektet, Forskningsprosjektet Norsk Sakprosa, som ble avsluttet i 1998. Den gang ble arbeidet etter hvert lagt på is, og det var først da Johan Tønnesson og Ommund Vareberg, i samarbeid med biblioteket på Høgskolen i Vestfold, satte inn støtet i 2014 at databasen fant sin endelige form. Publikasjonene i basen er merket med publikasjonstype, nøkkelord og kategorier, noe som gjør det lett å avgrense søk slik at du enkelt og raskt kan finne det du er ute etter. I tillegg kan du sortere publikasjonene etter forfatternavn eller utgivelsesår. Det er lagt ned mye arbeid i taksonomien, og tanken er at kategoriseringen av de enkelte forskningsbidragene skal fungere på en slik måte at du som bruker får en opplevelse av å sitte på kontoret til en kvalifisert veileder med oversikt over alle forskningspublikasjoner på det aktuelle feltet.
Henrik Svensen er sakprosaforfatter og geologiforsker ved Universitetet i Oslo. Han har engasjert seg sterkt i debatten om vilkår for god forskningsformidling og vant Forskningsrådets formidlingspris 2017.
Johan Tønnesson er sakprosaprofessor ved UiO, og har sammen med Merethe Roos redigert den nye utgivelsen Sann opplysning? Naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire århundrer
I nyeste utgave av Prosa skriver Henrik Svensen og Johan Tønnesson om populærvitenskapbegrepet og behandlingen av kategorien i programserien ”Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa”. I serien ble sjangeren, som oftest forbindes med naturvitenskapelig formidling, utvidet med formuleringen «herunder samfunnsvitenskap og humaniora». De to forskerne, som sammen med Nina Kristiansen satt i ekspertpanelet som i programserien diskuterte topplisten over populærvitenskaplige titler, skriver nå at de mener for få bøker med naturvitenskapelig innhold nådde opp i kåringen. De tolker resultatet som et uttrykk for sjangerens marginaliserte posisjon i litteraturoffentligheten, og stiller spørsmål om hvorvidt begrepet i seg selv kanskje også virker marginaliserende, da det kan gi assosiasjoner til ”barnslig forenkling”. Slik kan begrepet i følge de to gi et misvisende inntrykk av hva de gode forfatterne på området driver med; nemlig å gjøre det kompliserte mer tilgjengelig for oss via sofistikerte litterære grep. En måte å motvirke denne feiloppfatningen på, kan i følge forskerne være å la populærvitenskapsbegrepet, i hvert fall delvis, erstattes med naturvitenskapelig sakprosa:
Vårt forslag er naturvitenskapelig sakprosa, med samfunnsfaglig og humanvitenskapelig sakprosa som nære slektninger. «Naturvitenskap» må her få lov til å omfatte både medisin, teknologi og matematikk. «Sakprosa» er nå en veletablert betegnelse på litteratur hvor det er god balanse mellom etterrettelighet i sak og en leservennlig omgang med prosaen.
Nina Wiig har skrevet masteroppgave om innholdsmarkedsføringens etos.
Innholdsmarkedsføring, eller «content marketing», har virkelig vært i vinden de siste årene. Dette er markedsføring hvor innholdet skal være så attraktivt at publikum har lyst til å lese det. Slik skal selskaper kunne styrke sin merkevare og bedre relasjoner til leserne. Ressurser sprøytes inn i denne typen markedsføringsstrategier, både i selskapenes egne markedsføringsavdelinger og i byråer som spesialiserer seg på innholdsmarkedsføring. DNB har bygget en egen redaksjon med nyhetsdesk og morgenmøter, for å finslipe innholdet sitt før det publiseres på internett og sosiale medier. Selskapene selv har altså stor tro på innholdsmarkedsføring, men hvordan virker det egentlig?
Initiativtaker til søknaden om nordiske forskningsmidler var Pirjo Hiidenmaa, professor i facklitteratur ved Helsingfors universitet.
Et nordisk nettverk for sakprosaforskning har blitt bevilget støtte til nytt samarbeidsprosjekt. Nordisk samarbeidsnemnd for humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning (NOS-HS), som er et samarbeidsorgan for de nordiske forskningsrådene, har gitt nettverket 436 860 svenske kroner, som skal dekke gjennomføringen av fire workshoper i Norge, Sverige, Finland og Danmark i løpet av 2018 og 2019. Workshopene er planlagt å ta for seg dreiningen mot det visuelle og det affektive i dagens sakprosatekster, utviklingen av og status for den nordiske sakprosaboka, nordisk sakprosa i møte med det internasjonale, samt retorikkens rolle som forvalter av kritiske perspektiver i sakprosaundervisningen.
Forskerne bak søknaden er initiativtager Pirjo Hiidenmaa fra Finland, Johan Tønnesson og Kjell Lars Berge fra Norge, Christina Matthiesen og Jack Andersen fra Danmark, og Per Ledin og Catharina Nyström Höög fra Sverige. Prosjektet skal bidra til å skape oversikt i et nytt forskningsfelt hvor utviklingen skjer raskt på mange steder samtidig, samt utvikle og styrke nettverk mellom sakprosaforskere på tvers av landegrensene. Prosjektet vil i hovedsak rette seg inn mot tekstanalyse og tekstnære forskningsmetoder fra litteraturvitenskap og lingvistikk, men åpner også for andre disipliner som retorikk, literacy og litteratur- og vitenskapssosiologi.
Bilde av bokens forside. Motivet er hentet fra det store naturhistoriske verket Histoire naturelle, générale et particuliére av den franske naturforskeren Georges Louis Leclerc de Buffon (1707–1788).
Av Ida Skjelderup
Hvorfor står naturvitenskapen så svakt i norsk og nordisk litterær offentlighet i dag? Hvilken rolle har kristendommen spilt i vår forståelse av natur? Og hvordan har forholdet mellom natur- og kulturfagene utviklet seg de siste fire hundre årene? Et forfatterteam bestående av én paleontolog, én fysiker, to medisinere, én filosof, samt flere historikere og forskere i litteratur-, språk- og tekstvitenskap har i utgivelsen Sann opplysning? Naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire århundrer (Cappelen Damm Akademisk) gått sammen om å lete etter svar på disse spørsmålene. Antologien består av 17 bidrag hvor alle har som mål å frembringe kunnskap om naturvitenskapens plass i offentlige sammenhenger som skole, helsevesen og litteratur fra 1600-tallet og fram til i dag.
Entusiastiske lesninger
Bidragene er tekstnære studier av sakprosatekster i ulike former; bøker, tidsskrifter, aviser og reklametekster. Redaktørene, Johan Tønnesson og Merethe Roos, har hentet inn bidrag som forholder seg tett til empirien, og som gjør det kompliserte stoffet mer håndterbart for leseren. Selv beskriver de bidragene som entusiastiske lesninger av tekster om alt fra jordskjelv på 1600-tallet, fugleliv og filosofi på 1700-tallet, via unionsgeografi, medisin, darwinisme, skole og forskersamarbeid på 1800-tallet og skipsforlis, sex, kjønn, idrett og o-fag på 1900-tallet – fram mot dagens diskusjon om hvordan medisinsk vitenskap bør drives og formidles. Paleontolog Jørn Hurum gjør eksempelvis en undersøkelse en slottsprests både geologiske og teologiske forklaring på et rykende ferskt norsk jordskjelv, mens tekstviter Kjell Lars Berge analyserer naturen som Guds bok, og litteraturviter Mads Claudi ser på fremstillinger av avisenes omforming av Titanic-forliset til politisk forskningsformidling. Et annet eksempel fra boka er historikeren Kjerstin Bornholdts redegjørelse for hvordan medisineren Carl Schiøtz skapte den svake, nordiske kvinnekroppen.
Pro-recovery-bevegelsen har vokst frem som en motvekt til den mer omtalte pro-ana-bevegelsen, hvor man i sistnevnte motiverer hverandre til ekstrem slanking og opprettholdelse av spiseforstyrrelser. I pro-recovery-miljøet støtter og motiverer man hverandre på veien mot å bli frisk fra spiseforstyrrelser, hovedsakelig gjennom å dele bilder av seg selv og matretter, og lengre skriftlige tekster som skal inspirere til å kjempe mot spiseforstyrrelser og kroppspress fra samfunnet. Pro-recovery-miljøet har blitt spesielt stort på det sosiale bildedelingsmediet Instagram, der hashtagger som #anorexiarecovery og #prorecovery er brukt over en million ganger.
I min avhandling har jeg sett nærmere på 33 innlegg fra fem offentlige, populære Instagram-profiler med såkalt pro-recovery-stoff som hovedtema. Formålet var å beskrive hva som kommuniseres og hvordan mening skapes og forhandles om i disse tekstene.
Fillip-André Baarøy har skrevet masteroppgave om Mitt Romneys tale for å stoppe Trump
Av Fillip-André Baarøy
Det var ikke til å tro. Stikk i strid med meningsmålinger og eksperters spådommer, ble Donald Trump valgt til USAs president 8. november 2016. Realitystjernen som ble ledd av da han lanserte sitt kandidatur i juni 2015, kunne feire valgseieren sytten måneder senere.
I etterkant var det store spørsmålet: Hvordan kunne det skje? Jeg som masterstudent i retorikk ville undersøke hvilken rolle retorikken spilte.
Ble ikke hørt før Trump
Jeg var selv på ett av Trumps valgkampmøter i september 2016. Trump-velgerne jeg snakket med, fortalte at Trump fikk dem til å føle seg hørt for første gang. Flere eldre velgere sa de aldri hadde vært så entusiastisk for en presidentkandidat som nå.
De lærde strides om hvorvidt Sylvi Listhaugs ytringer er hatefulle. Foto: Kjetil Ree
Av Ida Skjelderup
Hva er egentlig hatretorikk? Hvilke av Frps – om noen – uttrykksmåter bør sorteres inn under begrepet? Og burde begrepet, og den påfølgende diskusjonen rundt det, ha blitt holdt utenfor valgkampinnspurten? Flere retorikkforskere har pekt på at hatretorikk ikke defineres i Fillip-André Baarøys og Kjell Lars Berges bredt diskuterte kronikk ”Listhaugs ytringer er ikke hatefulle”. Professor i retorikk ved BI, Berit von der Lippe og professor Anne Birgitta Nilsen ved HIOA mener begge to at Baarøy og Berge bommer med kritikken. Sakprosaprofessor Johan Tønnesson mener Nilsen har et poeng når hun karakteriserer ”snikislamisering” som hatretorikk, men at det ikke gjelder for ”parallellsamfunn”.
Kronikken som utløste diskusjonen blant retorikerne ble publisert på NRK Ytring den 08.08, fredag før valget. Her fremmer retorikeren Fillip-André Baarøy og retorikkprofessor ved UiO, Kjell Lars Berge kritikk mot Arbeiderpartiet på bakgrunn av en debatt på Dagbladet.no den 04.09. De to mener Arbeiderpartiets Trond Giske kaller Listhaugs språkbruk hatretorikk, og at dette ikke er riktig betegnelse. Det mangler belegg for påstanden, skriver de, og hevder at Giskes argumentasjon kun er basert på synsing. De beskriver utspillet som et taktisk grep for å mobilisere i innspurten av valgkampen, og de uttrykker bekymring for at hatretorikk-begrepet skal uthules:
