Selvsagt hører sakprosaemner og industri på Vestlandet sammen. Miljøet for lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger med professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen i spissen, satser på sakprosa når de skal utdanne fagfolk til det lokale næringslivet i regionen. – Sakprosa er livsviktig i alt sikkerhetsarbeid. Kunnskap om tekster og hvordan de leses bør derfor være en del av samfunnssikkerhet og beredskap.
Dette er tredje del av Signy Grape og Johan Tønnesson sitt lang-intervju med Kvalsvik Nicolaysen om fagmiljøet ved Universitetet i Stavanger og deres satsing på sakprosa. Frem mot jul har intervjuet blitt publisert som en tredelt føljetong her på Sakprosasiden. Du finner den første og andre delen her og her.
Livsviktig tekstforståelse
– Tekster er grunnleggende i sikkerhetsarbeid i en næring som oljevirksomheten. Manualer og prosedyrer skal skrives – og leses. Kunnskap om tekstene og hvordan de leses er derfor for førnevnte SEROS (Senter for risikostyring og samfunnssikkerhet ved UiS) en sentral del av tenkningen rundt samfunnssikkerhet og beredskap. SEROS arbeider derfor kontinuerlig med retorikk. Mangler man kunnskap om teksters virkning, om teksters makt, så er det sikkert at farlige situasjoner oppstår.
Nicolaysen har veiledet oppgaver om skriftlig kommunikasjon i Nordsjøen, især en som omhandlet diskrepansene mellom sikkerhetsavdeling, produksjonsavdeling og administrasjon var sterkt belysende om hvordan ulykker oppstår når ansvarlige har helt ulike kontekster og tradisjoner for å lese et regelverk, en instruks eller en rapport. Bevisstheten om slike forhold er da også i vår tid sterk for de som arbeider med Nordsjøspørsmål og oljevirksomhet.
– Lar Kielland-ulykken seg forstå også som en sakprosa-ulykke?
– Ja, kanskje man kan si det slik. For å forstå hvorfor så mye av de overlevendes og etterlevendes erfaringer ikke har kommet for dagen før etter at de første omfattende publikasjoner kom fra og med 2016, må man også forstå hvordan disse vitnemålene har blitt kategoriserte og dermed feilarkivert eller ikke arkivert i det hele tatt.
– Mange overlevende forteller i undersøkelseskommisjonens arbeid hvordan de ble ledd av. Når da enkelte ting havnet i arkiv, så ble de gruppert og katalogisert ut fra på-forhånd-bestemte antagelser, som så styrte alle seinere undersøkelser.. Tekstkompetanse krever bred tilnærming. En må tenke over forskjellen mellom muntlig og skriftlig, en må resonnere over hvilke semiotiske systemer som er tilgjengelige for de som kommer med sine vitnemål eller som skal forklare en hendelse, en må forstå hvordan logikken innenfor til dels meget spesialiserte teknologiske eller på andre måter helt bestemte kontekster fungerer. Alt dette trenes vi til å tenke over i arbeidet med sakprosaens funksjon.
– Hvilke andre sjangere enn sikkerhetsmanualer leser sakprosastudentene i Stavanger?
– De leser selvsagt tekster i mange sjangere. Her har vi for eksempel i sakprosakurset den senere tid arbeidet med selvhjelpsbøker om psykisk helse, først og fremst da beregnet på ungdom, og sett på hvordan slike utfordrer selvforståelse, kulturforståelse og ikke minst skolekultur. På den måten kan lærerstudenter som gjerne vil rette seg etter gjeldende læreplans oppfordringer om å arbeide med forståelse av psykisk helse, øve seg i å benytte tilgjengelig rimelig god litteratur, men unngå å late som at de plutselig er blitt sjelesørgere eller psykologer ved å dumpe en bok i klassen: Til enhver tid behøves selvrefleksjon og refleksjon over hva som er formålet med en slik sakprosabok når den tas i bruk.
– Hvor fruktbart er det å lese sakprosa som narrativer?
– Det er mye snakk om narrativ i media i vår tid, men jeg hadde foretrukket at en brukte ordet «fortelling». Narrativ høres abstrakt og fjernt ut, som om det er noe utenfor vårt vanlige snakk. Det er tvert imot. Fortellingen bærer alltid et narratologisk prinsipp: Noen handler i en situasjon, det medfører endringer eller opprettholdelse av status quo, andre aktører kommer til, der er prosesser som påvirker utviklingen, der danner seg mål som skal oppnås og som noen kanskje er imot – altså vil en fortelling stort sett være predisponert for å komme fram til et poeng.
– Mye har blitt gjort for å skjule feil som ble begått. Fortellingen har spilt en stor rolle i Kielland-ulykken. Men man glemmer at fortellingen er et maktinstrument. Fortellingen har et mål, og er skapt av tradisjoner og regler for hva som er godt og viktig. På den andre side kan de deltagendes fortellinger bli emansipatoriske, når de samles, analyseres og publiseres – som for eksempel i Frode Fanebusts bok fra 2022 om Kielland-katastrofen og om korrupsjon og underslag av observasjoner i ettertid – oppstår en helt ny virkelighetsforståelse. Her overgår analytisk sakprosa som samtidig forstår sine kilders verdi, all fiksjonslitteratur, om den aldri så mye har moralsk effekt.
Sakprosafagets manglende prestisje
Nå opplever miljøet i Stavanger en stor økning i antall søkere på emnene sine og studenter som går opp til eksamen. Likevel er det vanskelig å få pengene til å strekke til.
– Vi bruker skrekkelig mye energi på å beholde det vi har av ressurser. Vi får mindre finansiering enn de gamle universitetene i landet, og finansieringsordningen tvinger oss til å ha et sterkt fokus på gjennomføring og produksjon.
Et stort paradoks kanskje, all den tid politikerne virker å være enige om viktigheten av lesing som grunnleggende kompetanse. Kvalsvik Nicolaysen er likevel nøktern optimist på vegne av det sørvestlandske lese- og sakprosamiljøet.
– Vi opplever at det oppfattes som mer prestisjefylt med allmenn litteraturvitenskap og nordisk, og at sakprosa blir nedprioritert i konkurranse med både et skjønnlitterært og en allmennlingvistisk orientering. Men dette er heldigvis i endring. Et eksempel er Marte Blikstad-Balas, professor i norskdidaktikk, sitt arbeid med sakprosa med et didaktisk utgangspunkt. Hun har jo vært professor II ved UiS og hjalp oss til å integrere bedre perspektiv på digital lesing. Hennes og Tønnessons faglige bidrag og innføringer er selvfølgelig sentrale i sakprosaemnet.
Nicolaysen ser for seg at det gode samarbeidet som er oppstått mellom hans eget institutt og Grunnskolelærerutdanningen, vil fortsette, og at en gradvis klarer å ta opp igjen samarbeidet med andre sentrale miljø. Fortrinnsvis da også i et nasjonalt nettverk, der så mange som mulig som arbeider med skriftkultur, fagdidaktikk i norsk, retorikk og pragmatiske tema i mange fag, er involverte.
– Hvis vi ikke drøfter sakprosa, kommer vi ingen vei i viktige debatter i samfunnet. Vi må ha noen felles kjøreregler for hvordan vi fremstiller virkeligheten. Å studere skrivingen og lesningen av tekster er grunnleggende for å forstå historiske og samfunnsmessige prosesser – uten det, forstår man ikke hvordan verden endres.
Derfor er det også så viktig å være klar over hvordan tekstbegrepet endres, som for eksempel Magne Rogne i lærerutdanningen ved UiS har vært opptatt av i mange år, og hva det vil si at verbalteksten ikke er alene på den stadig mer påtrengende tekstkulturelle arena. Retorikkprofessor Mats Rosenberg i Uppsala har gjort svært interessante studier over hvordan vårt tegnarbeid – vår evne til å meddele oss til andre og hverandre – siden hulekunstens tid har en egenlogikk, som nå dukker opp igjen gjennom Internett og utviklingen av nettets mediedefinisjoner og tekstforståelse.
– Hva er internettets egenlogikk?
– Det ble et litt for stort spørsmål. Men vi ser tegn til at ungdommen tror at kunnskap er det samme som det som presenteres som ferdigdefinerte forståelsesmønster på Internett i mange avskygninger. Noe som kan få uskyldige nye studenter til å tro at Ku Klux Klans etterligning av Wikipedia har korrekte opplysninger om Martin Luther King og borgerrettskampene i USA, som jeg har opplevd. Men internettet har jo utvilsomt åpnet en helt ny æra for arbeid med kilder av alle slag, både fordi de er lettere tilgjengelige i mange sammenhenger – skjønt mange gode akademiske fagdatabaser må betales for, liksom lisenser, til og med for Nasjonalbibliotekets samlinger – og de er i andre sammenhenger helt lukkede av forskjellige grunner.
– Greier vi å forstå – og håndtere – digitaliseringen?
– Vi stiller i hvert fall godt forberedt her i landet, og for så vidt i hele Norden. I flere tiår har vi diskutert sakprosaens historie, praktiske bruk, tilgjengelighet, anvendelighet i opplæringen og mange andre aspekter. Vi må bare passe på å utvikle videre disse erfaringene i sin fulle bredde. Det er på den måten vi forstår den nye kommunikative verden.
Signy Grape og Johan Tønnesson
Dette er den siste delen av lang-intervjuet med Bjørn Kvalsvik Nicolaysen om fagmiljøet ved Universitetet i Stavanger og deres satsing på sakprosa. I desember har vi publisert intervjuet som en tredelt føljetong her på Sakprosasiden.