Selvsagt hører sakprosaemner og industri på Vestlandet sammen. Miljøet for lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger med professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen i spissen, satser på sakprosa når de skal utdanne fagfolk til det lokale næringslivet i regionen. – Sakprosa er livsviktig i alt sikkerhetsarbeid. Kunnskap om tekster og hvordan de leses bør derfor være en del av samfunnssikkerhet og beredskap.

Dette er andre del av Signy Grape og Johan Tønnesson sitt lang-intervju med Kvalsvik Nicolaysen om fagmiljøet ved Universitetet i Stavanger og deres satsing på sakprosa. Frem mot jul blir intervjuet publisert som en tredelt føljetong her på Sakprosasiden. Den første kalenderluken finner du her.

Fra bibel til bruksanvisning

– Takk for godord til hovedstaden. Men kan du si litt mer om jorda den stavangerske lesevitenskapen har grodd opp av?

– Ordet lese kommer av det norrøne lesa, som betyr å samle, velge eller å plukke. Så når vi leser, er det som om vi plukker meningen ut av en tekst. I vid forstad kan vi også snakke om at vi leser et landskap, vi leser kroppsspråk, vi leser en situasjon. Jærlandskapet som omgir Universitetet i Stavanger, er et høyst konstruert landskap, ofte gjennom tekstlig arbeid som en første start. Det kan illustreres ved at da bibelgrupper rundtom i menighetene, igangsatt av prester engasjerte i å få til den første egentlige norske Bibel i starten av 1800-tallet, oppdaget bøndene som deltok at de måtte forvalte jorden og dens gaver, og bad prestene om å få hjelp til bedre opplæring. Følgelig gikk disse bibelgruppene ofte over til å lese bøker om nye landbruksredskaper, for eksempel Falkenstenplogen, som med sitt buede plogjern og sitt langt bedre styringstak enn den gamle arden, pløyde dypere, raskere og lettet arbeidet for hest og bonde. Det gav starten på en transformasjon av landskapet, der en etter hvert lærte å løfte stein og fjerne røtter og å drenere myrer ved hjelp av et batteri av nye redskaper. Om dette har jeg skrevet litt i Hå kulturhistorie, bind 3.

Sakprosa forandrer verden

– Fra bibel til bruksanvisning, altså. Vil du si noe om sakprosaens kraft, sammenholdt med skjønnlitteraturens?

– Skjønnlitteratur er viktig for vår opplevelse av verden, og har gitt sterke inntrykk til sosiale bevegelser – bare tenk på Harriet Beecher Stowes Onkel Toms hytte, effekten av sagalitteraturen i nasjonsformingen i norsk 1800-tall, og så videre. Like fullt: Det er sakprosa som forandrer verden gjennom at sakprosaen bygger opp en resonnert, argumentert og oppdagelsespreget tilnærming til verden. Samfunnet forandrer seg rundt sakprosatekster. Tenk på Hobbes, Locke, Mills, Wolstonecraft, Darwin, Marx,… for den del avisene, tidsskriftene, opplæringsmanualene, lærebøkene, debattbøkene. Billigbokrevolusjonen på 1970-tallet fikk uendelig mange vervet til studier og til sine livsbestemmelser! Og det var det ikke først og fremst romanene, men fagbøkene som gjorde.

– Men Bibelen som sakprosa?

– Ja, vi kan betrakte Bibelen som historisk verk, og spørre hva den har hatt å si for så mange diskusjoner, for eksempel om slaveriet i Storbritannias kolonier, som Storbritannia avskaffet i 1833 just på grunn av nye bibellesninger. Sakprosaens rolle som bekjemper av myter og illusjoner helt siden antikken og de platonske dialoger har skapt irreversible endringer. Skjønt mang en sakprosaforfatter har måttet bøte med liv eller helse: En bok som først er kommet ut, har likevel ikke vært til å stoppe. Tanken om å gi kunnskap til flere har alltid stått sentralt i retorikken – det var retorikerne som lagde den første leseopplæringen. Alt dette har blitt til gjennom sakprosa.

– Så sakprosaen har en slags iboende frigjørende kraft?

– Lesehistorikeren Roger Chartier ved Collège de France mener til og med at det var utbredelsen av ny sakprosa, og da ikke bare Diderot og Alemberts store Encyclopedi, men alle slags bøker med ny informasjon om verden, med satire, med kritikk av adel og presteskap, med religionskritikk, med framstillinger av naturen og av fremmede kontinent og nasjoner, at alt dette gav en gedigen åpning mot den nye verden som i seg selv frambrakte den franske revolusjon i 1989. Chartier mener faktisk at sakprosaen var langt viktigere enn den sosiale nøden for å samle mennesker, og da selvfølgelig middelklassens lesende og noenlunde orienterte mennesker, til opprør. Det samme har vi jo sett i mange land i den tredje verden, jamfør Paolo Freires pedagogikk for styrking og istandsetting av menneskene til selvstendighet.

Humaniora i bakleksa

Kvalsvik Nicolaysen mener det finnes en hang til konservativ tenkning i en del humanistiske miljøer. Da ender man opp med å gjøre seg irrelevant.

– Humaniora har kommet i bakleksa, delvis selvforskyldt. Man motarbeider fornyelse av egne fag. Humanistiske fag bør ikke miste samfunnsoppdraget sitt av syne. Samtidig må disse fagene unngå å bli instrumenter underlagt byråkratiets eller det politiske establishments tenkemåter, men holde fast ved den humanistiske forståelsen og den kritiske tenkningen.

– Humanistisk forståelse? Vet vi hva det er utenom festtalene?

– Det er den klassiske oppfatningen om at mennesket er målet for alle ting, og at menneskets aktiviteter både er regulerte og styrte, og de er opprettholdende og nyskapende. Jeg har ikke så mye sans for tanken om at humaniora skal sitte stille tilbakelent og arbeide med til dels mystiske saker som allmennheten ikke forstår. Men da jeg i 2016 skrev en kronikk i Klassekampen om at nå var tiden for norskfaget til å bli aktiv overfor verden, opplevde jeg en liten storm av kritikk – fra mange av mine egne. Jeg skrev om at norskfaget må fremme vilkårene for deltagelse – det jeg da skrev lå nært opp til det som jo nå i Fagfornyelsens læreplan (LK20) heter «medborgerskap» – og altså påvirke forståelsen av arbeidsvilkårene i en nasjon som mer enn noensinne i verdenshistorien er avhengig av lesing, skriving, digital kompetanse og ikke minst diskusjon. En humaniora-dekan skrev at dette var ødeleggelsen av fagets identitet, en journalist med bakgrunn i klassisk litterære engelsk-studier omtalte meg i Dagbladet som «en buldrende nynorskskrivende skolemester fra Vestlandet», og det rullet og gikk i noen måneder, faktisk. Dette var nokså skuffende.

– Hadde du ventet noe annet? Norskfagets konservative esteter blir vel alltid bekymret for at diktekunsten skyldes ut med samfunnsengasjementet?

– Jeg hadde kanskje ventet at mange ville være mere frampå og betone betydningen av tekst- og språkstudier for vår tid. Heldigvis er der altså noen som arbeider iherdig med slike tema. Jeg mener at det ville vært en stor framtid i at fagfolk fra mange universitetsfag, både praktiske og teoretisk orienterte disipliner, la mye mer vekt på hva det har å si, dette at verden er tekstlig organisert.

Ikke nok tverrfaglig utdanningssamarbeid

Buldrende eller ikke. Nicolaysen befinner seg midt i en region som er kjent for å være både innovativ og kreativ. Jæren har alltid måtte ta utgangspunkt i det man alt har fått fra naturens side, fra fiskeri og landbruk til vannkraft og olje, nå også vind – og så lage gull av det. Det er vel derfor på ingen måte en unaturlig tanke at humaniora og næringslivet kan finne hverandre?

– I Stavanger er vi nok mer opptatt av de praktiske aspektene ved de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene. Det kan ha en sammenheng med et ønske om å være attraktiv for naturviterne og oljenæringen. Å ha en slik praktisk tilnærming, gjør det lettere å fornye seg faglig. Dette har mange ved Universitetet i Stavanger stått sammen om. Men dessverre klarte vi ikke å holde fast på det gode samarbeidet på tvers av fagene i selve utdannelsen, selv om det er samarbeid om prosjekter. I den tidlige fasen veiledet jeg jo for eksempel historikerstudenter som skrev om den fortellende historietradisjonens tilbakevending, men også engelskstudenter som skrev om filantropiske tiltak gjennomført av kvinneorganisasjoner i England for å gi kvinner av arbeiderklasse og lavere middelklasse utdannelse og lære dem nye ferdigheter gjennom lesning, men også å uttrykke sin egen livserfaring. Like ens hadde jeg for eksempel en student som var interessert i arbeidet med den nye bibeloversettelsen på tidlig 2000-tallet – utgaven kom i 2011, og hun skrev da om tidligere oversettelser og utkast til ny oversettelse av Salomos Høysang – og oppdaget i hvert fall for seg selv og sitt miljø helt overraskende ting og bidrog deretter til å formidle et nytt syn på denne teksten lokalt. Slikt samarbeid på tvers av det faglige er uhyre verdifullt, for det bringer oss til å forstå at vi har felles interesser i å forstå kulturell endring! Dermed også endring av de forståelsesformer mennesker sitter inne med, og hvordan de skaper nye analyser av seg selv, sin kultur og sin framtid.

– Du er en lærd universitetslærer med sterk og internasjonal teoretisk orientering. Men det virker som du også tenker praktisk?

– Ja, teori og praksis bør være to sider av samme sak – ikke minst innen humaniora. Vi kan for så vidt også si at dialektforskning, sosiolingvistikk og annen forskning om språkets utvikling, også den historiske, i norskfaget har vært preget av interessen for det emansipatoriske, det frigjørende. Vi kan for eksempel spørre: Hva har vært grunnlaget for at folk enten tilpasser seg de krav andre stiller til deres intime eller offentlige språkbruk, eller løser seg fra slike krav og bidrar til det som enkelte har kalt vår norske evige multikulturalitet; erkjennelsen av at vi alle er forskjellige, men likevel kan eksistere sammen og samarbeide?

– Er lese- og tekstvitenskapen praktisk relevant?

Ha, Kvalsvik Nicolaysen mener det bør være selvsagt at lesevitenskapen er relevant for det lokale arbeids- og næringslivet: for industrien og i den storstilte omleggingen av oljeindustrien som vil måtte komme – for eksempel vindkraft til havs og til vanns, for offentlig sektor, og for kultur- og mediebransjen – som lokale forlag og Schibsteds regionavis Stavanger Aftenblad.

– Min drøm for miljøet vårt er å kunne fungere som et laboratorium for møtet mellom tekstvitenskapen og arbeidsliv og samfunnet ellers: Det er hit man kommer om man vil studere tekstkulturens rolle i samfunnsendringen. Vi kunne i enda større grad gjennom en retorisk tilnærming samarbeidet med ulike felt som kunstfag, kulturforvaltning, samfunnssikkerhet og statsvitenskap.

– Hvordan skiller miljøet deres i Stavanger fra for eksempel sakprosamiljøet på UiO?

– Mye er felles, men vi har kanskje vært mer opptatt av virkningen av sakprosa i samfunnet og de praktiske sidene ved tekstkulturen. Og vi kan ikke gjenta forsinket det andre gjør. Det er derfor satsingen på det praktiske er så viktig. Det bør skje en mye større utveksling av erfaringer mellom dem som har lang trening i å analysere sakprosa/fagtekster, og dem som kjenner trykket i de praktiske omgivelser de befinner seg i. Én ting er at for eksempel Johannes Læringssenter i Stavanger lærer renholdsarbeidere hva det vil si å lese instrukser, lage ukerapporter og føre skjema over renholdet der de arbeider, noe som ikke er gitt for dem som ikke er vant til skriftregulering av hverdagen. Men noe langt mer krevende er det å begripe hvordan møtet mellom kulturer i en skoleklasse, og deres ulike tradisjoner for lesning, regulerer deres forhold både til skolens krav og til skolekameratene. Dersom de ikke virkelig møtes i litterære samtaler, men bare får tredd ned over seg ferdigbestemte mønstre for hva en skal se etter i tekster – slik det nå dessverre for ofte foregår i litteraturundervisningen dersom sakprosa ikke er vektlagt – ja, så sementerer jo norskfaget de kulturelle forskjellene. Her er det mye å lære av for eksempel forskningen til Dag Skarstein, professor ved OsloMet.

– Kanonspørsmålet dukker opp i debatten om tekst og litteratur med jevne mellomrom. Trenger vi kanon?

– Jeg er mer opptatt av at vi kritisk skal undersøke den faktiske lesekanonen. Det behøves betydelig mye mer forskning om hvordan det har etablert seg tvingende lesemåter av litteratur. Disse lesemåtene traderes gjennom lærergenerasjoner og etableres som fasitsvar på analyser av tekster, og i skjønnlitterær sammenheng betyr det da at en har ferdige oppskrifter for hva en spør etter. I sakprosasammenheng går dette rett og slett som oftest ikke an, du skal ha en ekstremt forenklet tekst for å kunne gå fram slik, eventuelt et instruksjonsark fra IKEA, som for øvrig literacyforskeren Günther Kress har skrevet om som tekst. Selv et slikt instruksjonsark er da erfaringsmessig rikelig vanskelig nok å tolke!

– Ja, men her må det i hvert fall være et mål å skape ganske entydige tolkninger før umbraco-nøkkelen tas fram. Men det du vil si er vel at det meste av sakprosaen ikke lar seg lese verken som oppskrifter eller ved hjelp av oppskrifter?

– Slik jeg ser det, er det i sakprosa/fagboksammenheng ytterst vanskelig å redusere teksten til én følelse, én eksistensiell utfordring, én ferdigbestemt oppfatning eller flere man kan velge mellom. Sakprosatekstens funksjon er å utfordre til analyse av handlinger, eller til og med til handling. I alle fall på den måten at en får på plass dette som filosofen Ludwig Wittgenstein insisterte på var grunnlaget for enhver analyse, nemlig en korrekt skildring av saken som skal belyses. Her er det jo din insistering på at sakprosa er ytringer om virkeligheten er så viktig, Tønnesson. Men det gjelder da å erindre hva en ytring er. En kan ytre seg både sant og falskt. Sakprosafeltets eminente utfordring er å etablere forståelse av hvilke henvisninger, argumenter, forståelsesformer, tankemodeller og analysemønster som faktisk eksisterer, og å vurdere disse. Ingen må tro at sakprosaen forteller oss rent ut hva som er til her i verden; den former derimot oppfatninger om hva vi gjør her i verden!

Signy Grape og Johan Tønnesson

Dette er den andre delen av lang-intervjuet med Bjørn Kvalsvik Nicolaysen om fagmiljøet ved Universitetet i Stavanger og deres satsing på sakprosa. Frem mot jul blir føljetongen publisert i tre deler her på Sakprosasiden.