«Sakprosa som litteratur», er temaet Trygve Riiser Gundersen fikk i oppdrag å foredra og skrive om av Vinduets redaktører. Gjennom sine egne erfaringer som forfatter av den Brageprisvinnende boka Haugianerne begynner Riiser Gundersen med en ærlig og tankevekkende beretning om frykten og redselen som kan oppstå under skriveprosessen. Hvorfor er det noen ganger «så vanskelig å skrive – vanskelig å ta ordet og holde på det»?

Disse «vanskelighetene» kjenner vel alle på, og derfor er det takknemlig lesing når Riiser Gundersen graver seg ned i denne følelsen av engstelse som så ofte fører til utsettelse og passivitet. Det byr en imot å ta ordet og holde det, reflekterer han, fordi en som ordtager alltid trer inn i et fellesskap av andre ordtagere. Når en velger å fortelle en venninne om noe en har lest, eller publiserer en reflekterende tekst på en blogg, har man godtatt en invitasjon fra andre skribenter og talere om å snakke sammen, diskutere, og drøfte med dem. Som deltager i denne korrespondansen hviler det et ansvar på deg, og som deltager inviterer man også til nye tilsvar, kommentarer og irettesettelser, enten det er fra venninnen, en tilfeldig forbipasserende, eller kanskje fra den ivrige bloggleseren, som vanligvis forblir anonym.

For å beskrive dette trekket ved all språkbruk, går Riiser Gundersen til Mikhail Bakhtin og Michel Foucault, begge kjente navn i sakprosaforskningen. Deres tanker om språket er viktige deler av grunnlaget for den tekstvitenskapen som preger innholdet i denne bloggen. På denne måten peker Riiser Gundersen på at disse tankene om språket ikke kun er noe man holder på med i forskningen, altså esoterisk arbeid forbeholdt kjelleren på HF-fakultetet. De sier noe ganske presist om den frykten som griper oss alle idet vi skal ta ordet i en forsamling eller ta til pennen for å skrive et leserbrev.

Men det er sakprosaen som er temaet for Riiser Gundersens tekst i Vinduet. Og sakprosa, forklarer han, er en samlebetegnelse for alle tekster som omhandler virkeligheten, noe forenklet. I forlengelsen av denne ordbokdefinisjonen, som han henter fra Johan Tønnesson, ønsker han også å utvide sjangerbegrepet: «Hvordan kan et sånt sakprosabegrep hjelpe oss til å skjelne mellom tekster, få oss til å skjønne hva som foregår i dem, som forskjellige og egenartede?» For Riiser Gundersen er poenget hele veien at sakprosaen er mangslungen og dynamisk, at det er den største styrke vi har som sakprosaskribenter. Og i sakprosabegrepets spede begynnelse var nok dette spillerommet svært innskrenket.

Her vil jeg peke på en ørliten brist i Riiser Gundersens resonnement. For når han etterlyser en sakprosadefinisjon som muliggjør, eller heller åpner for, den bredden som sakprosaen-som-ting etterlever, er jo nettopp dét poenget med den svært åpne definisjonen som er så mye sitert: «tekster som mottakeren har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten». At dette går på bekostning av andre dimensjoner ved disse tekstene, vil jeg bestride. Er ikke dette heller en mulighet, en gave til sakprosatekster, at de ikke behøver ta ytterligere forbehold?

Sett bort fra denne bittelille uenigheten mellom meg og teksten formidler Riiser Gundersens tekst sakprosaens dybde og bredde på forbilledlig vis. Når han etter hvert forsøker å besvare selve skriveoppdraget, «sakprosa som litteratur», identifiserer han en grunnleggende sannhet som ofte ikke erkjennes i den øvrige litterære offentligheten, nemlig at sakprosa åpenbart er litteratur, uansett hvordan man snur eller vender på det. Grunntanken for all litteratur er spørsmålet om form og innhold. Og mens det er en bevissthet om disse to størrelsene og forholdet dem imellom, som Riiser Gundersen etterlyser i sakprosaen, så legger han også til: «Alle disse spørsmålene handler jo nettopp om ‘litteratur’ – de handler om språk og form og tekst og fortelling.» Altså bør vi ikke skille mellom sakprosa og «litteratur» i dette.

Når man leser Trygve Riiser Gundersens essay om sakprosa som litteratur, blir man både fascinert og begeistret. Gundersen retter et undersøkende blikk innover i sakprosaforskningen samtidig som han ser ut over dette litterære landskapet som er i stadig bevegelse.

Les Gundersens essay i Vinduet. 

Mina Ødegård Angeloff, masterstudent i sakprosa og retorikk