Ny masteroppgave: Stemmer som teller

Sunniva Monclair Bøe har skrevet masteroppgave om NRK sin valgomat. Foto: privat

Våren 2022 leverte Sunniva Monclair Bøe masteroppgaven sin i nordisk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo: Stemmer som teller. En modelleseranalyse av valgomaten til NRK med vekt på retorisk medborgerskap

Bøe gjør en tekstanalyse av valgomaten NRK lanserte før stortingsvalget i 2021. Der finner hun at NRK lykkes et godt stykke på vei med å legge til rette for retorisk medborgerskap, men valgomaten kunne bidratt enda mer til å opplyse og fremme den offentlige samtalen ved å inkludere en kritisk modelleser.

Her presenterer Bøe oppgaven sin:

Valgomaten teller

Av Sunniva Monclair Bøe

De fleste av oss har nok vært innom en valgomat i løpet av en valghøst for å sjekke hva den mener man bør stemme på. Da er det heller ikke overraskende at før stortingsvalget høsten 2021 ble NRKs valgomat gjennomført over 1,7 millioner ganger. NRK hadde to uttalte mål med valgomaten. Den skal for det første fungere som et opplærende verktøy innenfor norsk politikk og for det andre bidra til økt valgdeltagelse. Jeg mener derfor det er viktig å undersøke hvem valgomaten retter seg mot, og hvem den utelater, og om den så klarer å oppfylle sine to mål.

Vedtekter fastsatt av Kultur- og likestillingsdepartementet forplikter NRK til å «bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser» (NRK, 2022a). Valgomaten bør med andre ord legge til rette for retorisk medborgerskap. Det vil si at den bør legge til rette for at folk skal kunne ta del i samfunnsdebatten gjennom meningsutveksling og øve opp evnen til å stille kritiske spørsmål. Det første spørsmålet jeg belyser i masteroppgaven min er derfor: I hvilken grad legger NRK til rette for retorisk medborgerskap gjennom valgomaten? For å finne ut av dette bygger jeg videre på Ida Seljeseths arbeid. Seljeseth knytter retorisk medborgerskap til modelleserbegrepet og ser på offentlige ytringers evne til å legge til rette for kritisk tenking (Seljeseth, 2021). Det andre spørsmålet jeg vil belyse er derfor: Hvilke modelleserkompetanser forutsettes og bygges opp i valgomaten som tekst?

Hvorfor er valgomater blitt så populære?

På grunn av ulike forutsetninger og varierende kunnskap om politikk i befolkningen kan det å formidle politikk være veldig krevende. Politikk formidles blant annet gjennom stortingsmeldinger, offentlige utredninger eller partiprogrammer, men hvis man spør den gjengse nordmann om hvor vedkommende innhenter informasjon om politikk, vil de færreste av oss svare: «Den siste NOU-en!». De fleste leser avisen og følger med på nyheter på TV. Noen følger kanskje et politisk parti, regjeringen eller Stortinget i sosiale medier. Slik spiller media en viktig rolle i formidlingen av politiske løfter og tiltak.

I opptrappingen mot et politisk valg er særlig valgomater blitt veldig populære. NRK lagde for første gang en valgomat i 2009, og de var inspirert av konseptet «Wahl-O-Mat» fra Tyskland (Albertsen, 2020). Valgomater har etter hvert blitt et standard bidrag til mediedekningen av valg. Dette er altså et stort fenomen som man også finner i mange andre land. De nordiske landene har også et «valgomatnettverk» som møtes for å diskutere problemstillinger knyttet til verktøyet. Slik inngår valgomaten i en historisk kulturkontekst i medienes valgdekning.

En valgomat er en partitest som stiller en rekke spørsmål om norsk politikk, og som til slutt gir et svar på hvilket politisk parti man står nærmest. NRK har som sagt et uttalt mål om å bidra til økt valgdeltagelse. NRK ønsker at valgomaten skal senke terskelen for å lære om politikk. Slik blir den et nyttig verktøy for borgere som kanskje ikke er så interessert i politikk, eller som ikke har tid til å lese partiprogrammer, flyveblader og artikler. Valgomaten går rett på sak og spør helt konkret hvor enig eller uenig man er i de viktigste politiske spørsmålene det gjeldende året. En av grunnene til at valgomater er blitt så populære, er kanskje fordi den treffer det som er strevsomt med valget: å navigere seg gjennom et hav av artikler, TV- og radiosendinger.

Hvem er valgomaten laget for?

Valgomaten til NRK gjør akkurat det den lover å gjøre. Den foreslår et parti man bør stemme på ved valget med utgangspunkt i hvilke meninger man har om en rekke politiske saker. Sånn sett kan man også hevde at NRK gjennom valgomaten bidrar til å gjøre det enklere for folk å stemme – fordi den gjør politikk som tema tilgjengelig for mange borgere, både politisk kompetente og mindre politisk kompetente.

Når det gjelder mitt overordnede spørsmål om i hvilken grad NRK legger til rette for retorisk medborgerskap gjennom valgomaten, vil jeg her ta særlig utgangspunkt i NRKs uttalte ønske om at valgomaten skal fungere som et opplærende verktøy. I valgomaten materialiserer det seg en nysgjerrig, mindre politisk kompetent modelleser gjennom design, forklarende- og argumenterende tekstdeler, samt resultatsiden. Dette er også modelleseren som gjennom valgomaten skal ha lært mer om norsk politikk. Likevel vil jeg stille spørsmål ved om NRK legger godt nok til rette for retorisk medborgerskap hos denne modelleseren. Kan valgomaten gjøre allerede passive borgere enda mer passive ved at de nå får muligheten til å finne ut av hvem de kan/bør stemme på i løpet av 20 minutter, heller enn å sette seg inn i partiprogrammene og måtte følge med i media og på debatter? Én ting er å ta en test for å få opp et forslag til parti, for deretter å gå ut å stemme på dette partiet, men det å forstå informasjonen som valgomaten formidler, anvende den, vurdere den, eller stille seg kritisk til den – legger valgomaten til rette for dette? De ulike stemmene i valgomaten – NRK, de ulike argumentene fra de forskjellige partiene, og de ulike sakene som blir tatt opp – skaper en flerstemmighet i valgomaten som kan gi et inntrykk av at teksten legger til rette for en kritisk modelleser. Spørsmålet er om det er en reell flerstemmighet, eller en konstruert flerstemmighet. Er valgomaten en flerstemmig monolog, eller en flerstemmig dialog?

For at det retoriske medborgerskapet og evnen til å tenke kritisk skal bli dyrket, må teksten gå i dialog med ulike stemmer og aktører for å vise mangfoldet av perspektiver og ulike vinkler å se samme sak på. I artikkelen «Monologiske miljødialoger – Ole Mathismoen og Jenny Jordahls tegneserie Grønne greier» tar Jonas Bakken til orde for at selv om en tekst består av en dialog i form av at motstridende synspunkter blir presentert, kan teksten fortsatt være monologisk i den forstand at perspektivene til sammen gir «en lukket og enhetlig framstilling av tilværelsen, der eventuelle motsetninger finner sin løsning» (Bakken, 2019, s. 11). Mangelen på dialog oppstår derfor særlig i valgomatens utforming og design: Det fremsettes en påstand, i tillegg til et argument for- og mot påstanden. Det blir til en viss grad opp til leseren å komme frem til et svar, men disse er også gitt av NRK gjennom de fire svaralternativene. I alt gjør dette valgomaten til en tekst som gir et lukket og enhetlig bilde av hvordan politikken ser ut: Det finnes kun denne måten å gjøre det på, du blir presentert to (av x antall) argumenter, og her blir du presentert fire (av x antall) svar. Det er en tekst som legger til rette for deltagelse, men den legger ikke til rette for en genuin, utforskende dialog.

Så hvordan kunne man gjort den monologiske teksten som valgomaten utgjør, mer dialogisk? Er det så enkelt som å inkludere flere perspektiver og stemmer i teksten? Mest sannsynlig ikke. Det å inkludere de ti mindre partiene i like stor grad som de ni største partiene i Norge, vil kunne gi et skjevt bilde av hvordan politikken ser ut i Norge. Derfor er det kanskje ikke mangfoldet av perspektiver som vil skape en kritisk modelleser.

Villadsen og Kock viser i boken Contemporary Rhetorical Citizenship (2014) til professor i politisk teori Robert Goodin, som argumenterer for at kritisk tenking ikke alltid handler om å bli presentert alle perspektiver på en sak, men det å evne å finne ut av, og reflektere over, at de finnes. Evnen til å reflektere og evne å tenke kritisk i seg selv er en viktig faktor i et deliberativt demokrati – ikke bare at alle skal bli hørt alltid, for dette er tilnærmet lik umulig. I tilfellet med valgomaten ville det heller ikke gitt et troverdig bilde av det politiske klimaet dersom for eksempel Piratpartiet og Arbeiderpartiet fikk like stor plass. Om man skal delta i det politiske ordskiftet, er det likevel nyttig å vite om de mindre partiene og hva de står for, og vite hvorfor disse ikke er inkludert i valgomaten – altså øve opp leserens evne til å tenke kritisk og reflektere over valgene som er tatt.

…, men kritisk tenkning avgjør.

I alt er valgomatens tydelige svakhet at den kritiske modelleserkompetansen ikke bygges opp. Dette ser man særlig i hva slags type flerstemmighet valgomaten består av. For på én side kan man argumentere for at teksten alltid er i dialog med leseren, siden leseren får mulighet til interaktivt å ta del i teksten. Likevel er dette informasjon som er fastsatt, og som man som leser blir presentert. Dette skaper ikke en reell mulighet for indre dialog, der det er opp til leseren å finne ut av hva vedkommende selv tenker, noe som gjør at den kritiske modelleseren ikke bygges opp. Det at valgomaten også matematisk må regne ut hvilket parti leseren ligger nærmest, forhindrer dessuten nyanser i teksten som kunne bidratt til kritisk tenking. I alt kan man si at valgomaten gjør det NRK ønsker å gjøre: å gi et svar på hvilket parti leseren står nærmest, og kanskje bidrar den også til valgdeltagelse. Dersom målet er opplyste borgere som aktivt kan ta del i demokratiske prosesser ved å forstå dem, bør NRK fremme det retoriske medborgerskapet gjennom en tekst som i større grad inviterer til åpen dialog.

Du finner hele masteroppgaven her.

Kilder:

Albertsen, A. (2020). How do the Characteristics of Voting Advice Application Users Change Over Time? Evidence from the German Election Studies. German Politics, 1–21. (Lesedato: 7. mai, 2022). https://doi.org/10.1080/09644008.2020.1830374

Bakken, J. (2019). Monologiske miljødialoger – Ole Mathismoen og Jenny Jordahls tegneserie Grønne greier. Sakprosa, 11(3). https://doi.org/10.5617/sakprosa.6536

NRK. (2022a). Vedtekter og NRK-plakaten – Hjelp og informasjon. (Lesedato: 23. mai, 2022). https://info.nrk.no/vedtekter/

Seljeseth, I. (2021). Klart språk og retorisk medborgerskap. [Doktorgradsavhandling]. Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Det humanistiske fakultet. Universitetet i Oslo.

Villadsen, L. S., & Kock, C. (2014). Contemporary Rhetorical Citizenship. Leiden University Press.


Diskutér på facebook