Ny masteroppgave: Klimakur vs. klimaku

Charlotte Hidle har skrevet masteroppgave om kostholdstiltaket i Klimakur 2030. Foto: privat

Våren 2022 leverte Charlotte Hidle masteroppgaven sin i nordisk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo: Klimakur vs. klimaku – En retorisk dokumentanalyse av kostholdstiltaket i Klimakur 2030.

Hidle gjør en retorisk dokumentanalyse av kostholdstiltaket foreslått av myndighetene i et utvalg klimadokumenter, samt høringsinnspillene fra to interesseorganisasjoner som representerer jordbruket. Gjennom analysen finner Hidle at staten og jordbrukssektoren har ulik forståelse av problemene som står på spill. Dette gir dårlige vilkår for deliberasjon. Et annet funn er at dokumentene til sammen mangler det hun kaller strukturell klarspråklighet, som igjen er et hinder for å etablere en felles doxa.

Her presenterer Hidle oppgaven sin:

Klimapolitikken lider av dokumentkaos og mangel på felles doxa!

Av Charlotte Hidle

Det er klimakrise, naturkrise, energikrise og matkrise. Hvordan skal vi bli enige om veien videre og løsninger som monner? Er det i det hele tatt mulig å finne løsninger innenfor demokratiets rammer når interesser og verdier står i konflikt? Det deliberative demokratiet forutsetter at vi finner løsninger flest mulig kan akseptere. Det krever at vi diskuterer, argumenterer og til en viss grad aksepterer hva vi er uenige om. I krysningspunktet mellom klima- og jordbrukspolitikk har det vist seg å være svært krevende å finne løsninger.

«Alle» er enige om at klimautslippene må ned, men å komme til enighet om hvilke tiltak vi skal velge, har vist seg å være krevende gjennom hele den snart 50-årige perioden hvor klimaendringene har stått på dagsordenen. Andre hensyn, verdier og kortsiktige prioriteringer har veid og veier tyngre enn kostnadskrevende tiltak for å kutte utslipp langt frem i tid. En OECD-rapport slo nylig fast at med dagens politikk vil Norge trolig ha en utslippsreduksjon på 20 prosent innen 2030. Det er langt fra de 50-55 prosent utslippskutt som Norge har forpliktet seg til. Å få til klimapolitikk som monner, krever storstilt omstilling av både folk og samfunn.

I januar 2020 la Miljødirektoratet frem rapporten Klimakur 2030 med 60 tiltak som samlet skal kunne kutte Norges klimagassutslipp i tråd med forpliktelsene i Parisavtalen og EUs klimaregelverk. Det «billigste» og mest effektive tiltaket i rapporten går ut på at Norges befolkning skal redusere inntaket av rødt kjøtt til fordel for planter og fisk i tråd med anbefalingene fra Helsedirektoratet. Ikke et radikalt vegan-forslag, men et mål om at alle i Norge skal spise under 500 gram kjøtt i uka. Dette kostholdstiltaket møtte stor motstand i den offentlige debatten og i høringsprosessen som fulgte. Jordbruksorganisasjonene hevdet at tiltaket er i konflikt med de vedtatte målene for norsk landbrukspolitikk og at det vil ha fatale konsekvenser for jordbruket i Norge.

Med kostholdstiltaket som utgangspunkt er problemstillingen for min masteroppgave: I hvilken grad mangler en felles, konstruktiv doxa i arbeidet med klima- og jordbrukspolitikken?

I analysen forsøker jeg videre å svare på forskningsspørsmålene:

-På hvilke måter utøver dokumenter og høringsuttalelser makt, og hva har det å si for en felles, konstruktiv doxa?

-I hvilken grad legger strukturen i nettverket av tekster til rette for etablering av doxa?

Tekst og makt

Oppgaven er en retorisk dokumentanalyse av et utvalg tekster som omhandler kostholdstiltaket i Klimakur 2030 og består av to analyser. Del 1 tar for seg hvordan kostholdstiltaket endres og utvikles gjennom tre dokumenter: Intensjonsavtalen mellom jordbruket og regjeringen (2019), kunnskapsrapporten Klimakur 2030 (2020) og regjeringens melding til Stortinget, Klimaplan 2021-2030 (2021). Del to undersøker høringsinnspillene fra Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag til kostholdstiltaket i Klimakur 2030, samt Miljødirektoratets oppsummering av disse. Dokumentanalysen er en nærlesning av de seks tekstene i lys av den politiske konteksten og består av retorisk sjangeranalyse, samt kartlegging av tekstenes modalitet, polaritet og ulike aktører. I begge analysene sammenlikner jeg tekstene i lys av Kjell Lars Berges tre tekstmaktdimensjoner: teksten som unik handling, teksten som forekomst av en tekstnorm og teksten som representasjon av en viss ideologi eller diskurs. Oppgavens teoretiske inngang bygger på klimaretorikk, doxa, sjanger som sosial handling, tekstmakt, demokratisk deliberasjon og klarspråk.

Gjennom de to analysene har jeg undersøkt hvordan staten og jordbruket forhandler om makt, hvordan ulik doxa kommer til syne i tekstene og hvordan et politisk tiltak utvikler seg gjennom en prosess. Analysene av kostholdstiltaket og høringsuttalelsene har vist at tekstene realiseres som makttekster på ulike måter. Tekstene utøver potensiell makt gjennom ulik grad av modalitet og polaritet, altså i hvor stor grad av sikkerhet saken fremsettes med, ved å utgjøre ulike sosiale handlinger og gjennom ulik representasjon av ideologier, perspektiver og verdier. Analysene har ledet frem til to funn:

Mangler et felles grunnlag

Analysens første funn er at fraværet av en felles, konstruktiv doxa for klimabyråkratiet og jordbrukssektoren gir dårlige vilkår for deliberasjon. Analysen antyder at forhandlingen om kostholdstiltaket først og fremst er strategisk-retorisk, heller enn et forsøk på å finne felles forståelse i saken. Fraværet av en felles, konstruktiv doxa handler ikke om hvorvidt partene forstår hverandre, men at de har ulik forståelse av hva som står på spill. Er det matkrisen eller klimakrisen som verker mest? Tekstene benytter ulike språklige ressurser for å definere jordbrukets rolle i klimapolitikken og hva som er god og effektiv klimapolitikk. Partene forstår også nødvendigheten av å kutte klimautslippene i jordbruket ulikt. I tillegg er normene for hva som oppfattes som god og rasjonell argumentasjon, ulik i de ulike argumentasjonssfærene der forhandlingene om kjøttkutt, kostholdstiltaket og klimatiltak skjer. Fraværet av en felles doxa handler ikke om hvorvidt partene har tilstrekkelig kunnskap om klimaendringene eller utfordringene i matsystemet. Det handler ikke om jordbruksorganisasjonenes evne til å forstå grafer, tall, framskrivninger og kunnskap fra departementet, men om en forståelse av hva som er det mest prekære problemet og om hva man er villig til å ofre i kampen for å løse det.

Analysens andre funn er at nettverket av dokumenter mangler en strukturell klarspåklighet og at det utgjør en barriere for å skape en felles doxa. Gjennom arbeidet med denne analysen har jeg møtt på mange tilfeller av det jeg har valgt å kalle strukturell uklarspråklighet. Det har vært uoversiktlig og svært arbeidskrevende å kartlegge hvilken relasjon ulike dokumenter, politiske prosesser og utvalg har til hverandre. Når alt er tilgjengelig på nett, kan det fremstå̊ som en heksegryte der relasjoner mellom dokumenter forsvinner i fotnoter, vage henvisninger og interne dokumentkallenavn. Hvis det bare er ekspertene som jobber med et saksfelt som klarer å ha oversikt, mens berørte parter ikke forstår hvordan politikken utvikler seg over tid, er det en barriere for å etablere en felles doxa og en trussel mot embetsverkets funksjon som demokratisk institusjon som sådan.

Til slutt diskuterer jeg hvilke implikasjoner funnene kan ha og hva som er veien videre. Analysene har vist at partene har ulik forståelse av problemene som står på spill og maktforholdet mellom dem. I tillegg mangler nettverket av tekster strukturer for å kunne etablere en felles doxa for utfordringene som må̊ løses. Klimapolitikk handler i bunn og grunn om å få folk med seg på å gjøre endringer både i privatlivet og i samfunnet. Det finnes nok kunnskap og teknologi til å kutte utslippene i tilstrekkelig grad. Problemet er at vi ikke kommer til enighet om hvordan vi skal gjøre det eller hva vi er villige til å ofre. Klimatiltak krever at vi bruker mye penger og innsats her og nå, mens effektene av tiltakene vil ligge langt frem i tid og i beste fall være usynlige. Det koster penger å kutte utslipp, men utslippskutt krever også at vi risikerer arbeidsplasser, natur, biologisk mangfold og økonomisk vekst. Derfor må de klimaløsningene vi velger aksepteres av folk med ulike verdier, med ulike prioriteringer og som lever ulike liv. Å kutte klimautslipp handler i de fleste tilfeller om å velge ett onde fremfor et annet. Derfor er klimakrisen vår tids største kommunikative utfordring.

I forhandlingene om kostholdstiltaket handler det ikke om kunnskap (episteme), men en innsikt eller forståelse av hva jordbruk og klimapolitikk er. Det handler ikke om at jordbruket ikke har kunnskap til å forstå̊ hva CO2-ekvivalenter er, eller at klimabyråkratene ikke forstår at vi trenger økt matberedskap i Norge, men at de argumenterer fra ulike ståsteder. For begge parter bygger argumentasjonen på en innsikt som ikke nødvendigvis er åpenbar for dem utenfor det fellesskapet. Det er altså fravær av en felles, konstruktiv doxa i arbeidet med klima- og jordbrukspolitikken.

Hvor går veien videre

Å utøve makt handler ikke bare om å få gjennomslag for sine synspunkter og sin politikk, men også evnen til å få perspektiver og handlinger virker naturlig og formålstjenlig. Handling må fremstå rasjonell for andre. Fraværet av en felles (klima)doxa gjør at klimapolitikken ikke nødvendigvis oppfattes som rasjonell for jordbruket. Da blir det vanskeligere å akseptere et politisk tiltak som rammer jordbruket uforholdsmessig hardt. For at et dokument skal oppfattes som rasjonelt, må det være tydelig hva dokumentet faktisk er, og hva det ikke er. Med en storslått presselansering av Klimakur 2030 med departementer, statsråd og politisk ledelse til stede ble det kanskje utydelig hva slags sosial handling rapporten skulle være. Er Klimakur 2030 en fagrapport eller en politisk plan?

Helt til slutt skisserer jeg opp noen tanker for veien videre:

-Embetsverket må legge til rette for strukturell klarspåklighet slik at det er mulig å følge og forstå hvordan politiske prosesser utvikler seg over tid.

-Det bør være tydelig hva slags sosial handling et offentlig dokument er fordi effekten, altså tekstenes maktpotensial, er avhengig av intensjonell rettethet mellom partene.

-Vi trenger en bedre forståelse av høringsprosessen som demokratisk verktøy og hvordan det virker inn i de politiske prosessene.     

-Målet for klimapolitikken bør ikke være å bli enige, men å bygge felles forståelse om hva utfordringene er slik at det er mulig å komme til enighet om løsninger flest mulig kan akseptere.

Diskutér på facebook