Er man en kunnskapsnasjon uten en “kunnskapslitteratur”? Professor i tekstvitenskap, Kjell Lars Berge, og professor i sakprosa, Johan Tønnesson, begge ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO, har i tidsskriftet Prosa skrevet et åpent brev til statsråd Ola Borten Moe der de tar til orde for å styrke norsk kunnskapslitteratur.

Professorene peker på store mangler ved litteraturpolitikken, dersom staten skal gjøre sin grunnlovsfesta plikt og sikre “et opplyst ordskifte” – og her er “kunnskapslitteraturen” helt sentral. Dette er bøker som tilbyr ny dybdekunnskap og originale resonnement, og gjerne blir et felles utgangspunktet for en rekke andre ytringer, som igjen kan starte en sirkulasjon av kunnskap i andre formater og medier. Et prakteksempel her er boka Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814-1913 av Anders Johansen fra 2019.

Men kunnskapslitteraturen faller nemlig mellom to stoler: Dette skal være vitenskapelig forankra bøker skrevet på norsk på et vis som er tilgjengelig for både interesserte ikke-spesialistar samtidig som de vender seg til lesere med spesialkunnskap innen temaet, såkalte fagfeller.  

Det er åpenbart at “gullstandarden” for formidling av vitenskapelig kunnskap er den vitenskapelige artikkelen publisert i internasjonale tidsskrifter, samt at det allerede finnes gode tilskuddsordninger for andre type sakprosabøker. Derfor trenger Norge en egen støtteordning for denne type litteratur. Bøkene krever mye ressurser å skrive, samt at de skrives på et språk med begrenset nedslagsfelt – altså norsk. Like fullt er slike bøker grunnleggende i enhver kunnskapsnasjon som ønsker å formidle kunnskap på befolkningens morsmål.

Professorene vil derfor oppfordre statsråden til å ta initiativ til en utgreiing om situasjonen og mulighetsrommet for norsk kunnskapslitteraturen, før de avslutter med to forslag til tiltak:

“1. Det blir skipa ein tilskotsordning for kunnskapslitteratur, der forlaga kan søke Kunnskapsdepartementet om tilskot til produksjonsutgifter, medrekna forlaget sitt redaksjonelle arbeid med konkrete bokprosjekt. Det skal setjast klåre krav om at forlaga aktivt skal formidle og marknadsføre bøkene og rapportere frå denne verksemda.

2. I Forskingsrådet skal det under Frie prosjekt (Fripro) opnast for forskingsprosjekt som har som primært utkome å gi ut ein publikasjon etter kriteria for kunnskapslitteratur. Sekundære utkome kan vere omsetjing av boka og vidare publisering og formidling i andre format og på andre språk.”

Les innlegget i Prosa (eller les kortversjonen i Khrono).

Signy Grape