Det er selvsagt ikke noe nytt at samer opp gjennom historien har blitt fremstilt og behandlet som fremmede og ukultiverte. En ny artikkel i tidsskriftet Sakprosa viser hvordan dette synet på samer også kommer til uttrykk i reiseskildringer fra Svenska Turistföreningen. Samtidig er dette synet også fullt av ambivalens: For hvordan være full av forakt, samtidig som man er full av beundring for folkene man skildrer? 

Gustav Westberg ved Örebro universitet og Karin Idevall Hagren ved Stockholms universitet har i artikkelen Åtråvärda samer: om reseberättelser som affektiv resurs i tidig ursprungsturism analysert 13 reiseskildringer fra årene mellom 1886 og 1914 der det samiske blir beskrevet. Gjennom en affektiv diskursanalyse og analyse av det narrative mønsteret ved bruk av Greimas’ aktantmodell, viser de hvordan en svensk turistidentitet konstrueres gjennom affektiv meningsskapelse – altså følelsespregede leserposisjoner overfor det som skildres. 

 

Begjær og vemmelse 

Både Norge og Sverige hadde en beinhard assimileringspolitikk overfor samene, der målet i praksis har vært å utslette hele den samisk kulturen. Artikkelen viser at selv innenfor dette fantes det et syn på det samiske som noe attraktivt og begjærlig. Artikkelen nevner også nyere norsk forskning, som Cathrine Baglos avhandling og bok om de såkalte utstillingssamene, som også avdekker en slik ambivalens, denne gangen hos samene selv. (Arbeidet hennes er forøvrig kjent fra debatten rundt boka En samisk verdenshistorie, der hun skal ha blitt utsatt for et såkalt “kunnskapstyveri”. Se oversikt her.) 

Reiseberetningene og -skildringene dukker opp som sjangre i turismens fødsel på 1700-tallet, der jakten på det autentiske og det eksotiske blir det sentrale. For den Svenska Turistföreningen (dannet 1885, Den Norske Turistforening allerede i 1868) ble det samiske iscenesatt som en kilde til en søken etter å oppleve noe ikke-hverdagslig. Denne lengselen er likevel altså full av ambivalens og motstridende følelser. Gjennom å analysere reiseskildringene finner forfatterne at samene blir ikledd ulike motsetningsfylte roller: som både pådrivere, hjelpere og givere, men også som lunefulle og svikefulle motstandere. Turistenes lengsel etter det som er annerledes iblandes følelser som lyst, attraksjon og tilfredsstillelse – og frustrasjon, avsky og vemmelse. Samene blir gjenstand for både en erotisering og en estetisering, samtidig som de er noen man skal holde på avstand og ha kontroll over.  

Norden som kolonister 

Disse ulike affektive posisjonene har ifølge forfatterne sin klangbunn i nasjonalistiske og rasebiologiske idealer, og reiseskildringene blir dermed en del av en kolonial og nasjonalistisk praksis i Norden. Dette “turistnarrativet” der “de andre” fremstilles som vesensforskjellige fra en selv, som objekter, er ifølge forfatterene ikke bare forbeholdt slik tidlig “opprinnelsesturisme”. Lignende mønstre kan finnes fra mer samtidige kontekster, og artikkelen kan slik være en teoretisk og metodisk inspirasjon for å undersøke samtidens reiseskildringer. 

Signy Grape