Husker du bruduljen om en bok om en bok om en bok – den til tider svært så høylytte debatten rundt boka «Hva visste hjemmefronten?» av Marte Michelet fra 2018, som førte til utgivelser av en motbok og deretter to svarbøker (den første av Espen Søbye, den andre av Michelet selv)? En minst like oppheta føljetong utspiller seg nå i sakprosamiljøet – denne gangen en kritikk av en kritikk av en kritikk av en bok.
Dagens debatt handler også om historieskrivning og kildebruk. For hvilke normer for kildebruk skal gjelde for en litterær sakprosabok? Er det andre normer enn i vitenskapelige bøker? Og kan man begå et kunnskapstyveri?
«En samisk verdenshistorie», bokomslag (Foto: Cappelen Damm).
Det hele begynte i Morgenbladet 21. mars 2019 med litteraturkritiker Bernhard Ellefsens særdeles krasse anmeldelse av forfatter Hugo Lauritz Jenssens bok En samisk verdenshistorie (2019a). I samme nummer fulgte avisa opp med enda mer kritikk, nå fra den ene kilden til boka. Jenssen kom med sitt tilsvar uka etter, og så ble debatten liggende mer eller mindre død. Først to år etter, før jul 2021, begynte debatten å rulle igjen, etter at forfatter Simen Sætre plukket opp tråden med et forsvar for Jenssen og en sylskarp kritikk av Ellefsens kritikk. Foreløpig siste runde av føljetongen er professor i sakprosa, Johan Tønnesson, sin kritikk av Sætres forsvar. Underveis har redaktøren i Prosa hengt seg på med å først kritisere boka, for så å ta den i forsvar. Henger du med? Her følger en oppsummering så langt – forhåpentligvis med korrekt kildebruk!
Ellefsens kritikk i Morgenbladet av En samisk verdenshistorie
Bernhard Ellefsen (Foto: privat).
I anmeldelsen av en En samisk verdenshistorie slo Ellefsen (2019a) fast at Jenssen har skrevet “et stykke postkolonial historie”: “Allerede åpningssidene av Jenssens tekst grunnstøter i møte med selv et minstemål av følsomhet for kolonialismens språklige maktstrukturer”. Men det som tre år etter har fått debatten skikkelig varm igjen, er altså spørsmålet om kildebruken. Ifølge Ellefsen er boka et eksempel på “kynisk kildebruk” og det han kaller et kunnskapstyveri.
Ikke bare er fotnoteverket slett arbeid, men viser hvordan Jenssen er en tyv: “Svermen av fotnoter blir en slags røykteppe som dekker over for det faktum at denne tykke boken i ekstremt liten grad bygger på arbeid med primærkilder, og at selv fremstillingen ofte er hentet fra andre.” (Ellefsen 2019a).
Det er særlig bruken av én viktig kilde Ellefsen reagerer på, forsker Cathrine Baglos doktorgradsavhandling om de såkalte utstillingssamene, som ble gitt ut som bok i 2017 under tittelen På ville veger? Her gjør Jenssen en “omfattende og skruppelløs bruk av hennes funn, fremstillingsform, ord, historiske fotografier og sitater fra samtiden […]” og “Hele veien gir Jenssen retorisk inntrykk av at fremstillingen hans er selvstendig […] (Ellefsen 2019a).
Men hva ligger egentlig i begrepet kunnskapstyveri? Det er noe annet enn plagiat, ifølge Ellefsen:
”[…] Det store antallet eksempler i Jenssens bok på minimal omskrivning og omdisponering av tekst fra kildene, viser dessuten at de siste årenes ensidige fokus på plagiat har etterlatt et stort hull:
Når metoden her fremstår som et taktisk (og i mine øyne ofte mislykket) arbeid for å unngå den mest formalistiske definisjonen av begrepet, blir det vel så relevant å vende den kritiske oppmerksomheten mot bokens mange tyverier av kunnskap.” (ibid.)
Der plagiat i større grad er et juridisk begrep, er kunnskapstyveri altså når man strategisk omgår å bli tatt for plagiat, men heller gjør et blikk, en fremstilling eller et resonnement til sitt, uten å kreditere opphavspersonen.
Cathrine Baglos kritikk av En samisk verdenshistorie i Morgenbladet
Cathrine Baglo (til høyre), i en annen sammenheng (Sekretariatet til sannhets- og forsoningskommisjonen. f.v. Inger Elin Utsi, Liss-Ellen Ramstad og Cathrine Baglo. Foto: Stortinget)
I samme utgave som anmeldelsen hadde Morgenbladet et intervju på trykk med nevnte Cathrine Baglo, med overskriften – Jenssen er systematisk lemfeldig (Stoltenberg 2019). Hun reagerte på måten Jenssen skrev om kildene hennes, uten å tydeliggjøre at dette var hennes funn basert på et nitid forskningsarbeid: “[…] Igjen står Jenssens henvisning til meg så langt unna de empiriske opplysningene at man blir sittende og lure: Er det han som har funnet ut av disse tingene, eller er det jeg?” Jenssens litterære stil bidrar til å skape feilinntrykket: “– I og med at han innimellom har en veldig personlig tone, sår han tvil om hvem stoffet tilhører. Det er mitt største ankepunkt mot ham.”
Dermed gir Jenssen et inntrykk av at hennes tolkning av stoffet er hans egen – og en slik tolkning av en primærkilde bør i seg selv krediteres:
“– Boken min var et brudd med mange andre tidligere tolkninger. For eksempel mente jeg at rase ikke var en veldig stor drivkraft i disse utstillingene, det kom og forsvant, men det var ikke motoren bak fenomenet. Tidligere tolkninger har vektlagt nettopp rase, kropper, det fremmede ved samene og iscenesettelsen av dem som laverestående. […]”
Hugo Lauritz Jenssens tilsvar på kritikken
Hugo Lauritz Jenssen (Foto: Cappelen Damm)
En drøy uke etter svarte Jenssen i samme avis. Han tok selvkritikk på at notebruken kunne ha vært mer presis, men mente at det helt tydelig kom frem at Baglos arbeid hadde vært en viktig kilde i boka. Han avviste derfor at han skulle være en slags tyv av kunnskap: Kunnskap kan ikke stjeles – når kunnskap først er brakt ut i offentligheten, er den til fri bruk for andre:
“Det bemerkelsesverdige er at når Morgenbladet ikke klarer å sette begrepet plagiat på boken min, finner man i stedet opp en ny kategori for å sverte meg og mitt arbeid. Et kunnskapstyveri kan ikke forstås på en annen måte enn at kunnskap er stjålet. Men da må jo det bety at kunnskap er eiendom, at noen faktisk kan eie den.” (Jenssen 2019b).
Hvem som helst skal kunne ta kunnskap i bruk, og så foredle den til ny bruk for andre. Æren for å ha funnet den tilfaller finneren, og skal krediteres, men den “akkumulerte og publiserte kunnskapen ligger utvilsomt i en kunnskapsallmenning, den kan ikke være noens eiendom.”. Det vil kunne være en rekke faktaelementer man kan kjenne seg igjen fra andre kilder, men en forfatter må ha frihet til “å parafrasere en kilde – å bruke de opplysningene jeg finner, og anvende disse i mine setninger og resonnementer” (ibid.).
Den personlige tonen Baglo kritiserte ham for er et stiltrekk ved det Jenssen kaller narrativ sakprosa, hvor forfatteren er personlig til stede i teksten. Jenssen mente det burde være andre krav til kildeføring i slik litteratur “forfattet av en journalist” enn i vitenskapelige tekster: “Det er en avgjørende kategoriforskjell mellom en doktoravhandling og generell sakprosa.”
Simen Sætres kritikk av kritikken av En samisk verdenshistorie
Simen Sætre (Foto: privat)
Lenge lå saken mer eller mindre i bero – helt til Tyvens historie dukket opp i Prosa, Tidsskrift for sakprosa, 7. desember 2021, av forfatter Simen Sætre (kortversjon trykket i Aftenposten). Sætre hadde ventet på at noen ville ta Jenssen i forsvar i 2019 og problematisere begrepet kunnskapstyveri. For hvilke regler hadde Jenssen faktisk brutt?
Ikke bare hadde Ellefsen slaktet boka, men ifølge Sætre gått et steg videre og felt en moralsk dom over personen Jenssen, med bruk av ord som “skruppelløs”, “kynisk” og “usmakelig”. Sætre mente Jenssen hadde handlet i god tro: “Han plagierte ikke, brøt ingen etiske regler som han kjente til eller som var klargjort for ham, men han ble målt i gråsoner og fordømt med harme.” Det var mer som han hadde havnet i en felle:
“Han gikk på en landmine som lå skjult i det sakprosaetiske terrenget og eksploderte i form av et nytt ord, «kunnskapstyveri», for siden å forsvinne. […] Det innebærer at kunnskap kan være underlagt eiendomsrett og kan eies og stjeles. Dette er forbudt, og den som forbryter seg er en tyv.” (Sætre 2021).
Og Sætre spør: Hvor mange andre av slike miner finnes som sakprosaforfatteren kan uforvarende tråkke på? Journalistisk og vitenskapelig skriving er nemlig vesensforskjellig, ifølge Sætre: “Jenssen kommer fra en annen tradisjon enn Baglo. Sistnevnte er akademiker, med sin definerte etikk og etikette for kildegjengivelse. Jenssen kommer fra journalistikken, som har et annet forhold til kildene, og han har derfor “rett til å gjengi disse kildene, og skal han gjøre det, må nødvendigvis noen av de samme ordene med.” “Hvor mange hilsener måtte Jenssen ha lagt igjen, før Baglo ble fornøyd?” (ibid).
Om man kan anklage sakprosaforfattere for kunnskapstyveri når de henviser til kilder etter beste evne, så kan potensielt kunnskapen selv være i spill:
“I all skriving der målet er å sette sammen store mengder kunnskap til en reflekterende tekst som flyter, finnes to kryssende hensyn som i verste fall kan bli forfatterens fall. På den ene siden må man «eie» stoffet for å skrive godt. Man må internalisere kunnskapen, kjenne stoffet så godt at man kan formulere originale tanker, skarpt. For å oppnå dette må man ha innhentet og lest så mye materiale at det hele ikke lenger fortoner seg som en rekke av kilder, men som en flytende helhet, «kunnskap». Det som før var artikler, bøker, andres utsagn, er nå sugd opp i ens eget hode, hvor det blir en ny virkelighet av setninger på skjerm eller papir. Dette er noe vi ønsker som skribenter. Vi vil ha «flyt», skrive fritt, være i stoffet, løsrive oss fra kildene. Men når dette skjer, er det som om de opprinnelige kildene forsvinner i et mørke.[…]” (ibid.)
Rapport om god skikk i sakprosa
Johan Tønnesson (Foto: uio.no)
Med så ulike oppfatninger av hva som er korrekt kildebruk i sakprosa, finnes det råd å få?
I sitt nevnte svar til Ellefsens anmeldelse i 2019, trakk Jenssen frem God skikk-rapporten fra 2006 (Rognstad et al. 2006). Foranledningen for rapporten var den såkalte Alnæs-saken i 2003, der forfatteren Karsten Alnæs ble kritisert for å ha brutt god sitatskikk i bokserien Historien om Norge. Det ble derfor oppnevnt en faggruppe, med professor i sakprosa Johan Tønnesson som sekretær, som skulle utrede “kildebruk i allmenne historiske fremstillinger”. Rapporten de leverte var ment å bidra til å klargjøre normene for god skikk i sakprosa.
Jenssen gjenga utdrag fra rapporten:
“Fagetiske normer for tilbørlig bruk av andres arbeider hviler i utgangspunktet på prinsippet om at kunnskap skal være allment tilgjengelig i samfunnet, til glede og nytte for alle. Dette kan formuleres som at «kunnskap er et kollektivt gode»” (Rognstad et al. 2006: 36, som sitert hos Jenssen 2019b).
Og fra side 56 i rapporten: “Ingen kan eie fakta. Dette gjelder selv om de faktaopplysninger som benyttes i en fremstilling ikke var kjent fra før og det således er forfatteren selv som har «gravet dem frem» (ibid.).
Ellefsen mente i en ny kronikk at den samme rapporten heller kunne belegge bokas uredelighet, og at Jenssen hoppet bukk over kritikken ved å henvise til generelle formuleringer i rapporten. For eksempel til diskusjonen om parafrasering – rapporten slår ifølge Ellefsen fast at man ikke har et frikort til å sette inn en fotnote her og der, og ellers gjøre som man vil – men en frihet med betydelige begrensninger. “[…] Det må klart framgå hvor parafrasen begynner og slutter. Parafrasering må ikke ligge så tett opp til originalteksten at det i realiteten er snakk om avskrift.” (Ellefsen 2019b).
Ellefsen konkluderte så:
“Hvis Jenssens holdning representerer akseptabel praksis anno 2019, er vi vitne til en betydelig skjerping av frontene mellom forskere/empirikere og forfatterne som ønsker å bruke andres empiri i allmenne fremstillinger. […] Er sakprosakollegene komfortable med denne kynismen overfor dem som gjør grunnarbeidet, og vil forskermiljøene akseptere slik behandling? […]”
(Og før debatten ebbet ut i 2019, rakk både Geir Hønneland, daværende styreleder i NFFO, og redaktøren i Prosa, Merete Røsvik, å slenge seg på kritikken av Jenssen (Stoltenberg og Bamle 2019), dog uten å ha lest boka. Og Morgenbladet tok enda en gang opp problemstillingen i en episode av Morgenbladets bokpodkast med nevnte Ellefsen og Tønnesson, i tillegg til språkviter og forfatter Helene Uri og forfatter Tor Bomann-Larsen.)
Debatten om Simen Sætres Tyvens historie: en kritikk av en kritikk av en kritikk
Først ut med kritikk av Simens Sætres påstand om uklare og ulike normer for kildebruk mellom journalistiske og vitenskapelige tekster, var nettopp Johan Tønnesson, nevnte professor og sekretær for God skikk-rapporten. Til Aftenposten (Semb Aasmundsen 2021) sa han at han ikke gikk med på at det gjelder helt egne normer for kildebruk for journalistikk enn for faglitteratur. De samme normene som gjelder i forskning bør også gjelde for Jenssens bok: “– Forventningene til nøye kildehenvisning øker jo nærmere fremstillingen er forskningen. I «En samisk verdenshistorie» må man si at fremstillingen er nær andres forskning […]”.
Hun som hadde blitt utsatt for det angivelige kunnskapstyveriet, nevnte Cathrine Baglo, svarte så Sætre og Jenssen med en egen kronikk i Morgenbladet, og der hun hevdet at hovedproblemet med En samisk verdenshistorie ikke var kildebruken i seg selv. Dette burde ikke være en debatt om fotnotebruk – det var nemlig ikke hun som hadde blitt frarøvet noe: “[…] jeg vil kanskje si at Jenssen røver noe, men det er ikke fra meg. Han røver heller ikke kunnskap. Han røver tingenes egen fortelling, den samiske historiens egen agens.” (Baglo 2021).
I sitt svar igjen, hevdet Jenssen at Baglo tåkela debatten, og neppe kunne ha forstått bokprosjektet. Da “ville hun muligens forstått at boken er en journalistisk odyssé som følger samiske reiser utaskjærs gjennom mange århundrer, ikke en akademisk avhandling om kolonialismens strukturer og avkoloniseringens mekanismer.” (Jenssen 2022).
Prosa-redaktørens forsvar av Jenssen
I lederartikkelen i nummeret av Prosa der Sætres Tyvens historie sto på trykk, var nå redaktør Merete Røsvik (2021) blitt selvkritisk og mente at Jenssen var blitt dømt for hardt (etter altså først å ha kritisert Jenssen i 2019):
“I tilbakeblikk er ikkje det mest alvorlege verken Jenssens kjeldebruk eller måten kritikar Bernhard Ellefsen omtalte boka på, men at ingen stilte spørsmål ved eller ettergjekk den harde dommen. I staden vart fordøminga raskt unison. Saka viser at den maktkritiske impulsen internt i bransjen ikkje har vore sterk nok, heller ikkje i Prosa […]”
Ellefsens svar og kritikk av Sætre og Røsvik
I Ellefsens første svar til Sætres essay om Tyvens historie (til kortversjonen i Aftenposten), slo han fast: “Kunnskapen står gratis til låns. Det eneste man trenger å gjøre, er å fortelle hvor man har den fra.”(Ellefsen 2021a), før han så svarte på originalversjonen i Prosa: Simen Sætres etiske føleri, der han gjentok kritikken av Jenssens (og Sætres) bruk av God-skikk-rapporten, og mente Sætre ga en “oppvisning i antiintellektualisme” (Ellefsen 2021b). Røsviks leder bidro til å relativisere og snakke seg bort fra de opprinnelige overtrampene i Jenssens bok.
Sætre svarte så igjen i Prosa med å slå fast at Hugo Lauritz Jenssen er ikke en kjeltring. – begrepet kunnskapstyveri bidrar til “å dømme” en mann som ikke har handlet mot bedre vitende. Ifølge Sætre var God skikk-rapporten et forsøkt på å innføre en bransjestandard for kildebruk, men ble det ikke. Det er derfor fortsatt uklart “hvilket «lovverk» Jenssen skal dømmes etter.” – normene for kildebruk i sakprosa er og blir uklare (Sætre 2022).
I redaktør Røsvik eget svar til Ellefsen, minnet hun om Mennesket i fagetikken og at “Det finst gode grunnar til å sjå alvorleg på korleis debatt går føre seg når den kan øydeleggje renommé og karrierar.” (Røsvik 2022a).
I Ellefsens siste svar så langt til både Sætre og Røsvik, Norm i et vannglass (Ellefsen 2022) , uttrykte han bekymring på sakprosakritikkens vegne, og at Prosas redaktør nok var velmenende, men endte opp med å sidestille velbegrunnet kritikk med hets og trusler. I Røsviks svar, Lita sak for Ellefsen, stor sak for Jenssen, ba hun Ellefsen tenke over den makten han har i bransjen, og potensielt over forfatterkarrierer: “Morgenbladet-kritikar Bernhard Ellefsen nyt sjølv godt av eit solid renommé, men vil ikkje inn på at han har reell makt i bokbransjen”. Ellefsen burde derfor unngå å være “unødig tøff i retorikken”(Røsvik 2022b).
Tyveri eller latskap?
Foreløpig (?) siste ord kom fra Johan Tønnesson, intervjuet av Khrono 16. februar (Strand 2022): – de samme reglene for kildebruk gjelder både i generell sakprosa og i vitenskapelige tekster. Men mye dårlig referatskikk kan rett og slett handle om latskap:
“— Eg trur mange som skriv sakprosa anstrengjer seg for å skriva noko lesevennleg. Innan akademisk litteratur er det ganske strenge normer […]. Men når forskarar skriv sakprosa, trur eg dei tenkjer at det er heilt andre krav. Dei tek det for lite alvorleg, og eg trur det skuldast noko latskap […].”
Han rettet samtidig en pekefinger mot forlagene: “— Eg synest forlaga burde ansvarleggjerast meir når det handlar om sakprosa og kjeldebruk. Ein kan av og til tvila på om forlaga tek kvalitetsarbeid like alvorleg i sakprosa som i fiksjonsprosa […] (ibid.).
For å bøte på både tyveri, latskap og unnfallenhet, har han derfor lovet en lettlest kortversjon av anbefalingene fra God-skikk-rapporten, til nytte (og frustrasjon?) for alle sakprosaskrivende mennesker. Fortsettelse av den saken følger selvsagt!
Signy Grape
Kilder:
Baglo, Cathrine. 2021. “Hugo Lauritz Jenssen røvet ikke kunnskap, men tingenes egen fortelling”, Morgenbladet, 17.12.2021. https://www.morgenbladet.no/ideer/debatt/2021/12/17/hugo-lauritzen-jenssen-rovet-ikke-kunnskap-men-tingenes-egen-fortelling/
Ellefsen, Bernhard. 2019a. “Et kunnskapstyveri”, Morgenbladet, 21.03.2019. https://www.morgenbladet.no/boker/anmeldelser/2019/03/21/et-kunnskapstyveri/
Ellefsen, Bernhard. 2019b. ”Ifølge sakprosaens egen fagetikk er det ingen tvil om at En samisk verdenshistorie inneholder plagiat, skriver Bernhard Ellefsen.”, Morgenbladet, 29.03.2019. https://www.morgenbladet.no/boker/kommentar/2019/03/29/ifolge-sakprosaens-egen-fagetikk-er-det-ingen-tvil-om-at-en-samisk-verdenshistorie-inneholder-plagiat-skriver-bernhard-ellefsen/
Ellefsen, Bernhard. 2021a. “Kunnskapen står gratis til låns. Det eneste man trenger å gjøre, er å fortelle hvor man har den fra”, Aftenposten, 08.12.2021. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/qWe3jL/kunnskapen-staar-gratis-til-laans-det-eneste-man-trenger-aa-gjoere-er-aa
Ellefsen, Bernhard. 2021b. “Simen Sætres etiske føleri”, Prosa, Tidsskrift for sakprosa, nettbaserte debattsider, 17.12.2021. https://prosa.no/debatt/simen-saetres-etiske-foleri
Ellefsen, Bernhard. 2022. Norm i et vannglass, Prosa, Tidsskrift for sakprosa, nettbaserte debattsider, 17.01.2022. https://prosa.no/debatt/norm-i-et-vannglass
Jenssens, Hugo Lauritz. 2019a. En samisk verdenshistorie. Oslo: Cappelen Damm
Jenssen, Hugo Lauritz. 2019b. “Kolliderende universer”, Morgenbladet, 29.03.2019.
https://www.morgenbladet.no/ideer/debatt/2019/03/29/kolliderende-universer/
Jenssens, Hugo Lauritz. 2022 “Tåkelegger debatten om «En samisk verdenshistorie»”, 14.01.2022. https://www.morgenbladet.no/ideer/debatt/2022/01/14/takelegger-debatten-om-en-samisk-verdenshistorie/
Rognstad, Ole-Andreas, Anne-Hilde Nagel, Hallstein Laupsa, Johan L. Tønnesson. 2006. “God skikk Om bruk av litteratur og kilder i allmenne, historiske framstillinger”. Utredning. https://nffo.no/attachments/5a44ceda4648c52da9a8624c33007b75dc58f8b6/304-20220118144719653552.pdf
Røsvik, Merete. 2021. “Barnet i badevatnet”, Prosa, Tidsskrift for sakprosa, Årgang 2021, nr. 6. (nettversjon, 06.12.2021). https://prosa.no/debatt/mennesket-i-fagetikken
Røsvik, Merete. 2022a. “Mennesket i fagetikken“, Prosa, Tidsskrift for sakprosa, nettbaserte debattsider 11.01.2022. https://prosa.no/debatt/mennesket-i-fagetikken
Røsvik, Merete. 2022b. “Lita sak for Ellefsen, stor sak for Jenssen”, Prosa, Tidsskrift for sakprosa, nettbaserte debattsider, 01.02.2022. https://prosa.no/debatt/lita-sak-for-ellefsen-stor-sak-for-jenssen
Semb Aasmundsen, Jakob. 2021. “Forfatter ble beskyldt for kunnskapstyveri. Ekspert mener reglene for kildebruk er soleklare.”, Aftenposten, 12.12.2021. https://www.aftenposten.no/kultur/i/0GbrOg/forfatter-ble-beskyldt-for-kunnskapstyveri-ekspert-mener-reglene-for
Stoltenberg, Hanna og Pelle Bamle. 2019. “– Uredelig bruk av kildemateriale”, Morgenbladet, 27.03.2019. https://www.morgenbladet.no/boker/2019/03/27/uredelig-bruk-av-kildemateriale/
Stoltenberg, Hanna. 2019. “– Jenssen er systematisk lemfeldig.” Morgenbladet, 21.03.2019. https://www.morgenbladet.no/boker/2019/03/21/jenssen-er-systematisk-lemfeldig/
Sætre, Simen. 2021. “Tyvens historie”, Prosa, Tidsskrift for sakprosa, Årgang 2021, nr. 6. (nettversjon, 07.12.2021). https://prosa.no/artikler/essay/tyvens-historie
Sætre, Simen. 2022. “Hugo Lauritz Jenssen er ikke en kjeltring”. Prosa, Tidsskrift for sakprosa, nettbaserte debattsider, 10.01.2022. https://prosa.no/debatt/hugo-lauritz-jenssen-er-ikke-en-kjeltring
Strand, Hilde Kristin. 2022. “Professor: Ser latskap i sakprosa-skriving», Khrono, 16.02.2022. https://khrono.no/professor-ser-latskap-i-sakprosa-skriving/661370?fbclid=IwAR2C7WoOaX_pfGkKudRKrMZfgdL59jqNH36NVWSJ4DbIs2pD1i-zS16pddI