Statsminister Mette Frederiksen taler på et folkemøte. Foto: News Øresund – Johan Wessman.

Johan Tønnesson, professor i sakprosa ved Universitetet i Oslo, anbefaler varmt to nyutgitte bøker.

Mens gammeldagse julekort glimret med sitt fravær sist jul – sikkert fordi jeg selv aldri sender noen lenger – lå det to uanmeldte bokgaver i postkassa denne gang. I den første, universitetslektor Stefan Iversens bok Retorik, heter det et sted: «Det er fristende at tænke på indholdet som det første element i en tale og formen som det sekundære – lidt som indpakningspapir kan give en julegave dens form.» Den lille boka, nr. 95 i den danske suksess-serien «Tenkepause», kom ikke i innpakningspapir, men i en stor eske som kunne rommet et par solide fjellstøvler. Nesten som sånne lurepakker vi fnisende la under juletreet da vi var yngre. Iversens pakke viser seg imidlertid å være stor i innhold, om enn altså liten i form, den er på 60 små sider.

Iversen suser gjennom helt sentrale deler av retorikken på spirituelt, humoristisk og samtidig opplysende vis. Hvem sa at gylne penner kun beveger seg på overflaten? Her er ingen fotnoter eller referanser; slike har nok ikke forlaget tillatt. Men de diskrete henvisningene underveis, til Aristoteles, Platon, Cicero, Bitzer, Vatz, Miller og et par til i retorikkens lange kanon, gir ingen krenkelser av åndsverkloven. De er formulert slik at den interesserte leser som vil lære litt mer med letthet kan google seg videre.

Med noen få gjennomgående eksempler – statsminister Mette Fredriksens første og manende koronatale i mars 2020, programlederens Sofie Lindes nådeløse MeToo-tale samme år og Neill Armstrongs hyperberømte ord da han tok skrittet ned på månen – ledes vi gjennom et helt kunnskapsunivers. Det hele fyller omtrent den tiden en flyreise eller et litt utvidet toalettbesøk krever. Og for en flyreise eller toalettbesøk denne boka tilbyr!

Én enkelt feil må likevel påtales, slik at panegyrikken ikke tar helt overhånd. Feilen er faktisk grov. Helt sist i boka skriver forfatteren at en viss taler i pandemidebatten feilaktig oppfattet demokrati som at folket styrer. «I virkeligheden», belærer Iversen oss, «vælger folket en regering, som så styrer landet indtil det næste valg.» To sider seinere skriver han tilsvarende om «den folkevalgte regering». Her avskaffer altså forfatteren salig Montesquieus skille mellom den lovgivende og den utøvende makt uten videre. Her må tenkningen ha tatt en pause midt i tenkepausen. For dette er et skille som ikke bare har vært viktig, men mildest talt vesentlig, nettopp i debatten om håndteringen av pandemien. I Norge stod den første juridisk-retoriske krigen nettopp om dette, inntil Solberg-regjeringens ganske ville forslag til fullmaktslover til sist ble stoppet.

Den andre gaven, derimot, kom i vakkert innpakningspapir til nyttår med sølvbånd uten nyttårsløyer. Universitetet i Bergen 75 år, leste jeg etter å ha pakket ut. Gjesp, tenker du kanskje. Men nei. Les forfatternavnet også! Anders Johansen. Denne vakre og velillustrerte trykksaken er den skriftlige versjonen av min sakprosaprofessorkollegas 75 minutters foredrag. Også sidetallet er forresten akkurat 75. Alle som kjenner Johansens skrivekunst vet at han aldri kjeder leseren. Og her lærer jeg helt nye ting om bakgrunnen for Universitas Bergensis. Johansen har gått samvittighetsfullt til kildene. Vi visste nok noe om Nansen og at museene kom før universitetet, men her gis en bred kulturhistorisk og politisk gjennomgang med spenn fra 1890-tallet til i dag. De siste periodene blir aktualisert ved den nerve som følger ved at forfatteren selv har vært en engasjert aktør på den jubilerende institusjonen de siste 50 årene. Mesterlig!

Jeg må lete ganske dypt hvis jeg også her skal finne noe malurt å helle i begeret. Det eneste jeg finner er noen litt uheldige utslag av at manuskriptet, som oppleves som fullt ut skriftlig – dette er en fullverdig bok – plutselig røper at den er ment for opplesning: «Jeg kan ikke gå nærmere inn på hva Christie fikk utrettet. Det er ikke tid.» (s. 41). Det er jo vi lesere som bestemmer sin tidsbruk, hvis forfatterens forhold til stoppeklokka er leseren uvedkommende! Men dette er en skjønnhetsfeil, og dessuten kan den faktisk høres her, på de foreskrevne 75 minuttene. Min anbefaling av denne korte, lærde og velskrevne historieboka er dermed uten forbehold.

Stefan Iversen: Retorik. Århus universitetsforlag 2022.

Anders Johansen: Universitetet i Bergen 75 år. Universitetet i Bergen 2021.Johan L. Tønnesson

Johan L. Tønnesson