Nytt nummer av Tidsskriftet sakprosa: Uttrykksprinsippet som debattideal og rettslingvistikk som fagfelt

Hvordan føres argumentasjonen på Facebook, og i form av språklige bevismidler i en rettssak? Foto: SIFO/OsloMet.

To nye, og høyaktuelle, artikler er publisert i Tidsskriftet sakprosa. Den første hevder at betente debatter i sosiale media er karakterisert av et helt nytt ideal for offentlig argumentasjon – et såkalt uttrykksprinsipp, mens den andre retter et kritisk blikk på behandlingen av språkmaterialet i «Bertheussen-saken».

I redaktør Johan Tønnessons lederartikkel spør han seg: Hva får den sakprosaen som her beskrives fra debattrådene og fra rettssalen å si for sakprosaens potensial som “samfunnets lim og hukommelse”? For sakprosa kan som kjent bygge demokrati, men også få det til å forvitre.

Artikkelen Meningsfremvisning, ikke meningsutveksling: Uttrykksprinsippet som debattideal av Ida Vikøren Andersen, postdoktor ved Institutt for fremmedspråk, Universitetet i Bergen, går rett inn i den tidvis betente “debatten om debatten” – om ytringsfrihet, ytringskultur og sosiale medier. 

For er det slik at det offentlige ordskiftet ikke karakteriseres best som meningsutveksling, altså i tråd med det klassiske deliberasjonsprinsippet, der man saklig begrunner meningene sine og møter motdebattanter med motargumenter – men heller bare gir en slags illusjon av argumentasjon?  

Andersen tar utgangspunkt i en analyse av debatter på Facebook om innvandring, og hevder at debattene bærer preg av et nytt ideal – uttrykksprinsippet.

I uttrykksprinsippet bedriver man meningsfremvisning, ikke meningsutveksling. Her blir diskusjonene en slags posering av meninger, der man kan unndra seg å begrunne påstandene sine ved å si at “dette er bare min mening” eller om man bare “føler noe sterkt nok”. Meningene kan altså forstås som rent ekspressive: De oppstår i individets ukrenkelige indre og gir uttrykk for ens «sanne» selv. En motytring oppfattes derfor ikke som en legitim ytring, men som et personangrep.

Hvilke implikasjoner får dette for den demokratiske samtalen? 

Den andre artikkelen går også inn i en betent debatt, med da fra et helt konkret ytringsrom: rettssaken mot Laila Bertheussen. I artikkelen Rettslingvistisk praksis i Norge. Et kritisk blikk på behandlingen av språkmaterialet i Bertheussen-saken ønsker Helene Urdland Karlsen og Guro Nore Fløgstad, sistnevnte fra Universitetet i Sørøst-Norge, å bidra til å utvikle rettslingvistikk som fagfelt og politimetode. 

I 2021 ble samboeren til daværende justisminister som kjent dømt for å ha iscenesatt et angrep på egen bolig, og dermed for å ha angrepet demokratiet som sådan. Saken er spesiell av mange grunner – også når det gjelder hvordan språkbruk og lingvistikk ble trukket inn i rettssalen. 

Forfatterne retter et sterkt kritisk blikk på kvaliteten i den språklige bevisførselen i saken, der en rekke språklige pussigheter ble viktige, som bruken av ordet «rasisit» og om kvinner “tisser” eller “pisser”. De argumenterer overbevisende for at «rettslingvistikk» bør utvikles og etableres som egen metode i det norske rettssystemet, basert på faglig fundert kunnskap, ikke mer eller mindre “språkanalytisk synsing”. Forfatterne fremmer konkrete forslag til hvordan man kan utarbeide etiske retningslinjer for faget og en rettslingvistisk praksis i Norge.

Signy Grape

Diskutér på facebook