Lisa Aasbø har skrevet masteroppgave om klarspråk i myndighetstekster under koronapandemien. Foto: Frida Moberg

Våren 2021 leverte Lisa Aasbø masteroppgaven sin i nordisk (lektorprogrammet) ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo: Klarspråk i kriser. En studie av to myndighetstekster fra pandemiåret 2020.

I oppgaven fant hun ut at informasjonstekster om koronapandemien på Folkehelseinstituttet og Helsenorges nettsider lyktes i å være brukertilpasset, der leserne lett kunne finne relevant informasjon. Men tekstene fremsto i for liten grad som transparente, og evnet derfor ikke å oppfordre til en kritisk lesning.

Oppgaven kan leses i helhet her.

Her presenterer Aasbø oppgaven sin:

Klarspråklig helseinformasjon i krisetider?

Av Lisa Aasbø

Det pandemiske informasjonslandskapet i 2020 var uoversiktlig, som Verdens helseorganisasjon bekreftet ved å la begrepet «infodemi» tilfalle tilstanden. I kombinasjon med det økende og kriseutløste informasjonsbehovet i befolkningen, stod norske helsemyndigheter overfor en påtrengende klarspråksutfordring: Hvordan tilpasse informasjonstekster om spesialiserte helsetema til en mangfoldig befolkning av brukere med ulike forutsetninger?

Spørsmålet ovenfor var inngangen til min interesse for å studere myndighetsskapte helseinformasjonstekster. I masteravhandlingen min, Klarspråk i kriser – En studie av to myndighetstekster fra pandemiåret 2020, tar jeg for meg to informasjonsnettsider fra to statlige og viktige formidlere av helseinformasjon – én fra Helsenorge om testing, symptomer og smittesporing og én fra Folkehelseinstituttet om reising og karantene. Formålet med avhandlingen er å undersøke om tekstutvalget kommuniserte i tråd med Språkrådets klarspråkskriterium om brukertilpasset språk.

Teoretisk utgangspunkt

Studien hviler på teorier fundert i tekstvitenskapen, semiotikken og pragmatikken og kulminerer i analyser av nettsidenes normgrunnlag, multisekvensialitet og multimodalitet – og til slutt en rekonstruksjon av hvilke Modellesere som bygges opp i de respektive tekstene. Konkretisert undersøker jeg altså hvilke tekstnormer som kommer til uttrykk i tekstene, deres digitale format, multimodale kommunikasjon, samt hvilke leserforbilder som den faktiske leseren kan strekke seg etter. Den nye Språklova (2021) binder norske myndigheter og myndighetstekstene juridisk til klarspråksnormen, og står seg slik som en overhengende legitimering av prosjektet – spesielt i nåtidens krisetid.

Informasjonstekstenes klarspråkstrekk

I analysene mine fant jeg ut at informasjonstekstene fra Helsenorge og Folkehelseinstituttet har flere trekk som peker mot en brukerorientering. Et første punkt er at tekstene evner å møte ulike lesere med ulike behov. Dette foregår primært gjennom eksplisitte tiltaleformer som «du» og spesifikke beskrivelser av situasjonskontekster som lesere kan befinne seg i, samt løpende svar på lesernes mulige lesningsutløste spørsmål. Tekstene lykkes altså i å møte en stor gruppe brukere der de er i sin situasjonskontekst, og slik vise relevans for et bredt spekter av brukere og deres forståelse av de aktuelle helserelaterte temaene. De to tekstene representerer to ulike løsninger på hvordan et klarspråklig nettsidedesign kan se ut.

Teksten fra Folkehelseinstituttet har flere tekstlige elementer, et høyt antall hyperlenker og utfyller nettsidens visuelle flate på en effektiv måte. Det høye antallet tekstelementer og hyperlenker fører til at leseren må ta en stor mengde valg som kan resultere i at leseren bruker lenger tid i teksten. Analyseteksten fra Helsenorge med sine færre hyperlenker og tekstlige elementer, samt luftighet, kan i denne sammenhengen sies å være brukertilpasset i en annen grad enn teksten fra Folkehelseinstituttet.

Navigeringsverktøy viser neste lesevei

Sistnevnte tekst (fra Folkehelseinstituttet) har på sin side det jeg har valgt å kalle for et navigeringsverktøy, som viser til en oversikt over temasidene om koronavirus på Folkehelseinstituttets nettsider. Dette er et tekstelement som kan styrke brukerens kognitive representasjon av nettsidens nettverk av tekster som kan gjøre lettere å finne fram til informasjonen vedkommende har behov for. Tekster med et slikt verktøy kan lette brukeropplevelsen for lesere som møter teksten med lave tematiske forkunnskaper, ettersom de enklere kan ta beslutninger om neste lesevei. Selv om nettsiden fra Folkehelseinstituttet dermed har flere tekstelementer og lenker, vil en andel av disse fungere som lesestøtte til et spekter av de potensielle brukerne. De to tekstene representerer slik to ulike løsninger på hvordan et klarspråklig nettsidedesign kan være.

Invitasjon til ytringsrom

Jeg fant også andre likhetstrekk i tekstenes format, ved at begge tekstene ble innledet og avsluttet på like måter. Nettsidenes innledning bar preg av multimodalt samspill og hyperlenker, og inviterte slik leseren inn i teksten. Tekstene ble avsluttet med invitasjoner til ytringsrom. Sistnevnte begrep er hentet fra Ida Seljeseths doktoravhandling Klart språk og retorisk medborgerskap, og viser til steder i en tekst hvor det tilrettelegges for at leseren kan ytre seg. Disse invitasjonene fra de institusjonelle avsenderne vitner om et søkelys på brukerorientering og vil, som Seljeseth skriver, være en sentral faktor for at leseren kan ytre seg kritisk i møtet med en avsenderinstitusjon.

Informasjonstekstenes klarspråksutfordring

Selv om det foreligger klarspråkstrekk som kan øke lesernes forståelse av tekstenes innhold og format, har jeg identifisert noen viktige klarspråksutfordringer ved det aktuelle tekstmaterialet. Det viktigste punktet her er at tekstene virker å forutsette en aksepterende holdning hos mottakeren ved å la viktig informasjon ligge implisitt i teksten. I avhandlingen min kaller jeg dette for lav grad av transparens, og jeg mener at dette skaper tre problemer:

For det første krever tekstene en høy grad av forkunnskaper ved at leseren selv bør kjenne til premissene som ligger bak tekstenes framsatte påstander.

For det andre kan tekstene i større grad bygge opp tydelige ikke-Modellesere. Dette er lesere som ikke vil eller ikke overbevises til å akseptere tekstene grunnleggende premisser.

For det tredje fører det til at den tenkte leseren kan gå glipp av muligheten til å vurdere myndighetstekstenes påstander om virkeligheten på en kritisk måte. Jeg argumenterer derfor for at en økende grad av transparens i myndighetstekster kan styrke klarspråkets demokrati- og tillitsoppdrag, og taler for at det også bør tales om brukerutvikling av kritiske lesere i klarspråking av myndighetstekster.

Mer forskning

I arbeidet med masteravhandlingen dukket det opp to viktige problemstillinger som bør forskes på videre. Det foreligger forskning som gir retningslinjer for hvordan en brukervennlig nettside skal se ut. Denne informasjonen bør likevel kontekstualiseres til å gjelde klarspråk, slik at man kan lande et tydeligere svar på spørsmålet om hvordan et klarspråklig nettsidedesign bør se ut. Det andre sentrale spørsmålet kom fram i forbindelse med forslaget om at økt transparens kan tilrettelegge for kritisk lesning. I den forbindelse bør det forskes videre på hvilke grep som kan gjøres for at myndighetstekster kan modellere og utvikle kritiske lesere. Slik kan myndighetenes tildelte oppdrag om å være tekstlige/språklige forbilder også styrkes.