Denne høsten begynner Cecilie Drougge Halstensgaard på et nytt doktorgradsprosjekt ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO om klart lovspråk i skolen. Hvordan bør juridiske tekster i skolesektoren være slik at de sikrer god opplæring og rettssikkerhet?
Halstensgaard har selv jobbet flere år som lærer, og har erfart hvordan stadig mer av skolen blir styrt av lovtekster – skolen rettsliggjøres. Et av problemene er at disse tekstene skal leses og anvendes av helt ulike mottakere: skoleledelse, jurister, byråkrater som skal fatte vedtak, foreldre og lærere.
For å hjelpe leseren å forstå lovtekstene, finnes det er rekke tekster som skal orientere og informere om lovverket og rettighetene. Det er særlig disse tekstene Halstensgaard ønsker å undersøke – for virker de mot sin hensikt?
– Tekstene kan skape problemer for lærerne, i form av unødvendig usikkerhet og ekstraarbeid. I stedet burde tekstene gitt lærerne større rom for å kunne stole på sitt faglige skjønn, samtidig som de sikrer kunnskap om og innsikt i lovverket.
På akkord med sitt faglige skjønn
Mange av disse tekstene illustrerer hvordan noe kan være skrevet i én tekstkultur med sine tekstnormer, men som siden blir lest og forstått i en annen kontekst med helt andre tekstnormer. Tekstene forventer én modelleser, altså et leserforbilde å strekke seg etter, men gir ikke nødvendigvis leseren kompetanse til å nærme seg dette forbildet.
– Som lærer kunne jeg selv oppleve å føle at jeg gikk på akkord med mitt faglig skjønn som pedagog, i redsel for å ikke gjøre «rett» og oppfylle lovene. Og så kan det jo falle den andre veien også: at læreren kanskje har gode og riktige tolkninger, men blir satt til å gjøre ting på en bestemt måte fordi ledere har gjort en annen, og kanskje snevrere, tolkning.
At mange lærere føler seg bundet av opp av testkrav og dokumentasjonskrav som stjeler tid fra undervisning, er velkjent. Dette har vært pekt på som en av grunnene til at mange forlater læreryrket. Men Halstensgaard peker på en annen mulig grunn også:
– Læreren må navigere i et byråkratisk og lovregulert system, der balansekunsten kan være vanskelig. Og lærere har jo liten til ingen juridisk opplæring, de er pedagoger. Det kan skape en stor frustrasjon av å være usikker: «Har jeg dokumentert godt nok; er denne rapporten formulert riktig?».
Rettigheter forsvinner i løse lufta
I masteroppgaven sin fra 2016, ifølge gode kilder en av de beste oppgavene som har vært levert inn på instituttet det siste tiåret, undersøkte Halstensgaard hvordan skoler i Oslo kommuniserer med foreldre om rettigheten til særskilt språkopplæring. Loven skal sikre elever fra språklige minoriteter like rettigheter til å lære seg norsk. Men rettigheter som er viktige for så mange, kan forsvinne i løse lufta fordi de blir dårlig kommunisert.
– Brevmalene fra Osloskolen kunne bli sendt ut uten å gjøre noen tilpasninger – da hadde skolene sikret det juridiske. Men man ender opp med å bruke en minstestandard av rettigheter til hva man har krav på av informasjon. Man har det juridiske på det rene, men glemt de demokratiske rettighetene medborgerne har til å blant annet ta et aktivt valg. Da er man prisgitt gode skoleledere, rådgivere og lærere som har tid til å gi god informasjon muntlig, og dermed oppfylle forvaltningsloven.
Slike tekster bør i større grad invitere inn og gjøre mottakerne i stand til å bli kritiske medborgerne – ikke passive brukere. Tekstene skal sikre en av de viktigste demokratiske rettighetene vi har: rett til utdanning.
– Selvsagt kan ikke en god skole sikres gjennom gode lovtekster. Men et klart språk kan være en god hjelper på veien. Her kreves samtidig en balansegang: Tekstene må både sikre nyanser og ikke være fordummende, og samtidig være vide nok til at de tar hensyn til alle tenkelige og utenkelige utfordringer.
«Tørre», men mektige tekster
Og hvordan blir de neste tre årene på stipendiatkontoret i sjette etasje på Henrik Wergelands hus på Blindern?
– De blir nok utfordrende. Men det skal bli fantastisk å slippe å måtte løpe fra klasserom til klasserom, og heller kunne fundere en halvtime i fred uten at noen forstyrrer deg.
– Og når jeg møter på en kneik, eller går meg litt vill, kan jeg alltids finne motivasjon ved at jeg vet hva dette egentlig handler om i et klasserom. Jeg vet hvilke problemer som møter lærerne og jeg brenner genuint for læreryrket, foreldrene og elevene. Jeg vet hva den faktiske betydningen er av disse «tørre» tekstene.
Skole kan tidvis være et brennhett, politisk tema, der meningene er mange. Og Halstensgaard er ikke fremmed for at noen kan komme til å føle seg tråkket på tærne.
– Jeg håper at avhandlingen ikke vil oppleves som et angrep på noen, men som en hjelp til å gjøre tekstene mer forståelige for dem de tross alt angår. Og kanskje også bli et viktig bidrag til videreutviklingen av studiet av klarspråk i Norge.
Signy Grape