Abstract til Forum for tekstforskning 2021.

I tradisjonen etter Toulmin er en «hjemmel» en mer eller mindre eksplisitt redegjørelse for hvordan premissene i et argument understøtter konklusjonen. I dette innlegget tar jeg utgangspunkt i en utbredt observasjon om at den norske Koronakommisjonens rapport manglet en ordentlig hjemmel.

Allerede ved lanseringen stilte mange spørsmål ved hvordan kommisjonen kunne konkludere at håndteringen hadde svært vært vellykket, samtidig som den underveis hadde påpekt «alvorlig svikt», «kritiske mangler», og lignende. Kommisjonens leder forsvarte forholdet ved å vise til et skille mellom beredskap og krisehåndtering: Det var særlig på det første det hadde skortet, anførte han, mens mandatet primært ba om en undersøkelse av det siste.

Koronakommisjonens rapport er dermed et godt case på hvordan mandater styrer fremstillingen av samfunnskriser, og viser, som et eksempel, hvordan politisk makt utøves i antatt nøytrale rapporter. I dette innlegget sammenstiller jeg en analyse av Kommisjonens rapport med en analyse av dens mandat, og dette danner utgangspunktet for en mer generell refleksjon over hvordan mandater bør utformes, om målet er utredninger med bedre demokratisk forankring.