– Det er mye god behandling og omsorg i klok bruk av ord. – Språk er også medisin, skriver Erlend Hem og Magne Nylenna, begge professorer i henholdsvis atferdsmedisin og samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo, og redaktører for den nye boka Helsespråk.
I boka (som ligger åpent tilgjengelig) tar 25 forfattere for seg ulike sider ved språk og kommunikasjon i helsetjenesten. En rekke trender innenfor helsetjenesten gjør at språkbruken blir stadig viktigere: fokus på mer åpenhet og pasientmedvirkning, mer rettsliggjøring og krav til dokumentasjon og rapportering, og internasjonalisering og press på norsk som fagspråk.
Men helsespråket har alltid vært i endring, blant annet på grunn av endrede sykdomsoppfatninger opp gjennom historien – språket både avspeiler og påvirker holdninger og handlinger. Redaktørene spør retorisk: “Kanskje bidrar et manglende begrepsapparat om mestring, trivsel og friskhet til at helsetjenesten i all hovedsak er en “syketjeneste”?
Men hva er egentlig helsespråk?
Man kan si helsespråk er en fellesbetegnelse på de mange “dialekter” og språklige tradisjoner mellom helsepersonell, men også mellom helsepersonell og brukere av helsetjenesten. Heidi Gilstad, førsteamanuensis ved Senter for faglig kommunikasjon ved NTNU, definerer i kapittelet Hva er helsespråk? det som “språklig kommunikasjon i tale, skrift eller tegn om helse og sykdom i en helsefaglig sammenheng.” Det er altså noe mer enn bare det medisinske fagspråket, det er også en samlebetegnelse for “helsefagspesifikk språkbruk”. Uformell prat om helse utenfor en institusjonell kommunikasjon, faller utenfor definisjonen.
Når det i dag finnes 29 autoriserte helsepersonellgrupper i Norge, og et utall spesialiserte undergrupper – 46 godkjente spesialiteter bare blant legene, i tillegg til en rekke andre profesjoner som jobber tett på helsetjenesten – så er det nødvendig å ha et felles språk.
Fra oldtid til nåtid
I boka presenteres vi for mange sider ved helsespråkets særpreg, bruk og utfordringer. Blant annet, i kapittelet Ord, helse og historie, spør Øivind Larsen, professor emeritus i medisinsk historie ved UiO: Hva kan man lære av helsespråkets historie?
Larsen gir en interessant gjennomgang av ulike syn på hva sykdom har vært, og hva det sier om hvordan ulike samfunn opp gjennom tidene har forstått helse. I eldre tider så man sykdom som årsak av overnaturlige krefter eller som straff for udåder. Ord som hekseskudd og elveblest er språklige levninger fra dette. I dag er i stor grad språket et uttrykk for et rasjonelt syn på sykdom – vi beskriver de faktiske forholdene med dekkende biologisk og årsaksbasert terminologi. Men helsespråket har fortsatt en rekke normative trekk, som sier noe om årsakssammenhenger og skyld. For eksempel har begrepet revmatisme linjer som strekker seg bakover til antikkens forklaringsmodeller – på gresk betydde rheumatismos “uttømming fra kroppen”. De eldre begrepene verk og gikt gir muligens rasjonelt mer mening som beskrivelse av tilstanden.
Det har helt siden oldtiden vært et skille mellom et faglig og folkelig helsespråk. Fordelene i dag med et presist fagspråk er åpenbare. Men det har alltid ligget mye makt i å kunne et språk for noen eksklusivt innvidde, og derav ekskluderende for “den gemene hop”. Allmenngjøring av helsespråk er derfor en demokratiseringsprosess, og heldigvis kan ikke leger lenger skjule seg bak latinske fraser.
Koronaspråket
Store helsekriser fører naturligvis med seg både samfunnsmessige og språklige endringer. Koronapandemien er en åpenbar slik hendelse, og dekkes flere steder i boka, for eksempel i kapittelet Pandemikommunikasjon. Sjeldent har vel myndighetenes kommunikasjon og helsespråk vært gjenstand for større debatt, både i offentligheten og rundt middagsbordene.
Petter Henriksen, cand.philol. og tidligere leksikonredaktør for Det Norske Akademis ordbok, tar for seg en del av de språklige nyvinningene koronaen brakte med seg. Hvem hadde tidligere trodd at kohort og pandemi (allmenngjøring av fagterm), importsmitte og reproduksjonstall (nyord ved sammensetning), episenter (betydningsoverføring), antibac/antibakk (appellativisering, degenerering av varemerke) og teste positivt (uttrykksfornyelse) skulle være noen av de mest brukte nyordene i 2020? Så gjenstår det å se hvilke ord som faktisk blir en del av allmennspråket. Søringkarantene kan kanskje være et eksempel på ord som forsvinner i glemselen … (?).
Bærere av betydning
I kapittelet Begreper og betegnelser i helsespråket innleder nevnte Hem og Nylenna med filosofen Ludwig Wittgenstein: “Grensene for mitt språk betyr grensene for min verden”– Ord og uttrykk hjelper oss til å organisere omgivelsene og rydde i tankene. Språket avspeiler ikke bare virkeligheten, det former den også. Det ligger mye makt i definisjoner og begreper. Men selv ikke et moderne helsespråk har alle svarene – noen ganger trengs det uklare begreper for å beskrive uforklarte og uklare plager, symptomer og tilstander, for eksempel kronisk utmattelsessyndrom eller samlebegrepet medisinsk uforklarte plager og symptomer (MUPS) og fibromyalgi.
Ofte forsvinner betegnelsene på grunn av nye holdninger og verdier. En variant av dette kalles for “den eufemistiske tredemølle” – belastede ord erstattes med andre ord som igjen byttes ut med nye. Krøpling ble til vanfør, så handikappet, funksjonshemmet, person med funksjonshemning og til slutt person med nedsatt funksjonsevne. Man forsøker seg med nye måter å si vanskelige ting på, men ofte varer det ikke lenge før de negative konnotasjonene følger etter.
Helsespråk er spennende på mange nivåer. En internasjonal undersøkelse viser for eksempel at helsespråket har kjønnsforskjeller. En gjennomgang av 20 statslederes språkbruk viser at samtlige bruker emosjonelle virkemidler i sin pandemiretorikk, men at kvinnelige statsledere snakker mer om de lokale, individuelle og velferdsmessige konsekvensene, mens de mannlige oftere bruker krigsmetaforer og et mer aggressivt språk.
Et klart helsespråk
Til sist avrundes boka med sakprosaprofessor Johan Tønnessons “ti teser om klart språk”. Den første tesen er en opprydding av en vanlig misforståelse: (1) At alt blir klarere av å bli forenklet. Videre, (2) intet klart språk uten kontekst, (3) klart språk har respekt for faglighet, (4) er saklig, (5) er demokratisk, (6) er effektivt, (7) kan sikre rettssikkerheten, (8) er sammensatt (multimodalt), (9) er korrekt, og sist, (10) det klare språket kan være poetisk – det trenger ikke være en motsetning med å gjøre seg forstått og å dyrke stilen!
Man kan si mye om betydningen av begrepene koronakrise og koronakarantene, men en slags poesi, det har de visst!
Følg nettseminar (her) om Helsespråk 21. mai kl 10–12. Det er gratis og åpent for alle. Her presenteres smakebiter av innholdet i boken fra flere av bidragsyterne.
Signy Grape
(Foto: vperemen/