Språkteigen er død, leve Språksnakk!

25. desember i 2020 sendte NRK Radio «Språkteigen» for siste gang. Programmet har både gledet og forarget lytterne siden oppstarten i 1993, som språkprogrammer jo gjerne gjør. Det var derfor et litt nostalgisk farvel som fulgte siste sending for min del. Men NRK har da mer i ermet: 15. januar var det premiere for nykomlingen «Språksnakk». Språkteigens 25 minutter, hvor alt mellom himmel og jord av språklige tema er blitt diskutert, er blitt utvidet til nærmere en time. Programleder Klaus Sonstad sier at Språksnakk skal ha en eklektisk tilnærming til språk og kommunikasjon, og at det er med ærefrykt han skal lede et panel bestående av både språkforskere og andre gjester med hjerte for språk, språkbruk og språkutvikling:

«For meg blir det viktig å tørre å stille «dumme» spørsmål og være åpen på at jeg langt fra er allvitende. Jeg har jo et ønske om å rekruttere flere språkinteresserte radiolyttere, og tror det er viktig å huske på at det går an å være glad i ord og tale uten å vite hva pluskvamperfektum er (…)»

Det lover jo godt, og må sies å være en videreføring av Språkteigens mandat. Men hvordan fungerer det nye konseptet som utgangspunkt for språklig samhandling  – for forskerpanel og gjester, og for denne lytteren? Jeg har altså erkjent å ha et nostalgisk forhold til Språkteigen, men stilte med nysgjerrig velvilje i møte med de tre første episodene av Språksnakk.

Etter å ha hørt de i sin rekkefølge, er det overordna inntrykket positivt – for formkurven til programmet er stigende. Søkelyset på dagsaktuelle temaer som presidenters innsettelsestaler i USA med retoriske briller på, språkforskere om videomøter og zoom-fatigue, emojibruk og samtalens kontekst, egner seg godt til å belyse ulike aspekter ved språklig samhandling og meningsskaping i det daglige.

Glade trøndere i fri flyt

Sonstad har selv sagt at han ofte går seg bort (språklig sett), og i de to første episodene kommer det til uttrykk på en litt tøysete måte som sikkert kan ha en avvæpnende funksjon – for eksempel når objektsform versus subjektsform står på agendaen  – men for denne lytteren oppleves det heller som umotivert. For når Sonstad avbryter, faller i digresjonsgryta og hm-er og ja-er litt sånn i hytt og vær, så forstyrres flyten, og jeg sitter igjen med små-masete og uforløst «støy».

Noe umotivert og uforløst oppleves også spalten «Ut med språket», der gjester med ulik bakgrunn, og med fascinasjon for språket, slipper til i det som må være det annonsert lettbeinte. Men heller ikke talkshow-sekvensen sitter spesielt godt, det tilfeldige blir for påtrengende til at min oppmerksomhet holder seg i ro. Og om det skulle være en rød tråd som binder innslagene sammen, så er det en tråd som det er vanskelig å få øye på. Innslaget med Anne B. Radge som ukens gjest i det første programmet, representerer to glade trøndere i fri flyt, men får bunnkarakter fra hørselsskada meg når det kommer til diksjon og forståelig tale. Språkprogram i allmennkringkastingen kan være gode språkressurser for folk som lærer seg norsk, men da må språket som benyttes være så klart og tydelig at man ikke må være bruker av uttrøndersk for å henge med.

Men i program tre løsner det, med flere positive anslag som demper min smule motvilje. Tempoet er roligere, og både de ulike temaene og programmets gjester, kommer mer til sin rett. At det tar litt tid å finne formen skulle bare mangle, og jeg gleder meg til å følge det nye språkprogrammet videre.

Skomakergata-effekten

Etter å ha hørt tre episoder av Språksnakk, tok jeg en runde til med Språkteigen. Det slo meg at slik må det føles for barn av i dag, når de blir presentert for skomaker Andersen i Skomakergata. For i Språkteigen går det sakte. Svært. Sakte. Men jeg liker jo også det! Så jeg håper at Språksnakk etter hvert framtrer i en drakt som fanger både den gode, treige tiden og samtidens hurtigspor.

 

Av Merete Pettersen

 

 

 

 

 

 

Diskutér på facebook