Hobbelstad brolegger veien til helvete med gode intensjoner

Foto: Jr Korpa

Det finnes heldigvis mange måter å ta ordet på. Dessverre finnes det også mange triks som kan underminere den som tar ordet. Det kan man gjøre ved å underkjenne hvor livsviktig det kan være å skape et språklig rom for personlige erfaringer, som igjen kan skape forståelse og samhørighet utover det enkelte individ. Man kan underkjenne de som ytrer seg offentlig ved å si at de vet ikke hva de gjør, at de burde beskyttes mot seg selv. At de kan komme til å angre på senere.

Det er i den siste kategorien Dagbladets Inger Merete Hobbelstad plasser seg selv når hun på paternalistisk vis vil beskytte deltakere i retorikkonkuransen Ta ordet!

Hun spør «Men er det ikke betenkelig at «Ta ordet» i så stor grad, om enn indirekte, premierer deltakerne for å utlevere sider ved sitt eget liv de kanskje ikke burde utlevert?». Er det ikke heller Hobbelstads premiss som er dypt problematisk? Etablerte stemmer i offentligheten som legger trange premisser til grunn i sin meningsytring, utøver en form for makt det åpenbart kan være vanskelig å forstå omfanget av. I dette tilfellet en form for maktutøvelse som kan bidra til et trangere ytringsrom. Det var neppe Hobbelstads intensjon.

Hobbelstad hopper bukk over det faktum at våre livserfaringer nødvendigvis er sterkt knytta til individet. Det betyr jo på ingen måte at disse ikke kan inngå i et større samfunnsperspektiv – som igjen kan bidra til at andre (jevnaldrende eller ei) kan se sine egne erfaringer i lys av det dypt allmennmenneskelige. Hvor viktig er det ikke å vise egne erfaringer som en styrke ved å komme til orde, at det man har opplevd eller mener sterkt om, er verdt å lyttes til? For ved å ta ordet, kan skam og manglende mestringsfølelse endres til styrke og livsmot. Ville det ikke vært mye verre, helt forferdelig og ikke minst forkastelig å ikke legge til rette for at unge voksne skal få komme til orde med det de synes er viktig? Det DE synes er viktig?

Ja, det sitter godt voksne mennesker i juryen, men de ansvarliggjøres av Hobbelstad på en måte som i samme slengen bidrar til å underkjenne deltakernes autonomi som mennesker med en egen stemme som de fritt skal få disponere som de vil.

Årets tema for konkurransen var mot. En tragisk hendelse i fjor på denne tiden, skapte et stort, offentlig rom for å snakke om psykisk helse, om tilbudene som finns (og ikke finnes) og om følgene av å slite psykisk. «Alle» snakket om at vi må snakke mer om psykisk helse, vi må tørre å bry oss, de/vi som sliter må ikke være redde for å si fra, for å be om hjelp, og vi må for all del ikke skamme oss. Det krever mot. Dette motet kommer ikke av seg selv – det holder liksom ikke å bare si det – man må gjøre det.

Årets vinner er Isak Svarstad Ellefsen fra Bergen Private Gymnas. Ut fra egne erfaringer talte han om fordommer knyttet til mental helse og psykiske problemer, og viktigheten av å snakke med andre dersom man sliter, og at det finnes hjelp. Hvis det er slikt Hobbelstad er betenkt over, så viser det en arroganse som bare en voksen kan utvise. Og det er denne arrogansen som er farlig, ikke det at unge voksne har mot til å snakke om det som med Hobbelstads resonnement forblir skambelagt når hun sier at deltakerne kan komme til å angre på sitt mot. Har de noe å skamme seg over, Hobbelstad?

Hobbelstad viser også til en tidligere deltaker som belegg for den potensielt selvskadende, personlige stemmen, Elise Wanvik og hennes tale «Min fitte er flott». Jeg tror ikke Hobbelstad kan ha lest talen. For det å tale om opplevelsen av kroppspress, samtidig som dypt problematiske skjønnhetsidealer i offentligheten adresseres, er ikke noe en taler skal angre på  – hverken nå eller senere. Hobbelstad er tilsynelatende fanget i den tidsånden som rådet da hun selv var ung, hvor man måtte passe seg vel for å ikke havne i skamme-seg-fella. Som Hobbelstad selv sier, så er det langt mindre tabubelagt i dagens samfunn å bringe sine livserfaringer til torgs. Ja, og heldigvis! Skillet mellom det private og det offentlige er ikke hva det en gang var, men det kan også være en styrke for samfunnet ved at det som før ble voktet som en hemmelighet, nå gjøres synlig i en åpnere livsverden.

Det er ikke de unge talerne som skal beskyttes mot seg selv, de skal beskyttes mot voksne som sier at det å heve sin røst, og å hevde sin mening ut fra egne livserfaringer er noe man bør være forsiktig med. Å ytre seg ut fra egne erfaringer i 2020 må være forbundet med styrke og ikke med skam.

 

Merete Pettersen

 

 

Diskutér på facebook