Prosa og sakprosakritikk gjennom 25 år

Foto: Snorre Olai Røsvik Granlund

 

I Prosas jubileumsnummer (2020 #3) bidrar Johan Tønnesson med et essay om Prosas sakprosakritikk i form av anmeldelser og bokessays gjennom tidsskiftets 25 år, og spør: Har Prosa endret sakprosakritikken?

Han gjennomgår redaktørperiodene (fem i tallet) fram til dagens redaktør Merete Røsvik. Han samtaler også med Asgeir Olden, skrivelærer på Institutt for journalistikk, som mener at Prosa har endret sakprosakritikken. I tillegg beskrives diskusjoner rundt sakprosakritikken med både kritikere og forsvarere av praksisen på et mer overordnet nivå, som når litteraturviter og retoriker Jonas Bakken i 2009 undersøkte 32 papir- og nettanmeldelser av de fire brageprisnominerte sakprosabøkene fra 2009 for å sjekke myten om manglende spalteplass for kritikken, og det «at den er mer parafraserende enn vurderende og at den bare handler om innhold, ikke om form». Inspirert av Bakkens analyse avsluttet Tønnesson selv sitt essay med fem råd og én coda. Jeg klipper ut og limer inn råd nummer fem, et råd som også berører dagsaktuelle diskusjoner om håndteringen av sakprosaens plass i offentligheten:

5. Endelig finnes det en type bøker som ikke umiddelbart frister når en redaktør skal plukke ut av bunken og bestille en anmeldelse. Jeg tenker på det som nå ofte kalles «kunnskapslitteraturen». Det er bøker som sjelden blir pageturnere, men som formidler ny og viktig kunnskap ut av spesialiserte fagmiljøer og som ofte har flere forfattere. For å ta et navleeksempel: Jeg husker selv min skuffelse da daværende Prosa-redaktør avviste den første antologien jeg redigerte som altfor «scientistisk» til å bli anmeldt: Den het Den flerstemmige sakprosaen og inneholdt friske analyser av sms-er, radioprat, klamydiakampanjer, populærvitenskap, portrettintervjuer og Hernes’ læreplan. Men det utgis også langt mer vektig kunnskapslitteratur fra alle fag, mer på tross av enn på grunn av gjeldende kultur- og forskningspolitikk. Hvis forfattere og forlag skal kunne satse på slike utgivelser uten forhåndsgarantier om at de kommer på studentenes pensumlister, må de i det minste få offentlig oppmerksomhet. Dessuten: Hvem vil ellers fortelle om slike bøker, om ikke Prosa?

 

Merete Pettersen

 

Diskutér på facebook