Aakvaags akademiske arroganse

 

I en kommentar i Morgenbladet (Nr. 24) skriver Gunnar C. Aakvaag at «Journalistenes inntog i sakprosaen svekker samfunnets intellektuelle beredskap». Aakvaags tekst er preget av en fordummende forenkling der den litterære sakprosaen splittes i to posisjoner, henholdsvis det han kaller for «mediokratiet» og «teorikratiet» – eller journalistveldet mot forskerveldet. Med det setter han opp et falskt motsetningsforhold som skal vise at mediokratiet er til skade for fornuft, tenking, kunnskap og generell dannelse i sin helhet. Men Aakvaag skal ha takk for at han, kanskje utilsiktet, med all mulig tydelighet viser fram sakprosaens rolle som kaleidoskop i den offentlige samtalen.

Konstruert konflikt

Aakvaags påstander har, blant annet på Johan Tønnessons Facebookside, engasjert – og provosert – prosaister som befinner seg i ulike posisjoner i sakprosaens økologi. For er det ikke langt mer hensiktsmessig for den offentlige og presumptivt demokratiske samtalen at ulike sjangre innenfor sakprosafeltet ansees som overskridende i positiv forstand? At de kan utfylle, og ikke minst utfordre hverandre, som jo er det grunnleggende bud i all kunnskapsutvikling? God sakprosa viser fram «det sanne» som den problematiske størrelsen den er – både innafor akademia selv og i den offentlige samtalen. Aakvaag mener jo ikke at forståelse og kunnskap er en statisk størrelse – så hvorfor denne motviljen mot å se sakprosaen i et større perspektiv? Kan det være at han ikke riktig forstår hva sakprosa er og kan være?

Aakvaag skriver at sakprosaen, i motsetning til det skjønnlitterære, har en forpliktelse overfor virkeligheten: «Den skal være sann: korrespondere med verden. Mer konkret skal den formidle informasjon om (et utsnitt av) virkeligheten». Aakvaag viser en nær sagt ubegripelig tilnærming til det «sanne» redusert til «informasjon» som kommer til live i et teoretisk laboratorium. Bildet av professoren i tårnet som bøyer seg ned til de av oss jordbundne treller som knapt noe vet, maner seg fram. Jeg mer enn aner en professoral arroganse som kan stå som eksempel på en selvforståelse som har lite å tilføre den offentlige samtalen i et myndiggjørende perspektiv.

Det personlige i det offentlige rom

Jeg som skriver dette er masterstudent i retorikk og språklig kommunikasjon, med sakprosafeltet som interessefelt. I graden (enten på bachelor eller på masternivå) inngår både den litterære og den funksjonelle (for eksempel myndighetstekster) sakprosaen som institusjoner i samfunnet. Der er det teoretiske på ingen måte forbeholdt det Sanne Som Informasjon, men viser tvert imot fram hvordan tekster kan berike eller innskrenke våre forståelser av fenomener i virkeligheten som utgir for å være Sannhet eller entydige svar på spørsmål som angår oss på forskjellige vis.

Innsikt er hos Aakvaag altså forbeholdt det teoretiske univers, og han setter dette – igjen som en falsk motsetning – opp mot den litterære sakprosaen forfattet av journalister som bedriver det han benevner som «personifisering» i møte med virkelighetens mange erfaringer: I motsetning til innsikt får man ifølge Aakvaag her bare tilgang på opplevelser, noe som visstnok ikke bidrar til annet enn en form for katarsis. En tekst uten tunge, teoretiske henvisninger som belegg evner ikke å skape innsikt i hvordan komplekse forhold henger sammen.

Kompleksiteten Aakvaag viser til er nettopp det en drivende god og «personifisert» sakprosatekst (som jo også kan ha teoretisk kildemateriale) evner å vise fram for et allment publikum. Det er en tekst som viser tillit til og respekt for sine lesere som kompetente lesere ved å vise fram litterære valg foretatt i den løpende teksten, og der forfatterstemmen ikke unndrar seg en dissonans forstått som spenningsfylt samklang når det personlige belyser komplekse forhold ved et fenomen gjennom erfaringer.

Den vitenskapelige katedral

Som leser av Aakvaags tekst lar jeg meg provosere på vegne av alle tenkende, erfarende og kunnskapssøkende mennesker som ikke (bare) søker mot abstrakte, teoretiske universer som det eneste saliggjørende i en verden der sannhet både er til salgs og under evig debatt. Aakvaag forsøker å unndra seg kritikk ved å si at man kan «innvende at god allmenrettet sakprosa kombinerer teori og personifisering, innsikt og opplevelse», men at personifisering som opplevelse vil fortrenge teori og dermed innsikt. Har Aakvaag empirisk belegg for dette? Aakvaag vet jo at det er en virkelig verden som ruller og går, mer eller mindre uavhengig av den akademiske diskurs, og at det i stor grad foregår tenkning også der virkelige mennesker befinner seg. At vi lever, erfarer og ikke minst evner å resonnere utfra egne erfaringer. At vi i møte med den «personifiserte» sakprosaen nettopp kan oppleve gjenkjennelse og dermed innsikt i eget og i andres liv – som igjen kan virke berikende på oss som myndige samfunnsborgere i møte med den komplekse virkeligheten?

Aakvaag setter et tydelig likhetstegn mellom det å være myndig og det å lese teoritunge tekster: «For liberale demokratier trenger myndige mennesker som har «mot til å gjøre bruk av sin fornuft»», og at man til det trenger teori for å kunne «– beskrive, forklare og forutsi – samtiden». Er det dette alene som kjennetegner et liberalt demokrati? Det er merkelig å lese en kommentar fra en professor i sosiologi som underkjenner menneske og samfunn på den måten Aakvaag her gjør. Han framtrer mer som en portvokter for eget univers – og det på en måte som ikke er spesielt sympatisk i et myndiggjørende perspektiv.

 

Av Merete Pettersen

 

Diskutér på facebook