Mange ytret sin uro da Kunnskapsløftet i 2006 fristilte norsklærerne fra den litterære kanon. Hva ville vel ikke skje med Undset nå? De fire store? Obstfelder og Øverland? Nytt av året var også at sakprosaen og skjønnlitteraturen ble likestilt. Men likestilt i navnet er jo slett ingen garanti for likestilt praksis, ei heller i norskfaget.
I Norsklæraren (2-2020) sammenligner Guro Stordrange og Marte Blikstad-Balas 142 norsklæreres leselister, altså lister over tekster elevene skal ha lest før ev. muntlig eksamen, til sammen 5095 tekster. Artikkelen tar utgangspunkt i Stordranges masteroppgave fra 2019: Fra Undset til Uri: Kva les elevane på vg3? Ei kvalitativ innhaldsanalyse av 142 norsklærarars leselister
Hva finner de så, hvor stor del utgjør saktekster på leselister anno 2020 – og var frykten for at den skjønnlitterære kulturarven som referanseramme skulle forsvinne ut med badevannet begrunnet?
Kanon er død, leve kanon!
Man kan til det siste spørsmålet trekke et lettelsens sukk: Til tross for at lærere kan velge de tekstene de vil, så er på ingen måte gamle helter skjøvet ut av leselistene – men posisjonene har endret seg noe. Så fra å inngå i en opplest og vedtatt kanon, er de trygt plassert i, som Stordrange og Blikstad-Balas skriver, «skulens (kanskje ikkje eigentlig så) skjulte kanon» (s. 20). Et unntak er Jonas Lie som står med bare seks oppføringer, mens resten av firerbanden altså holder stand.
Sakprosaens statiske status
Men hva med den såkalt likestilte sakprosaen? Stordrange og Blikstad-Balas finner at saktekster utgjør 13 prosent av det totale antallet tekster i leselistene. Av 5095 tekster finner vi altså 666 sakprosatekster. The devil is in the details.
Kan sakprosatekstenes fravær fra leselistene ha noe med oppfatningen av sakprosa å gjøre? En lærebokundersøkelse fra 2016 (bd. 8, art. 3 s. 28-29), peker klart i denne retningen: Sakprosa er «bare» sakprosa. Artikkelforfatterne Jonas Bakken og Emilia Andersson-Bakken konkluderer slik:
«Elevene kan […] få inntrykk av at sakprosa er tekster som de ikke trenger å analysere eller tolke for å finne meningen i, men at meningen finnes entydig og eksplisitt uttrykt, klar til å memoreres og reproduseres. Dersom elevene sosialiseres inn en slik forståelse av sakprosa i den videregående skolens norskfag, vil det være i strid med læreplanens overordnede mål om at elevene skal «utvikle evnen til kritisk tenkning» i møte med tekster (Kunnskapsdepartementet, 2013, s. 2), og skolen som institusjon vil da ikke forberede elevene godt nok på å delta i tekstkulturer utenfor skolen der det er svært viktig å ha et kritisk perspektiv på sakprosatekster, slik som i høyere utdanning, politikken og mediene.»
Tradisjoner som litterære portvoktere
«Kor har så sakprosaen, som har vore jamstilt med skjønnlitteraturen sidan 2006, teke vegen?» (s. 23) spør Stordrange og Blikstad-Balas. Et perspektiv som de underbygger med sin gjennomlesing av leselistene er at den skjønnlitterære kanontankegangen står sterkt – frihet til å velge eller ei. Med henvisning til Bakkens artikkel om kanonisering i Sakprosa i skolen (2010) skriver de at «Ein slik tradisjon finn vi ikkje for sakprosaen, som tradisjonelt sett har hatt ei marginalisert rolle i faget» (s. 23) .
Likestillingen på papiret mellom den skjønne og den saklige prosaen i de 14 årene som har gått har med andre ord ikke endret på dette, og de skriver at den gjengse norsklæreren derfor vil ha helt andre forutsetninger i møte med det skjønnlitterære versus sakprosatekster – saken går under radaren. Heller enn at sakprosatekster løftes fram som viktige og nødvendige i seg selv, får de rollen som moderator i møte med nettopp det skjønnlitterære: De skriver at «munnlege eksamen ved mange skular moglegvis dreier seg om skjønnlitteratur og litterære periodar, og at saktekstar som kan eksemplifisere litterære periodar, hamnar på leselistene» (s. 24). Når sakprosatekster i tillegg tenderer til å bli redusert til modelltekster for skriving viser også det en instrumentell og sekundær rolle.
Men kanskje er ikke leselistene helt til å stole på. Stordrange og Blikstad-Balas tror saktekster har en mer framtredende plass i det daglige, men at selve eksamensformen favoriserer skjønnlitteratur og litteraturhistorie på bekostning av sakprosaen. De mener imidlertid at dette ikke er en formildende omstendighet, og at problemet nok en gang må settes under debatt for at sakprosaen skal få sin rettmessige plass i norskfaget.
Av Merete Pettersen.