Tittelen er hentet fra den svenske filmen fra 1993 med samme navn. Der treffer vi nynazisten Søren som via livets irrganger møter den jødiske legen Jacob, flyktning fra Hitlers Tyskland. I møtet mellom disse to åpner det seg et skjørt rom for dialog, og komplekse spørsmål får komme til overflaten. Gjennom flere samtaler utvikles forståelsen – helt til nye brytninger oppstår og samtalen kollapser. Men fram til da var det god vilje – en vilje til å lytte og til å anerkjenne den andre. Filmens tematikk er dessverre like aktuell. Hvorfor er det så vanskelig å snakke om det som skaper mentale barrierer mellom oss?
Anja Sletteland skriver i sin tankevekkende tekst Å male farger med gråblyant (Samtiden 1/2020), om det problematiske ved språket når vi forsøker å snakke om rasisme, eller det hun kaller sammenlignings-problemet: Når noe ikke kan forklares uten å sammenlignes med noe annet, og hva det gjør med vår evne til å komme i kontakt med fenomenets trøblete natur. Hun trekker inn to bøker fra 2019 som hver på sin måte belyser, både intendert og uintendert, hvordan språk og perspektiver på bruk av språk når vi snakker om rasisme, er størrelser som fortjener en større, bredere og mer kompleks tilnærming enn det som rammer inn fenomenet i vår tid. Bøkene det er snakk om er Guro Sibekos Rasismens poetikk (Ordatoriet) og Frode Hellands Rasismens retorikk (Pax Forlag), og i Slettelands lesning viser hun
hvor forskjellig Sibeko og Helland ser på rasisme, og hva som skal til for å løse problemet. (…) [det] virker som de lever i hver sin tid. Mangelen på et felles språk, som Guro Sibeko er opptatt av, forklarer mye av årsaken.
Slettelands tekst formelig roper (i mine ører) på skolens tverrfaglige samfunnsoppdrag, på viktigheten av å ha gode ferdigheter innen kritisk lesning. For kritisk lesning innebærer også å undersøke sine egne forforståelser av et fenomen, og det som omgir ulike fenomener i verden.
Kanskje kan vi aldri få et riktig samlende språk om det rasistiske, og kanskje er det heller ikke noe å trakte etter siden konsensus like gjerne kan skjule konflikt. Men å legge til rette for språk, og bruk av språk, som åpner for å snakke sammen om det som gjør dette så vanskelig, er et bud som går ut til skolen. Kritisk lesning som analytisk tilnærming til tekst er ett av områdene i norskfagets nye kjerneelementer, og her kan Slettelands artikkel i sammenheng med bøkene hun omtaler, inngå som materiale for å snakke om rasisme i 2020. Den problematiske sammenligning kan med det løftes opp på et mer konstruktivt og produktivt nivå for forståelse og dialog.
Fra mikro til makro – og tilbake igjen
Sibekos perspektiv i Rasismens Poetikk er det nære, hun kjenner det hun snakker om, hun er «en ‘kokosnøtt’ – brun utenpå og hvit inni – et uttrykk som brukes om å være norsk, men å bli betraktet som en utlending», og det poetiske viser til en språkmangel, som gjør seg gjeldende ved å ikke
være i stand til å kommunisere hva man tenker, føler og erfarer fordi man mangler et språk – eller rettere sagt, at majoritetsbefolkningen aldri har prioritert å lære seg begreper som forklarer verden slik du opplever den.
Hellands Rasismens retorikk har på sin side et perspektiv som ser på samtidsytringer i en historisk kontekst, nærmere bestemt antisionistisk tankegods i avisoffentligheten fra 1918 til 1940, og han isolerer fem grunnleggende kategorier av fordommer som kan gjenfinnes i ytringer av i dag. Men Sletteland mener at Hellands analyse viser «hvor ulikt historien kan leses fra utsatte og privilegerte ståsteder», og at det slett ikke gis noen uttømmende kategorisering av fenomenet rasisme fra Hellands side.
De samtidige som legges under Hellands retoriske lupe er blant andre lederen av Human Rights Service, Hege Storhaug, professor emeritus ved NTNU, Truls Wyller og kultursosiologen Kjetil Rolness. Her mener Sletteland at analysen går over i det indignerte, forøvrig en pathos-kategori foreslått av Sletteland selv opp mot det fordomsfulle. Slik sett knyttes Helland til en fordom han ikke selv skriver fram, men som kommer til uttrykk i det som framstår som mindre sobre, retoriske analyser. En blindflekk i dobbelt forstand altså. I tillegg «glimrer de utsattes perspektiv med sitt fravær» og «Dermed bidrar boken – helt sikkert uintendert – til å usynliggjøre minoriteters perspektiver, og dermed til å innsnevre definisjonen av rasisme».
Våre samtidige blindflekker
Tilbake til skolens samfunnsoppdrag. Aslaug Veum og Anders Eilertsens viser i fagartikkelen Kritisk lesing av historiske tekster – Fire vg3-elevers forståelse av en antisemittisk tekst (2019), hvordan disse elevene «forstår en historisk saktekst med antisemittisk innhold, og hvilke utfordringer elevene har med å lese kritisk». Som hos Helland er det rasistiske ytringer i et historisk perspektiv som er utgangspunktet for analyse, nærmere bestemt Jødeproblemets løsning (1938) av den norske nazisten Halldis Neegård Østbye som skrev under pseudonymet Irene Sverd. Teksten inngikk i Landslaget for norskundervisnings forslag til sakprosakanon i 2009.
Utover det å være kildekritisk, dreier kritisk lesning seg om å kunne lese tekster både med- og mothårs for å «å gi elevene innsikt i hvordan tekster skaper virkelighetsbilder, og gjøre dem i stand til å stille spørsmål ved forhold og antagelser som blir tatt for gitt i ulike typer tekster» (Veum & Eilertsen, 2019). Videre skriver de at et grunnleggende utgangspunkt for å lese historiske tekster på en kritisk måte, ikke kan underslå «viktigheten av at kritisk literacy-prosjekter rettet mot historiske tekster og hendelser må koples opp mot den samtiden og det samfunnet elevene lever i, slik at det ikke bare blir «kritisk literacy på avstand» (Janks 2010, i Veum & Eilertsen, 2019).
Elevene i undersøkelsen viser gjennomgående gode ferdigheter i å sette teksten inn i en historisk kontekst, og å nærme seg påstandene på en kritisk og vurderende måte: «Elevene viser evne til kritisk literacy ved å knytte teksten opp mot sin egen samtid, og de skaper en kobling mellom tekst og kontekst, både i 1938 og 2016».
I forlengelsen av dette, er det interessant nok også et funn at elevene er ganske så overbevist om at lesere i dag har et kvalitativt bedre kritisk blikk enn tilfellet var på Østbyes samtid siden «mennesker i dag har mer kunnskap og mer utviklet kritisk sans enn på 1930-tallet». For akkurat det tenkte kanskje noen på 1930-tallet også – om tendenser i sin egen samtid? I tillegg viser vår tids fragmenterte og ofte konfronterende samtale i offentligheten at det ikke er færre, men heller mer komplekse forståelser av oss og andre som preger meningsytringer.
Kindereggeffekten
Det er her en kritisk lesning av Slettelands tekst om tekster som omhandler det rasistiske i vår samtid, og utdrag fra de samme tekstene, kan være bidrag til å snakke om det som Veum og Eilertsen, med henvisning til Gee (2003), omtaler som «the frame problem». Det innebærer at det i en tekstanalyse «ofte [vil] være en utfordring å velge ut hvilke aspekter ved konteksten man skal vektlegge. Ved å utvide eller endre den kontekstuelle rammen for teksten, vil analytikeren alltid kunne bringe fram ny mening ved teksten» (Veum & Eilertsen, 2019). En utvidet kontekst som kan berike perspektivet ytterligere er Frode Hellands og Truls Wyllers forsøksvise samtale i Morgenbladet om hva sistnevnte egentlig mener når han problematiserer enkelte sider ved islam.
Med Slettelands ord lar jeg Sibekos erfaringer på individnivå stå som en generell oppfordring om å ikke glemme våre mer eller mindre innleirede blindflekker i møte med den andre:
Hele tematikken oppleves ulikt for majoritetsbefolkningen enn for mennesker med en annen hudfarge eller etnisitet. (…) Et sentralt poeng i boken er at hun, på grunn av sitt utseende, ikke kan unngå å forholde seg til temaet rasisme til daglig. Mens den hvite majoriteten har mulighet til å se bort, må de som har mer melanin i huden – svarte, brune og røde fargepigmenter – leve med stadige konfrontasjoner om at de ikke passer inn.
Av Merete Pettersen