I en ny artikkelserie i regi av Manifest Tidsskrift, støttet av Fritt Ord, underlegges merkantile utdanninger et kritisk blikk. De første to artiklene ble publisert 12. mai: Kringsatt av ledelse og Den merkantile klasse. Begge er ført i pennen av Karl-Fredrik Tangen, førstelektor i markedsføring ved Høyskolen Kristiania (HK), og begge er viktige og lesverdige. Det er betimelige spørsmål som stilles.

Men der han retter sitt blikk mot blant andre Høyskolen Innlandet, NTNU, NHH, Universitet i Sørøst-Norge, Nord Universitet og BI (særlig BI), så glemmer han å se i bakspeilet. Tangen ser splinten i sin bror BIs øyne, men ikke bjelken i sitt eget når han tilsynelatende glemmer å se sin egen institusjon etter i kortene.

Overproduksjon eller samfunnsnyttige studietilbud?
Tangen kritiserer innføringsbøker som står på pensum ved mangt et studie i administrasjon og ledelse – og som dermed «er blant de mest leste bøkene i Norge». Her møter studenten seg selv som framtidig leder, men Tangen mener at innsalg av lederstudier går på bekostning av mer sannsynlige jobbutsikter, og at de som tilbyr dette dermed villeder studentene og bidrar til et kontraproduktivt arbeidsmarked.

I forlengelsen av dette problematiserer han at «Vekten på ledelse og entreprenørskap ser også ut til å fremme en ideologi som kan få stor betydning for hvordan kandidatene ser på arbeidslivet og sin rolle i det». Han viser til utsagn framlagt som organisasjonsteori, men som ved nærmere øyesyn mer er å regne som politiske språkhandlinger i et nyliberalistisk perspektiv: «I disse bøkene, der ansatte er objekter mens ledere er subjekter, er samfunnet som helhet til stede mest som noe som vil tjene på at organisasjoner tar til seg rådene pensum foreskriver». Et eksempel er hentet fra Jan Thorsvik og Dag Ingvar Jacobsens «Hvordan organisasjoner fungerer» (fem utgaver, 130 000 solgte eksemplarer). Boka har over mange år vært pensum i en rekke organisasjonsemner, undertegnede har selv vært utsatt for bokens påstander, og her er Tangen blant annet kritisk til at produksjonsystemer framlegges som om det er de samme type vilkår knyttet til det å drive en skole som for en industribedrift – «da er veien kort til at elever blir produkter».

Tangen skriver at studenten blir presentert for «sjefenes verdensbilde som det rette, de blir drillet i å være motstandsløse mot krav om endring ovenfra og bevisstløse om at krav om endring kan komme nedenfra». Dette siste peker mot at teori om den norske arbeidslivsmodellen ikke står øverst på pensumlista: «Fraværet av drøfting om fagorganisering er påfallende med tanke på hva som gir trygghet i arbeidslivet, og blir enda grellere når tekstene er gjennomsyret av «ledelse».

Tangens selektive penn
Under overskriften Pensumet som bør fram i lyset skriver Tangen at «Fagene er for viktige til at diskusjon om utdanningens innhold og funksjon skal forbeholdes dem som forvalter fagene». Det tiltredes på sterkeste, og nå kommer resten av min annonserte kritikk.

For hvilket syn på fagorganisering, medvirkning og medbestemmelse er det Tangen selv legger for dagen når han skriver at «Selv folk som blir sjefer, bør ha en god forståelse for posisjonen som ansatt med temmelig begrenset mulighet til å prege strategi og praksis i organisasjonen sin»? Er det en freudian slip vi her er vitne til? For ansattes muligheter til å påvirke sin egen jobbsituasjon på kortere og lengre sikt handler om hvor kvalitativt gode ordningene for medvirkning og medbestemmelse er på den enkelte arbeidsplass. Med Tangens ord høres det mer ut som en naturlov – det bare er sånn.

Tangen viser også til at tidligere rektor på BI, Tom Colbjørnsen, var kritisk til arbeidsgiveres ansvar for å legge til rette for full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger i møte med den hardtarbeidende kunnskapsarbeidsarbeideren, og skriver at Colbjørnsen istedenfor vil «legge ansvaret på den enkelte arbeider:»

«Men dersom kunnskapsmedarbeiderne selv må ta mer av ansvaret for belastningene ved lange arbeidsdager, er sjansene kanskje større for at de utformer livsprosjektene sine på måter som minsker sjansene for å jobbe på seg depresjoner eller andre skader» (Colbjørnsen i Dagens Næringsliv, 25.05.2009).

Det er altså «medarbeiderne» som skal ta det største ansvaret for sine egne arbeidsvilkår. Denne uttalelsen ligger ikke langt fra det som Tom Karp (også ansatt ved HK) skriver i sin bok om selvledelse, Til meg selv (2016, pensum i emnene Innovasjon og endringsledelse og Prosess- og selvledelse ved HK), og om hva man kan regne med om man er ansatt «i det som i dag kalles kunnskapsintensive organisasjoner»:

«Det forventes at du skal være selvgående (…). Du må selv finne ut av hva du trenger for å løse oppgavene, sette dine egne tidsfrister, motivere deg selv, og styre din arbeidsinnsats og tidsbruk, samt kunne samarbeide og koordinere med andre (…). Ikke bare ønsker arbeidsgiver at du løser dine arbeidsoppgaver, men at du også styrer ditt engasjement og tid slik at du ikke blir utbrent, skadet og sykemeldt».

Tangen skriver at i «merkantile fag framstiller pensum markedsløsninger som noe du skal slutte deg til på et overordna nivå, og ikke noe som fortjener et kritisk og analytisk blikk». Den samme mekanismen gjør seg gjeldende i det som omgir ovennevnte sitat: Resten av boka er gjennomsyret av mer eller mindre gode råd for å ta vare på seg selv for å kunne prestere godt nok (man må for eksempel legge inn minst tre kardioøkter og én styrketrening i uka), men helt fraværende er verneombudets rolle og arbeidsgivers ansvar for å ivareta sine ansatte.

Mon tro hva Tangen tenker om dette gitt hans egen kritikk av manglende drøfting om fagorganisering som verktøy for et trygt arbeidsliv?

Tangen utfører også et lite eksperiment. Han søker på BIs nettsider og får bare ett treff på Fagorganisering, og fire på Fagbevegelse. Når jeg gjør det samme på HKs sider resulterer det i null. Ingen. Nada. Som Tangen skriver: «Inntrykket blir at etter endt BI-utdannelse, vil kandidatene bli fagforeningenes motpart som «leder», ikke arbeidstakere med behov for støtte i organisert fellesskap». Her er det bare å bytte ut BI med HK.

Merete Pettersen,
vitenskapelig assistent i Forskningsmiljøet Norsk sakprosa.
Arbeider med en masteroppgave om staten som arbeidsgiver i et bedriftsdemokratisk perspektiv.