Overskriften er en reinspikka hyllest til det jeg kom til å tenke på som sakprosaens Erik Bye. Bye var en stor humanist, en antiautoritær høvding med et sterkt politisk engasjement. Kritisk til makta og varmt lyttende til folket. Han var en mann hvis omtanke for folks liv gikk langt utover det vanlige.

I vår samtid er sakprosaprofessor Anders Johansens engasjement for det demokratiske heller ingenting å kimse av. Det disse to også har til felles er en nær sagt poetisk tilnærming til tanken og tankens kraft, om enn på ulike vis. Og de er sammen om saken – den som gjelder de vilkår folk flest har for å kunne hevde sin røst – og kreve sin rett.

Her vil jeg trekke fram Johansens siste bok, Komme til orde – politisk diskusjon 1814-1913 (2019), som et talende eksempel:

Anders Johansen viser at erobring av ytringsfrihet og stemmerett er lite verdt om man ikke samtidig kan gjøre seg gjeldende som en myndig samtalepartner som blir hørt og respektert. Komme til orde handler om fordeling av retorisk makt og avmakt – et tema som bør tas på alvor også av de som interesserer seg for vår egen tids samfunnsdebatt.

Jeg kunne gjengitt mang en anmeldelse av den kritikerroste boka, som også fikk kritikerprisen for 2019, men jeg oppfordrer leseren til klikke seg inn på Kristian Bjørkdahls tekst i Rhetorica Scandinavica som metakommentar om betydningen av det å få komme til orde.

Tanke-teknologi og kunnskapsorganisering
Men Anders Johansen har også skrevet om det å skrive som forskningsarbeidets primære teknologi, og i den nyeste utgaven av medlemsbladet til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforeningen, NFFO-Bulletin, snakker han kunnskapens sak, nok en gang, og takk for det! For Johansen har begått flere verk som løfter fram skriving som tanke-teknologi for kunnskapsorganiseringens skyld. Akademisk skriving er mer enn formaliteter som læres en gang for alle. Skriving er forskningsverktøy – noe som høres så selvsagt ut! Men det tilsynelatende selvsagte har en lei tendens til å bli tatt for gitt, og da mister man av syne viktige erfaringsmessige kvaliteter ved det å skrive seg inn i tenkingen som egenartet metode.

Å skrive er å våge
Jeg har selv hatt stor glede av Kunnskapens språk. Skrivearbeid som forskningsmetode (Johansen, (red) 2012). Boka har tjent som inspirasjon til nettopp å utforske det som skjer i en skrivehandling, om viktigheten av å være til stede i den dialogiske prosessen der jeg møter meg, og der atter andre stemmer i stoffet utvikles og ikke minst utfordres. Med tanke på det siste, har spesielt én vennlig henstilling fra Johansen satt mot i meg: «Den som skal utrette godt vitenskapelig arbeid, må være dristig, selvstendig, tålmodig, nøyaktig, fantasifull, åpen». Eller som Ellinor sier i Vigdis Hjorts roman Leve posthornet!: «Det gjelder å velge modig, i det store og det små».

Nok om meg, nå ber jeg leseren vende seg mot Johansen gjennom Sverre Gunnar Hagas gode penn i NFFO-bulletin s. 36.

Avslutningsvis får hildringstimen, slik Allkunne skriver den fram, stå som metafor for tanken som søker vidsyn gjennom å speile seg selv i det som omgir den:

Hildring, optisk fenomen i atmosfæren som oppstår når relativt varm luft kjem over ei kjøligare flate, som regel sjø, slik at lufta like over flata blir nedkjølt. Lysstrålane går med noko større fart i den varme lufta enn i den kalde, slik at lysbana blir krumma noko ned mot jorda. Det fører til at den som observerer, då kan sjå gjenstandar som normalt ligg under horisonten. 

Av Merete Pettersen.

Foto: Mathieu Perrier.