Å komme til orde I

Litteraturhuset i Oslo setter denne våren ytringsfriheten på dagsordenen:

«Samtidig som regjeringen nedsetter en ny ytringsfrihetskommisjon lager Litteraturhuset sin egen. Hvert kommisjonsmedlem leverer sitt bidrag i form av et foredrag, der de er bedt om å svare på de samme spørsmålene:

– Er ytringsfriheten truet i dag, og i så fall av hvem eller hva?
– Hvordan har ytringsklimaet forandret seg de siste tjue årene?
– Hva skal til for å oppfylle Grunnlovens paragraf om at «ytringsfrihet skal finne sted»?»

I et intervju med Bok.365 peker leder av Litteraturhuset, Susanne Kaluza, på at mye og mangt har endret seg siden forrige ytringsfrihetskommisjon i 1999:

­­– Vi ser også en tendens til at debatten rundt ytringsfrihet er blitt mer fagrettet og lukket, og diskuteres blant ulike grupperinger av jurister, mediefolk og samfunnsdebattanter. Vi ønsker med denne åpne foredragsserien å bringe den ut til folket. Debatten er for viktig til at den bare kan tas av en liten gruppe, sier Kaluza.

En viktig prioritering har ifølge Kaluza vært å skape bredde gjennom å invitere inn nye stemmer, stemmer som ikke nødvendigvis vil være å finne i den regjeringsoppnevnte kommisjonen. Derfor skal også alle foredragene overrekkes til ansvarlig statsråd. I tillegg er det et nasjonalt prosjekt i samarbeid med flere mediehus, og foredragsserien vil podcastes:

– Dette er et folkeopplysningsprosjekt, hvor vi vil heve kunnskapsnivået i den generelle befolkningen, sier Kaluza.

Dette kan sies å være et prosjekt i samme ånd som Anders Johansens kritikerroste storverk Komme til orde: Politisk kommunikasjon 1814-1913 (Universitetsforlaget, 2019). For selv om Johansens bok peker bakover i tid, og Litteraturhuset tar temperaturen på tidsånden av i dag, så er de begge opptatt av demokratiets grunnleggende forutsetninger: Det å komme til orde for å kunne være en myndig samfunnsborger.

Å komme til orde II

Under overskriften Ei viktig bok om elitar og språkleg herredømme over eigne liv anmeldte Oddgeir Osland anmeldte Johansens bok i Forskerforum (16. desember, 2019). Så hvorfor er den viktig? Hvorfor tar anmelderen seg i å tenke på den danske samtidspoeten Yahya Hassan når han har fortært bokens 889 sider pluss noter, som han for øvrig beskriver som «presis skriveglede med omfemnande innsikt»? Det kan anses som et uttrykk for at Johansen berøre universelle og tidløse forutsetninger for et fungerende demokrati, og at det nå som før er ulike forutsetninger for å delta som meningsdannende vesen. Fortsatt tas ulike virkemidler og samfunnsrom i bruk for å hevde sin ytringsrett, for å bryte ut av «de stummes leir». Og nå som før så er demokratiske forutsetninger ikke begrenset til liberale rettigheter som statsborgerskap og retten til å stemme. Ousland skriver:

«Boka handlar om korleis bønder, arbeidarar og kvinner braut opp frå «de stummes leir», skapte sine eigne samtalerom og inntok Stortinget og det offentlege ordskiftet. (…) Men ytringsfridom og politisk medborgarskap er ifølgje Johansen lite verd om ein ikkje har retorisk medborgarskap, det vil seie evne til å gjere seg gjeldande som myndig samtalepartnar med si eiga stemme på alle vesentlege samfunnsområde».

Osland beskriver Johansens metode som analyse av nedskrevne retoriske situasjoner: «… gjerne illustrert med lengre sitat som både tek oss med inn Johansens eigen metode og inn i det språklege universet til talarane og tilhøyrarane.» Dermed belyses forutsetninger for medborgerskap, og utviklingen av det ettersom tiden går:

«Slik sett er dette også ei bok om korleis dumskap og brutalitet er foreinleg med utdanning og talegåver, og historia om korleis den demokratiske opposisjonen braut med førestillinga om sambandet mellom retorisk og moralsk overlegenheit. Og om korleis medborgarskapen siviliserte grupper som tidlegare berre hadde tausheit eller sinne og vald som uttrykksformer».

Osland avslutter anmeldelsen med nettopp å vise til den samtidige relevans som Johansens historiske beretning om ytringsfrihet, medborgerskap og demokratisk utvikling har for også dagens samfunn:

«Men eg trur den boka han har skrive, også kan vere ei viktig bok i vår tid: Klasseskilja aukar. Nye grupper nordmenn med bakgrunn frå andre land skal skape og finne sin plass i den norske allmenta, også dei i opposisjon til utanforståande som ser ned på dei, også dei må skape eit eige språk i møtet med det overleverte majoritetsspråket, også dei gjer oppbrot frå tradisjonar dei har vokse ut av».

Derfor tenkte han på Yahya Hassan. Samtidshistorien om de utvida rommene for meningsdannelse og medborgerskap, er samtidig beretningen om begrensninger: Hvem som kommer til orde, eller strever med å komme til orde, er et like grunnleggende spørsmål i dag som det har vært i det historiske tidsrommet som Johansen så grundig tar for seg. Et levende demokrati er en stadig prosess som evner å realisere idealer som gir rom, ikke bare for de som har privilegerte kanaler til allmennhetens torg, men også for de som kjemper for å komme til orde.

Kristian Bjørkdahl uttrykker begeistring for Johansen verk i en kort anmeldelse i Agenda Magasin rett før jul:

«Forfatteren skriver denne historien som en fortelling om såkalt «retorisk medborgerskap», altså om hvordan formelle politiske rettigheter begynner å virke først når stadig flere tilegner seg ferdighetene som skal til for å fungere nettopp som medborgere. Det er en fortelling med overraskende stor overføringsverdi til vår tid, noe Johansen vet å porsjonere ut i akkurat passe doser».

Også Bjørn Stærk trekker i Agenda Magasin den 16. januar, historiske paralleller til samtidsklimaet når han skriver i sin kommentar at: «Å utvide offentligheten er alltid en smertefull prosess. Noen vinner, mens andre taper når den gjenskapes på nye premisser. I dag skjer nettopp det – igjen». Man kunne vel rett og slett sagt at det skjer absolutt hele tiden, offentligheten befinner seg ikke et vakuum, og i vår digitaliserte tidsæra er deltagelse i det offentlige rom underlagt radikalt endrede forutsetninger for meningsdannelse og medborgerskap – på godt og vondt. Med utgangspunkt i Johansens fortelling, beskriver Stærk dagens utgrupper som utfordrer inngruppers normer for meningsdannelse, og disse utfordrerne angriper fra alle kanter: De som vil utvide offentlighetens forståelser av hva en borger er og kan være, og de som vil innskrenke forståelsen av det samme. Slike brytninger er forutsetninger for all meningsdanning i et demokratisk perspektiv, og Stærk skriver om Johansens framvisninger av historiske normsammenbrudd at:

«Det var greit for den gamle eliten at noen bønder hadde fått plass på Stortinget – ja, de kunne attpåtil få skryt – så lenge de ikke gjorde for mye ut av seg og underordnet seg sine dannede kolleger. Når bøndene og andre utgrupper ikke lenger var fornøyd med dette, ble kampen imidlertid bitrere. Eliten følte seg truet, med rette, for nå var det selve premissene for makten deres som var under angrep. Her oppstår normsammenbruddet Johansen påpeker. Elitens saklighetsideal er ikke lenger tilstrekkelig til å avklare konfliktene, og mange faller dermed tilbake på skjellsord. Det skyldes ikke at de mangler normer, men nettopp at de forstår hvordan normene deres er i konflikt med motpartens».

Å komme til orde III

Ytringsfrihetens utvikling er fortellingen om anerkjennelse for å kunne oppnå reell retorisk makt ved å endre normer for den offentlige samtalen: Det er fortellingen om hvordan normkonflikter er med på å vise fram normers underliggende verdensforståelse, og det er en vesentlig forutsetning for at vi kan snakke om en fungerende offentlighet. Så når Litteraturhusets ytringsfrihetskommisjon skal overrekke alle foredragene til ansvarlig statsråd, så burde kanskje minst ett eksemplar av Anders Johansens Komme til orde: Politisk kommunikasjon 1814-1913, være med på lasset.

 

Hør Anders Johansen på NRKs Verdibørsen, i serien politisk retorikk i Norge (fra 24:12).

 

Merete Pettersen