Kanskje kan den pågående debatten om et etisk rammeverk, eller sjekkliste, for litterære sakprosautgivelser bidra til å løfte refleksjoner om sakprosa og etikk opp på et mer generelt samfunnsnivå? Om tekstkulturer og tekstnormer, og hva det innebærer både for skribenters og leseres forståelse av ytringers intensjonalitet? At tekster i ulike sakprosakontekster har et definisjons- og maktperspektiv utover det teksten selv adresserer, og at det påvirker leserens forståelser utfra den sammenhengen som teksten inngår i.
For pressens etiske ansvar er følgende punkter i Vær Varsom-plakaten et innlysende utgangspunkt for selvrefleksjon: 1.4., annet ledd: Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle og 4.1. Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.
Å rette baker for smed
I klassekampens leder lørdag 12. oktober går Mari Skurdal i rette med «pressekorpset», altså et lands, eller bys samlede presse: Ifølge Skurdal er det skjebnes ironi at debatten om boka til Haddy Njie, Dagbok. 13. desember–13. februar, «… på ny (har) fått pressekorpset til å etterlyse en Vær varsom-plakat for sakprosa. Kommentator Jens Kihl i Bergens Tidende, NTBs nyhetssjef Sarah Sørheim og Aftenposten-kommentator Frank Rossavik krever et strengere etisk regelverk for forlagene. Det er en skjebnens ironi at utspillene kommer fra nettopp pressen», og videre: «Medienes omfattende dekning av varslene mot tidligere Ap-nestleder og Njies ektemann Trond Giske er et klassisk eksempel på et voldsomt mediedrev (…) Og det regelverket kommentatorene etterlyser, som de selv styres etter, brøt pressen selv i Giske-saken. Det viser PFU-fellelsen av VG – BT og Aftenpostens konsernkollega i Schibsted – for Bar Vulkan-saken». Altså et klassisk eksempel av å rette baker for smed. Eller å ta mannen, og ikke ballen. For her blir én del stilt til ansvar for en helhet som tross alt har en avgrenset kontekst.
Hvilket ansvar pressen selv har for mediedrevet i Giske-saken fortjener et kritisk søkelys, men pekeleken er ikke et godt utgangspunkt for betraktninger om etikk i sakprosateksters økologi, spesielt ikke når man selv er en vesentlig aktør i offentligheten. Offentlighetssfærens tilstand i det demokratiske prosjektet krever en mer saklig tilnærming. Skurdals leder blir slik sett ufrivillig en metakommentar til Vær Varsom-plakatens ovennevnte punkter.
Epler, pærer og Vær Varsom-plakaten
Skurdal er også bekymret for at tydeligere forlagsetikk vil endre litteraturens betingelser – ellers si autonomi – og viser til eksempler i den skjønnlitterære delen av offentligheten som har tatt opp i seg elementer fra sakprosaens etterrettelighetsideal: «Dersom listene kommer som følge av frykt for å trå feil, er det grunn til å advare mot en slik utvikling i norsk forleggeri». Her endrer Skurdal premisset for sin opprinnelige kritikk (pressekorpset, sakprosa, vær varsom-plakat (er) og skjebnes ironi), og forskyvningen over til det skjønnlitterære og avstandstakning til formalisme holder ikke vann: Les sitatet en gang til, men med sakprosaens virkelighetskontrakt som bakteppe. Da handler det ikke om at «En fryktsom offentlighet finner måter å beskytte seg på, bak kildelister, juristuttalelser og regelverk». Skurdal mener at dette kan skape «… en rigid og anti¬septisk offentlighet, hvor ytringer og skriftstykker blir uangripelige, men også mindre interessante». Et godt kildeverk er jo tvert imot grep for å beskytte offentligheten og aktørene i den, og det fører ikke til at tekster blir uangripelige – men at man faktisk har noe å gripe til! Anslaget er for øvrig godt, alle har til alle tider hatt godt av å se seg selv i speilet, spesielt de som påvirker den offentlige sfæren med sine stemmer, være seg pressekorpset, forfatter av sakprosa og deres forlag.
I Klassekampen 15. oktober svarte Johan Tønnesson på sakprosaens vegne:
Sakprosaisk formalisme?
Er det igjen blitt «formalisme» å forvente lister over kilder og litteratur i sakprosa? Klassekampens redaktør Mari Skurdal synes å mene det, når hun i lederartikkelen 12.10. tar avstand fra tanken om et etisk regelverk for sakprosaen. Rett nok går hun midt i artikkelen plutselig over til å skrive om romaner når hun skal hente sine argumenter. Og spørsmålet om kildebruk i fiksjonsprosa er ganske riktig både komplisert og brennbart. Det husker noen av oss fra Kjartan Fløgstads insistering på ikke å gi leseren unødig hjelp og historieforskere unødig kreditt gjennom å ta med en litteraturliste i den historiske romanen Grense Jakobselv (2009): En litteraturliste ville krenke hans litterære frihet, dermed basta. Men på den litterære sakprosaens område er dette for lengst avklart, gjennom utredningen God skikk (2006) som fulgte skandalen rundt Gyldendals Historien om Norge: Forlag og forfattere plikter å oppgi kilder for sitater, parafraser og resonnementer som er hentet utenfra. Å følge Skurdals «antiformalistiske» parole under den litterære ytringsfrihetens fane, vil bety et langt tilbakeskritt for kvaliteten i norsk sakprosa.
Av Merete Pettersen