Går det til helvete? Dette spør Norsk sakprosafestival om i sin presentasjon av årets arrangement. I Dagbladet 17. august stiller langt på vei litteraturkritikerne Cathrine Krøger i Dagbladet og Hilde Østby i Aftenposten det samme spørsmålet – med selve festivalen som bekymringsobjekt.
Bakgrunnen er at Norsk sakprosafestival for andre året på rad har besluttet å invitere Thomas Erikson, mannen bak bestselgeren Omgitt av idioter. Boka bygger på antagelser basert på personlighetsteorien og analyseverktøyet DISC, en teori det trolig ikke finnes et eneste vitenskapelig belegg for.
Når Erikson gjester festivalen 12. oktober, er det med et foredrag basert på hans bok Omgitt av psykopater. Dette møtes altså med oppgitthet av blant annet Hilde Østby, med en fortid som kommunikasjonsmedarbeider i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og medforfatter av den populærvitenskapelige suksessboka Å dykke etter sjøhester. Erikson har også fått kraftig kritikk fra foreningen Vetenskap och Folkbildning (VoF) i Sverige, som i 2018 kåret han til «Årets villeder».
Det begrunnes med blant annet følgende:
«Det är svårt att föreställa sig ett sämre vetenskapligt stöd. Teorin bakom färgindelningen bygger på spekulationer om vävnader som vi vet inte existerar. DISC/DISA- testet å sin sida har, trots att det existerat i över femtio år, inte en enda publicerad studie som penetrerar och undersöker det, än mindre stöder det»
Festivalsjef Mette Karlsviks svar på kritikken er at foredraget skal følges opp av et kontekstarrangement der søkelyset skal settes på det hun omtaler som fenomenet Erikson og hans arbeid innenfor sjangeren. Hva fenomenet Erikson innebærer er uklart, og hvilken sjanger det er snakk om, presiseres ikke. Manglende sjangerforståelse er et av punktene Erikson har fått hard kritikk for. Selv forstår han den populærvitenskapelige sjangeren på følgende måte: Det er ikke et akademisk verk han har skrevet, men det er like fullt populærvitenskap siden boka er skrevet på en enkel og lett tilgjengelig måte, med personlige erfaringer og humoristiske betraktninger som litterære virkemidler … Det er verdt å nevne at Erikson selv legger to – 2 – kilder til grunn: Han viser til opphavsmannen til DISC-analysen, og til en virksomhet som tilbyr personlighetstester. Som Østby påpeker: «Han forsvarer seg mot kritikken ved å si at dette er populærvitenskap, men det må ha noe med vitenskap å gjøre, skal det kunne kalles populærvitenskap».
I Dagbladet 20. august svarer Thomas Erikson: «Å sensurere informasjonen som allmenheten skal få ta del i er oppsiktsvekkende». Han mener i tillegg at kritikken bærer preg av snobberi og elitisme siden han ikke skriver bøker for professorer og akademikere, men for «… allmenheten som vil lære seg mer om hvordan vi mennesker fungerer».
Den mangeartede sakprosaen har det tilfelles at det innenfor alle sjangre kreves etterrettelighet og transparens. At Gyldendal setter sitt gode navn og rykte på spill når Eriksons bøker utgis som sakprosa, og at Norsk sakprosafestival gjør det samme når de inviterer han inn i varmen gir grunn til kritiske bemerkninger: Er det et godt begrunnet argument at han selger godt, og at det i seg selv er utslagsgivende for hans deltagelse? Gjør det han til et fenomen som er interessant for en festival som skal sette søkelyset på det litterære feltet der leserne skal kunne forvente tekster definert som direkte ytringer om virkeligheten? Erikson må gjerne skrive så blekket spruter, men å kalle det populærvitenskap og forbrukeropplysning er villedende, og ikke verdig en scene for den litterære sakprosaen.
Merete Pettersen
Masterstudent i retorikk og språklig kommunikasjon