Det smaker av kairos, retorikkens rette øyeblikk. For det er et godt tegn i tiden når §100 i Grunnloven om ytringsfrihet og retten til informasjon får bred politisk oppmerksomhet, ved at det foreslås en ny ytringsfrihetskommisjon. I møte med den teknologiske utviklingen er vår tids betingelser for informasjon, kommunikasjon og tilgang til kunnskap endret. En offentlig samtale om ytringsfrihetens stilling er med andre ord også en samtale om vilkårene for produksjon av sakprosa – tekster som leserne har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten.

Da ytringsfrihetskommisjonen ble opprettet i 1996, var mandatet å foreta en grunnleggende gjennomtenkning av ytringsfrihetens stilling (NOU 1999:27). Kommisjonens arbeid ble godt mottatt, det ledet fram til Stortingets vedtak om en revidert ytringsfrihetsparagraf (Grl §100) og nyter den dag i dag stor respekt. Men flere stemmer tar altså til orde for en ny revisjon. For hva betyr det å kunne ytre seg fritt i dagens digitale sfære der stemmer i offentligheten henvender seg til et mer sammensatt publikum, mens media og aktører både påvirker og påvirkes av nye betingelser for kommunikasjon? Hva gjør det med vår tilgang til relevant informasjon og vår evne til kritisk tenkning?

Demokratiske idealer og politisk ansvar

NOUen legger til grunn en forståelse der den myndige samfunns-borgeren er deltaker i en opplyst meningsdannelse. Den demokratiske deltagelsen er forankret i tre prinsipper: sannhetsprinsippet, autonomiprinsippet og demokratiprinsippet. Det første viser til opplysningstidens idealer der «… sannheten nås gjennom meningsutveksling der fremsatte påstander kan korrigeres i konfrontasjon med andre meninger». I dag blir idealet om kommunikasjon som interesseløs med det beste argumentets forrang omtalt som normativt naivt og uforenelig med tidsånden. Men sannhetsprinsippet har uansett overføringsverdi til dagens offentlige samtale: I diskusjoner om hva som må til for å kunne nå fram til de beste innsikter og argumenter i saker som er av offentlig interesse. Det samme har autonomiprinsippet som er knyttet til Kants myndiggjorte menneske, det mennesket som evner å reflektere kritisk, og som anerkjenner andres rett til å gjøre det samme. Demokratisk deltagelse forutsetter altså tilgang til informasjon og mulighet for kommunikasjon – første bud i demokratiske prosesser.

§100 slår fast at: … det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og opplyst offentlig Samtale. Denne ansvarliggjøringen bør i langt større grad løftes fram i diskusjoner om ytrings- og informasjonsfrihet. Et åpenbart tema er på hvilken måte myndighetene legger til rette for sakprosaens vilkår i et demokratisk perspektiv. Et annet handler om hvordan skolen på best mulig måte kan realisere elevenes medborgerskap. Et tredje omhandler den politiske etosen i seg selv – gjennom ansvaret som følger tillitsvervet: Å snakke så folk flest kan vurdere sakskomplekser gjennom tilgjengelig og klar informasjon.

Sakprosaens demokratiske verdi

I skolesammenheng er det konkrete muligheter for å forløse abstrakte idealer, og det er gledelig at livsmestring, medborgerskap og demokrati kommer inn i læreplaner som tverrfaglig temaer. Medborgerskap innebærer en forankring i det retoriske, gjennom språk som handling. Men hva er retorisk medborgerskap, hva må til for å realisere dette – slik at det ikke ender sin skjebne som meningstomt honnørord i en politisk diskurs? Retorikeren Jens E. Kjeldsens vektlegger retorisk medborgerskap som begrep for å belyse vilkår for retorisk deltagelse – både som ytrer og som publikum. Her er sakprosaens verktøykasse en selvsagt følgesvenn, også tverrfaglig: Elever skal både lære å være kritiske til tekst, og å lese med teksten for å forstå meningsinnholdet slik det framlegges av forfatteren(e). Gjennom å bli fortrolige med tekststrategier i møte med ulike virkelighetskontrakter, settes barn og unge i stand til å forstå tekster som representasjoner av virkeligheten fra et gitt perspektiv – og samtidig forstå at tekster derfor må behandles med et kritisk blikk. Kompetansen som kritisk leser innebærer å kunne skille mellom de etterrettelige tekstene og de som har svake belegg for sine påstander. Dette er helt grunnleggende kompetanse for å kunne være en aktiv medborger. Generalsekretær i NFFO, Arne Vestbø, sier det slik i et innspill til de nye læreplanene i norsk og samfunnsfag: «Sakprosatekster utforsker verden rundt oss, og er i seg selv eksempel på kildekritikk og metodisk bevissthet. Det stilles krav til etterrettelighet i sakprosaen som ikke stilles til andre tekster».

Men skolen alene kan ikke stå for samfunnsoppdraget som skal bemyndige den kritiske leser, det er et ansvar som angår hele det politiske miljøet.

Hva må til av kulturpolitiske virkemidler for å gi kunnskaps- og meningsdannelse forutsigbare rammer? Sakprosa og skjønnlitteratur ble for første gang sidestilt gjennom Kunnskapsløftet i 2006, men dette gjenspeiles ikke i den selektive innkjøpsordningen for sakprosa, der det er allmenn enighet om at budsjettet for årlige innkjøp er altfor lavt. Det utgjør faktisk et problem for den demokratiske samtalen.

Sakprosaens sirkulasjon er i stor grad avhengig av Kulturrådets innkjøpsordning. Når samfunnsutviklingen akselererer, er det nærliggende å tenke seg en satsing på utgivelser av sakprosa som reflekterer en tematisk bredde i møte med dagens utfordringer – være seg på det mellommenneskelige planet eller på samfunnsnivå. I Aftenposten skriver Vestbø om sakprosaens kår: «Siden bare litt over 25-30 prosent av påmeldte bøker kjøpes inn, får ordningen mindre betydning enn for eksempel den skjønnlitterære ordningen har, der mellom 80 og 90 prosent av bøkene ender opp med å bli betalt for av Kulturrådet». Dette har negative implikasjoner både for forfatterne av sakprosa som har et selvsagt behov for en viss forutsigbarhet i sin produksjon, og for lesernes tilgang til relevant litteratur. Det er også alvorlig for det politiske som gjennom §100 er forpliktet til å tilrettelegge for en åpen og opplyst offentlig samtale.

For hvordan tror kunnskaps- og integreringsministeren og kulturministeren at kunnskap og formidling oppstår? Hva må til for å gi kunnskapsproduksjon som demokratiets vokter forutsigbare rammer? Svaret er som det ofte er, penger. Mer penger. Penger er ikke bare tid, det er også kunnskap. Og mener det politiske alvor med sine fyndord om medborgerskap og demokrati i kunnskaps- og kulturpolitikken, så innebærer det å forstå alvoret når fagfolk etterlyser en større og bedre innkjøpsordning for ny, norsk sakprosa.

De normative begrunnelsene i NOU 1999:27 er verdifulle på en allmenn og tidløs måte. Demokrati er en stadig pågående prosess, og det er avgjørende at samfunnet legger til rette for deltagelse utover frie valg og allmenn stemmerett. Grunnlovens ansvarliggjøring av lovgivende og utøvende myndigheter krever at politikere står til ansvar for kvaliteten i samfunnets kunnskapkanaler, og for selv å kommunisere på en måte som klart viser fram den politiske agendaen. §100 i Grunnloven viser at det politiske bordet fanger på mange nivåer. Kjenner Jan Tore Sanner og Trine Skei Grande sin besøkelsestid?

 

Merete Pettersen,
masterstudent i retorikk og språklig kommunikasjon, UiO.