I kronikken Ny forvaltningslov, gammeldags klarspråkforståelse (Morgenbladet, 18 april), skriver stipendiat ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Ida Seljeseth, om § 8 i forslaget til ny forvaltnings-lov. Paragrafen i seg selv hilses velkommen, men hun ser med kritiske øyne på en manglende forankring i kunnskap om klarspråk og kommunikasjonen mellom forvaltning og folk flest:

Forslaget til ny forvaltningslov, som presenteres i NOU 2019:5, inneholder en bestemmelse om at forvaltninga skal skrive tekster i et klart språk. Det er etterlengtet. Dessverre ser den ut til å være basert på en utdatert forståelse av hva klarspråk er.

Prosjekt «Klart språk i staten» – effektiv sakprosa og demokrati

Klarspråk handler om å tjene, og det på flere måter: Uklart språk
utgjør store summer for staten når mottakerne ikke forstår meningsinnholdet. I tillegg vil tilliten til staten som tilrettelegger for offentlig kommunikasjon påvirkes. Klarspråk i myndighetenes sakprosa har med andre ord et åpenbart vinn-vinn perspektiv, men Seljeseth mer enn aner et noe utdatert syn på hva klarspråk er i lovforslaget:

At det foreslås en «klarspråkparagraf» er både spennende og gledelig. Det er imidlertid forbausende at hverken den foreslåtte bestemmelsen eller merknaden til bestemmelsen ser ut til å bygge på den norske og internasjonale kunnskapen som allerede finnes om klart språk og kommunikasjon mellom folk og forvaltning.

Seljeseth viser videre til bestemmelsens merknad, og ordlydens betoning av klarspråk som noe som handler om å velge mellom alternative formuleringer utfra hva som vil være «enklest å forstå for gjennomsnittspersonen». Seljeseth viser videre til at denne forståelsen av klarspråk som formuleringsarbeid er å regne som utdatert, og plasserer den i internasjonal (amerikansk) klarspråkhistorie til tidsrommet mellom 1940 og 1970. Dagens forståelse av klarspråk har en langt bredere tilnærming gjennom å vektlegge «… tilgjengelige, brukbare og tillitvekkende tekster».

I bestemmelsen til den forslåtte § 8 vises det i tillegg til publikums manglende for-forståelser som et hovedanliggende med tanke på utforming av tekster «… sammenlignet med henvendelser til advokater eller representanter for selskaper og private organisasjoner». Dette kan være et tegn på manglende erkjennelse av at det er avsenders ansvar å gjøre seg forstått, og at det er et like viktig anliggende uavhengig av hvem man henvender seg til.

Idealer og realiteter

På hjemmesiden til Direktoratet for forvaltning og IKT er ambisjonene klare: «Klart språk gir resultater: Ei meir effektiv forvaltning, betre
og meir brukarvenlege tenester. Klarspråk fremmar demokratiet, rettstryggleiken og skaper tillit». Bordet fanger: Det nye lovforslaget viser fram en forståelse av forvaltningsspråk som ligger mange tiår tilbake i tid, og det holder ikke i møte med Difis prisverdige ambisjoner. Det er mange gode intensjoner i statens pågående arbeid med klarspråk, men når forslaget til ny forvaltningslov viser manglende forståelse av hva klarspråk innebærer er det lite effektiv utnyttelse av klarspråk-kompetanse utgått fra våre fagmiljøer og fra de mange som i dag arbeider aktivt med offentlig klarspråk.

Fagmiljøene har mangslungne kunnskaper, og dette må legges til grunn i et reelt klarspråkarbeid. Relevante aktører må involveres på et tidlig tidspunkt om arbeidet med klarspråk i staten skal bli noe annet enn et honnørord.

Merete Pettersen