Sakprosabloggen har snakket med studentene Johanne Sumstad Artved, Thale Raad, Jonas Vårum Olafsen og faglærer Kaja Bjølgerud Grimsgaard på sakprosaemnet
ved UiO høsten 2018

– Har sakprosaemnet endret deres innsikter på noen måte?

Thale: – Ja, jeg har fått en større bevissthet om de tekstene jeg er omgitt av, noe jeg synes er utrolig interessant. Det at noe ikke nødvendigvis har et fast svar er jo veldig gøy. Jeg synes faktisk at dette emnet har endret på hvordan jeg tenker på sak nå.

Johanne: – Temaet er noe jeg har vært opptatt av lenge, og synes at emnet har tilført meg en del nytt. Det har gitt meg mye med tanke på debatten om skjønnlitteratur og leserkontrakten, men det er ikke lett – og det er ikke noe klart svar, men det har blitt lettere å stille de relevante spørsmålene.

Jonas: – Jeg liker godt debatten om sjangre, og i dette emnet har jeg
fått noen innsikter jeg ikke var klar over at jeg manglet: Hva sjangre
er, hvordan vi bruker det og hvorfor. En sjanger er på en måte ikke en størrelse, den har ikke noen utstrekning, og det gjenspeiler seg i teksten. Jeg liker veldig godt at sjangerbegrepene ikke er låste, at de er i utvikling hele tiden, og om ti år har vi kanskje flere typer litteratur? Jeg er spent og optimistisk med tanke på framtid og kommunikasjon, og språk er jo mye mer enn ord og skrevne setninger. Jeg ser for meg å jobbe med dette, og har gjennom sakprosastudiet blitt bevisst på konkrete språklige verktøy som jeg ikke har funnet i filosofien.

«Jeg synes faktisk at dette emnet har endret på hvordan jeg tenker på sak nå.» (Thale)

Jonas har fordypning i filosofi, og mener det er svært relevant for filosofer å være bevisste på at et klart og tydelig språk er viktig for å
bli dyktige formidlere.

– Tenker du at det i tillegg kan hjelpe deg å forstå ditt eget fag bedre, eller å bedre se det som kan framstå som motsetningsfylt?

Jonas: – Godt spørsmål! Det retoriske aspektet ved sakprosaen har bevisstgjort meg med tanke på om det er blitt tatt i bruk noen triks, f.eks. retoriske figurer som gir et argument overbevisende kraft på et plan, uten at meningsinnholdet i seg selv har beviskraft.

Johanne har fordypning nettopp i retorikk, og inspirerende og engasjerte foreleserne i innføringsemnet er bakgrunnen for at hun valgte sakprosaemnet. Det framstod som noe hun kunne utvikle seg ytterligere i med tanke på det som omgir oss, det som framstår som
det ekte.

Johanne: – I litteraturstudiet er det lite sakprosa, og mye skjønn-litteratur. Jeg mener sakprosa er en svært viktig sjanger. Siden jeg er veldig begeistret for dokumentarsjangeren er det å vite om noe er ekte, eller sant, innenfor virkelighetslitteraturen av interesse.

– Hvorfor tenker du at det å evne å skille sant fra oppdiktet er viktig? Et spørsmål det burde være unødvendig å stille, men det er det som vi vet dessverre ikke.

Johanne: – Det er viktig å vite hva som faktisk skiller, og ikke
minst hvordan man kan finne ut av det. I sommer leste jeg Thomas Espedal. Jeg opplevde at han egentlig utleverer hele livet sitt, og
at det er vanskelig å vite når det en roman. Men det gjorde det også spennende! Jeg ønsket vel å forstå det som at det var fra hans liv,
selv om det er fy-fy å skulle forstå en roman som sakprosabok.

Leserkontrakt og virkelighetsforståelse

– Hva med leserkontrakten? Utfordres tilliten til den, er den i endring?

Jonas: – Jeg tror kanskje at forståelsen av hva en leserkontrakt kan være eller ikke være er blitt bredere, for på et slags metaplan dras det
i grensene for hva det virkelige er. Noen hevder at det eksisterer flere separate virkeligheter som faktisk er virkelige, kontra den tradisjonelle tanken om at det finnes én objektiv virkelighet og at det er den vi søker
å forholde oss til. Når man skal fortelle noens historie eller behandle
et kildemateriale kan det være uklart om man forholder seg til en subjektiv virkelighet, eller om man ser det i lys av en større objektiv virkelighet. Jeg jobber nå med et utdrag fra Åsne Seierstads To søstre som har en veldig tydelig leserkontrakt, samtidig som boka ikke søker
å gi et stort og fullstendig klart bilde, og dette synes jeg er interessant. Selve begrepet, leserkontrakten, er noe som jeg har blitt mer opp-merksom på i løpet av dette emnet.

Sjangervandring på avveie?

– Om Anniken Jørgensen, bedre kjent som bloggeren Annijor, og hennes bok «Bare en natt til» har forlaget sagt at det boka på en forbilledlig måte gjør er å utfordre et sjangergrenseland. Hva tenker dere om det?

Johanne: – Bloggformatets leserkontrakt er jo at det er ekte, det er hennes egen historie hun vil fortelle. Forlaget sa jo også at hun må fortelle den som den er. Det at hun har blitt saksøkt viser kanskje at
hun utleverer saksøkeren for mye?

Kaja: – Man trenger jo ikke å fortelle hele sannheten i en utlevering
av seg selv. I tillegg argumenterer hun med at det bare er tre setninger, men er disse setningene så viktige at hun har rett til å utlevere flere personer enn de hun allerede har inngått en avtale med? Så er det jo også relevant å skille mellom bok og blogg, man har jo åpenbart et
større ansvar i en bok. På egen hånd, eller med en redaktør og et forlag
i ryggen.

Jonas: – Jeg tenker at bloggtekster nærmer seg dagboknotater, og har man gjort noe galt i omtalen av andre og blir truet med advokater, så trekker man det tilbake. Det som er greit i en blogg kan være mer problematisk i en bok.

Etiske rammer i den litterære verdenen

– Hva tenker dere om forlagets ansvar, og om det etiske?

Jonas: – Jeg har en antagelse om at de ønsker å tjene penger på debatten, å profittere på den. De er egentlig ikke ute etter å opplyse
folk, men ser at det kanskje går an å tøye grensene – og at publisitet
i seg selv blir en vel så stor faktor som etterrettelighet burde være.

Johanne: – De har jo også et ansvar med tanke på at hun er en ung forfatter som har beveget seg fra bloggverdenen til et helt annet format
i boks form.

«… dette har resultert i utrolig mange artikler om en bok som etter hva jeg skjønner holder en lav litterær kvalitet.» (Jonas)

Thale: – Jeg synes det er en veldig interessant debatt, og mener at det er litt forlaget sin feil når de legger mye ansvar på en ung forfatter som ikke har gitt ut bøker før. Det er jo et skille mellom å blogge og det å utgi en bok, og forlaget burde ha ressurser til å følge dette bedre opp. Jeg synes det hele er litt rart.

Johanne: – Så kan man jo stille spørsmål med hennes intensjoner med tanke på å omtale saksøkeren? Hun sier at det er for å gi støtte til andre unge jenter og kvinner som har opplevd smertefulle brudd, men er det egentlig en god nok grunn?

– Kanskje er det et underliggende motiv her som vi aldri får vite sannheten om: Hvorfor var disse tre setningene viktig, men ikke viktige nok til at de ble forelagt den omtalte?

Jonas: – Jeg har jobbet i mediebransjen med tekst, og jeg har ikke noe belegg for å påstå dette, men det ville jo vært veldig interessant hvis
det viste seg at den omtalte egentlig er med på notene, at dette var en planlagt strategi. Jeg tenker på det med å true med søksmål, og at det blir inngått et forlik som vi ikke vet innholdet i, og at dette har resultert
i utrolig mange artikler om en bok som etter hva jeg skjønner holder en lav litterær kvalitet.

– Jeg har vært inne på samme konspiratoriske tankegang, men der er jo også sakprosaen virksom og holder oss i ørene og minner oss på det vi ikke vet noe om.

Thale: – Jeg skrev kvalifiseringsoppgave om en annen blogger som
har gitt ut to bøker. Bloggerens første bok var en selvbiografi, og
jeg sammenlignet boken med bloggen. Da fant jeg at livsendrende hendelser i stor grad gikk igjen i de forskjellige formatene, og det på en ganske lik måte. Hvorfor skrive om det samme to ganger, tenkte jeg da. Det er jo den samme i historien, men i ulikt format.

– Kan det være med tanke på at det er forskjellig publikum, og har det kanskje noe med status å gjøre?

Kaja: – Bloggerens troverdighet kan framstå annerledes når hun representeres som forfatter, og dermed endres etos.

Thale: – I boken er det kun tekst som i skrift, ingen bilder – og på den måten blir det en annen fortolkning av henne som person. Forfatteren opplever kanskje å bli oppfattet som mer seriøs i bokform?

Den subjektive sakprosaen

– Om vi skal oppsummere: Det synes å være uproblematisk å peke
på forhold ute i verden, og samtidig ha et forbehold om at dette er forfatterens helt egne subjektivt forståtte opplevelser. Hva tenker dere?

Johanne: – Ja, det er noe som ikke henger helt sammen.

Kaja: – Jeg tenker at det ikke er noe helt nytt. Når man forteller en historie har man forskjellig syn på hvordan puslespillet skal settes sammen nettopp på bakgrunn av våre ulike virkelighetsforståelser.
Det som kanskje skiller selvbiografi før og nå, er at grensen mellom
den offentlige og den private sfæren er mer uklar. Det private har endret karakter. Det har preg av å være mer utleverende for å oppnå det autentiske, men akkurat det at det er en subjektiv fortelling tenker jeg
er noe som alltid har vært der.

Jonas: – En vesensforskjell mellom tradisjonelle selvbiografier og de som vi snakker om nå, er at før ble de skrevet av noen som på en eller annen måte hadde forandret verden, og som man ønsker å forstå på
et mer historisk nivå versus den umiddelbare historien som blogg-biografier representerer. Hvilket utbytte får vi av en selvbiografi knyttet opp til sin egen samtid? Er det for å skape oppmerksomhet om seg selv eller er det noe mer der?

– Om vi tenker på bloggeres popularitet og det autentiske: Har de et særskilt ansvar med tanke på tekstens etterrettelighet?

Jonas: – Jeg leste en sak om en blogger som fikk mye kritikk da hun anbefalte jenter på sin egen alder om å ikke ta den HPV- vaksinen man tilbys, men å heller be om en som man må betale noen tusen for. Det
var veldig åpenbart at dette var et influenser-prosjekt uten at dette ble klart i bloggteksten. Har man innsikt i hvordan taktikken fungerer så skjønner man hva som skjer, men det gjør ikke nødvendigvis den 14-åringen som leser bloggen, og som kanskje lar seg påvirke.

Samfunn og sannhetsbetingelser

– Kan debatten om sakprosaens grenser og det saklige innholdet peke på noe tidstypisk med tanke på sannhetsbegrepet i dag?

Kaja: – Da er vi tilbake til det Johanne snakket om i starten med tanke på Espedal. Agnes Ravatn har sagt at hun er lei av alle de som skriver om seg selv, men som sier at det er skjønnlitteratur. Derfor skriver hun essays der hun kan snakke om seg selv uten at det må stilles spørsmål ved om at det er sant, det må bare aksepteres og leses som det er. Mye av den skjønnlitteraturen som kommer ut nå er bøker hvor forfatteren skriver om seg selv og med samme navn, kanskje er noe byttet ut, men det blir fortsatt klassifisert som skjønnlitteratur. Sannheter og usannheter glir i hverandre.

Johanne: – Vi var inne på det i starten med tanke på hvordan den skjønnlitterære sjangeren blir dratt i, og at vi derfor trenger et stempel på saklitterære tekster som sier at dette er ekte og sant.

– Hva er det som gjør at troverdigheten utfordres?

Johanne: – Blant annet så har vi mektige politikere som sier at media ikke er sannferdig.

Jonas: – I et filosofisk perspektiv har Heidegger påpekt at den objektive virkeligheten er utledet av den subjektive opplevelsen. Den står i sentrum for alt vi vet og kan om verden, og det tror jeg vi ser mer rom for i samfunnet nå: Ulike forståelser av virkeligheten finner sted i den samme verdenen.

– Da blir det kanskje en større kamp om sannhet og makt?

Johanne: – Ja, vi ser jo at Trump tjener veldig på å nedgradere media, at det de sier ikke er sant. Det bidrar til å skjerme han selv – og han får jo makt av det.

Jonas: – Mitt inntrykk er at media er blitt mer åpne om sine egne bias, at man ser verden fra ulike steder. Pressen er jo en veldig mektig aktør med tanke på hvordan man definerer hendelser, og slik sett verden.

– Hvordan kan sakprosaen hjelpe til med tanke på sannhetsbetingelser i den offentlige debatten?

Jonas: – Etterrettelighet, transparens og et grundig kildemateriale. Men jeg mener at tilliten til media generelt er i ferd med å svekkes, click-bait tar over for den seriøse og grundige journalistikken.

Kaja: – Enig! Mye skal raskt ut, og man skal treffe leserne der de er. Forutsetningene for å jobbe journalistisk har kanskje endret seg veldig.

Thale: – De tradisjonelle mediene er jo underlagt denne logikken. Det er vanskelig.

«… vi ser jo at Trump tjener veldig på å nedgradere media, at det de sier ikke er sant. Det bidrar til å skjerme han selv – og han får jo makt av det.» (Johanne)

Johanne: – Man kan stille andre spørsmål som er forankret i sak-prosaens natur. Jeg merker jo at jeg tenker mye mer på sakprosa, og
jeg har fått andre verktøy utover de rent retoriske analysebegrepene. Tilsammen blir det en mer helhetlig tankegang som også virker i hverdagen.

Jonas: – Mine tanker går til VG og retoriske figurer. De er kanskje den aktøren på nasjonalt nivå som i størst grad dreper metaforer, f. eks. fra «slakt» til «totalslakt». Bare ordbruken i seg selv kan undergrave det som skal tydeliggjøres.

– Hvordan kan skolen møte behovet for innsikt i språk og sak, kan vi tenke oss at f.eks. debatten om Annijor er et godt eksempel for kidsa?

Thale: – Det vil jeg absolutt si, siden det er samsvar mellom elevenes alder og Annijors publikum. I tillegg er det viktig å snakke om sakprosa slik som vi har gjort nå. Elevenes tekstarbeid kan bli enda rikere om en
i tillegg til det rent retoriske også gir større oppmerksomhet til selve saken: Hvilke kanaler blir brukt, hva er intensjonene? Det historiske
ved tekster er også veldig interessant. Alt som ligger ved en tekst er det viktig å få fokus på.

– Skolens vekt på demokratisk forståelse kan kanskje dra nytte av et større fokus på sakprosa?

Thale: – Som lektorstudenter snakker vi mye om lærebøkene, og den varierende kvaliteten. Det er jo noe en kanskje kunne involvere elevene mer i, sånn at man får et mer våkent blikk på de tekstene som en omgir seg med i hverdagen.

– Avslutningsvis, hva tenker dere er den største utfordringen som sakprosaen bør ta fatt i?

Jonas: – Dårlig journalistikk

Kaja: – I forlengelsen av det: Alt er underlagt et høyt tempo, det kan hende det gjør noe med kvaliteten på det som kommer ut.

Johanne: – Jeg tror at det er viktig med kildekritikk, og å ha et stort fokus på det.

Thale: – Jeg tenker på sjanger og medium-overskridelser, grenser som blir mykere. Sakprosaen kan hjelpe til med å navigere i det landskapet.

 

Av Merete Pettersen

 

Anniken Jørgensen/bloggeren Annijor, og hennes bok Bare en natt til, ble høsten 2018 gjenstand for debatt. Saken er godt oppsummert i denne artikkelen på NRK.