Dag Larsen om sakprosa for barn

Foto: Tiden

Dag Larsen er utdanningsleder ved Norsk barnebokinstitutts forfatterutdanning. Han har utgitt en rekke bøker for barn og
voksne, i sjangrene dikt, roman og bildebok. I tillegg har han også skrevet og oppført 13 ulike tekster for scene.  I 1986 mottok han kulturdepartmentets bildebokpris for teksten til barneboka Gutten som ville eie snøen.

Lørdag 3. november deltar han sammen med Anniken Bjørnes i samtale med Svein Hammer om tilstanden for norsk sakprosa for barn i Norge på Trondheims sakprosafestival Fakta F.

Dag Larsen skriver her om vanskelighetene med å trekke skillelinjer mellom sakprosa og skjønnlitteratur for barn og hevder: «Barn selv har i alle fall ikke den minste interesse av skillelinjene.»


En skvisa sjanger
Den litterære institusjonen er organisert langs to skillelinjer. Den ene handler om barn versus voksne. Den andre om sakprosa i motsetning
til skjønnlitteratur. Disse skillelinjene skaper mange vansker for den barnelitterære sakprosaen, der fortellingens betydning er stor. Men hva er sakprosa for barn? Og hva er barnelitteratur?

Fem eksempler
Jeg har sett nærmere på fem sakprosatitler fra samtidslitteratur for barn og ungdom. Hvilken rolle spiller fortellingen i disse bøkene og hvordan kan fortellingen skape identifikasjon hos leseren?

1. Sjangerhybrid?
Øystein Rottems ungdomsbok Biografien om Knut Hamsun – gudommelig galskap (1998) er formet som en fortelling, der fakta omformes til både biografi og roman, som for eksempel slik: «Det tar så smått til å lysne. Tingene får form. En klokke slår seks slag. Knut ligger med halvåpne øyne og stirrer mot døra. Veggene er tapetsert med gamle aviser.» Rottem baserte seg på Hamsuns notater, brev og bøker, og annet kildemateriale, men er denne scenen noe som virkelig skjedde akkurat sånn, eller er det diktning? Er det begge deler? Eller: Ville en ungdomsleser være opptatt av spørsmålet?

2. Fakta og mulig fiksjon
Komposisjonen i Vikingdronningens grav (2017) av Unn Pedersen er både spesiell og typisk sakprosa for barn. Den ene delen av boka er faktaopplysninger, mens den andre er en fortelling om to barn.
Denne andre delen har et sterkt element av fiksjon: Ingen vet med sikkerhet hva to barn fra vikingtida kan ha følt og gjort. Forfatteren skriver hvordan hun tror det kan ha foregått. Fortellingen levendegjør stoffet og formidler kunnskapsdelen effektivt.

3. Tredelt fortelling
Synnøve Borge har skrevet flere titler om skapninger som ravn, flaggermus, øyenstikker og jerv, samt en humle (Steinhumle, illustrert av Lise Myhre, 2016) som vekket en interessant formal-debatt. Hun søkte medlemskap i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, men fikk avslag fordi foreningen mente at humla ble besjelet. Borge skrev at den var sliten, og slik besjeling var ett av flere eksempler som gikk på tvers av opptakskriteriene, mente NFFO. Men humler er faktisk slitne om våren. (Det hjalp ikke at en fagperson som Roald Bengtsson understreket at alt i Borges bok var fakta, og en anke til NFFOs eget ankeutvalg førte heller ikke til noe annet. Kanskje ikke så rart, det utvalget har (merkelig nok) ikke barnelitterær kompetanse).
Humla framstilles på tre måter: Gjennom en fortelling om humler, gjennom faktabokser med foto og ved Lise Myhres illustrasjoner der humla gis karakter, blir et selvstendig individ med karaktertrekk, altså en bildebruk som skaper en fortelling i seg selv og som ligner den skjønnlitterære bildeboka. Tredelinga fungerer effektivt som kunnskapsformidling og identifikasjonsskaper. Borges intensjon i alle bøker er ikke nedskrevet, men lever tydelig i tekst og bilder: Alt som finnes har en fortelling.

4. Nyjournalistikk
En helt ny bok er Før øya synker – en klimadokumentar av Teresa Grøtan. Hun er journalist og har valgt en nyjournalistisk vinkel. Grøtan henter stoffet sitt fra Svalbard, Stillehavet, Bangladesh og USA, og i tekst og foto beskriver hun hvordan ungdom opplever klimaendringer. I tillegg intervjuer hun framstående eksperter på klimaspørsmål. Fortellerstemmen er i førsteperson, det er Grøtan selv som intervjuer og tolker. Faktastoffet formidles i egne oppslag. Hun er bevisst på bruken av dramaturgiske virkemidler, som her: «Klokken var kvart over ti på formiddagen, men ute var det mørkt som natten …. Adrian satt i sofaen og så på sportsnyheter. Tvillingsøsteren Kine lå med iPaden i senga i etasjen over.» Grepet kjenner vi fra både film og kriminalitteratur: noe dramatisk skal snart skje. Ved å iscenesette seg selv som forteller i teksten, skaper Grøtan spenning, og ved å se det fra ungdommenes side, skaper hun identifikasjon.

5. Innskriving og identifikasjon, flerstemt forteller
Mariann Youmans er en allsidig og nyskapende formidler av innsikt. I hennes bøker framstår barn og ungdom ikke bare som mottakere av teksten, hun skriver dem også inn som avsendere. I den prisbelønte Følelser er teksten flerdelt: Forfatterhenvendelsen er direkte til leseren, som for eksempel: «Kanskje synes du det er vanskelig å vite hva du føler?». En annen del er ulike faktabokser, enkle og korte. Den tredje delen er med spesialister som presenterer seg i enqueter og skriver om ulike lidelser, som oftest i jeg-form. Boka har også eksperter, som selv er ungdom – noen anonymisert, andre med navn og bilde – som forteller om sin lidelse, også de i førsteperson. Youmans går rett inn i et av ungdomslitteraturens hovedtemaer: Identitet. Hun er både redaktør og forfatter i sin kunnskapsformidling, og det flerstemte fortellergrepet viser at hun svært bevisst: Hun vil skape identifikasjon hos leseren. Vekslingen mellom stemmene du, jeg, vi og en tilbaketrukket autoral faktaformidler mer enn antyder bokas usagte intensjon: Her er det ikke én sannhet, men mange. Og Youmanns bok understreker det som finnes i alle fem eksempler: De er ikke skjønnlitteratur, men sakprosa med bruk av fortellerelementer som skjønnlitteraturen også har.

Barneleseren
Den voksne leseren bes først om å gjøre et forsøk: Hent to bøker, en fra da du var barn, en fra da du var ungdom. Det skal være bøker du var veldig glad i. Les dem om igjen. Hvis du har gjort det før, kan du spare deg øvelsen. Alle som kan erindre favorittbøkene svarer det samme: Leseropplevelsen er annerledes. Bøkene er ikke de samme lenger. Og da skylder vi gjerne på både erindringsforskyvninger og at vi med åra er blitt mer kunnskapsrike og dessuten bedre lesere. Alt dette stemmer og er samtidig helt irrelevant. For det vesentlige med å være barneleser er vel å bli grepet som barneleser og ikke som voksen?

Leseforskning viser at barn leser annerledes enn voksne.
Den amerikanske leseforskeren J. A. Appleyard gjorde i sin bok Becoming a Reader (1990) et forsøk på en utviklingsmodell med fem trinn:

1. The reader as a player – småbarn leker i fantasiens verden, diktning og virkelighet blandes med ønskedrømmer som barn etter hvert lærer seg å sortere og kontrollere.
2. Helt og heltinne-leseren – som skolebarn identifiserer leseren med tekstens hovedkarakter og opplever teksten som en faktisk verden med levende mennesker.
3. Tenkeleseren – tenåringsleseren søker sannhet i tekst, sannhet om livsmening, idealer, noe å tro på.
4. Tolkeleseren – ungdom/ung voksen som tolker utfra ulike perspektiver og som kan drøfte sin lesning analytisk.
5. Den pragmatiske leseren – voksne lesere som kan lese på ulike måter og velge blant måtene.

Modellen er diskutabel, og Appleyard er blitt kritisert for å stjele fra
bl.a. Piagets teori om kognitiv utvikling, men også for ikke å legge vekt på klassetilhørighet, kjønn og ulike verdigrunnlag. Men Appleyards modell er også nyttig fordi den kan være grunnlag i en videre drøfting
av et faktum: Avstanden mellom forfatter og leser er større i barne- og ungdomslitteraturen enn den er i litteratur for voksne. Forfatteren er voksen, leseren barn eller ungdom. Det fordrer at fortellerposisjonen
må komme i «øyehøyde» med leseren, også for å brolegge avstanden som finnes i flere formidlingsledd mellom boka og barnet.
Som om ikke det er nok, er det større innbyrdes ulikheter i barne- og ungdomslitteraturen enn i litteratur for voksne. Småbarnleseren har ingenting felles med sekstenåringen som leser ungdomslitteratur. Sekstenåringen har mer felles med en leser på tjue. Barne- og ungdomslitteratur er altså ikke én type litteratur, men mange. Hvordan bøkene blir skrevet og lest, stiller seg noe annerledes enn i litteratur for voksne.

Barneperspektivet og institusjonene
Barnelitteraturen kjennetegnes ikke først og fremst ved at den
ikke er for voksne – det kan den godt være – barnelitteraturen kjennetegnes ved å være barnelitteratur. I den nylig utkomne Barne- og ungdomslitteratur – møtet med lesaren av Kristin Ørjasæter, som tar for seg både skjønnlitteratur og sakprosa, legger hun vekt på det performative barneperspektivet: «Det som gjer moderne barnelitteratur til litteratur for barn, er at barnelesarens eiga subjektive deltaking blir gitt ein sentral funksjon i konstruksjonen av forteljinga.» I sakprosa for barn er barne-perspektivet viktig. Framstilling av fakta kombineres med fortelling og bruk av illustrasjon og foto for å gjøre lesingen mer variert. Og med muligheter for å gjøre den aktiv. Derfor bruker sakprosaen for barn mange virkemidler fra skjønnlitteraturen. Derfor blir også definisjonene av sakprosa for barn viktig å drøfte nærmere.

Forskerdefinisjonen kommer fra sakprosaprofessor Johan L. Tønnesson: «Sakprosa er tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten. Sakprosateksten kommuniserer gjennom skriftlig verbalspråk, men dette skjer ofte i samspill med andre tegnsystemer.» Tønnessons presisering av «andre tegnsystemer» åpner for en forståelse der barneperspektivet og barnelitteraturens bruk av bilder som fortellerstemme blir annerledes enn for voksenlitteraturen.

Forskning og foreningsbestemmelser er imidlertid ikke det samme.
De norske forfatterorganisasjonenes fremste oppgave ved siden av rettighetsarbeid, er å være stipendmaskiner. Det fører til interessante debatter om medlemsopptak med ditto litterære konstruksjoner.
NFFO har sine egne tolkninger når sakprosa for voksne sidestilles med den for barn for å «balansere og ikke forfordele stipendmidler» (Marit Ausland i NFFO, Sakprosabloggen, 6. april 2017). Den sammen holdningen finner vi i de skjønnlitterære foreningene, som avviser forfattere som søker stipend eller medlemskap på grunnlag sakprosautgivelser med skjønnlitterære grep. Avvisningen gjøres temmelig sikkert for ikke å skape kluss med fordeling av stipendmidler.

Norsk Kulturråd avviker ikke fra den forskningsbaserte definisjonen, sakprosa er «litterære verk som leseren har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten». Men heller ikke kulturrådet
kommer unna de institusjonelle definisjonene i sin partssammensatte virkelighet. Problemet for foreningene og kulturrådet er at regler og forskrifter ikke har så mye å gjøre med litterært innhold. Skillet mellom barnelitteraturens skjønnlitteratur og sakprosa blir stadig mer utydelig. Det er ikke så interessant om sakprosaen «låner» fra skjønnlitteraturen. Barnelitterær egenart er mye mer interessant.

Barnelitteraturens mange fortellerstemmer søker på tvers av sjanger-
grensene, og det litterære Norge bør vel bestemme seg for om det er de institusjonelle forestillingene om litteraturen eller litteraturen selv som skal gi plass til å definere hva som er hva? Barna selv har i alle fall ikke den minste interesse av skillelinjene.

 

Dag Larsen


Diskutér på facebook