Jeg har i sommer lest en bok som i sjelden grad har rispet seg fast i bevisstheten: Jan Grues Jeg lever et liv som ligner deres (Gyldendal). Grue har allerede skrevet en rekke gode bøker, inkludert både novellesamlinger og pensumbøker på universitetet. Men da han tok skrittet over i den litterære, selvbiografiske sakprosaen, skrev han etter min mening sin beste bok til nå, uavhengig av sjanger. Boka er politisk, filosofisk, litterært og retorisk velinformert, men så velskrevet og velkomponert, og så nært knyttet til levende liv, at den er vanskelig å legge fra seg. For meg gjelder dette faktisk også etter at jeg hadde lest siste side.
Grue presenterer selv boka som sakprosa. Fordi hun treffer så godt, lar jeg Morgenbladets Ane Farsethås kommentere sjangervalget og hva det innebærer – gjennom to sitater fra hennes anmeldelse 10. august:
«… levnetsbeskrivelsen hans går inn i en memoartendens i samtidslitteraturen generelt. Men i motsetning til en del andre sentrale verk på norsk, som Olaug Nilssens Tung tids tale (2017) eller Wenche Mühleisens selvbiografiske trilogi, har ikke Grue falt for fristelsen til å kalle resultatet en roman. Den utvetydige omfavnelsen av sakprosaens leserkontrakt er befriende.»
«Boken vil med stor sannsynlighet bli stående som en merkestein for at en ny modenhet er i ferd med å nå den selvbiografisk baserte litteraturen også i norsk sakprosa.»
Og det er ikke bare Farsethås som har latt seg begeistre:
Camilla Norli i VG, 17. august:
«En liten bokbombe som allerede har fått flere anmeldere til å bruke ordet «mesterverk». Boken har fått flere terningkast 6. Grue har skrevet en personlig fortelling om å leve med en annerledes kropp, en kropp med en medfødt muskelsykdom.»
Kjetil Røed i Vårt Land, 20. august:
«Jeg lever et liv som ligner deres er noe helt særegent, fordi den er en dypt personlig memoarbok, men også en inderlig analyse av hva det vil si å være menneske med forfatterens eget liv som linse. Balansen mellom analyse og selv¬beskrivelse er så elegant ivaretatt at boka ikke på noe punkt blir påtrengende.»
«Det som både fascinerer, griper meg og får meg til å tenke, er den usedvanlig vellykkede kombinasjon av det dypt personlige og det allmennmenneskelige. […] Hadde noen spurt meg om mine favoritter i den norske sakprosafloraen i dag, hadde denne¬ boka vært blant de fremste.»
Marius Wulfsberg i Dagbladet, 10. august:
«Jan Grue forteller en ytterst gripende og klok historie om sitt liv […]. Slik får han oss til å se verden på nye måter. I ti år har Grue arbeidet med «Jeg lever et liv som ligner deres». Resultatet er en moden og usedvanlig stilsikker bok med en sjeldent sterk historie.»
«Ikke bare er det for Grues del på mange måter et liv mot alle odds. Men han beskriver det også så vakkert og klokt at det får en til å tenke på sakprosaens store stilister, som amerikanske Joan Didion, for å nevne en av de forfatterne han selv siterer.»
«Jeg lever et liv som ligner deres» er rett og slett en viktig og tankevekkende bok. Et litterært mesterverk som anbefales på det sterkeste!»
Kari Løvaas i Klassekampen, 18. august:
«Grues levnetsbeskrivelse utgjør i like stor grad en påminnelse om de dypeste vilkårene for alles liv: Vi er alle avhengige, sårbare og usikrede vesener. Forskjellen på hans liv og «vårt» er vel at det er lettere for «oss» å glemme at vi er innvevd i komplekse strukturer der vi ikke har kontroll over hvem som trekker i trådene, og det er lettere for «oss» å glemme at vi ikke ville overleve – i hvert fall ikke bevege oss uhindret – uten hjelpemidler eller proteser. For hva er det egentlig som gjør rullestolen til et stigma og bilen til et statussymbol? Om Grues levnetsbeskrivelse er en berettelse om framgang og lykke, fordypes den samtidig av en skyggeberettelse, av det som kunne ha skjedd.»
Jan Askelund, Stavanger Aftenblad 8. august:
«For familien er han sønnen, ektefellen og faren, for alle andre er både mannen Jan Grue og verket hans imponerende: Det er åpenbart at hele hans livshistorie og erfaringsgrunnlag avspeiler seg i skriften hans; den er til gjengjeld strukturert, klar, veloverveid og karakterfast: «Jeg lever et liv som ligner deres. En levnetsbeskrivelse» er slik et mesterverk i egenframstilling.»
Johan Tønnesson