I det rykende ferske nummeret av Sakprosa, som har fått tittelen «Sakprosabegrepet i forskning om helsekommunikasjon; diskurser om norskhet; knusing av myter om Bjørnsons Aulestad», analyserer litteraturforskeren Marianne Egeland sakprosaen om Aulestad, «dikterhjemmet» til Bjørnstjerne Bjørnson, nobelprisvinner, kvinnebedårer og hyperproduktiv forfatter av sakprosa, fiksjonsprosa og poesi. Elisabeth Eide går i en avansert, men lett tilgjengelig diskursanalyse, gjennom en intens pressedebatt om norskhet fra 2017. Her tilbyr hun veltilpassede briller å se gjennom når vi skal forstå, og ikke bare mene, i de mange debattene om identitet som pågår, og som vi vet vil komme.

Sist, men ikke minst, bidrar Anna-Malin Karlsson og Mats Landqvist med en svært viktig diskusjon […] om sakprosabegrepet. De har arbeidet med ytringer og formidlingsformer både i og utenfor helsevesenet, i forbindelse med påviste hjertefeil i fosteret hos gravide. I og med at dette er ytringer som bokstavelig talt gjelder liv og død, blir det kanskje enda viktigere enn ellers å ha gode begreper for å begripe. I konklusjonen skriver de:

«Om inget av detta skulle räknas som sakprosa skulle enligt vår mening sakprosa bli ett mycket snävt begrepp som inte bidrar tillräckligt till vår förståelse av texter som resurs för faktabaserat kunskapsbyggande i offentligheten.»

Og dermed har de gitt sitt eget kraftfulle bidrag til forståelsen av hva sakprosa kan være. Begrepet står seg.

 

Fra redaktør Johan Tønnessons redaksjonelle artikkel i dette nummeret.