I samarbeid med Norsk Litteraturfestival, danske Weekendavisen, svenske Aftonbladet og nettstedet Broen.xyz er Morgenbladet nå i gang med å stemme frem de ti beste skandinaviske sakprosabøkene utgitt etter år 2000. I dagens utgave offentliggjorde avisen langlisten med ti nominasjoner fra hvert land. Blant disse finner vi titler som Åsne Seierstads To søstre (2016), Morten Strøksnes Havboka (2016) i Norge, Peter Englunds Stridens skönhet och sorg (2008) og Kerstin Ekmans Herrarna i skogen (2007) i Sverige, og Lone Franks Mitt smukke genom (2010) og Per Øvig Knudsens Blekingegadebanden I-II (2006-2007). Den endelige listen skal lanseres under Litteraturfestivalen på Lillehammer den 1. juni, men i går kveld møtte representanter fra de tre juryene hverandre til samtale om langlistene. Noen av temaene som ble tatt opp til diskusjon var kultur- og kunnskapspolitiske forskjeller mellom landene, i hvilken grad den fortellende sakprosaen gir rom for de lange og resonnerende argumentene, og hva nominasjonene sier om sakprosalitteraturens status i de ulike landene.

Som svar på åpningsspørsmålet om forskjellene mellom de ulike landenes topp ti-lister, foreslo jurymedlem fra Danmark Frederik Stjernfelt ulike forståelser av sakprosabegrepet som forklaring.

-I Danmark forbindes sjangeren mer med det forskningsbaserte og akademiske beskjeftigelser og vi bruker oftere betegnelsen faglitteratur, utdypet han.

Kulturpolitiske forklaringer

– Overrepresentasjonen av forskningsbasert litteratur kan ha å gjøre med at det i Danmark finnes private fond som Carlsbergfondet, som favoriserer denne typen utgivelser, mens trenden for øvrig er at akademikeres vilkår for å skrive sakprosalitteratur er blitt dårligere. Når forskere i økende grad belønnes for internasjonale og mer spesialiserte publikasjoner, går det utover produksjonen av bøker rettet mot allmenheten. Ulrika Knutson, medlem av den svenske juryen, mente man i Sverige ikke har hatt noen litteratursosiologisk diskusjon som ligner den norske, og at romanen stadig gis forrang i forlagene og kritikken. Arnhild Skre, representant for den norske juryen, viste til at den norske litteraturpolitikken, med ulike stipend- og innkjøpsordninger, har skapt rom for eksperimentering og større dristighet. Kulturredaktør i Morgenbladet, og leder for samtalen, Ane Farsethås kommenterte dette i dagens utgave av avisen, der hun argumenterer for at innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa har vært det institusjonelt mest betydningsfulle for denne utviklingen.

– […] Den norske listen er et klart utrykk for den profesjonaliseringen sakprosaen har gjennomgått, med en hovedvekt av bidrag fra skribenter som forstår seg selv nettopp som forfattere og det de skriver som litteratur, snarere enn som uttrykk for en faglig tilhørighet og tradisjon, skriver hun i kommentaren.

Den fortellende sakprosaen

En annen åpenbar forskjell panelet mente å se, var det tydelige overskuddet av fortellende sakprosa på den norske listen. På spørsmål om dette kan gå på bekostning av de lange resonnementene og den skarpe argumentasjonen, svarte Knutson at det kunne være en utfordring at krimsjangerens særegne og tiltrekkende dramaturgi har smittet over på dokumentarlitteraturen, og at faren oppstår når refleksjonene drukner i elementær dramaturgi. Morgenbladets anmelder, Bernhard Ellefsen, som i et bokessay om Åsne Seierstads To søstre holdt fortellingen frem som en særskilt fruktbar form for analyse, skriver i dagens avis om dens fremtredende plass i den norske sakprosaen.

-Det subjektive og situerte som også ligger til grunn for sakprosaen, innreflekteres kanskje aller tydeligst i den norske listen, som ellers peker i alle retninger. Den personlige stemmen, og ønsket om å skape litterært velformede fortellinger om virkeligheten, er representert ved en essayist som Agnes Ravatn, og av mer empirisk orienterte forfattere som Morten A. Strøksnes og Erika Fatland. I et innlegg fra salen kommenterte Professor i medievitenskap, Espen Ytreberg, at det så ut at listen i stor grad bestod av enkeltpersoner med litterære ambisjoner, med ”en stemme”, og at den langt i fra prioriterte kollektivt utviklet kunnskap.

Underrepresentert naturvitenskap

Sakprosaprofessor Johan Tønnesson tok også ordet etter samtalen, og hans innvending til listen var at den de naturvitenskaplige utgivelser i stor grad er underrepresentert. Han har også satt opp et søylediagram for Morgenbladet der han deler listen inn etter Dewey-systemets kategorier.

-[…] Statistikken viser at kategorien «Historie, biografi og geografi» er det helt dominerende perspektivet. Langt bak på andre plass kommer «Naturvitenskap og matematikk» representert med titler som Lone Franks Mit smukke genom, Karin Bojs Min europeiska familj: De senaste 54 000 åren og Morten A. Strøksnes’ Havboka, sier han i et intervju publisert på Morgenbladets nettsider. Her kommenterer han også at den litterære kvaliteten i liten grad settes ord på i juryens begrunnelsen med unntak av den svenske.

-Det er en gammel innvending mot sakprosakritikk og vurdering at man ikke snakker nøye om litterær kvalitet, noe som er utenkelig hvis man snakker om en roman, sier han til Morgenbladet.

 

Av Ida Skjelderup